fredag 28. desember 2018

Under trærne 2018

Hva er vel ei jul uten bøker? Jeg, som mange andre, ser på bøker som den beste gave og setter pris på å både gi bort og få. Jo flere bøker, jo bedre, og denne jula er intet unntak! Jeg har tidligere hatt noen forsøk på å styre bort fra bøkene og heller gi andre ting i gave, men ofte blir det litt feil lell, og jeg ender opp med ei bok i tillegg. Eller i steden for. Eller bare bøker. 

Liker folk å få bøker, da? De fleste, tror jeg. I alle fall her hos oss. Og i alle fall når giveren anstrenger seg og forsøker å gi noe som en tror eller veit mottakeren vil like. Visse hint gis jo når en snakker med folk og når en kikker i bokhyllene deres. En gir for eksempel ikke ei faktabok om andre verdenskrig til hun som aller best liker å lese dikt. Og til hun som er glad i musikk er det kanskje ikke midt i blinken med Trump-biografien. I hjem der serielitteratur er en høydare, er det muligens greit å styre unna de tyngste klassikerne. Og så videre. Og så lenge bøkene i verste fall kan byttes, er det vel ikke så ille? Da kan nemlig sjøl den mest innbitte bokmotstanderen eller den særeste leser velge seg ei bok helt sjøl, og lese... Og det er vel litt av poenget! 

Her er noe av det vi har bidratt med å legge under trærne i år:

Poetisk territorium
Julia spiser alt
Gnostiske essay
Redd Joppe - død eller levende
Værfolk
Peppa har en travel dag
Mørker mørke mørkt krystallar
Operasjon spøkelse
Mannen fra mengden og andre noveller
Sommerboken
Dinosauren brøler
Ren snø
Ingrid og Ivar feirer jul
Heidi
Julia setter seg
Essayet
Storm og Jentungen
Riskhospitalet
Operasjon sjørøver
Bowie: Album for album
En faktahest om politiet
Eliteserien 18
Lesekorpset og bokstavtyvene
To år, åtte måneder og tjueåtte netter
Johanne og Lyder - et forrykende uvær

Forhåpentligvis gir et flertall av disse titlene mang en hyggelig lesestund og minst like mange gode leseropplevelser i nære og fjerne hjem. Fortsatt god romjul, alle sammen!

torsdag 27. desember 2018

Bokhyllelesing: Jostein Gaarder

Bildekilde: Bokelskere
Lille Petter Edderkopp. Ja, det er det han kalles. Eller kaller seg sjøl. Begge deler, kanskje. Først var det klassevennene som sa det, da han vokste opp i Oslo på 1950-tallet. Seinere skulle han si det om seg sjøl også. Delvis med fryd. Men før vi kommer så langt, må nesten historia få begynne. Den virkelige historia, den som han forteller.

Og han begynner med slutten. Fra det desperate nullpunktet, fra stedet der det bare kan stå om liv eller død. Fra vinduet har han utsikt ned mot havet og opp mot fjellene. Så: Flisene på golvet. Døra. Bankinga. Stemmene. Derfra tar han oss med helt tilbake til begynnelsen og lar oss bli kjent med han, altså Petter. Og mor og far og leiligheten og den bittelille mannen med bambusstokken, mannen bare Petter kan se. Meter'n heter han, og først var han bare i drømmene til Petter, men så kom han ut av drømmene og gikk omkring i leiligheten, han også. Leiligheten Petter delte med mor etter at far flytta ut. Leiligheten Petter skulle fortsette å bo i etter at mor døde. Men da var Petter langt eldre, nesten voksen. Likevel. At mor skulle gå bort -.

