tirsdag 28. juli 2020

Bokhyllelesing: William Heinesen

Bildekilde: Bokelskere
Enkemann, klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen dør tidlig og etterlater seg tre små sønner: Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius. Disse tre guttene blir voksne på begynnelsen av 1900-tallet i en liten by på ei lita øy som ikke er navngitt i boka, men som går for å være Tórshavn på Færøyene. De tre er på mange måter svært ulike, men felles er arven fra faren: Den intense kjærligheten til musikk og behovet for musikalsk og kunstnerisk utfoldelse.

Vi følger brødrene, deres omgangskrets, musikken, arbeidet og ulike utfordringer og problemer over store deler av deres voksne liv. Moritz, den eldste, er sjømann og spillemann (ikke musiker, og det gjøres det et poeng ut av i teksten). Sirius, den mellomste, tjener til livets opphold som malermester Mac Betts assistent. I tillegg utfolder han seg som dikter og lærer igjennom romanen, og er naturligvis også med på brødrenes musikalske sprell. Den yngste, Kornelius, jobber som setter i lokalavisa Budstikken, men er mest opptatt av å finne en gammel skatt. Også han spiller opp til dans når det er forventa, og komponerer gjerne egne verk. Rundt seg har brødrene en mangfoldig og nokså snodig vennekrets, befolka av særegenheter som Ura på Hellen, Krabbekongen, gamle Boman, Kornelia, Ole Brandy, Svarte-Mira, magister Mortensen med flere. Det er tett mellom originalene! Men minst like viktig som bokas mange bipersoner er havet og naturen, været og de ulike årstidene som hele tida puster og er og gir skrinne livsbetingelser for folket som lever der ute i havgapet.

Og det kunne ha vært en rein idyll, tidvis innhylla i tåke og regn og bølgeskum, bare, hadde det ikke vært for sparebankbestyrer Ankersen, som gjør livet surt for alle, og særlig alle som tar seg en pjolter. Han preker avhold og gudsord om hverandre, har brutt med kirka og skapt seg en egen liten menighet, der herr og fru Nillegaard er blant hans mest trofaste tilhengere. Ankersen er karismatisk, men svært farlig, da han til stadighet vrir og vender på det andre sier, slik at de til slutt ikke veit hva som er opp og ned. Han vil refse, straffe, rense og frelse, og bruker sine talegaver hver gang han får sjansen. Som oftest er det til ingen nytte, slik som når han snakker med Ura på Hellen, men brått får han gjennomslagskraft likevel, og da kjører han på, ubarmhjertig og maktsjuk som han er. Og i kjølvannet ligger mangt et menneske -.

Som om ikke denne Ankersen er nok, blir alt verre når en ny mann ankommer byen. Han gir seg ut for å være Ankersens bortkomne og fortapte sønn, som nå endelig har vendt hjem. Om han er Ankersens sønn eller ikke sås det tvil om, det eneste som er opplest og vedtatt som en sannhet, er hvem som er sønnens mor. Men hun snakker ikke, og da får ikke folk vite noe sikkert. Dessuten er det en reell fare for at denne sønnen med det velklingende navnet Matte-Gok ikke er den han gir seg ut for å være i det hele tatt! Men at han driver med noe skummelt, det er sikkert og visst. Og det går svært hardt utover brødrene Isaksen og andre beboere i det store hybelhuset Bastillen. Da hjelper det lite å ha komponert nesten en hel symfoni i hodet. Men at musikken er en trøst, en virkelighetsflukt, en måte å kommunisere på, et fristed, et behov, rett og slett helt nødvendig; det kommer godt fram. 

