mandag 29. juni 2020

- Arietta, kommer du?

Bildekilde: nlb.no
Har du hørt om Lånerne? Ja, du veit vel hvem det er? Disse bittesmå menneskene som lever i huset ditt, under golvet, i veggene, i kriker og kroker, og som låner ting av deg? Det vil si, for deg blir jo tingene borte. En liten kopp. En potet. Ei hårnål. Litt tråd. En sokk. Et bær. Litt papir og den aller minste blyanten. Plutselig er det borte. Kanskje du tenker at du har glemt det? Kasta det? Eller at noen du bor sammen med har rota det bort, tatt det eller rydda det på plass? Men så er det ikke det som har hendt. Det har vært en Låner der! Den har rappellert ned fra kjøkkenskapet og pilt tvers over kjøkkenbenken, den har gjemt seg bak brødristeren akkurat mens du laga middag, og krabba halvveis under skåla med mandler mens du var på vei bort til kjøleslapet. Så, der, bæret. Bringebæret. Oppi sekken med det. Merker du noe? Ett bær, så ett bær til. Kanskje tre. Du ser fortsatt ikke forskjell i skåla. Eller? Så må Låneren komme seg tilbake i en fei, før du ser eller hører eller skjønner noe som helst.

Det var i alle fall slik den engelske forfatteren Kathleen Mary Norton (1903-1992) så for seg det hele. Kanskje det begynte som ei humoristisk forklaring på hvor det blir av alle småtinga vi omgir oss med, alle disse mer eller mindre verdiløse gjenstandene som brått blir borte og som like brått kan dukke opp igjen på de mest uventa steder? Eller er vi rett og slett sløve? Eller...? Norton begynte å skrive om Lånerne i 1952. Til sammen blei det fem bøker, der den siste, den eneste av disse fem som ikke er oversatt til norsk, kom i 1982. Deretter fulgte filmatiseringer, teateroppsetninger og tv-serier, og i 2010 kom også en animert variant. Jeg har hørt ei dramatisering av de tre første bøkene, gjort av Helge Andersen (1943-2013) for NRK Radioteatret i 2003. Da jeg ikke har lest bøkene, veit jeg ikke hvordan adaptasjonen står seg i forhold til originalhistoriene. Jeg kan derfor ikke foreta ei sammenligning.

- Arietta, hører du?
I NRKs variant er det ungjenta Arietta som er hovedpersonen. Hennes fortelling lager ei ramme rundt de utvalgte hendelsene som dramatiseres. Arietta veksler mellom å fortelle direkte til lytteren og å spille ut episodene i samspill med tre andre sentrale Lånere: Mora Hjemmely, faren Paps og den fremmede Skytter. I tillegg synger skuespillerne, og NRK har produsert et rikt og interessant lydbilde som passer både fortellinga og målgruppa svært godt. Resultatet er et fengende, spennende og engasjerende hørespill for hele familien. 

Arietta er en Låner. Hele hennes eksistens er altså avhengig av menneskene som bor i huset, der hun bor under golvplankene i stua sammen med mamma og pappa. Videre er Arietta og mora avhengige av det pappaen klarer å "låne" til familien. Før var Lånerne mange, og mange familier kunne bo i samme hus. Men når de blir observert av mennesker, må de som regel flytte på seg. Det blir for farlig for dem å bli boende - menneskene er redd dem og vil ha dem bort! Derfor er det bare Arietta, mamma og pappa som er igjen. Og det er ganske kjedelig når du er aleine om å være barn - et nokså stort og modent barn, i miniformat, men med minst like stor eventyrlyst og utforskertrang som alle andre barn. Når vi kommer inn i fortellinga, er det slik at Arietta er lei av å bare stulle rundt under plankegolvet sammen med mamma. Hun vil også låne! Hun vil også se verden! Hun vil være med Paps ut og opp!

- Jeg hører noen roper på meg...
Så får hun bli med Paps. Men det er en farlig verden der ute. Katter, for eksempel, er helt grusomme å komme ut for. De er observante, de er raske! Det går nesten galt. Men hva med menneskegutten, da? Nei, han får vel ikke med seg noe som helst. Men plutselig ser han henne -. Og ikke bare det, de snakker sammen! Men der Arietta tror hun har funnet et vennskap, ser foreldrene hennes bare fare. Avsløringa av deres eksistens betyr at Lånerne må komme seg vekk. Ute i naturen venter en helt annen verden, der Arietta får bruk for all sin kunnskap og kløkt for å overleve. Heldigvis møter de Skytter også, en Låner som veit å klare seg på egenhånd.

NRK og Helge Andersen har laga en opplevelse av ei lydbok! Her i huset satt vi limt fast til sofaen mens vi lytta, og det som egentlig skulle være en liten smakebit på lydboka, blei hele greia. Vi kunne rett og slett ikke slå av midt i, ikke når det var så spennende! Og nå går alle sammen rundt og traller på Arietta-sangen som Lars Bremnes har skrevet til hørespillet.