Alt i Petters liv handler om fantasien. Han har jo ikke venner, og interesserer seg ikke for å leike med andre barn. Men det han kan forestille seg, leve seg inn i eller regissere, gir han stor glede. Det kan være enkeltscener eller hele skuespill. Det kan være korte historier og lange romaner. Han etablerer persongallerier og store detaljerte hendelsesforløp allerede som ganske liten. Replikker, følelser og bevegelser hører også med. Men da leiker han jo. Sånn som når han ringer til drosjesentralen og bestiller alle drosjene til naboblokka. Så står han der i vinduet og ser på bilene som kommer kjørende, sjåførene som venter, naboene som ikke skjønner noenting, og veit at dette har han satt i gang, han dirigerer, tenker: bilene kommer fordi jeg bestemmer. Jeg! Det er ikke før han blir voksen at han skal slutte å leike og sette fantasiene i system. At han ikke lenger skal ringe til drosjesentralen. At han skal finne andre måter å bruke fantasien på. Men hvem visste at fantasier kunne være så farlige?

Hvor går en fra fantasien, da? Det naturlige er bøkene, fiksjonen. Alle disse fortellingene som er skapt av noen, regissert, dirigert, bestemt. Nedskrevet, og deretter lest. Også Petter leser. Tidlig og masse. Han sluker oppslagsverk og skjønnlitteratur om hverandre, leser alt mora har i bokhyllene sine, leser alt han kommer over. Studere gjør han også, seinere. Og plutselig finner han en måte å bruke fantasien sin på, denne ustoppelige fantasien som hele tida bobler over og som gjør det vanskelig for Petter å skildre mellom fantasi og fiksjon - eller nærmere bestemt erindret virkelighet og erindret fiksjon. For hva var det han fant på? Og hva skjedde egentlig, i virkeligheten?

Vi møter Petter når han er midt i livet, nesten. Vi får inntrykk av at han er på en slags ferie, han har reist fra alt og alle, forpliktelser og arbeid. Han tror at noen er etter han, at noen vil han vondt. Derfor haster det kanskje med å få ut sannheten, og å formidle hvordan det hele henger sammen. Så for første gang begynner Petter å skrive et lengre, sammenhengende verk. Om seg sjøl. Som en slags forklaring. Eller unnskyldning, kanskje. Og det er denne boka vi leser.

Jostein Gaarders (f. 1952) roman Sirkusdirektørens datter (2001) er mitt bidrag til niende runde av Bokhyllelesing 2018. Jeg fikk boka for mange år sia - med dedikasjon av forfatteren - og har hatt den på leselista ei stund. Hovedgrunnen til at jeg ikke har kasta meg over den, er omslaget: Boka ser rett og slett litt kjedelig ut med sjakkmønstra omslag. Og baksideteksten, som er en setning her og en setning der, sier meg ikke stort. Men der tok jeg jammen feil! Naturligvis gir omslaget stor mening etter lesing, labyrinten og edderkoppen og setningene også. Så nok en gang fikk jeg bekrefta munnhellet der det sies at en ikke skal skue hunden på håra. Men det er mitt eget tap, jeg kunne tross alt lest boka for lenge sia.

Sirkusdirektørens datter er en svært lesverdig roman med en interessant komposisjon og imponerende struktur. Her fins fortellinger inni fortellinga og intertekstualitet, Gaarder bobler over av kreativitet, fantasi og språkglede (og for et ordtilfang!) for å speile Petters sinn, her er svært gode plot (hvor er bøkene?) og alt er vevd sammen på en overbevisende måte. Ingenting er tilfeldig! Det er stilsikkert og balansert og utrolig behagelig å lese. Gaarder skildrer godt og leverer et svært troverdig portrett av Petter - det er nesten så det er litt for troverdig... Og noen av ideene i boka er så solid utbrodert at en kan mistenke dem for å være sanne!

Romanen er ispedd mange frampek og hint, noe som gjør teksten jevnt spennende, sjøl om den til tider også er veldig detaljert der Gaarder tar sine nedslag. Men frampekene kan også gjøre boka bittelitt forutsigbar for en observant leser. Dog heldigvis ikke i slikt monn at det går utover lesegleden og leseropplevelsen! For dette er virkelig ei skikkelig god bok som har mye å by på for de små grå, samtidig som den er rask å sette seg inn i. Den er underholdende uten å være en underholdningsroman, og spennende uten å være en krim, samt at den har flere lag uten å på noen måte framstå som tung og tett. Gaarder rapper frekt fra flere sjangre, setter sammen på sin egen måte, fabulerer og drømmer og erindrer om hverandre. Enkelte partier er så fulle av driv og kraft at det er vanskelig å legge fortellinga fra seg - en vil jo bare vite hvordan det går med Petter, hvordan alt egentlig henger sammen, og om ens egne mistanker er korrekte.

