Din Vilma, eller helst ikke

Bildekilde: Bokelskere

Av og til er det koselig med ei skikkelig julebok. Det tenkte i alle fall jeg i desember, med den fornøyelige romanen Tre menn til Vilma friskt i minne fra året før. Den var kanskje ikke så innmari julete, det var mer ei ramme, men den var morsom og søt, litt klissete og overdreven og ganske sentimental, men likevel såpass sjarmerende at det frista å lese mer om Vilma Veierød. Derfor fant jeg fram oppfølgeren Din Vilma fra 2022, og benka meg ned for nok en søt og sjarmerende leseropplevelse. 

Boka åpner der den forrige slutter: Vilma er på full fart inn i sitt første forhold. Hun er ei voksen dame på trettifem år, og nå er det duka for både holding av hender, klemming, kyssing og ligging - alt for første gang. Og det er selvfølgelig patologen Robert med tics som er den utvalgte, ikke den kjekke og gifte presten Ivar. Men Vilma klarer å kludre til det aller meste, både på egenhånd og i samspill med den klarsynte Rune Eilertsen, som viser seg å ikke være så himla klarsynt likevel. Underveis blir det både trist og dramatisk, forvirrende og kaotisk, men så går det bra til slutt.

Tempoet er greit i starten av romanen, og det utvikler seg raskt mellom Vilma og Robert. Noen scener er utrolig morsomme, mens andre er teite. Skrettings styrke er at hun skriver svært filmatisk. Det er med andre ord lett å se for seg det som skjer - med et par ekstreme unntak. Vilma er bokstavelig og misforstår en del uttrykk og situasjoner også i denne boka, mens Robert på sin side banner og ticser og holder deler av sitt liv hemmelig for Vilma. I starten er det komisk og litt sjarmerende, men så bikker det over til ville spekulasjoner, underlige konklusjoner, negative tanker, paniske oppheng i ekskjæresten i Lommedalen og etter hvert noe som kan minne om kraftig sjalusi og et usunt fokus på dette med ligging. Ikke for leseren, altså, men for Vilma. (Bare for å herme etter stil og tone i boka.) Og når slikt verken blir tatt tak i eller blir korrigert, blir det fort innmari feil. For Vilma blir det på alle måter innmari feil, og det er såpass overdrevent og usannsynlig at jeg ikke tror på det.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) velger å sende den sympatiske og rolige Robert ut på ei reise, slik at Vilma blir aleine igjen med usikkerheten sin. Og usikkerheten spinner i vei og blir til tunge tanker og sprø fantasier, og forkludres ytterligere av den ikke så synske Rune Eilertsen. Og herfra putrer og går det fullstendig på tomgang. Det er side opp og side ned om den umodne Vilma Veierød som surrer seg inn i den ene situasjonen verre enn den andre. Men til forskjell fra forrige bok, er det nå verken sjarmerende eller søtt, det er for mye, det er desperat og verst av alt: Det er uinteressant. For, igjen, jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på at ei voksen dame kan holde på sånn.

Nå tenker du kanskje at jeg jammen er en surfis, og at jeg mangler fantasi, for det kan godt være at noen er akkurat sånn som Vilma Veierød, rigid og sprø på samme tid, som gir seg ut for å drive med opinionsundersøkelser for å spørre ut folk om deres seksualvaner. Dessuten tilhører det sjangeren "lettbeint dameroman med løkkeskrift og hjerter på forsida" å ha hovedpersoner med noen slike overdrevne og stiliserte karaktertrekk som mer eller mindre eksploderer i klisjefylte situasjoner, som en ballong full av glitter. Og det skal jeg gi deg rett i. Men jeg kjenner ingen slike mennesker. Og når jeg ikke har noe særlig jeg kan identifisere meg med, eller noe som er viktig for meg som leser inn i en tekst, er det dessverre slik at jeg står i fare for å miste interessa. 

Og apropos klisjeer - teksten om Vilma er full av nettopp det. Vilma går i alle feller som tenkes kan, samt noen jeg ikke hadde tenkt på. Reaksjonsmønster og tankevirksomhet er på samme nivå som en hormonell fjortis som nylig har fått sin første kjæreste. Likevel står omtrent to hundre sider av handlinga bom fast i samme spor, og handler bare om surr i Lommedalen og diverse utfordringer knytta til Rune Eilertsen og etter hvert også mammaen hans. Eilertsen introduseres på en svært morsom måte, men så faller alt sammen. Jeg lurer derfor på hvor redaktøren har vært? Språket er heller ikke særlig godt. I forrige bok opplevde jeg at det var friskt og morsomt, og det var herlig at Vilma så verden litt på skrå. Her er det forsøkt å beholde samme skråblikk, uten at det fungerer like smidig. I tillegg kjøres det på med diverse kommentarer til leseren i et nærmest ustanselig tempo, og Skretting har en fæl uvane med å kursivere de orda hun vil at leseren virkelig skal ta til seg, som om leseren er en dum gjøk. Riktignok gjorde hun det samme i forrige bok, men denne gangen er det bare slitsomt. 

Og verre blir det. For Vilma går over så mange grenser, både juridiske og etiske, etter hvert som boka endelig nærmer seg slutten, at jeg aldri kommer til å forstå hvordan Skretting har kommet fram til den endinga hun har valgt. Bortsett fra at det er forventa innafor sjangeren, sjølsagt. Det hele er skikkelig flaut, og jeg blei forferdelig oppgitt underveis. Blant annet tenker jeg på noen tamme skildringer av pinlige Skypesamtaler, fullstendig karakterbrudd (Robert), manglende evne til å tenke seg om (Vilma) og en usammenhengende og veldig lite spennende familiehistorie (Rune). Framfor gjenforening på en tjukkas hadde jeg nok heller gått for en politianmeldelse.  

Og, bare for å ha fått fram det også, har boka svært lite med jula å gjøre. Den kan med andre ord leses når som helst. Ikke at det er en trøst, eller gjør den noe bedre, for den er dessverre ganske dårlig åkke som. Jeg kommer derfor ikke til å gå til anskaffelse av bok nummer tre, og anbefaler samtidig at du også finner deg noe annet å lese på.