- ...og jeg går en annen vei!  
NRK gjorde mange kloke valg i sin produksjon av dette stykket, og det er usedvanlig godt å lytte til. For eksempel er Heidi Gjermundsen i hovedrolla som Arietta et fantastisk valg. Hun bærer hele hørespillet med stemmen! Gjermundsen er uhyre profesjonell og varierer stemmebruken så utrolig godt, fra den tillitsvekkende hviskinga, den ivrige snakkinga og den søte latteren, til tenåringsopprøret hennes, reaksjonene på mora og farens holdninger, oppførsel og meninger. Hun er gjenkjennelig, nær og varm, helt uten å gi ansikt til Arietta, bare stemme, følelser og tilstedeværelse. På toppen av det hele er Gjermundsen en svært god vokalist, og med et fengende, repetitivt musikalsk tema blir det rett og slett mesterlig. Med seg har Gjermundsen ei rekke andre erfarne skuespillere, som gjør at helheten blir en fryd. Marit A. Andreassen er Hjemmely, Trond Brænne er Paps og Aksel Hennie er Skytter. Hørespillet kan så absolutt anbefales, og jeg gleder meg veldig til å høre Lånerne igjen og igjen.

søndag 28. juni 2020

Bokhyllelesing: Arne Garborg

Bildekilde: Bokelskere
Eg kan like greitt skrive det fyrst som sist: Fred er ein av dei mektigaste og vakraste romanene eg nokon gong har lese. Og med det kunne heile bokmeldinga vert slutt. Men det vert vel litt stutt? Og forfattar Arne Garborg, fødd Aadne Eivindsson Garborg, (1851-1924) og boka Fred frå 1892, fortener så veldig mykje meir.

Det er bonden Enok Hove som er hovudpersonen i det som av mange vert kalla Garborg sitt meisterverk. Gjennom djuptgåande skildringar der huglaget til Enok ofte vert spegla av naturen, gjev Garborg oss eit framifrå psykologisk portrett av ei mann som går seg vill i sine eigne tankar. Det er religiøse grubleri som opptek han Enok, og han freistar heile tida å skjøna kva som er meininga i Ordet, kva Gud eigentleg vil og kva han skal gjere for å halde seg på den rette sti. Me som les vert kasta inn i dette mest med ein gong, og den gnagande uroa og de intense kjenslene slepper ikkje taket på lesaren før boka er slutt.

Enok er ein fredsæl og god mann. Han er godt lika av ho Anna, som han bur i lag med og har barn saman med, men som han ikkje er gift med. Han kan berre ikkje gifte seg med ho, ikkje før han er rein nok og god nok til å stå framom Gud. Og dessutan skal han jo ikkje gjere ho til avgud heller, og han skal ikkje elska ho meir enn han elskar Gud. Men elskar han Gud, slik han skal? På rett vis? Og elskar han Gud for sin eigen del, eller av di han er Gud? Det er ikkje lett å vita. Enok les, tenkjer, les og tenkjer. Han samtalar med alt frå prest til tater og freister å greie ut dette med Gud. Men det vert liksom ikkje til at han får grep om det. Nett når han har det i tankane sine og trur han forstår og kan setje ord på det, glepp det unna. Og Enok vert att, bleik og sveitt og mest svevnlaus. Stur vert han med, og somme dagar er han berre heilt i sitt eige hovud, og meistrar ikkje å gjere noko arbeid.

Ho Anna kan sjå desse riene hjå mannen sin, og ho gjer sitt beste. Ho held ut med han Enok, sjølv om han krev at dei skal taka til seg fattiglemmar og fø på alle som stoppar innom garden deira. Han meiner også at dei kan klare seg utan tenestejente og gut i huset. Dei kan jo nytte ungane, og fattiglemmane! Og arbeide sjølve! Dei er ikkje betre enn Jesus, dei! Anna, som er gravid med den femte ungen, seier ifrå gong på gong. Men ho får berre bibelspråk attende. Enok korkje kan eller vil sjå ho, og det vert nokre vonde år for alle på garden i takt med at han Enok vert meir og meir ytterleggåande og kompromisslaus i trua. Kvar ledige time skal det vera lesing og preiken for heile huslyden, om søndagane skal det ikkje vere noko arbeid, berre bibellesing. Ikkje ein gong varm mat skal dei ete då. Og elles? Skinnbrok og tresko, ingen skule, dårleg og lite mat, hardt arbeid og om den eldste sonen, Gunnar, freistar å stå imot, vert han slege med bjørkeriset. Og under desse tilhøva vert han Enok lukkeleg.