Det musikalske temaet gjenspeiles også i romanens komposisjon. Den fæeøyske forfatteren Andreas William Heinesen (1900-1991), bedre kjent som kun William Heinesen, har valgt å komponere sin mest kjente roman, De fortapte spillemenn (1950, på norsk ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1957) som et musikkstykke. Boka går over fire satser, der brødrenes bryllup er sentrale i hver sin sats, og der handlinga kretser rundt det som skal skje, skjer eller har skjedd. I tillegg er teksten utforma som en kollektivroman, der mange historier fortelles og mange stemmer høres, nesten som i et orkester. Ganske ofte skildres ulike hendelser fra forskjellige fokaliseringsinstanser, slik at leseren stadig får nye toner. Men med i hver sats følger også ei ulykke, slik at det alltid er en dissonans - et skår i gleden. 

Bildekilde: Boktanker
Denne dualiteten er så utrolig godt gjennomført på hver eneste side av romanen. Livet i Tórshavn er sorg og glede, latter og tårer, tvil og tro om hverandre. Brødrene prøver og feiler, våger og feiger ut, vinner og taper. Det de ser for seg, ender opp med å bli det motsatte. Skattejakta til Kornelius, for eksempel, eller bryllupet til Sirius. Sjeldent har vel han følt seg mer aleine -. Og det fremste eksempelet er kanskje magister Mortensen, som har usedvanlig usle kår. Men han har lært seg å leve med det, og han jobber med ei større avhandling som gir han djup intellektuell tilfredsstillelse. Med ei større pengegave ødelegges hele balansen i hans verden, og han begynner å tvile på seg sjøl, intensjonene sine, avhandlinga, tankene, følelsene. Til slutt blir fortvilelsen så stor at han ikke klarer å velge noe som helst. Men er det bedre å være Ole Brandy? Glad i en viss drikk, som tilnavnet forteller, hardtslående og kontant i ord og gjerning. Ingen større tvil, få sorger, men heller ingen store gleder. Det får oss som leser til å reflektere over hvor heldige vi er, som har alt.

Allerede i tittelen ligger det ei formulering om at det ikke nødvendigvis går så bra med brødrene Isaksen. De er tross alt fortapte! Men på hvilken måte? I følge Ankersen er de helt elendige, hele hurven, men hans ekstreme synspunkter preller av. Det er altså ei utvikling i boka som gjør at brødrene fortapes, og da ikke bare religiøst. Og til denne personutviklinga knyttes både ytre og indre spenning, komedie og tragedie. Heinesen skriver varmt om disse brødrene, og sjøl om teksten kan være både morsom og satirisk, så er det aldri snakk om å drite ut menneskene i boka. Forfatteren innehar ei djup respekt for dem alle, sjøl om de er aldri så lavt på den sosiale rangstigen. Og denne sympatien smitter over på leseren. Samtidig mistes aldri det realistiske, og det legges aldri skjul på at menneskene har det både vanskelig og vondt. 

De fortapte spillemenn er både ei folkelivsskildring og en kunsterroman, som drives framover av flere spenningsskapende konflikter. I et svært variert språk møter vi drømmere og småkjeltringer, den enkle smeddattera og den hissige smeden - som har noen kraftuttrykk og fyndord jeg aldri har lest før - udugelige embetsfolk, jordmora som taler i tunger, utro menn og kvinner som rømmer. Vi møter de tre brødrene Isaksen, som klorer seg fast i en avkrok i verden og som holder ut alt som sendes deres vei ved hjelp av musikk.

fredag 24. juli 2020

Det er stille fordi jeg leser

Bildekilde: Boktanker
Ja, som jeg skriver i overskrifta, så er det helt stille her på bloggen om dagen, rett og slett fordi jeg leser. Og jeg koser meg sånn! Jeg holder på med Simone de Beauvoirs (1908-1986) filosofiske avhandling på mer enn åtte hundre sider, nemlig Det annet kjønn fra 1949. Og det blir naturligvis ikke bedre av at jeg samtidig leser De strålende, Eleanor Cattons (f. 1985) Bookerprisvinnende verk fra 2013, som også er på mer enn åtte hundre sider. Bildet til venstre viser et oppslag fra romanåpninga: Et tegna kart over Hokitika med omegn, der det hele utspiller seg, og et imponerende dramatis personae med tilhørende hus og påvirkning, sortert etter faktiske astronomiske prinsipper. Originalt og spennende!