Familien på Gilje

Bildekilde: Bokelskere

"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det. 

Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.

Da falt valget på Familien på Gilje, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en. 

Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.

Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -. 

Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.

I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka Middlemarch av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? Middlemarch utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.

Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som Tre menn til Vilma. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!

Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen. 

Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.

Tre menn til Vilma

Bildekilde: Bokelskere

Har du hørt om Vilma Veierød? Du veit, den trettifem år gamle pianolæreren som forsøker å slutte med bananer fordi hun har lest at de er radioaktive? Hun som bor aleine i det store, gamle huset, som snakker om mikromort og av og til opplever at de bløtlagte chiafrøene renner ut i veska? Ja, den Vilma Veierød. Hun som er nokså snål, nokså søt og litt håpløs. Særlig rett før jul. Særlig i møte med menn. Og i denne romanen, Tre menn til Vilma (2020), møter hun faktisk tre av dem. Eller fire, avhengig av hvordan du teller.

Det hele begynner med en død mann på et fly. Den døde mannen har med seg en bratsj og mange brev, som alle er adressert til Vilma. Dessuten har han på seg en løsbart, men det skal seinere vise seg at det ikke er så rart som det virker som. Patologen Robert og presten Ivar er nødt til å åpne noen av brevene for å finne ut hvem Vilma er. I forhold til den døde mannen, altså. Og slik står de en dag litt før jul på døra til nettopp Vilma Veierød. Der skal de overbringe det overraskende dødsbudskapet, og det er sjølsagt den samme dagen som de fiskeegglignende chiafrøene tyter og gyter ut i veska og notene og utover golvet i gangen. Derfor kan de to mennene ikke komme inn, nei, de må foreta hele det seremonielle kondolanseritualet ute på trappa. Det avsluttes med at presten holder Vilmas hånd, lenge, så Vilma blir varm og nesten susete, og at patologen roper "pikk". Begge deler får Vilma til å tenke på både det ene og det andre.

På døra kommer også Amdi, gutten som så gjerne vil lære å spille piano. Vilma er for høflig til å jage han bort gjentatte ganger, så hun ender opp med å undervise han hjemme. Amdi har lyst på O'boy, men det har ikke Vilma, sjøl om det naturligvis er en fin ting å ha i hus når en får besøk av venner. Vilma lurer forresten fælt på dette med vennskap, og hvem hun egentlig er venner med. Om hun har noen i det hele tatt? Hun er jo så vant til å være aleine etter at grandtante Ruth døde. Kanskje noen av kollegaene på kulturskolen kan regnes som venner? Sølvi? Kanskje hun kan bli venn med presten? Eller noe mer...? Han er jo ganske kjekk og ligner litt på Jesus.

Plutselig har Vilma både melk og sjokoladepulver på plass neste gang gutten kommer. Sånn i tilfelle. Amdi har perfekt gehør og viser seg å være et lite vidunderbarn. Vilma spiller vanskeligere og vanskeligere stykker, og Amdi gjentar leikende lett, som om han aldri har gjort annet enn å spille. Det får Vilma til å tenke på sin egen spilling, og at hun kanskje også bør spille litt igjen, ikke bare fordi hun må, men fordi hun vil? Etterpå kryper gutten opp ved kjøkkenbenken og lager seg sjokolademelk. Når så patologen dukker opp, igjen, og kommer inn, er veien tydeligvis veldig kort fra guttens tanker om ulike juleforberedelser til å lage pepperkaker. Med han sjøl så klart. Og Robert. Og Vilma. Hjemme hos Vilma. Også Vilma som bare skulle ha ei rolig jul, da. Aleine, som hun pleier. Sånn går det når venner inviterer seg sjøl. Hvis det er venner de er, da?

Nei, i denne boka, som så mange andre bøker i lignende sjangre, er det svært lite som går etter planen. Og det er vel litt av poenget? For i Tre menn til Vilma er det nettopp de uventa hendelsene som får ting til å skje, som skaper friksjon og endring og som sender Vilma ut på sitt livs reise, der hun både besøker kirkekontoret og likhuset, og der hun ifører seg kåpe og rød leppestift og gjemmer seg i hagen til nokså fremmede folk. Hun ender også opp med å bake pepperkaker hjemme på kjøkkenet sjøl om det er fryktelig grisete, hun øver seg på å gå i begravelse og hun drar på middagsbesøk sammen med en patolog med verbal tourettes, og forsøker krampaktig å skjule de stygge ordene som støtt og stadig tyter ut, noe som er ganske ukomfortabelt, egentlig. Hun leser også en mengde brev, som avslører sannheter om henne sjøl, opphavet hennes og ikke minst grandtante Ruth. Grandtante Ruth tok jammen med seg litt av hvert i grava! Og da, når hun til og med vipper opp golvbord hjemme på loftet og finner både flybilletter og brev og skjønner at mye her i livet bare er tilfeldigheter, da er det jammen godt å ha en venn eller to, uansett om de drikker O'boy eller ikke.

Ja, sånn er det altså for Vilma Veierød i denne boka. Her møtes det kaotiske og rotete med behovet for ro og orden. Vilma opplever at livet tar et byks og at alt skjer på en gang, noe som gjør henne usikker på alt, hvem hun er, hvor hun er på vei og hvor hun havner. I romanen opplever vi verden gjennom et herlig skråblikk, et blikk som har sans for struktur og at alt er ved det vante, og som ikke nøler å si ifra om noe er galt, i alle fall av og til, de gangene hun ikke har misforstått. Det er bare det at Vilma er litt mye inne i sitt eget hode, og litt lite på utsida. På den måten blir det sprik, og Sølvi rister på hodet og forsvinner ut av rommet og rektor på kulturskolen må ringe og fortelle Vilma at hun ikke egentlig kan snakke sånn til elevene sine. Sånn sett er det bra at tre menn og en gutt trekker Vilma ut fra livet i hodet og holder henne i den virkelige verden, der det handler om julekonserter, baking, mulige ekteskapsbrudd og musikk, og ikke bare romfart, løsbarter, flaskepost og en leilighet i London.