I alle fall for ei stund. For det er visst fleire vis å vere kristen på. Og kan hende Gud ikkje meinte det nett slik han Enok trudde? Enok ser korleis Gunnar trekkjer seg unna og ikkje vil vere i lag med han. Han oppdagar at ho Anna gøymer unna kaffi og held eit anna hus til dømes når han er i kyrkja. Difor sluttar han med det, og vert prest i eige hus. I alle høve vert det betre og dårlegare for dei alle saman, alt etter korleis Enok har det. Det er samhøvet hans til Gud og kristendommen som er avgjerande. Og etter mange, mange år med vond grubling, prøvingar og pining, vert det til slutt for mykje. Og den gudfryktige, nesten heilage Enok, vert ein annan mann. Men korleis går det då?

Eg vil ikkje røpe meir av handlinga, men eg meiner det er viktig å få med at mykje av dette er opplevingar Garborg sjølv har hatt som gut. Det gjer boka endå sterkare og endå meir truverdig. Garborg var jærbu, som Enok, men vart europear som vaksen. Han stod med eitt bein i den gamle jordbrukarkulturen, som Enok, og seinare eitt bein i den nye, industrielle tida, der klokka deler opp dagen og arbeidet. Garborg kom frå ein særs religiøs familie der far i huset grubla både seint og tidleg, der heile huslyden måtte følgje meir eller mindre vettuge innfall. Som vaksen vart Garborg ein fritenkjar, eit skjellsord for ein pietist, og tok også slik ei gedigen klassereise.

Men på kva vis er ein roman som handlar om ein fundamentalistisk, fortvila og forvirra mann vakker? Det viktigaste for meg er språket. I teksta er det rom for arkaisk nynorsk, jærsk dialekt, dansk talemål, munnhell, bibelspråk, tatersongar og folkeviser, som til saman skapar ein syngjande og spennande heilskap. Det er eit nydeleg, andande, sprudlande språk, leikande og lett, brusande, susande, lokkande, trugande, omsynslaust. Garborg har eit ovstort ordtilfang og lydhermar bølgjer, vind, fuglar og menneskje, han skriv fram songen i kornaksa og draumen om frelsa, han gjev ord til lengt og tvil og vill fortviling, han gjev fargar til gråtonane i sludd og is og skodde, gjev grublingane eit skrikande andlet og trua ei sorg. 

Så er det innhaldet i desse orda. Mest av alt er Fred eit psykologisk portrett av ein mann som har alt anna enn fred. Han får aldri ro, vert aldri sett slik han ønskjer: av Gud. Han strider heile tida med seg sjølve og i seg sjølve, men også med andre. Sattan, som han heitar i boka, hengjer stadig over han Enok, trekkjer og lurer og ønskjer han ned til seg. Aller mest når han søv -. Enok ber, les, fastar, vaker, følgjer alle bod. Men det vert aldri nok. Han er ikkje god nok. Og ei slik aukande kjensle av mindreverd og ulukke er knusande, øydeleggjande. Enok tek til å tvile på alt.

Men det er ikkje berre Enok i teksta. Naturen er mest som ein hovudperson nummer to, heile tida samanbunden med Enok, der vêr og vind med kulde, regn og sol heile tida rår over livsvilkåra. Det kan få ein lesar til å spørje seg om kven eller kva som er Gud, himmelmakta me korkje ser eller høyrer, eller naturen? Kva lov skal me halda - naturlovane eller dei som vert skrive i stein? Til kva skal me lytta - til trea som ber frukt og jorda me kan hauste, eller ein guddom som seier at me skal faste, sjølv om me er svoltne? Naturen gjev Enok dei ytre rammene, Gud dei indre. Er det plass til båe? Teksta er slik forma og så god at mest lesaren tvilar med.

Fred er ein roman som rommar dei lettaste, mest euforiske kjenslene, men også dei mørkaste og mest intense. Med naturalismen som overbygning i teksta seier det seg sjølve at det kan hende ikkje kan gå bra, men slik som Enok ønskjer og vonar, slik ønskjer og vonar lesaren med. Og difor les me vidare, sjølv om det er vondt, sjølv om me gret, og sjølv om me skulle ønskje det umoglege: At me berre kunne stryke han Enok over hovudet og taka vekk det vonde. Fred er ei krevjande, nådelaus og kompromisslaus bok om ei vanskeleg brytingstid, ein streng religion, ein sårbar sjel og ein øydelagt familie, skrive av ein mann som framleis ber på skuldkjensle og sorg av di han vende den same sjela og den same familien ryggen.

mandag 15. juni 2020

Sommeren uten menn

Bildekilde: Bokklubben
Helt ut av det blå kommer Mias ektemann gjennom tretti år og erklærer at han ønsker ei pause. Ei pause fra samliv og liv, fra Mia og alt som de har bygd opp og verna om sammen. Mia forstår ikke. Hun forsøker å forstå, men hun klarer ikke å fatte hva som har skjedd. Hva har hun gjort? Så finner hun ut at det ikke er henne, men Boris. Han har rett og slett forelska seg i ei anna kvinne, en ung kvinnelig kollega. Og nå ønsker han å være med henne. Mia får et mentalt sammenbrudd av slik grad at hun legges inn. Etter hvert som sorgen og raseriet kommer litt på avstand, får hun mulighet til å hente seg inn igjen, puste, bli seg sjøl. Men hvem er hun egentlig, uten ektemannen Boris og deres felles liv?