Det tar tid å lese såpass tjukke, omfattende, intense og interessante bøker, som i tillegg krever leserens oppmerksomhet, refleksjonsevne og detaljfokus i stor grad. Men mest av alt er det jo en fryd! Og er det ikke nettopp slike bøker en skal kunne dykke ned i i løpet av en lang og god lesesommer? Det er jo nå vi har tid!

Hva leser du i sommer? God les videre til dere alle sammen!

onsdag 8. juli 2020

Sigbrits bålferd

Bildekilde: Bokelskere
Av og til kommer bøker bare som bestilt - og det på mer enn én måte. Slik som for eksempel denne boka, den historiske romanen Sigbrits bålferd fra 1999, skrevet av den norske forfatteren Bergljot Hobæk Haff (1925-2016). Min utgave er fra 2019 og er utgitt av Bokklubben.

Den tjukke og lite tiltalende Sigbrit Willums og den uvanlig vakre datteren Dyveke har endelig klart å slå rot i Bergen by. Det er tidlig på 1500-tallet og hanseatene står svært sterkt i byen. Men Sigbrit, som har både kløkt og flere ukvinnelige ferdigheter, slik som et godt hode for tall, har fått dispensasjon til å drive handel. Hun selger "litt av hvert", og mye er hjemmelaga og basert på urter og planter Sigbrit sanker, tørker, støter, koker og siler. Sigbrit og datteren kom til Bergen noe brått for et par år tilbake, da de plutselig blei nødt til å flykte fra sitt hjem i Amsterdam. Sigbrits interesse for kokekunsten bærer skylda - det er ikke bare urter og planter hun forveller og trekker - men onde tunger har ikke nådd så langt som til Norge. Ennå.

Helt ut av det blå møter så Dyveke en mann. Hun er svært ung, kanskje bare seksten eller sytten år (hun er født rundt år 1490, antas det), og svært vakker. De fleste blir blenda av hennes oppsiktsvekkende skjønnhet, og noen tror til og med at den stygge Sigbrit har rappa henne fra noen andre. Hvordan kan ei så grell mor bære fram et så nydelig barn? Men denne mannen spør ikke om opphavet. Han er utelukkende interessert i Dyveke. Og kvelden etter har han tatt henne til sin elskerinne. Lite visste mor og datter, og mannen, at dette steget skulle besegle skjebnen for dem alle tre.

Mannen er nemlig ingen ringere enn den kommende kongen av Danmark, Christian II (1481-1559). Og det som mange trodde kanskje bare var en kort affære med ei lita snelle i Bergen, blei faktisk livslang kjærlighet. For Christian er så oppslukt i Dyveke at han besøker henne seint og tidlig. Og åra går, og Christian flytter henne med seg ned til Bjørvika og videre ned på et slott i Danmark, og deretter inn i hovedstaden. Hele tida ligger han i Dyvekes fang, ser inn i hennes øyne, betas av hennes skjønnhet, og de hvisker og ler. Og hun er hans, med hele seg, for evig troskap har hun lovt. 

Men det forelska paret hadde nok ikke regna med at mor Sigbrit skulle følge med på lasset. For mens Christian venter på Dyveke, er det med Sigbrit han prater. Og mor Sigbrit kan mye om det meste, er kvikk og en svært god menneskekjenner. Hun ser usikkerhet i Christian, og temperament, og sårhet, og vankelmodighet. Deretter begynner de å snakke etter at Christian har vært hos Dyveke også. Christian spør, og får råd, tips, anbefalinger eller svar. Han tar med dokumenter hun skal se på. Han ønsker at hun skal uttale seg om hva han bør eller kan eller må gjøre. Hun veileder. Hun gjør rede for. Hun bearbeider. Etter hvert kommer han bare for å se Sigbrit og rekker så vidt å hilse til Dyveke før han haster videre, mens Sigbrit blir sittende med kongens arbeid. Slik er kongen og de tre rikene Norge, Sverige og Danmark i omtrent ett tiår helt avhengige av to nederlandske kvinner. Deretter rakner alt.