Og Petter? Ja, han er vekselvis en motbydelig intellektuell, en sympatisk trist ung mann hvis mor akkurat er død, en sleip jentefut, en overbevisende selger, en uhyggelig motstander som alltid har det psykiske overtaket, en mestermanipulator, en intelligent og ensom mann, en reddhare, en feiging. Han er sammensatt og menneskelig fra topp til tå i sin leit etter seg sjøl, noen å føle seg vel med og ikke minst det ene minnet som er gjemt innerst inne i han sjøl og som er svaret på hans egen gåte om hva som egentlig skjedde den gangen.

Da jeg fikk boka, blei jeg fortalt at kona til Jostein Gaarder, Siri Dannevig (f. 1953), har sagt at det er denne boka som er mest Jostein. Om det stemmer, er Jostein Gaarder enda mer spennende og imponerende enn først antatt - og det kommer fra en som er svært glad i hans barne- og ungdomsbøker. Men nå kan jeg glad og fornøyd legge til denne også. Anbefales!

torsdag 20. desember 2018

Kameliadamen

Bildekilde: Bokklubben
Vi befinner oss i Paris i mars 1847. En plakat om en kommende dødsboauksjon gjør vår forteller, som alltid har vært interessert i rare og gamle ting, oppmerksom. Nysgjerrigheten, for det står nemlig ikke hvem som er gått bort, fører han dagen etter inn i dødsboet, som ligger i rue d'Antin nr. 9. Han går dit tidlig på dagen, men leiligheten er allerede full av mennesker. Og ikke hvem som helst heller, nei, det er rike og elegante mennesker. Og tingene han ser, er utsøkte. "Møbler av rosentre, laget av en berømt kunstsnekker, Sevrès-porselen og kinesisk porselen, saksiske statuetter, silke, fløyel og blonder (...)." Og han forstår at nettopp denne leiligheten har tilhørt en stor-demimonde, en kurtisane, en selskapsdame, en luksusprostituert.

Men hvem? Jo, det skal vise seg at det er selveste Mademoiselle Marguerite Gautier som har bodd i leiligheten over lengre tid. Vår forteller kjenner henne som mange andre av utseende, men har aldri møtt henne sjøl. Han er altså ikke blant hennes klienter, og kan betrakte hennes nydelige toalettgjenstander i sølv og gull - gjenstander hun har fått av sine elskere - på en nokså objektiv måte. På selve auksjonen finner han ut at han ønsker et minne om denne vakre, forgjelda og døde kvinna som han aldri fikk kjenne. Og han ender opp med å kjøpe ei bok, som han betaler overpris for. Den har en inskripsjon, en tilegnelse, og denne interesserer vår forteller kanskje mer enn boka og Marguerites liv til sammen. Han aner at det ligger ei historie bak tilegnelsen, og han skal vise seg å få rett.

Kort tid etter kjøpet blir han nemlig oppsøkt av en ung herre. Han er i det som datida kaller "sterkt sinnsopprør" og han er også tydelig ved svekket helse. Armand, som han heter, ber om å få kjøpe den samme boka, koste hva det koste vil, og forteller at han var mannen som ga boka til Marguerite. Han kjente henne nemlig svært godt. Og etter litt fram og tilbake går Armand med på å fortelle sin historie. Slik går vi ut av rammehistoria og inn på neste nivå. Og i historia om den unge herrens liv, finner vi også historia om skjebnen til Marguerite Gautier, den vakreste kvinna i Paris.