Det er sommer, og Mia skrives ut. Hun bestemmer seg for å reise hjem til hjembyen sin, der hun vokste opp og der den aldrende mora fortsatt bor. Og det er nå vi kommer inn i fortellinga. Mia leier seg et hus, får seg en sommerjobb som lærer på et lyrikkurs, og går i gang med å rette opp livet. Livet, hennes liv, som er blitt aldeles skakkjørt på grunn av en annens manglende evne til å holde snabelen på plass i underbuksa. Mia er både bitter, sint og trist, men også galgenhumoristisk, fandenivoldsk og herlig krass. Hun, som allerede har vært gal, kan ikke komme lenger ned. Og hun skal ikke la seg knekke. 

Mia holder seg opptatt, hun leser, skriver og underviser. Hun er lyriker av yrke, er stadig tenkende og reflekterende - litteratur, kultur, filosofi. Men hun vender hele tida tilbake til Boris. Boris, som hun fortsatt elsker, sjøl om hun ikke kan forstå. De hadde jo et helt liv sammen! Hvordan kan han forlate det, dem, felles bolig, felles barn? Når hun tenker seg om, er det jo hun som hele tida har jobba for forholdet og hjemmet. Hun har ofra seg, hun har handla og laga mat og vaska og oppdratt, mens han har vært viktigper og jobba og slengt skittentøy over hele huset og fått være i ro. Hvordan våger han å gå fra henne? Og hvordan kunne forholdet deres komme så skeivt ut?

Sommeren går sin gang, og Mia blir en del av hjembyen igjen. Hun er ofte i dialog med Boris på e-post, men han blir en stadig mindre del av hverdagen hennes. Hun har elever å tenke på, unge jenter som vil skrive dikt. Hun har mora si, som er gammel og bekymra, og hun har naboene, de to små barna, den unge mora, og den aggressive faren. Mias liv er fullverdig, komplett og meningsfylt, helt uten Boris. Men det betyr ikke at hun ikke savner han. Og heller ikke at hun ønsker å leve uten.

Sommeren uten menn (2011, oversatt til norsk ved Bodil Engen (f. 1950) samme år) av Siri Hustvedt (f. 1955) er en enkel og tilgjengelig roman om et viktig og alt for vanlig tema. Hustvedt språkliggjør kvinnelige erfaringer på en fin måte, hun nedvurderer ikke, hun snakker opp, sier: Dette er viktig! Jeg opplever at Mia framstår som troverdig og sannsynlig både emosjonelt, psykisk og fysisk. Hun setter ord på vanskelighetene ved et samlivsbrudd, skildrer følelsen av urettferdighet, og den intense opplevelsen av sjokk, raseri og sorg og den påfølgende identitetskrisa. Det at hun er lyriker og stadig siterer, resiterer eller tenker på litteratur, gir romanen en helhetlig overbygning den ikke kunne klart seg uten. For boka er nokså tynn, utviklinga er liten og forutsigbar og bortsett fra Mia og ett anna hederlig unntak er det øvrige persongalleriet helt uten interessante personer. 

Jeg brukte litt tid på å komme inn i romanen, og likte den ikke særlig godt ved begynnelsen. Den var litt springende - sikkert for å reflektere Mias sinnsstilstand - og jeg opplevde at den var svært dramatisk: Å bli innlagt etter et samlivsbrudd? At livet rakner fullstendig på grunn av en mann? Jeg blei sittende å grunne på dette, og lurte på hvordan jeg ville takla noe lignende sjøl. Ville jeg blitt sint? Absolutt. Sjokkert? Sikkert! Trist? Utrøstelig i en periode, vil jeg tro. Men gal? Midlertidig sprø? Helt ute av meg, ute av stand til å ta vare på meg sjøl og barna? Det punktet butter det på. Men jeg fant ut at jeg gikk med på premisset for å kunne lese videre.

Og Mia vokste med meg etter hvert som jeg leste. Jeg likte henne - jeg liker henne virkelig. Hun er sympatisk, nærværende, varm, empatisk, rasjonell og klok. Det er uforståelig at hun blir bedratt og forlatt. Like fullt veit jo alle at slikt skjer. Over sommeren lærer hun seg til å leve uten Boris. Hun blir kjent med seg sjøl igjen og hun opplever at hun kan stole på seg sjøl: Hun er ikke gal. Hun er Mia, med hele seg. Kvinne, lyriker, mor, datter og venn. Og det er nok. Slik ytrer romanen et viktig budskap til alle kvinner: Vi er ikke avhengige av en mann eller et ekteskap for å eksistere. Vi kan leve, identifisere oss, realisere oss, mestre, erfare, oppleve og være lykkelige på egen hånd, eller ved hjelp av de vi sjøl velger å ha i livet. Aksept fra andre, respekt og kjærlighet er viktig. Men egenaksept, sjølrespekt og egenkjærlighet er vesentlig.