Forfatter Gudrun Skretting (f. 1971) har skrevet ei morsom bok som helt tydelig hører hjemme innafor underholdningssegmentet. Hun har et godt språk, har sans for komikk og skildrer den gjenkjennelige hovedpersonen Vilma både med sårhet, varme, omtanke og masse humor. Vilma er såpass vanlig at vi alle kan kjenne ei som ligner, enten det er et familiemedlem, en venn eller en kollega, og hun er såpass rar at det blir gøy. For eksempel har hun dette opphenget med bananer og andre mikromort. Hun er også ganske konkret og bokstavelig, noe som får tankene til å gå i retning av autismespekteret, uten at det trenger å være noe der. 

På den andre sida er boka litt for melodramatisk og forutsigbar, uoriginal og stiv i brevdelene og det blir rimelig mye tårer og snørr mot slutten. Ikke på meg altså, men på Vilma. Det blir kanskje i overkant mye av alt i innspurten, men det fungerer jo, og dessuten oppfyller vel dramatikken de kravene som ligger i sjangeren - at det skal gå bra til slutt. Men det er ikke til å legge skjul på: Dette er en roman om privilegerte mennesker i en privilegert del av Norge. Til og med familiehemmelighetene som rulles opp er av det privilegerte slaget. Det er ikke noe galt med det, det er bare ei bok som i den store sammenhengen framstår som mindre viktig enn mange andre. Og det er den jo også.

Tre menn til Vilma blei skrevet, utgitt og markedsført som ei julebok, og den passer godt under den merkelappen. Boka er søt, svært sjarmerende og faktisk også litt original med tanke på utgangspunktet: Pianolærer Vilma er nemlig ikke ute etter å kjøpe de nyeste klærne, kjøre den kuleste bilen, ha den best betalte jobben, kapre den deiligste mannen, reise mest mulig eller drikke bobler med venninnene. Hun tror hun er fornøyd med eget liv fordi hun ikke veit bedre. Hun er ensom, og søker rolig, og kanskje uten å vite det sjøl, etter noen å være sammen med. Og det er her romanen er så fin, for det er da ganske så universelt og gjenkjennelig å ville høre til et sted og å ville høre til noen andre. Alt i alt ei fin julebok som kombinerer det lette og underholdende med det eksistensielle uten at det blir for tungt å lese mellom kjøping av gaver, pynting av trær og måking av snø. Så får det bare være at den blir litt fort glemt.

Den vanskelige overgangen

Livet består på mange måter bare av faser og overgangsfaser. Som mennesker er vi konstant i bevegelse, fra det ene til det andre og stadig videre, mentalt, emosjonelt og fysisk. Vi preges av alt vi ser, hører, lukter og smaker, av alle vi møter, av bøker vi leser, filmer vi ser, musikk vi hører, tanker vi tenker og sinnsstemninger vi utsettes for. Men dette er vi som regel ikke bevisste på, i alle fall ikke før vi blir voksne og ser det hele i en større sammenheng. Når vi er midt i en slik overgangsfase, som for eksempel fra å være barn til å bli ungdom, er det hele ganske tåkete.

Ta følelser, for eksempel. De går fra å være vanlige til å bli helt usannsynlig sammenfiltra og forvirrende. Lite er vel mer intenst enn sanseopplevelsene og følelsene vi har i tenåra! Ett ord kan få oss til å tenne på alle plugger og bli rasende fortvila over hvor teite folk er som kan si sånt. For meg var det "ålreit". Fortsatt et gyselig ord. Men jeg får ikke frysninger på ryggen lenger.

Bildekilde: Bokelskere

Uansett: Den ene dagen er alt helt vanlig. Anton er Anton. Men så, dagen etter, har det skjedd. Dette ubestemmelige noe har sniki seg inn, som i løpet av natta, og mye som før var greit, er ikke lenger greit. Vi blir flaue av foreldra våre. Av den stygge, gamle og bulkete bilen de kjører. Av den sjuke lyden bilen lager. Av jobbene foreldrene våre har. Av hvordan de ser ut. Av maten de lager. Av huset vi bor i og hvor rotete det er, hvor kleint det lukter og hvor barnslig rommet egentlig er. Hvem trenger vel sånne teite kosedyr?! Og like etter er et kosedyr verdens beste venn. Livet er blitt et sammensurium, opp-ned og bak-fram på samme tid, det snurrer i rasende fart, og samme hvor mye en snur og vender på det, blir det ikke som før.

For noen skjer denne endringa tidlig, for andre seint. Spennet er i mange tilfeller på omtrent ti år, fra tiårsalderen til en bikker tjue. Og det verste av alt: Overgangen kan vare i mange, mange år. For Anton er det den siste perioden på barneskolen som er helt avgjørende. Boka om Anton, Anton og andre uhell (2016), har jeg skrevet om før. Men jeg vender stadig tilbake til den, både i tankene og når jeg snakker om bøker, fordi det er ei utrolig god bok. Gudrun Skretting (f. 1971) tar Anton og situasjonene han gjennomlever aldeles på kornet, og det er herlig morsomt uten å være slemt. Derfor var det jo bare et spørsmål om tid før jeg leste videre om Anton i de to oppfølgerne Anton og andre flokkdyr fra 2017 og Anton den store fra 2018.

I den første boka går Anton de siste ukene på barneskolen. Og det er ei ekstistensiell krise som setter i gang hele fortellinga. For mens Anton lapper slangen i sykkeldekket, forteller pappa at det var sånn han blei til. På grunn av ei rift i gummien. Han blei skapt på slump, han var ikke meninga! Det gjør at Anton vil, skal, må! bli meninga. Men hva er meninga med han? Hva er hans livsoppgave? Jo, sier Ine, å gjøre pappaen din glad igjen. For eksempel ved å skaffe han en kjæreste. Og slik setter to tolvåringer i gang noe som virkelig vokser ut av deres kontroll. I tillegg er det i denne boka at Anton får kallenavnet Speedo, at han skjønner hva pappa virkelig driver med på jobben, at han må reddes av brannvesenet og at han plutselig ser bestevennen Ine på en litt annen måte. Men det er også så innmari mye han ikke forstår.

