Sigbrits bålferd

Bildekilde: Bokelskere

Av og til kommer bøker bare som bestilt - og det på mer enn én måte. Slik som for eksempel denne boka, den historiske romanen Sigbrits bålferd fra 1999, skrevet av den norske forfatteren Bergljot Hobæk Haff (1925-2016). Min utgave er fra 2019 og er utgitt av Bokklubben.

Den tjukke og lite tiltalende Sigbrit Willums og den uvanlig vakre datteren Dyveke har endelig klart å slå rot i Bergen by. Det er tidlig på 1500-tallet og hanseatene står svært sterkt i byen. Men Sigbrit, som har både kløkt og flere ukvinnelige ferdigheter, slik som et godt hode for tall, har fått dispensasjon til å drive handel. Hun selger "litt av hvert", og mye er hjemmelaga og basert på urter og planter Sigbrit sanker, tørker, støter, koker og siler. Sigbrit og datteren kom til Bergen noe brått for et par år tilbake, da de plutselig blei nødt til å flykte fra sitt hjem i Amsterdam. Sigbrits interesse for kokekunsten bærer skylda - det er ikke bare urter og planter hun forveller og trekker - men onde tunger har ikke nådd så langt som til Norge. Ennå.

Helt ut av det blå møter så Dyveke en mann. Hun er svært ung, kanskje bare seksten eller sytten år (hun er født rundt år 1490, antas det), og svært vakker. De fleste blir blenda av hennes oppsiktsvekkende skjønnhet, og noen tror til og med at den stygge Sigbrit har rappa henne fra noen andre. Hvordan kan ei så grell mor bære fram et så nydelig barn? Men denne mannen spør ikke om opphavet. Han er utelukkende interessert i Dyveke. Og kvelden etter har han tatt henne til sin elskerinne. Lite visste mor og datter, og mannen, at dette steget skulle besegle skjebnen for dem alle tre.

Mannen er nemlig ingen ringere enn den kommende kongen av Danmark, Christian II (1481-1559). Og det som mange trodde kanskje bare var en kort affære med ei lita snelle i Bergen, blei faktisk livslang kjærlighet. For Christian er så oppslukt i Dyveke at han besøker henne seint og tidlig. Og åra går, og Christian flytter henne med seg ned til Bjørvika og videre ned på et slott i Danmark, og deretter inn i hovedstaden. Hele tida ligger han i Dyvekes fang, ser inn i hennes øyne, betas av hennes skjønnhet, og de hvisker og ler. Og hun er hans, med hele seg, for evig troskap har hun lovt. 

Men det forelska paret hadde nok ikke regna med at mor Sigbrit skulle følge med på lasset. For mens Christian venter på Dyveke, er det med Sigbrit han prater. Og mor Sigbrit kan mye om det meste, er kvikk og en svært god menneskekjenner. Hun ser usikkerhet i Christian, og temperament, og sårhet, og vankelmodighet. Deretter begynner de å snakke etter at Christian har vært hos Dyveke også. Christian spør, og får råd, tips, anbefalinger eller svar. Han tar med dokumenter hun skal se på. Han ønsker at hun skal uttale seg om hva han bør eller kan eller må gjøre. Hun veileder. Hun gjør rede for. Hun bearbeider. Etter hvert kommer han bare for å se Sigbrit og rekker så vidt å hilse til Dyveke før han haster videre, mens Sigbrit blir sittende med kongens arbeid. Slik er kongen og de tre rikene Norge, Sverige og Danmark i omtrent ett tiår helt avhengige av to nederlandske kvinner. Deretter rakner alt.

Bergljot Hobæk Haff har skrevet en intens og interessant roman om en spennende og lite belyst epoke i skandinavisk historie. Her er det nydelig språk, tidsriktige detaljer i interiør, klesdrakter, litteratur og tankegods, sitrende skildringer, gode overblikk, nyanserte portretter og psykologisk dybde. Det at vi veit utfallet av konfliktene som skildres og personene det dreier seg om, er egentlig ikke viktig, for det originale grepet gjør at leseren hele tida veit mindre enn hovedpersonen. Og vi vil vite, så vi leser ivrig, fortere, det bygges gradvis opp ei sterk spenning, fortere - hvilke onde tunger? hvem dreper? hva med kongen? hva skjer med Sigbrit? - og vi kan bare ikke stoppe å lese før boka er slutt og alle korta ligger på bordet.

Sigbrit Willums forteller nemlig til leseren i førsteperson, og svært fort presenteres vi for viktig informasjon: Dyveke dør brått i august 1517. Men ikke bare det, hun blir drept, forteller Sigbrit. Og det var ikke Torben Oxe, nei, sjøl om mange trodde det. Sigbrit veit hvem det var, og lanserer de mistenkte for oss. Hun har båret på denne grufulle hemmeligheten i snart tretten år, skriver hun, men nå er det nok, nå må hun bekjenne. Slik tar teksten form av et bekjennelsesskrift, og Sigbrit forteller sitt unike, omflakkende, mektige og spennende liv, der Christian og Dyveke spiller biroller, og der hun sjøl får utfolde seg både med rikets finanser, byplanlegging, hygieniske tiltak, systematisk jordbruk, revidering av lovverket og, i ledige stunder, et dypdykk i kokekjelleren som Christian bygger for henne. Viktigst er likevel det uvanlige forholdet som utvikler seg mellom han og henne; den danske kongen og den nederlandske torgkona, den usikre mannen og den kompromissløse kvinna, den fortvila foreldreløse gutten og den myndige, milde mora. 

Jeg koste meg voldsomt med romanen, og kjente allerede bare etter noen sider at ei slik bok var akkurat det jeg trengte akkurat nå, etter noen uker med lite lesetid og lav leselyst. Ei bok der historia tas på alvor og der forfatteren anstrenger seg for å være etterrettelig og presis, men likevel tar seg noen herlige, litterære friheter for å skape ei fortelling som henger sammen. Ei slik bok får alle leseplaner tilbake på rett kjøl og demonstrerer det magiske i ei virkelig god bok; dette avsperra universet du ikke kan få nok av, dette glimtet inn i andre liv og andre tider. Hun blei virkelig, gamle Sigbrit, der hun fortalte alt, og ikke vek tilbake for noe, ikke en gang trusler om evige pinsler i helvete. Jeg ser henne fortsatt for meg, ventende, i det kalde kammeret.

Etter å ha lest boka, kom jeg til å tenke på at Danmarks historie (og til en viss grad også Norges, i og med at vi deler såpass mange regenter) jammen meg byr på mange krumspring og svingslag som kloke og raske hoder veit å utnytte seg av. Ett eksempel er jo Sigbrit, som jobber seg opp og blir kongens fortrolige og i praksis den som styrer rikene. Ett annet eksempel er Struensee, som på 1700-tallet gjør det samme. Den historia har Per Olov Enquist (1934-2020) foreviga i romanen Livlegens besøk fra samme år (gikk det ei litterær historisk bølge over Skandinavia?). Bøkene er svært ulike i grep, tekst, stil og tone, men har likevel noe felles: Den djupe respekten for historia og menneskene før oss, ikke et behov for å skrive om, men å forstå og skildre fullt ut, og ektefølt sympati med sin utvalgte hovedperson. Slikt blir det tydeligvis enestående romaner av.