Sommeren uten menn er ingen djup affære da alt ligger opp i dagen, og teksten krever svært lite av leseren. Men den kan kanskje være ei trøst for ei kvinne som står i eller nylig har gått igjennom et samlivsbrudd sjøl. For boka gir håp, og den åpne slutten gjør at leseren sjøl kan avgjøre hva det håpes på. Romanen vil være fin sommerlektyre for mange lesere, men er slettes ingen favoritt hos meg. Likevel er jeg glad boka fins, for jeg tror den kan nå ut til mange som i ei pressa stund trenger et slikt perspektiv på tilværelsen.

Bildekilde: Aschehoug
Til slutt en kritikk av Bokklubbens forside (se bilde over), som viser ei stupende, blond dame i gul badedrakt: Her går tankene fort mot gamle dagers pin-up-modeller, eller boksen med salte pastiller fra barndommen, noe som virkelig ikke tangerer innholdet. I tillegg stuper kvinna, hun foretar altså en nedadgående bevegelse. Hun smiler, men er helt flat i fjes og uttrykk. På den originale norske forsida, som er utgitt på Aschehoug (se bilde til venstre), ser vi ei mørkhåra kvinne i hvit kjole som kaster seg ut fra noe, hun hopper kanskje, hendene hennes er strukket over hodet, hun smiler av lykke, som om hun skal til å fly, hun er fri. Jeg skjemmes over redaksjonen i Bokklubben som har misforstått boka og Hustvedts prosjekt: Hustvedt legger aldri skjul på at Mia er feminist. Å skulle nedvurdere dette til "stupedama" er rett og slett pinlig.

lørdag 13. juni 2020

Bokhyllelesing 2020 - deloppsummering

Det er så lett å sitte i godstolen i disse mørke kveldene seint i desember og begynnelsen av januar og se for seg det kommende leseåret. Det er leikende lett å gå på leit i ulesthyllene etter bøker du mer enn gjerne ville, burde eller skulle ha lest, kanskje til og med for lenge sida. Det er så enkelt å se for seg all den lesetida og alle de ferdigleste bøkene! Ambisjoner er gratis, så hvorfor ikke? Så vi melder oss på, lager lister og planer og gjør alt klart for et heidundranes leseår.

Så kommer Livet og Hverdagen. Det kan være hektisk på jobb eller utfordringer i familien, sjukdom, flytting, samlivsbrudd, eller treningsglede, forelskelse og en ny livsfase. Det er leselyst som svinger og lesehumør som kommer og går. Noen ganger er det virkelig ikke samstemthet mellom bok og leser, og alt blir bare feil. Eller det kan være slik at den boka som du har gleda deg til å lese, viser seg å være noe helt anna. Kan hende setter skuffelsen seg i kroppen, til og med, og gjør deg ørelitegrann bitter. Du skuler på bøkene, motvillig. Kanskje du blir sittende litt lenger foran skjermen, slik at lesetida blir borte. Du går tur. Jobber. Skravler. Tenker. Sovner.

Og da kommer vi hit. Til leseutfordringer der det nesten ikke leses - meg sjøl i aller høyeste grad inkludert. For her har virkelig Livet tatt overhånd og kjørt leseprosjekt etter leseprosjekt i grøfta. Nå er jeg så langt bakpå at jeg ikke er sikker på om jeg klarer å ta det igjen i løpet av året. Men jeg skal i alle fall forsøke! Og slik ligger dere andre an også:


FØRSTE RUNDE - JANUAR
- Les ei bok med grønt omslag

Påmeldte:
Monika skal lese 13 Ways of Looking at a Fat Girl av Mona Awad
Åslaug skal lese Innocentia Park av Ingvar Ambjørnsen
Anita skal lese Himmelblomsttreet av Gert Nygårdshaug
Silje skal lese Hardanger av Marit Eikemo
Hedda skal lese Zenos bekjennelser av Italo Svevo
Marianne Augusta skal lese Women in Clothes av Sheila Heti m.fl.
Berit skal lese Krigen på 200 sider av Frank Aarebrot
Torill E skal lese Dei sju dørene av Agnes Ravatn

Sånn gikk det:
Monika leste 13 Ways of Looking at a Fat Girl av Mona Awad
Åslaug leste Innocentia Park av Ingvar Ambjørnsen
Anita leste Jeg er ikke dum av Bård Torgersen
Hedda leste Katt savna av Camilla Otterlei
Marianne Augusta leste Women in Clothes av Sheila Heti m.fl.
Berit leste Krigen på 200 sider av Frank Aarebrot

ANDRE RUNDE - FEBRUAR
- Les ei bok som blei skrevet eller utgitt mellom 1850-1950