Bildekilde: Bokelskere

Og det blir ikke lettere av å begynne på ungdomsskolen. Første skoledag står de der, i den nye skolegården, Anton, Ine og Ole. Anton er mest opptatt av å ikke legge seg ut med de litt skumle og veldig kule guttene, som har sånne hettegensere og kaster stilig på håret og banner tøft. Ine vil ikke at noen i hele verden skal vite hva som egentlig foregår mellom henne og Anton, og har bestemt at det er helt hemmelig, og Ole vil snakke om sopp, eller kjuker, som om skolegården var årsmøtet i en eller annen soppklubb. Og så blir det bare verre. 

For allerede første dag klarer Anton å legge seg ut med læreren og kaller han pervers foran hele klassen. Og de kule guttene tror Anton også er kul, sjøl om han virkelig ikke er det. Men Anton får lyst, veldig lyst, til å være blant de kule. Han vil slenge på håret, ha svart hettegenser og et kroppspråk som signaliserer makt og alfahann. Han vil svare småfrekt i timen, smugsnuse på klassetur og henge ut den tjukke jenta i klassen. Eller, han vil det egentlig ikke, men han føler at han må. Han må jo passe inn! Ja, han har så lyst til å passe inn at han rett og slett ikke tror han kan være ordentlig venn med Ole lenger. Plutselig er det så flaut med Ole, som ikke skjønner noen verdens ting, og i alle fall ikke forstår at sopp ikke er kult. Og så kommer pappa inn i bildet, med den visne hestehalen sin, og Anton må bare late som om han ikke veit hvem det er, og må løpe vekk fra han på kjøpesenteret. Hvordan skal alt bli normalt igjen? 

Heldigvis har Gudrun Skretting masse omsorg for Anton, Ole, Ine og alle de andre personene vi møter i romanen, så sjøl om de kaver verre i denne boka også, går det bra til slutt. Men ikke før en både har ledd og grått flere ganger, og kjent seg igjen i forvirring og desperasjon og et følelseskaos uten like. For hvem vil vel ikke passe inn? Hvem vil vel ikke bli sett på riktig måte? Men de færreste av oss må snuse halve druer og påstå at pappa er en ravende gal mann som slår med baguetter for å komme dit. Så om det skal koste så mye, er det kanskje ingen vits likevel? Kanskje det er like greit å bare være ukul for alle penga?

Bildekilde: Bokelskere

Og penger trekker oss rett inn i det som er hittil siste bok i serien om Anton, nemlig Anton den store. I denne boka blir Anton kjent med ei ny jente, ei jente som har innendørs svømmebasseng og massevis av penger. Og det kunne igrunn Anton tenke seg også. Ja, endelig veit han hva han vil bli når han blir stor: Han vil bli rik! Men det er ikke noe håp om å få noe hjelp hjemmefra med det første, for pappa skal bruke alle sparepengene på å gifte seg på nytt, og Anton får ikke en gang en egen brusmaskin. Derfor må Anton ta saken i egne hender. På Internett står det mye smart, og Anton leser seg opp på konjunkturer og ledelse, strategier og markedsføring. Så trommer han sammen de ukule vennene han har, og setter i gang med å lage en elevbedrift. Bedriften får det velklingende navnet Scones, data & fitting dogs, og det er Ole og Anton som har ansvaret for både baking av scones og lufting av hunder. De leverer nybakte scones på døra til ferierende tyskere, bruker sviktende tyskkunnskaper og tjener gode penger. Men det baller fort på seg når de ikke bare må lufte hunder, men også gamle menn i rullestol. Hvordan skal de få løpe nok, egentlig?

Det hjelper ikke stort at Ine er bortreist heller. Anton savner hennne veldig, og det gjør leseren innimellom også. For er det noen som kunne fått Anton ut av det intense rotet han surrer seg inn i denne gangen, så er det Ine. Men hun er på Island, og derfor må vi bare lese videre og se hva som skjer med for eksempel den store statuen Anton knuser ved et uhell, vel vitende om at det kommer til å bli så mye, mye verre før det endelig løser seg. 

Bøkene om Anton kan trygt anbefales til alle fra tolv år og oppover - til alle som skal bli, er, eller har vært tenåringer. Her er det mye moro, men også nødvendig alvor, vesentlige påminnelser og viktig lærdom for både små og store. Det er tross alt ikke så lett å være midt oppi den vanskelige overgangen. Disse bøkene får oss til å ta et steg bakover og puste litt, før vi på ny trår ned i vårt eget kaos. Og når det da stormer som verst, kan vi alltid huske på at Anton hadde det verre - og det gikk bra med han!

Vinterlesing, del II

Det er den andre dagen i det nye året. Jeg vil tro at mange der ute gjør seg noen tanker om året som er gått og året som kommer. Det er jo ei spesiell tid vi er inne i, og en kan ikke unngå å bli berørt av anbefalinger og tiltak, rutiner og regler, påbud og hensyn, testing og avstand. Det har vært så mye styr at året har gått sin gang, avlyst som det har vært, nesten uten at vi har tenkt over alt annet som også angår oss mennesker. Et par kilo for mye har liksom ikke så mye å si sett opp mot en pandemi, og ugreie uenigheter på jobben forsvinner jo plutselig med hjemmekontor. Men nå er tenketida her. Og kanskje er det til og med noen nyttårsforsetter på gang? Vel, ikke i dette huset. Her er det full fart med tre barn som alle skal ha sitt, og vi voksne, som er i mindretall, må fordele oppmerksomhet og tid og fokus mellom de små så lenge de er våkne, som seg hør og bør. Når det da først er ro, som regel utpå kvelden en gang, er det ikke nyttårsforsetter, med mindre de er bokrelaterte, som kommer først for min del. Nei, da skal jeg endelig ha egentida mi og lese akkurat det jeg vil! For eksempel noe av dette. 

Dante Alighieri

Det nye langlesingsprosjektet mitt er Dante Alighieris Den guddommelege komedie, ei bok jeg forventer å drasse rundt på gjennom store deler av 2021. Jeg har ikke planlagt når jeg skal begynne, men boka ligger klar.

Elsa Morante

Før Alighieri må turen endelig komme til Morante, som bare har venta gjennom hele fjoråret - i alle fall kjennes det sånn ut (og det er ei ganske tjukk og tung bok, så jeg kjenner godt at jeg drasser den med meg). Historien er ei bok jeg gleder meg til å lese.