Romanen Kameliadamen (1848) av den franske forfatteren Alexandre Dumas den yngre (1824-1895 - ja, han er sønn av Alexandre Dumas den eldre (1802-1870), men blei som flere av sine søsken født utafor ekteskapet) tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser med en nokså lignende situasjon. Som ung mann i Paris møtte han ei ung kvinne, Marie Duplessis (1824-1847). Som Marguerite i romanen var også hun ei kurtisane. Dumas forelska seg i henne, den vakreste og mest berykta kvinna i hele Paris, og måtte betale klekkelig bare for å være nær henne. Etter hennes død kjøpte han tilbake sine egne kjærlighetsbrev til henne og brukte så dem og hennes liv som inspirasjon for sin egen roman.

En kan spørre seg om det er sympatisk gjort av Dumas å utlevere ei kvinne på denne måten. Dumas skriver jo om det å være en luksusprostituert - å bevisst bruke kropp og utseende som basis for egen inntekt. For mange kvinner var, og er, det dessverre ingen annen utvei, men på denne tida i Paris kunne en med hell jobbe seg oppover og bli en stor-demimonde: Kvinna alle menn begjærer og vil eie, og kvinna alle kvinner hater og samtidig vil være. Det var også slik på den tida at det var allment kjent at de fleste høyerestående menn hadde et par damer på si - kona måtte bare finne seg i det, eller finne seg en egen sengekamerat. Men Marie fikk aldri uttale seg eller forsvare seg, og Dumas tukler fritt med hennes ettermæle. 

Dumas skildrer disse kvinnene og deres virke på en usentimental og direkte måte. Han behandler skjebnene deres ryddig, bortimot profesjonelt, som en lege, og han kommer aldri med påstander eller gjetninger. Han skriver rett og slett deres liv slik de er, uten filter og sminke. For eksempel skildrer Dumas sjukdommen til Marguerite, som gjør at hun ikke kan holde samme tempo som andre kurtisaner, som tvinger henne til å ta pauser, hvile, sove, trekke seg tilbake, ikke nyte alkohol. Og når hun så må presse seg, hvilke konsekvenser det kan få. Han beskriver også inngående Marguerites utgifter og hvordan hun får betalt dem. Hun har blant annet en velgjører og elskere hun overhodet ikke liker, de er bare der fordi de gir henne penger, penger hun er avhengig av. Hun er ikke grei med dem, men hun ligger med dem, slik hun jo må. For å ta seg godt ut koster mye, ikke minst i Paris på midten av 1800-tallet. Og Marguerite framstår som luksuriøs. Derfor må hun ha egen vogn, egne hester, flere tjenere, en portnerske, en stor leilighet med mange rom, nydelige møbler, eksklusive klær.

Men så er det denne Armand, da. Han kommer som ut av ingenting. Og han, en landsens gutt, er ikke som alle andre bemidla parisere. Blant annet syns han at Marguerite er frekk og vulgær, enn om hun er aldri så nydelig. Men hans handlinger og deretter ord får Marguerite til å bryte den eneste regelen som ikke skal brytes for ei kurtisane: Å ikke føle noe. Hvordan skal det da gå?

Verket Kameliadamen blei svært kjent i sin samtid, og den da 24 år gamle forfatteren blei en sensasjon. Seinere blei boka til et teaterstykke, og librettoen til operaen La Traviata er basert på nettopp denne historia. Marguerite blei et ikon i den tragiske romantikken, og fortellinga fikk uante kulturelle ringvirkninger. Men jeg håper også den hadde politisk sprengkraft. For riktignok avkler Dumas kurtisanene, men han avslører også mennene som bruker dem, og viser fram hvordan hele systemet fungerer. Om det ikke var oppsiktsvekkende, fordi alle egentlig visste om det, så må det i alle fall ha vært bevisstgjørende. Dumas insisterer nemlig på at disse kvinnene ikke er gjenstander, de er mennesker, og de må få tenke og føle, gis sjanser og få muligheten til å ha et eget liv, et annet, fritt liv. Det er de verdt. Slik er Kameliadamen moderne i sin ånd og relevant også for oss i dag.