Påmeldte:
Monika skal lese House of Mirth av Edith Wharton
Åslaug skal lese Den alvorlige leken av Hjalmar Söderberg
Anita skal lese Mennesket og maktene av Olav Duun
Silje skal lese
Hedda skal lese Storegut av Aasmund Olavsson Vinje
Marianne Augusta skal lese Salamanderkrigen av Karl Capek
Berit skal lese
Torill E skal lese Medmenneske av Olav Duun

Sånn gikk det:
Marianne Augusta leste Salamanderkrigen av Karl Capek
Hedda leste Storegut av Aasmund Olavsson Vinje
Åslaug leste Den alvorlige leken av Hjalmar Söderberg

TREDJE RUNDE - MARS
- Les ei bok med en veldig kort tittel

Påmeldte:
Monika skal lese Junky av William S. Burroughs
Åslaug skal lese Heimat av Nora Krug
Anita skal lese Uro av Jesper Stein eller De av Helle Helle
Silje skal lese
Hedda skal lese Fred av Arne Garborg
Marianne Augusta skal lese Less av Andrew Sean Greer
Berit skal lese Berge av Jan Kjærstad
Torill E skal lese Krigslys av Michael Ondaatje

Sånn gikk det:
Åslaug leste Heimat av Nora Krug
Anita leste Klør av Ida Frisch

FJERDE RUNDE - APRIL
- Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nordisk råds litteraturpris

Påmeldte:
Monika skal lese Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine
Åslaug skal lese noe av Sofi Oksanen
Anita skal lese Darling River av S. Stridsberg eller Profetene i evighetsfjorden av K. Leine
Silje skal lese
Hedda skal lese De fortapte spillemenn av William Heinesen
Marianne Augusta skal lese
Berit skal lese Avgrunnen av Kim Leine
Torill E skal lese Händelser vid vatten av Kerstin Ekman

Sånn gikk det:
Anita leste Darling River av Sara Stridsberg

FEMTE RUNDE - MAI
- Les ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk

Påmeldte:
Monika skal lese The Brothers Karamazov av Fjodor Dostojevskij
Åslaug skal lese Anna Karenina av Leo Tolstoj
Anita skal lese Forbrytelse og straff 1 av Fjodor Dostojevskij
Silje skal lese
Hedda skal lese Idioten av Fjodor Dostojevskij
Marianne Augusta skal lese
Berit skal lese

Sånn gikk det:
?

SJETTE & SJUENDE RUNDE - JUNI & JULI
- Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese

Påmeldte:
Monika skal lese A Suitable Boy av Vikram Seth
Åslaug skal lese Jomsviking. Vinland av Bjørn Andreas Bull-Hansen
Anita skal lese Det syvende barnet av Valeur eller Max, Mischa og Tetoffensiven av Harstad
Silje skal lese
Hedda skal lese
Marianne Augusta skal lese
Berit skal lese Den lange hvite skyens land av Sarah Lark

Sånn gikk det:
Åslaug leste Kniv av Jo Nesbø

***

Er det noe eller noen jeg mangler i oversikta, si gjerne ifra!
Videre ut året skal vi konsentrere oss om
  • tjukke bøker i juni og juli
  • historiske romaner i august
  • ei bok i en sjanger du vanligvis ikke leser i september
  • ei dikt- eller novellesamling i oktober
  • ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur i november
  • ei julebok i desember

Lykke til videre med lesinga!

fredag 5. juni 2020

De fires tegn

Bildekilde: Bokelskere
Rett etter påske, da alle andre hadde meska seg med usannsynlige mengder med påskekrim på melkekartongen, smarttelefonen, tv-skjermen, nettbrettet og mellom boksidene, var det min tur. Jeg leser jo ikke så mye krim, et par ganger i året, bare. Og det er det samme for meg når jeg leser den, så lenge leseren i meg ønsker å lese krim. Derfor blei det etterpåskekrim, skrevet av ingen ringere enn Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Og boka er De fires tegn fra 1890. Min utgave er oversatt av Nils Lie (1902-1978) og kom ut på Bokvennen i 2016.

De fires tegn er en av de mest berømte tekstene med den ikoniske mesterdetektiven Sherlock Holmes i hovedrolla. Forut for denne finner vi En studie i rødt (1887), som var lesernes første møte med Sherlock Holmes. Etter å ha sysla så smått med en slik krim, ønska Arthur Conan Doyle, som opprinnelig hadde studert medisin og hadde etablert en legepraksis i Plymouth, å skrive historiske romaner, slik som heltene Walter Scott (1771-1832) og Robert Louis Stevenson (1850-1894). Men da han fikk tilbud om publisering i både Storbritannia og USA med ei helt ny tekst om detektiven, kunne han ikke dy seg. Noe måtte han jo gjøre mens han venta på pasienter!

Og fram fra boksidene trer da altså Sherlock Holmes, den geniale, narkomane detektiven som stadig betraktes av sin venn og bofelle Dr. Watson, som aldri slutter å forbauses, urovekkes og imponeres av sin venns intellekt og hvis måter det fungerer på. Det er altså Dr. Watson som forteller til oss, det er han som sanser, føler og tenker, og Sherlock Holmes er en bifigur i hans fortelling om hva som egentlig hendte, for eksempel den gangen Miss Morstan trådte inn i deres værelser i Baker Street 221B og ba om hjelp til å oppklare et mysterium.