Jon Fosse

Kveldsvævd er lest og omtalt her, og den er jammen ei utrolig nydelig bok! Og for en trilogi Fosse har skrevet, med disse tre fortellingene om Asle og Alida. Jeg ser fram til neste Fosse-bok, men det er nok ei stund til.

Kerstin Ekman

Dessverre fikk jeg ikke lest bok nummer to om Dr. Glas i fjor - så da må den vel leses i år! Ekman er derfor med videre inn i det nye året med Mordets praktik. 

Knut Hamsun

Pan er lest og omtale kommer etter hvert. Men nå for tida har jeg mer lyst til å lese enn til å skrive, så da blir det slik.

Gunnar Gunnarsson

Ei julebok måtte med, og for et par år sida fikk jeg Advent. Den har jeg kost meg med i dagene før jul, og blei mest lei for at den slutta så brått. Omtale kommer.

Fjodor Dostojevskij

I fjorårets Bokhyllelesing var det tolv runder, men jeg fullførte bare elleve. Den russiske boka i mai klarte jeg ikke! Den blei rett og slett litt for mye midt oppi alle coronagreiene, og fordi vi ikke fikk barnehageplass, måtte vi ha hjemmebarnehage. Det gikk stygt utover Fjodor, gitt. Men kanskje jeg får til å lese boka i år?

Margaret Atwood

Gileads døtre blir siste bok i 2020 og første bok i 2021 samtidig - for det er nemlig den boka jeg leser akkurat nå. Og den er så god at jeg bare koser meg, sjøl om det er helt grusomt, alt sammen! For et mesterstykke! Jeg leser sammen med Birthe. 

Charlotte Brontë

Etter at jeg og Birthe har lest Atwood, står Brontë for tur, sannsynligvis en eller annen gang i løpet av våren - med mindre det kommer ei snikebok. Da skal vi ta for oss Charlottes roman Professorn, som jeg har på svensk. Jeg gleder meg!

Barne- og ungdomslitteratur

Vi har lest massevis av julebøker, en god del pekebøker og bildebøker, litt høytlesningsbøker og litt i magasiner som Barnas juleroser og lignende i måneden som har gått. Det har vært mange dager hjemme, så det har faktisk blitt en del lesing. Det er veldig kos! Og i tillegg har jeg lest den siste boka om Anton av Gudrun Skretting og Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik, bare for min egen del.

Alfabetlesing

Her har jeg ikke kommet videre, men Prosessen ligger klar. Om jeg gleder meg til lesinga, er jeg ikke helt sikker på, men før eller seinere må jeg gå i gang. Men fordi jeg også er med på et tredje leseprosjekt på jobben, som ikke omtales her, så går hovedfokuset dit i alle fall nå i starten av året. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg har allerede røpa at jeg ikke fullførte femte runde av årets leseutfordring, men hvordan det gikk ellers skal det komme mer om i et eget innlegg. Og jeg kan også avsløre at det blir ei ny runde med Bokhyllelesing for 2021, så følg med!

Riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Julegavetips

Er du som meg, som mener at harde pakker er aller best både under treet og ellers? Men har du kanskje ikke alltid tid til å finne ut hva som faktisk fins der ute? Her er ei lita liste med noen boktips. Bøkene får en kort omtale, samt anbefaling om hvem boka passer for. Her skal det være litt for en hver smak!

Norske kvinner i krig 1939-1945 av Mari Jonassen

Her kommer endelig ei bok som skildrer kvinners innsats under okkupasjonen, og det er et kjærkomment skifte i perspektiv fra det systematisk mannsdominerte blikket! Kvinners bidrag under andre verdenskrig er det skrevet lite om. Men etter å ha gått igjennom flere hundre intervjuer fra Norsk Hjemmefrontmuseums arkiver, er det duka for et storverk fra Mari Jonassen. For fakta er at kvinner var med på alle nivåer i motstandskampen.

- Anbefales til de som er interesserte i krig, sakprosaelskere og alle som setter pris på historisk presisjon.

Høyt av Erika Fatland

Nå som vi ikke kan reise sjøl, kan vi reise i bøkene! Som for eksempel i denne solide boka. Sosialantropolog og sakprosaforfatter Erika Fatland har reist i åtte måneder i det enorme fjellmassivet Himalaya. Og resultatet er denne boka. I Himalaya møtes mange land og enda flere daler – med nytt språk og ny klesdrakt og ny kultur for hver dal – det er et vanvittig kulturelt mangfold som skildres, fra reine matrilineære kulturer til steder der kvinner ikke får lov til å forlate huset, fra nakendansfestival i Bhutan til bloddryppende sjamanritualer. Det eneste fellestrekket for alle de menneskene vi møter i boka hennes, er at de bor høyt.

- Høyt er gaven til den som har alt, til den som elsker å reise, og til drømmeren. 

9. april 1940/8.mai 1945 av Jon Ewo

Dette er ei sakprosabok for barn og ungdom. Jon Ewo tar hovednedslaget sitt på to utvalgte datoer, de to viktigste i krigssammenheng. Det er dagen for invasjonen, 9. april 1940, og frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Det er et innmari fint grep for å begrense historia, slik at det ikke blir alt for mye å komme igjennom for leseren. Hver dag har fått sin bok, og en må snu boka for å lese begge deler, noe som i sin tur er et godt bilde og ei fin konkretisering av situasjonene han skildrer. Solid utgangspunkt for samtale og refleksjon.

- Leservennlig, illustrert og anvendelig bok for unge mellom 12 og 16 år.

Insektenes hemmeligheter av Anne Sverdrup-Thygeson

Visste du at mygglarver puster med snorkel? Og at maur melker bladlus for å få sukkervann? Det fins larver som dreper andre insekter ved å prompe på dem, det fins biller som kan blinke og biller som har giftkanon i rompa, bare for å nevne noe. Og lurer du på hvorfor fluene alltid setter seg på maten, så du må vifte dem bort? Det er sjølsagt fordi de har tunga under beina. Så for å kunne smake, må de traske litt rundt. Anne Sverdrup-Thygeson skriver varmt og begeistra, lett og godt, slik at ungene ler og koser seg når de leser om for eksempel gullveps og snorkelmygg. Og for å ikke snakke om zombieveps!

