tirsdag 28. juli 2020

Bokhyllelesing: William Heinesen

Bildekilde: Bokelskere
Enkemann, klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen dør tidlig og etterlater seg tre små sønner: Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius. Disse tre guttene blir voksne på begynnelsen av 1900-tallet i en liten by på ei lita øy som ikke er navngitt i boka, men som går for å være Tórshavn på Færøyene. De tre er på mange måter svært ulike, men felles er arven fra faren: Den intense kjærligheten til musikk og behovet for musikalsk og kunstnerisk utfoldelse.

Vi følger brødrene, deres omgangskrets, musikken, arbeidet og ulike utfordringer og problemer over store deler av deres voksne liv. Moritz, den eldste, er sjømann og spillemann (ikke musiker, og det gjøres det et poeng ut av i teksten). Sirius, den mellomste, tjener til livets opphold som malermester Mac Betts assistent. I tillegg utfolder han seg som dikter og lærer igjennom romanen, og er naturligvis også med på brødrenes musikalske sprell. Den yngste, Kornelius, jobber som setter i lokalavisa Budstikken, men er mest opptatt av å finne en gammel skatt. Også han spiller opp til dans når det er forventa, og komponerer gjerne egne verk. Rundt seg har brødrene en mangfoldig og nokså snodig vennekrets, befolka av særegenheter som Ura på Hellen, Krabbekongen, gamle Boman, Kornelia, Ole Brandy, Svarte-Mira, magister Mortensen med flere. Det er tett mellom originalene! Men minst like viktig som bokas mange bipersoner er havet og naturen, været og de ulike årstidene som hele tida puster og er og gir skrinne livsbetingelser for folket som lever der ute i havgapet.

Og det kunne ha vært en rein idyll, tidvis innhylla i tåke og regn og bølgeskum, bare, hadde det ikke vært for sparebankbestyrer Ankersen, som gjør livet surt for alle, og særlig alle som tar seg en pjolter. Han preker avhold og gudsord om hverandre, har brutt med kirka og skapt seg en egen liten menighet, der herr og fru Nillegaard er blant hans mest trofaste tilhengere. Ankersen er karismatisk, men svært farlig, da han til stadighet vrir og vender på det andre sier, slik at de til slutt ikke veit hva som er opp og ned. Han vil refse, straffe, rense og frelse, og bruker sine talegaver hver gang han får sjansen. Som oftest er det til ingen nytte, slik som når han snakker med Ura på Hellen, men brått får han gjennomslagskraft likevel, og da kjører han på, ubarmhjertig og maktsjuk som han er. Og i kjølvannet ligger mangt et menneske -.

Som om ikke denne Ankersen er nok, blir alt verre når en ny mann ankommer byen. Han gir seg ut for å være Ankersens bortkomne og fortapte sønn, som nå endelig har vendt hjem. Om han er Ankersens sønn eller ikke sås det tvil om, det eneste som er opplest og vedtatt som en sannhet, er hvem som er sønnens mor. Men hun snakker ikke, og da får ikke folk vite noe sikkert. Dessuten er det en reell fare for at denne sønnen med det velklingende navnet Matte-Gok ikke er den han gir seg ut for å være i det hele tatt! Men at han driver med noe skummelt, det er sikkert og visst. Og det går svært hardt utover brødrene Isaksen og andre beboere i det store hybelhuset Bastillen. Da hjelper det lite å ha komponert nesten en hel symfoni i hodet. Men at musikken er en trøst, en virkelighetsflukt, en måte å kommunisere på, et fristed, et behov, rett og slett helt nødvendig; det kommer godt fram. 

Det musikalske temaet gjenspeiles også i romanens komposisjon. Den fæeøyske forfatteren Andreas William Heinesen (1900-1991), bedre kjent som kun William Heinesen, har valgt å komponere sin mest kjente roman, De fortapte spillemenn (1950, på norsk ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1957) som et musikkstykke. Boka går over fire satser, der brødrenes bryllup er sentrale i hver sin sats, og der handlinga kretser rundt det som skal skje, skjer eller har skjedd. I tillegg er teksten utforma som en kollektivroman, der mange historier fortelles og mange stemmer høres, nesten som i et orkester. Ganske ofte skildres ulike hendelser fra forskjellige fokaliseringsinstanser, slik at leseren stadig får nye toner. Men med i hver sats følger også ei ulykke, slik at det alltid er en dissonans - et skår i gleden. 