Det har seg nemlig slik at Miss Mary Morstans far er borte. Han forsvant den 3. desember 1878 og har ikke vært sett i ettertid. Han var offiser ved et indisk regiment, og hadde akkurat kommet hjem til England da han blei borte. Han rakk ikke en gang å møte datteren sin! Men nå mottar Mary årlig store, kostbare perler, levert i esker uten avsender. Og i et anonymt brev som kom med posten tidligere samme dag, er det noen som ønsker treffe henne utafor tredje søyle ved teatret. Hun skal ikke kontakte politiet, men hun får lov til å ha med seg to venner.

Det eneste som er sikkert, er at Mary nå er kommet til riktig sted. De to vennene hennes kan naturligvis være Dr. Watson og Sherlock Holmes! Slik trekkes vi med inn i ei spennende intrige med en original versjon av det lukkede roms mysterium, et reelt historisk bakteppe, eksotiske detaljer og ei effektiv etterforskning, der alt fra politifolk, hestedrosjer, gategutter og dampbåter er involvert. Og til slutt får vi naturligvis det hele forklart, i kjent stil.

De fires tegn demonstreres en ganske annen måte å skrive krim på enn den vi kjenner i dag. Sjøl om Holmes og Watson ikke skyr et slagsmål eller er redde for å takle en drapsmann, er det kløkt, observasjoner og deduksjon som stadig driver dem framover. Bloddryppende detaljer, intense skildringer av ondskap og makaber brutalitet hører ikke hjemme her - slikt er uvesentlig. Det sentrale er intrigen, omdreiingspunktet er å få svar på spørsmåla eller mordgåten, løst opp knuta, avdekka hemmeligheter og fortidig grums. Og først når alle spørsmål er besvart og det ikke gjenstår noe å løse, er Holmes fornøyd. Det etterlater også leseren helt stappa, for ingen tråder henger og dingler. Det er rett og slett ikke noe å lure på.

Men kanskje det på mange måter er greit? Likevel: Det jeg opplever som leser, er at bøker der alt avsløres og ingenting blir hengende og dirre ved bokas slutt, fort blir glemt. Og jeg tror det blir tilfellet her også, uten at De fires tegn på noen måte er ei dårlig bok. Den er bare så veldig tydelig, eller forklart - det siste lange kapittelet er i sin helhet lagt i munnen på skurken i fortellinga. Den samme formen for bekjennelsesmonologer kjenner vi også fra Agatha Christie (1890-1976), mens en forfatter som John Dickson Carr (1906-1977) ofte klarer seg uten.

De fires tegn har hatt klassikerstatus i flere tiår. For meg innebærer det ei formulering og en forventning om litteratur som tåler tidas tann. I dette tilfellet blei jeg faktisk bittelitt skuffa. De fires tegn er innmari satt i sitt eget univers, og vipper mer mot det fremmede enn mot det eksotiske og spennende. Men det er lett for meg å si, som har røtter i norsk kultur, og ikke den britiske, der minnene om imperietida fortsatt står sterkt hos mange. Heldigvis har noen kloke hoder tenkt på nettopp dette fremmedelementet, slik at det bakerst i boka er noen sider med noter. Disse er det riktignok ikke gjort rede for i den løpende teksten, så en får finne fram litt på måfå. For- og etterordet ved Nils Nordberg (f. 1942) var derimot helt vesentlig, og ga flere fine innganger til teksten.

De fires tegn er en pen utgivelse og ei interessant bok, den har ei god krimgåte og er en spennende tittel, særlig fra et litteraturhistorisk ståsted. Og både Holmes og Watson er underholdende typer som det er fornøyelig å lese om. Men det blir ikke mer med det første, kjenner jeg, for jeg liker at ei bok er mer enn bare underholdning og fiffige løsninger.

torsdag 4. juni 2020

Sommerlesing

Etter å ha lest mye, hyppig og variert over mange måneder, er jeg nå nede i en liten bølgedal. Det har rett og slett vært for travelt her den siste tida, og været har vært bra, så vi har hatt flere uteprosjekter gående, og jeg har jobba mer og farta en del, og da krymper lesetida inn. Sammen med bøker som det tar tid å lese, og som jeg må motivere meg for å ta fatt på, blir det derfor mindre plass til boka i alle ledd. Men det er helt greit, for lesinga, lesehumøret og leselysta svinger, slik livet forøvrig tar seg omveier, blir supertravelt, kullseiler, haster avsted og bråstopper, det også. Snart er jeg i sving igjen! Og inntil videre skal jeg sysle med disse titlene enda ei stund til.

Homer
Homer ligger på vent i hylla med Odysseen, et verk jeg ser fram til å lese, men kvier meg litt for å begynne på. Den tar tid, og krever fokus. Jeg avventer derfor til jeg ikke leser flere slike krevende titler på samme tid.