- Boka passer helt ypperlig for vitebegjærlige småfolk mellom 8 og 12 år.

 

Fenrisulven. Første bok i Ragnarok-serien av Odin Helgheim

Debutanten Odin Helgheim har gjort reint bord med den første boka i en ny tegneserie-serie blant anna ved å vinne Arks barnebokpris for 2020. Serien heter Ragnarok og første bok heter Fenrisulven. Og som vi ser av titlene, er dette godt inspirert av norrøn mytologi. Den unge gutten Ubbe har alt han kan ønske seg. Ei sterk mor som er glad i han, en storebror som hjelper han og gode venner. Men så endres alt. Den skumle Fenrisulven hopper over gjerdet og går til angrep, og Ubbe må plutselig bli voksen. Han må bli en ekte viking. 

- Flott for Nordlys-elskere og Amuletten-entusiaster, og samtidig et godt alternativ for de barna som egentlig ikke liker å lese. Her er det masse spenning som trekker sjøl den mest motvillige leser med seg inn i bildene. Boka passer godt for både jenter og gutter i alderen 9 til 14 år. 

Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik

Ei hestebok med et helt herlig utgangspunkt! Der «alle andre» hestebøker begynner med ei overivig hestejente som maser etter egen hest, begynner fortellinga om Hedda i motsatt ende: Hun er ikke hestejente, og vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store og sannsynligvis både skumle og utilregnelige, og de lukter ikke akkurat godt. Men så møter hun Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret som ingen får lov til å ri på. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda. 

- En veldig fin, varm og realistisk barneroman for alle dyreelskere, som sjølsagt vil falle ekstra godt i smak hos hestejentene. Hovedmålgruppa er barn mellom 9 og 13 år.

 

Gutten, muldvarpen, reven og hesten av Charlie Mackesy

Vi møter fire venner i denne boka, en ensom gutt, en muldvarp som er veldig glad i kake, en forsiktig rev og en klok hest. De er på vei gjennom et naturlandskap, i varierende vær, for å komme hjem. Underveis snakker de med hverandre, og det er i samspillet mellom disse replikkene og de nydelige pennetegningene og akvarellene til forfatteren, at magien i boka virkelig skinner igjennom. Her får vi enkel livsvisdom i beste Ole Brumm-stil. Det er sårbart og vondt, litt morsomt og veldig trøstende.

- Ei unik allalderbok, og uten tvil årets besteforeldregave!

Bøkene om Anton av Gudrun Skretting

Gudrun Skretting har skrevet tre ungdomsromaner som kom ut i 2016, 2017 og 2018. De kjennetegnes av lun, varm humor, gjenkjennelige situasjoner og et skrått blikk som virkelig tar det vanskelige, hormonelle og svært svingende tenåringslivet på kornet. Bøkene er eksistensielle i tematikken og handler om å finne seg sjøl, finne ut hvem en vil være og å passe inn i ei større gruppe. Det er realistisk og nært, og ustyrtelig morsomt! Bare hør hvordan Anton har det: Han den laveste gutten på skolen og samtidig den med desidert størst ører. Det er ingen heldig kombinasjon. Og pappa er dessverre en ukuelig, stolt, usjenert og svært entusiastisk forhandler av hyttedasser. En hyttedassforhandler med vissen hestehale, som svir grandiosaen, er dårlig på å vaske klær og som sjeldent husker å betale strømmen. Men det hele går fra vondt til verre når Anton forsøker å finne en kjæreste til pappa.

- Bøkene passer ekstra godt for ungdommer mellom 12 og 16 år, og kan naturligvis leses av både jenter og gutter, og mer enn gjerne av den eldre garde også. Dette er bøker for alle som er eller har vært tenåringer!

Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting

Vi møter Vilma Veierød, en ensom pianolærer på 35 år som bruker svært mye tid på å bekymre seg. For bananer, for eksempel. For hun har lest at de er radioaktive, og at hvis du spiser tusen bananer, forkortes livet ditt med en milliontedel. Og Vilma er aller mest redd for døden. Men en dag står det to menn på døra, en prest og en patolog, som begge jobber med det hun frykter mest. Og de forteller henne at faren hennes er død, en far hun aldri har kjent. Men han har etterlatt seg en bunke brev adressert til henne, og disse bruker Vilma som en slags julekalender. Og med det skal det være duka for både julestemning, musikk, alvor, komikk, vemodighet og framtidshåp.

- Årets venninnegave! 

Speilet og lyset av Hilary Mantel

Dette er ikke egentlig ei bok, men tre! Speilet og lyset er det siste og svært etterlengta bindet i serien om Thomas Cromwell, en trilogi som endelig blei avslutta nå i høst etter at forfatter Hilary Mantel hadde brukt åtte år på å skrive boka. Til sammen er verket på svimlende 1948 sider, og Mantel har, som eneste kvinne, mottatt Bookerprisen to ganger for de to tidligere romanene om Cromwell. Det burde si sitt om det litterære nivået i disse bøkene. Det er rett og slett bare å gi seg hen!

- Anbefales for alle som liker gode romaner, historiske romaner eller bare lange bøker med skyhøyt nivå.

God bokjul til dere alle sammen!

Fem for fjortisen

I disse hjemmekontortider har det blitt en god del barne- og ungdomslitteratur på meg, og her kommer et samleinnlegg om fem bøker som passer best for barn og unge mellom tolv og seksten år, med hovedtyngde på fjortenåringen i midten. Naturligvis er aldersinndeling av litteratur for barn ikke bare avhengig av boka sjøl, og elementer som språk, konfliktlinjer og tematikk, men også det lesende barnet og dets modenhetsnivå. For eksempel er det ofte slik at mange jenter blir intellektuelt modne tidligere enn jevnaldrende gutter og derfor kan avansere også litterært, mens mange gutter har behov for bøker med ytre spenning ganske lenge. Aldersanbefalinga må derfor ses på som veiledende.