Bergljot Hobæk Haff har skrevet en intens og interessant roman om en spennende og lite belyst epoke i skandinavisk historie. Her er det nydelig språk, tidsriktige detaljer i interiør, klesdrakter, litteratur og tankegods, sitrende skildringer, gode overblikk, nyanserte portretter og psykologisk dybde. Det at vi veit utfallet av konfliktene som skildres og personene det dreier seg om, er egentlig ikke viktig, for det originale grepet gjør at leseren hele tida veit mindre enn hovedpersonen. Og vi vil vite, så vi leser ivrig, fortere, det bygges gradvis opp ei sterk spenning, fortere - hvilke onde tunger? hvem dreper? hva med kongen? hva skjer med Sigbrit? - og vi kan bare ikke stoppe å lese før boka er slutt og alle korta ligger på bordet.

Sigbrit Willums forteller nemlig til leseren i førsteperson, og svært fort presenteres vi for viktig informasjon: Dyveke dør brått i august 1517. Men ikke bare det, hun blir drept, forteller Sigbrit. Og det var ikke Torben Oxe, nei, sjøl om mange trodde det. Sigbrit veit hvem det var, og lanserer de mistenkte for oss. Hun har båret på denne grufulle hemmeligheten i snart tretten år, skriver hun, men nå er det nok, nå må hun bekjenne. Slik tar teksten form av et bekjennelsesskrift, og Sigbrit forteller sitt unike, omflakkende, mektige og spennende liv, der Christian og Dyveke spiller biroller, og der hun sjøl får utfolde seg både med rikets finanser, byplanlegging, hygieniske tiltak, systematisk jordbruk, revidering av lovverket og, i ledige stunder, et dypdykk i kokekjelleren som Christian bygger for henne. Viktigst er likevel det uvanlige forholdet som utvikler seg mellom han og henne; den danske kongen og den nederlandske torgkona, den usikre mannen og den kompromissløse kvinna, den fortvila foreldreløse gutten og den myndige, milde mora. 

Jeg koste meg voldsomt med romanen, og kjente allerede bare etter noen sider at ei slik bok var akkurat det jeg trengte akkurat nå, etter noen uker med lite lesetid og lav leselyst. Ei bok der historia tas på alvor og der forfatteren anstrenger seg for å være etterrettelig og presis, men likevel tar seg noen herlige, litterære friheter for å skape ei fortelling som henger sammen. Ei slik bok får alle leseplaner tilbake på rett kjøl og demonstrerer det magiske i ei virkelig god bok; dette avsperra universet du ikke kan få nok av, dette glimtet inn i andre liv og andre tider. Hun blei virkelig, gamle Sigbrit, der hun fortalte alt, og ikke vek tilbake for noe, ikke en gang trusler om evige pinsler i helvete. Jeg ser henne fortsatt for meg, ventende, i det kalde kammeret.

Etter å ha lest boka, kom jeg til å tenke på at Danmarks historie (og til en viss grad også Norges, i og med at vi deler såpass mange regenter) jammen meg byr på mange krumspring og svingslag som kloke og raske hoder veit å utnytte seg av. Ett eksempel er jo Sigbrit, som jobber seg opp og blir kongens fortrolige og i praksis den som styrer rikene. Ett annet eksempel er Struensee, som på 1700-tallet gjør det samme. Den historia har Per Olov Enquist (1934-2020) foreviga i romanen Livlegens besøk fra samme år (gikk det ei litterær historisk bølge over Skandinavia?). Bøkene er svært ulike i grep, tekst, stil og tone, men har likevel noe felles: Den djupe respekten for historia og menneskene før oss, ikke et behov for å skrive om, men å forstå og skildre fullt ut, og ektefølt sympati med sin utvalgte hovedperson. Slikt blir det tydeligvis enestående romaner av.