torsdag 6. desember 2018

Vinterlesing

Så er vinteren her, men snøen er ikke. Plenen er grønnere nå enn i sommer, mens hekken står like trist og brun, uten et sjarmerende, hvitt dekke. Himmelen er tjukk og gråhvit, lyset er kaldt og kjølig, veien er mørkegrå mens trærne avtegner seg som svarte og skarpe streker i alt det grå. Jammen bra en kan være inne og lese, pakke inn gaver, skrive julekort og bake julekaker! Når det fins tid til slikt, da, innimellom skole og barnehage og jobb og middager og avslutninger og julegavehandling. Nei, det eneste som er sikkert, er at det leses.

Alexander L. Kielland
Kielland er fortsatt på leselista, og der blir han til leseprosjektet er ferdig. Når det blir, er jeg ikke helt sikker på, men leses, det skal han.

Per Olov Enquist
Etter lange tider på leselista er jeg nå endelig godt i gang med Et annet liv, Per Olov Enquists sjølbiografi, som har venta trofast i bokhylla i snart ti (!) år. Jeg kan egentlig ikke tro at det har gått så mange år, for jeg husker fortsatt dagen da jeg fikk boka svært godt. Den kom i en diger eske fra Bokklubben med masse flotte bokgaver i. Jeg var på postkontoret, den gangen de fortsatt hadde postkontorer og ikke bare det ubegripelig kleine post i butikk, og esken var mye tyngre enn forventa. Jeg hadde ikke bil, så jeg valgte å gå innom bokhandelen for å kunne pakke ut esken og fordele bøkene i poser. Og slik blei det mye greiere å komme seg hjem. Men når jeg kikker opp i ulestreolen, ser jeg at det faktisk er enda ei bok der som ikke er lest...

Agneta Pleijel
To av tre bøker i trilogien er lest, og innlegg har det også blitt - Drottningens chirurg og Kungens komediant. Den siste boka har jeg ikke i hus, så den lar nok vente på seg.

Janne S. Drangsholt
Ingrid Winters makeløse mismot er lest, ledd av og glemt, men jeg rakk å få på plass et innlegg før det hele forsvant helt. Det kan du lese her.

Jostein Gaarder
Ut av det blå gikk jeg i gang med romanen Sirkusdirektørens datter av Jostein Gaarder, og kom seinere på at den i grunn kunne være bidraget mitt til niende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var skandinaviske bøker. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.
Kameliadamen er lest, men foreløpig har jeg ikke fått skrevet om den. I motsetning til boka til Drangsholt er dette ei fortelling som henger vesentlig lenger i kroppen, og som jeg stadig tar meg sjøl i å tenke på. Innlegg kommer.

Edith Södergran
Diktlesing er det ikke blitt noe av den siste tida, så boka får bare ligge på vent, med bokmerke i, til jeg plutselig en dag tar den med meg og leser videre. Kanskje det passer med syngende, finlandssvensk lyrikk etter å ha vært i den svenske prosaen til Enquist?

Alfabetlesing
Jeg har fortsatt ikke kommet i gang her, og kjenner jeg meg sjøl rett, blir det nok ikke sus i serken før utpå nyåret. Nå i førjulstida har de fleste nok å stå i med, meg sjøl inkludert. Første bokstav ut i dette leseprosjektet er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018
Det nærmer seg slutten på Bokhyllelesing 2018 - dersom du ikke allerede er i mål, da! Jeg har nylig fullført oktoberrunden, og håper å få lest novemberrunden midt i mellom julebakst og julekortskriving, slik at jeg blir klar for å møte det nye året og nye leseutfordringer uten gammelt lesestress. Men hvilken bok jeg skal ta for meg, er jeg ikke helt sikker på enda. Om det er flere som henger litt etter, er planen slik: I september leses det oppfølgere, i oktober skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og i november leses nobelbøkene - det vil si bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god bokjul!