Bildekilde: Bokelskere

Anton og andre uhell

Den første boka jeg vil trekke fram, er Anton og andre uhell av Gudrun Skretting (f. 1971). Det har hittil kommet ut tre bøker om Anton, og den første blei tildelt både Kulturdepartementets debutantpris og NBU-prisen Trollkrittet. Vi kommer inn i livet til Anton når han får vite av pappa at han er resultatet av en rift i gummien. Det utløser ei aldri så lita eksistensiell krise hos Anton. Han er et uhell, skapt på slump! Det var ikke meninga at han skulle finnes! Hvordan kan det rettes opp, hvordan kan han bli meninga? For en som er lavest i sjuendeklasse, har størst ører på skolen og en pappa som selger hyttedasser, brenner pizzaen og er litt sløv på å vaske klær, blir fort det meste komplisert. Jammen bra han har Ine.

Det er svært sjelden at jeg ler høyt av det jeg leser, men det gjorde jeg her. Jeg lo så jeg grein av flere passasjer og kapitler underveis, og jeg er utrolig imponert over fokaliseringsinstansen som Skretting har fått til. Jeg-fortelleren Anton er sympatisk, varm, rolig og troverdig - og nøktern i sine beskrivelser. Det blir fort morsomt, men uten å drite ut eller gjøre andre vondt. Vi er med på absolutt alt, med ei herlig veksling av indre monolog, små kommentarer og Antons eksterne, tørre og poengterte sjølobservering. Resultatet er helt suverent, dette er en svært god ungdomsroman som tar menneskene, tankene, følelsene og pubertetskaoset på kornet. For alle som snart blir, er eller har vært tenåring!

Bildekilde: Adlibris

Heartstopper vol. I

Ei anna bok som virkelig tar ungdommene på kornet - og på alvor - er den grafiske romanen Heartstopper av Alice Oseman (f. 1994). Den begynte som en tegneserie på nett, men har nå kommet ut som grafiske romaner på engelsk, hittil tre i tallet. Vi følger Charlie på fjorten år. Han er en sympatisk, klok og homofil gutt som går på gutteskole i England. Legninga hans har ført til mye mobbing, både psykisk og fysisk. Men nå anser mobberne han som gammelt nytt, og han har en slags kjip kjæreste som han treffer i skjul. Men alt endrer seg når Charlie møter Nick. Nick er alt Charlie ikke er, en atletisk, utadvendt og bråkete rugbyspiller - kort og godt en stereotypisk "jock", sportsidiot. Likevel får Charlie sommerfugler i magen. Men Nick er vel hetero, er han ikke?

Historia om Charlie og Nick er først og fremst utrolig søt. Den utspiller seg i et rolig tempo, er ufarlig, men så utrolig presis. Oseman setter ord på fordommer og redsler, og hun tør å la guttene utfordre inngrodde perspektiver. Tegningene er enkle, i svart-hvitt og uten for mange forstyrrende detaljer. Fokuset ligger på ansiktene, blikka, henda og kroppsspråket. Oseman har en god balanse mellom ord og bilde, og stort sett utfyller disse hverandre på en nydelig måte. Boka er særlig fin for unge homofile - boka gir trøst og håp - men den er også velegna for alle andre, foreldre inkludert, som trenger å minnes på hvor uskyldig og rørende, altoppslukende og vond den første kjærligheten kan være, helt uavhengig av kjønn. Boka skaper forståelse og gir leseren innsikt, og burde derfor være vesentlig i alt arbeid mot kjønns- og legningsbaserte fordommer.

Bildekilde: Bokelskere

Det du ikke vet om Vilde

Nicolai Houm (f. 1974) har med Det du ikke vet om Vilde begått ei veldig fin barnebok. Som vi forstår av tittelen, er det Vilde som er hovedpersonen. Hun er snart tretten år, og forteller sin historie til oss i førsteperson. Vilde og mammaen hennes har akkurat flytta. De hadde behov for en ny start etter ei turbulent tid der de bodde før. De er enige om at de skal si at pappa bor et annet sted dersom noen spør. Men Vildes fantasi er ikke helt enig, og derfor forteller hun den nye klassen at pappa jobber med dyr i Afrika. Og at hun får passe tigerungene når hun kommer på besøk. Problemet er naturligvis at det ikke fins tigere i Afrika. Og at Vildes pappa slettes ikke jobber der. Men ingen må få vite hvor han egentlig er!

Boka skildrer Vildes problemer med stort alvor. Og i Vilde møter vi et barn som febrilsk, og hele tida, forsøker å gjøre opp for foreldrenes problemer og utfordringer og dekke over det hun opplever som ei voldsom skam. Den eneste ventilen hennes er skrivinga. Der, på papiret, kan hun skrive akkurat hvordan hun har det. Men det som skjer med denne skrivinga, går jeg ikke helt med på. Språket i boka er variert og fint, bare litt stivt (sier tenåringer ord som pysjamasbukser?), inkonsekvent (fra sjæl til novellesamlingen) og tidvis påtatt umorsomt (med intensjon om å være morsomt, naturligvis). Det er også uklart om boka vi leser er Vildes dagbok eller om den er en "vanlig" barneroman. For boka er dagbokaktig - av og til er det tydelig at Vilde skriver til oss. Videre brukes leserhenvendelser aktivt, og hovedpersonen holder bevisst tilbake informasjon slik at det er sprik mellom leser og hovedperson hele veien. Men slike synsvinkelproblemer tror jeg ikke at barna lar seg stoppe av. Og Houm har fått fram et godt, psykologisk portrett. På grunn av tematikken og utfordringene Vilde har, mener jeg at boka egner seg best for barn fra tolv år og oppover. Den er også aktuell for foreldre.

Bildekilde: Bokelskere

Blyanthjerte

Blyanthjerte er skrevet av Elin Hansson (f. 1985). I denne boka møter vi Liv på tolv år. Sommerferien mellom barneskolen og ungdomsskolen blir ikke som den skulle. For farmor, Livs aller beste venn, dør. Og Liv blir sittende igjen aleine med fyrstekaka og yatzyterningene og lengte etter pensjonisttilværelsen. Da er det kanskje like greit at Frans kommer susende på rullebrettet sitt, med verdens grønneste øyne og knekk på nesa. Mer skal ikke til før Liv forstår at hun kanskje må være mindre sammen med de gamle vennene til farmor og mer sammen med jevnaldrende. Og når mamma misforstår og melder henne på et skatekurs, må Liv bare trå til.