Bildekilde: Boktanker
Denne dualiteten er så utrolig godt gjennomført på hver eneste side av romanen. Livet i Tórshavn er sorg og glede, latter og tårer, tvil og tro om hverandre. Brødrene prøver og feiler, våger og feiger ut, vinner og taper. Det de ser for seg, ender opp med å bli det motsatte. Skattejakta til Kornelius, for eksempel, eller bryllupet til Sirius. Sjeldent har vel han følt seg mer aleine -. Og det fremste eksempelet er kanskje magister Mortensen, som har usedvanlig usle kår. Men han har lært seg å leve med det, og han jobber med ei større avhandling som gir han djup intellektuell tilfredsstillelse. Med ei større pengegave ødelegges hele balansen i hans verden, og han begynner å tvile på seg sjøl, intensjonene sine, avhandlinga, tankene, følelsene. Til slutt blir fortvilelsen så stor at han ikke klarer å velge noe som helst. Men er det bedre å være Ole Brandy? Glad i en viss drikk, som tilnavnet forteller, hardtslående og kontant i ord og gjerning. Ingen større tvil, få sorger, men heller ingen store gleder. Det får oss som leser til å reflektere over hvor heldige vi er, som har alt.

Allerede i tittelen ligger det ei formulering om at det ikke nødvendigvis går så bra med brødrene Isaksen. De er tross alt fortapte! Men på hvilken måte? I følge Ankersen er de helt elendige, hele hurven, men hans ekstreme synspunkter preller av. Det er altså ei utvikling i boka som gjør at brødrene fortapes, og da ikke bare religiøst. Og til denne personutviklinga knyttes både ytre og indre spenning, komedie og tragedie. Heinesen skriver varmt om disse brødrene, og sjøl om teksten kan være både morsom og satirisk, så er det aldri snakk om å drite ut menneskene i boka. Forfatteren innehar ei djup respekt for dem alle, sjøl om de er aldri så lavt på den sosiale rangstigen. Og denne sympatien smitter over på leseren. Samtidig mistes aldri det realistiske, og det legges aldri skjul på at menneskene har det både vanskelig og vondt. 

De fortapte spillemenn er både ei folkelivsskildring og en kunsterroman, som drives framover av flere spenningsskapende konflikter. I et svært variert språk møter vi drømmere og småkjeltringer, den enkle smeddattera og den hissige smeden - som har noen kraftuttrykk og fyndord jeg aldri har lest før - udugelige embetsfolk, jordmora som taler i tunger, utro menn og kvinner som rømmer. Vi møter de tre brødrene Isaksen, som klorer seg fast i en avkrok i verden og som holder ut alt som sendes deres vei ved hjelp av musikk.

2 kommentarer:

  1. Det var en fin og ryddig omtale av boka! Da jeg leste den, svira og svima jeg med, hele tida på jakt etter sammenhengen mellom Ura på Hellen og brødrene. Jeg så for meg at denne snåle dama på tuppen av et skjær, stort som et fjell, hadde noen innsikter, som ville oppsummere boka. Men nei, her er det kaos, og utholdenhet, fatalisme, svik, maktsjuke og sjelden blir de gode belønna. Ei bok med fabelskikkelser og drømmeaktige scener, kjærlighet i ulike varianter og værets og havets dominans over livene. Så forma av omstendighetene er vi mennesker, og det rare er ikke alle disse snåle personene, men våre egne veltilpassa liv. Så heldige vi er! som har rettigheter, utdanning, beskyttelse, NAV og solskinn over åkre! Selv om vi mangler indre frihet og indre musikk og indre avhandinger. Og hvis noen mangler livsinnhold, noe å kjempe for, så er det bare å lese en klassiker som dette, og få snudd opp ned på godt og vondt, og kanskje finne seg selv igjen et sted ute på fjellet, litt klokere?
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg visste ikke at du også hadde lest denne! Gøy å høre litt om hvilke inntrykk du satt igjen med. Boka er jo helt underformidla nå om dagen, og det er leit, for som du peker på, har Heinesen mye å komme med. Bare tenk om alle NAV-ere kunne lest den!

      Slett