torsdag 2. juli 2020

Sommerlesing, del II

Det er i alle fall ingen tvil om at sommeren er kommet! Badebassenget er på plass i hagen, vannkanna fylles og tømmes til stadighet, i drivhuset er tomatene klare, barna er hjemme og lukter solkrem og varm hud, det sykles og hoppes og plaskes og løpes og huskes og sklis og sparkesykles og ropes og skravles dagen lang, og vi spiser store mengder av spekeskinke, melon, bær og ikke minst is. Herlig! Og om alt klaffer, og alle små sover når de skal sove, får jeg et par lesetimer på kvelden. Da skal jeg blant anna ta for meg dette:

Homer
Odysseen blei ikke lest i juni heller, sjøl om leseforsettene var mange og gode, men jeg tar med meg boka inn i juli og ser hva som skjer.

Elsa Morante
Det samme som har skjedd med Homer har skjedd med Elsa Morante også - hun er fortsatt ulest. Jeg viderefører boka her også, og tar med meg Historien videre.

Simone de Beauvoir
Simone de Beauvoir er dronninga på leselista akkurat nå, med sitt omfattende, inspirerende og slagkraftige hovedverk Det annet kjønn. Etter et lite leseopphold er jeg nå klar for å gyve løs igjen, og forventer å komme igjennom denne filosofiske fagteksten i løpet av sommeren. Jeg leser boka sammen med Birthe.

Arthur Conan Doyle
Det blei rom for en kriminalroman i løpet av våren, med ingen ringere enn Sherlock Holmes i hovedrolla som detektiv og mesterhjerne. Omtale ligger her.

Arne Garborg
Mesterverket Fred er lest og omtalt, men jeg er fortsatt ikke på langt nær ferdig med boka. Dette er ei slik bok som trykker seg inn i leseren og henger ved lenge, og det med rette, for den er helt overlegen all moderne diktekunst, og står i ei unik stilling historisk sett også. Ære være Garborg som var modig nok og klok nok til å skrive denne boka! Anbefales så til de grader! 

Siri Hustvedt
Siri Hustvedt har skrevet ei lita og tilgjengelig bok om et stort tema, der hun kommer med viktige perspektiver på kvinnelige ekteskapelige erfaringer i romanen Sommeren uten menn. Ei klok sommerlesingsbok da den ikke bare er tant og fjas, men også formidler noe ektefølt og oppriktig, og der både hovedperson og leser går styrka ut av bokas slutt. Les mer her.

Solveig Aareskjold
Aareskjold ligger fortsatt på vent, men jeg ser så fram til å komme i gang med lesinga! Jeg lurer på hvilke perspektiver, tanker og lesinger hun byr på i forbindelse med boka med den kule tittelen Lesebok for jenter. 

Bergljot Hobæk Haff
Denne forfatteren begynner jeg å få sansen for! Nå har jeg lest Sigbrits bålferd, en roman som satt som ei kule. Den er godt komponert, flott skrevet, har et drivende språk, interessant handling og mange spennende personligheter. Jeg gleder meg til å skrive mer om boka!

Barne- og ungdomslitteratur
Alle her i huset leser nå om dagen, og av og til klarer hele familien å samles om ei bok eller lydbok. Da er det ekstra koselig! Les mer om hvilken lydbok vi har hørt her

Denne leseutfordringa ligger dessverre litt brakk, helt fram til jeg har kommet igjennom åttehundresidersverket Det annet kjønn og endelig kan oppta Alfabetlesinga med Odysseen, Prosessen og Ramstasagaene. Det gleder jeg meg til! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Jeg ligger bakpå her også, men har nå fått lest marsboka (temaet var korte titler - jeg valgte meg Fred), og har lagt fram neste bok, De fortapte spillemenn (i april var det forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris som var avgrensinga). Nå i juni og juli er det tjukke bøker som gjelder, og jeg håper jeg rekker å være med! Da skal jeg nemlig endelig lese De strålende, ei bok jeg har gleda meg til utrolig lenge. Hva skal du lese?

Med ønske om en fantastisk sommer til dere alle!