Blyanthjerte er en enkel, lettbeint, romantisk komedie for unge jenter som handler om den første store forelskelsen. Min første innsigelse er at slike bøker trenger vi kanskje ikke? Det fins jo allerede så mange! Men samtidig er det fint å lese noe som er helt norsk, som er hjemla i en norsk hverdag og norske omgivelser, framfor den oversatte boka med vimsejenter og tradisjonelle kjønnsroller. Handlinga i Blyanthjerte er troverdig og lett å følge. Liv har det ikke bra i starten av boka, og det er absolutt ikke lett å lære å skate! Men mestringa kommer, og godfølelsen også. Kurven er fint framstilt. Likevel reagerer jeg på et par punkter til. Det andre er språket. Fra et voksent ståsted er det friskt og ispedd originale bilder. Men det er ikke noe særlig tilpassa målgruppa. Et eksempel er "Og hjertet mitt danser som en våryr narkis på glatta." fra side 148. Er det noe en niåring vil forstå? I tillegg brukes en del stygge ord, helt umotivert. Slikt er unødvendig. Det tredje er det Liv gjør. Og her blander forfatteren korta, slik at budskapet som kommer fram er at jenter må endre seg for å tekkes gutter - Liv lærer seg å skate for å være sammen med Frans. Jeg protesterer så innmari mot det! At ikke vi, som kjente på hvor urettferdig slike oppfatninger var da vi vokste opp, skal vite bedre enn å videreføre sånt drit til våre egne døtre?! Naturligvis vil forfatteren vise fram kombinasjonen av Livs personlige utvikling, mestring, sorgarbeid og forelskelse, men dette kunne hun løst uten at det inkluderte av Liv falt i jentefella.

Bildekilde: Bokelskere

Elven

Elven er en grafisk roman skrevet av forfatter og illustratør Anna Fiske (f. 1964). Hovedpersonen Helena, en tenåring uten gitt alder, føler at hun bare "renner avsted, som vannet under isen i elven hun ser hver dag på vei til skolen". Hjemme er det ikke så greit, for pappa er deprimert, og det er liksom ikke helt plass til Helena. Hun sykler til skolen med venninna Turid, som aldri kommer når hun skal, som ofte må hentes hjemme, og som etterpå sykler fra henne. Men det går mot vår, og isen på elva sprekker opp og danner ei råk. Og en dag ser Helena at en mann, som tar snarveien over elva, ramler uti.

Bokas bærende element, som bekreftes av tittelen, det lille spenningspunktet, det handlingsmessige vendepunktet og de mange oppslagene der elva er med, er en litt for åpenbar metafor som ikke helt fungerer. Og heller ikke handlinga henger helt på greip. Helena er derimot en troverdig person, der hun manøvrerer mellom skravlete søsken, deprimert far og ei sjefete venninne. Hun har et ønske om endring, om å bli sett, hørt, kyssa. Det bygges opp ei bittelita spenning som deretter krøstes helt flat og renner ut i, ja, elva. Det er nemlig slik at Helena må redde mannen som faller uti. Og hun gjør alt hun kan. Men det er to gutter som tar æra for det, og det er liksom greit. Det er ikke greit! Igjen, hva i alle dager er det vi lærer barna våre - både jentene og guttene?! Hvilke kjønnsrollemønstre er det slike bøker avspeiler og repeterer? Det er i alle fall ikke noe jeg ønsker å fremme. Og dette får Brageprisen? Det skjønner jeg bare ikke. Dette er uferdig, ufokusert og uordentlig. Men tegningene er i alle fall fine.

Med andre ord: Les om Anton for å få en god latter og en heltstøpt, ordentlig ungdomsroman, les om Charlie og Nick for å bli berørt og engasjert, les om Vilde for å få psykologisk innsikt i en krevende situasjon som trenger å bli behandla litterært, les om Liv for å få skildra lettbeint romantikk, og kikk i boka om Helena hvis du vil lære å lage illustrasjoner.

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Her hos oss har vi, som de fleste andre, ei kaotisk blanding av hjemmebarnehage, hjemmeskole og hjemmekontor om dagen. Men samtidig er det ei gavepakke til familien vår: Vi får mye mer tid sammen. Vi voksne får større innsikt i barnas skolearbeid, kan legge grunnlaget for nye arbeidsvaner og lære mye nytt. Sammen med barnehagebarna kan vi skape fine dager med ei god blanding av turer ute, prosjekter i hagen og aktiviteter inne. Og naturligvis er det rom for mye leik også!

Dette er ikke dagene for de arbeidsoppgavene som krever mye konsentrasjon og fokus. Her er det e-postkorrespondanse mens minsten absolutt skal sitte på fanget, fagmøter på Skype mens barna lager kjøkkenorkester, konflikhåndteringskurs mens de to eldste skriker og vræler, podkastlytting i middagslaginga og en plutselig jobbtelefon midt i legginga. Men sjøl med kaos blir ting gjort. Det tar bare litt lenger tid, og jeg må, som arbeidstaker, og vi må, som familie, være ganske dynamiske. For mammaen i meg kommer jo først så lenge jeg har hjemmekontor, vel, hjemme. Og om barna ikke får gjort det de skal, får ikke vi det heller.

Men uansett hvordan det løses, alle disse små og store tinga som dukker opp i løpet av dagen, er det ekstra godt å lese når det endelig er kveld. Alt det vi holder på med ute blant folk og sammen med andre, skal vi jo ikke holde på med. Så, da er vi inne. For min del har det faktisk resultert i mer lesetid. Og det er sikkert ikke bare jeg som får tatt et skikkelig røsk i bokhylla. Her er noe av det jeg leser:

• Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
• Et velsignet barn av Linn Ullmann
• Plastpinner juger ikke av Lise Knudsen
• Anton og andre uhell av Gudrun Skretting

Et fint knippe med bra damer, altså!

Hva leser du akkurat nå?