Elsa Morante
Morante har jeg ikke kommet i gang med, men kanskje sommeren er tida for ei tjukk bok? Det er i alle fall et lesemål...

Simone de Beauvoir
Sammen med Birthe leser jeg meg gjennom denne filosofiske klassikeren fra 1949. Det tar tid å lese ei såpass omfattende og grundig bok, men den er verdt all lesetida! Dette er enormt imponerende. Omtale av første del ligger her. Nå er vi godt i gang med andre del, og allerede kan boka absolutt anbefales videre. Jeg gleder meg til å fortsette lesinga!

Aasmund Olavsson Vinje
Diktsyklusen Storegut fra 1866 er lest, omtalt og kan trygt anbefales videre. Episke dikt er en arkaisk sjanger som ofte glemmes helt bort. Men det er jo så mye å hente i slike verk! Og det burde fortsatt skrives episke dikt! De gir sterke leseropplevelser. Men det er kanskje litt vanskelig å finne fram til disse bøkene, de blir knapt formidla eller løfta fram. Så jeg prøver meg på en readalike, som det så pent heter: Om du liker Haugtussa av Arne Garborg, vil du også sette pris på denne. Løp og lån!

Linn Ullmann
Innimellom kommer det snikebøker. Det er bøker som sniker seg fram i lesekøen sjøl om de egentlig bør og skal vente. Noen ganger skjer det så stille og subtilt at jeg nesten tror boka har lagt seg i veska mi helt sjøl. Men som oftest kan jeg jo huske at det var mine egne hender som pelte den ned fra ulesthylla. I vår var Et velsignet barn av Linn Ullmann ei slik snikebok. Og omtalen ligger her.

Arthur Conan Doyle
Tenk å være hjernen bak et geni som den eminente detektiven Sherlock Holmes! Det er mer imponerende enn sjølve figuren, syns jeg. Likevel er og blir Holmes også ganske stilig, sjøl om krim ikke er min favorittsjanger. Denne gangen har jeg lest romanen De fires tegn. Omtale kommer.

Arne Garborg
Garborg er en forfatter jeg har stor sans for. Jærbumann, målmann, intellektuell og vidsynt! Men også en grinebiter, en grubler og en skeptiker, blir det sagt. Nå leser jeg om Enok Hove i romanen Fred, og syns jeg ser mye av både far og sønn Garborg. Men særlig mye fred er det ennå ikke. Jeg ser fram til å lese videre.

Siri Hustvedt
Så kom det altså ei sånn rampete snikebok igjen, Sommeren uten menn denne gangen. Men for ei som er i ferd med å gå inn i ekteskapet framfor ut, er dette kanskje ikke helt innertier? Likevel har romanen på sett og vis vokst med meg i løpet av lesetida, og nå, som jeg bare har litt igjen, liker jeg den ganske godt. Innlegg kommer etter hvert.

Solveig Aareskjold
Jeg har stor sans for Solveig Aareskjolds essay, og har lyst til å hente henne fram i sommer, denne gangen med verket Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Jeg gleder meg!

Bergljot Hobæk Haff
Som tidligere nevnt hender det at det kommer noen pakker fra Bokklubben susende ned i postkassa. Noen ganger på slump, andre ganger med vilje. Sigbrits bålferd kom med vilje. Og jeg klarer nesten ikke vente med å lese den!

Barne- og ungdomslitteratur
Sommerles er i gang igjen og det leses som aldri før her i heimen! Eldste klarer seg sjøl - jeg må bare sørge for jevn tilgang til nye bibliotekbøker for å holde flyten - så i månedene som kommer må jeg lese mye for de minste; alt fra pekebøker til småbarnsbøker og Mummitrollet og Emil. Innlegg blir det nok ikke, men jeg har i alle fall skrevet litt om barnebøker her og ungdomsbøker her. Håper du sommerleser, du også!

Alfabetlesing
Det står fortsatt bom stille her. Men målet er å komme i gang igjen så fort som mulig og deretter ta igjen det forsømte. Om jeg bare får begynt med Odysseen, som er neste tittel ut, er mye gjort! Deretter følger Prosessen og Ramstasagaene. Det blir ypperlig ferielektyre! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020
Etterslepet lenge leve! Det annet kjønn har virkelig satt kjepper i lesehjula mine. Men det er helt greit, for noen bøker skal og må ta tid, ellers får en ikke lest dem ordentlig. Så fort jeg har mulighet, vender jeg nesa mot bokhyllebøkene igjen - Fred først (mars, korte titler), så De fortapte spillemenn (april, forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris), deretter muligens Idioten (mai, bøker som opprinnelig er skrevet på russisk). I juni og juli skal vi lese tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og der har jeg veldig mange kandidater! Hva med deg, hva skal du lese i sommer? 

Håper årets sommerlesing blir fantastisk for alle sammen!