fredag 30. november 2018

Barnebokbølgen

En barnebokbølge er over oss! Vi er så heldige som har tilgang til gode bøker for barn og unge så å si hver dag hele året gjennom alle landets folke- og skolebibliotek. Men vi er jammen blitt ekstra privilegerte de siste åra. For etter at norsk barne- og ungdomslitteratur hadde sin storhetstid på 1980- og 1990-tallet med også internasjonalt anerkjente forfattere som Torill Thorstad Hauger (1943-2014), Jostein Gaarder (f. 1952), Kjersti Scheen (f. 1943), Klaus Hagerup (f. 1946) og Kari Bøge (f. 1950), kom en lang tørkeperiode. Riktignok blei perioden liva opp av navn som Jon Ewo (f. 1957) og Marit Nicolaysen (f. 1953) på slutten av 1990-tallet, og både Hilde Hagerup (f. 1976) og Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) vakte stor interesse da de debuterte. Men den gode norske barneboka, ofte av det realistiske slaget, blei fort fortrengt til fordel for oversatt pjatt, mer eller mindre vellykka fantasyserier og ikke minst detektivbyrå ditt og datt, som stort sett har dominert feltet de siste tjue åra - med noen hederlige unntak.

Til nå. Ja, eller ikke akkurat nå, da, for det begynte å løsne allerede for noen år sida. På ett eller annet punkt blei markedet metta, og det var ikke umiddelbart bruk for flere vampyrer, tegneseriedagbøker, feer, alver, detektiver eller zombier. Bøkene blir jo ikke borte, de er der, men behovet for variasjon, noe anna, øker etter lang tid med mye av det samme. Eller sagt på en annen måte: Den barnelitterære pendelen kan heldigvis også svinge. Fra masseprodusert, hyperkommersiell, amerikanskinspirert barnelitteratur med humor i forsetet, tilbake til det rotnorske, virkelige og problemløsende, som tar barna og deres hverdag på alvor.

Jeg har tidligere trukket fram blant annet forfatter Maria Parr (f. 1981) og hennes enestående barnebøker, Vaffelhjarte (2005), Tonje Glimmerdal (2009) og sist Keeperen og havet (2017). I sommer leste jeg første bok i serien om åtteåringen Alice Andersen (2014, 2015, 2016, 2017) av Torun Lian (f. 1956) sammen med eldstebarnet, og i ettertid har vi gått til anskaffelse av de to neste bøkene i serien også. Men innimellom Sommerles og Alice, bading og isspising, fant vi faktisk fram til enda flere gode bøker. Og den jeg vil trekke fram nå, er Brune (2013) av Håkon Øvreås (f. 1974).

Bildekilde: Gyldendal
Rune er et helt vanlig barn i en helt vanlig familie. Han bor sammen med mamma og pappa, går på skolen og har venner. Men når vi møter Rune, har det skjedd noe som endrer alt. Bestefaren til Rune er nemlig død. Bestefar som Rune var så glad i, og som han fortsatt er glad i. For det går jo ikke over med en gang? Rune må se på at foreldrene er i sorg, at de strever, og han må være med i begravelsen. Faren til Rune spør hele tida om det går bra, og Rune svarer ja. Men går det egentlig bra?

Heldigvis har han hytta oppe i skogkanten. Rune bygger i ro og fred, og hytta blir større, finere, mer solid. Her oppe, langt unna tårene til mamma, kan han være i fred med tankene og følelsene og minnene om bestefar. Helt til de store, ekle guttene kommer og ødelegger alt sammen. De som ler rått og er truende og slemme. Kan ikke tro at Rune dunka til den ene av dem med en hammer! Som hevn river de hytta fra hverandre så det ikke er mer enn plankebiter igjen.  

Rune er redd og sint og trist - alt på en gang. Det er nesten så en kan høre han rope fra boksidene: Så urettferdig! Men han sier ingenting. I stedet sniker han med seg det brune beltet til mamma fra badet. Og han finner noen andre klær også. Og midt på natta, når alle sover, kler han på seg disse annerledesklærne. Og slik blir Rune Brune. Brune er superhelt og ikke redd for noe, ikke en gang de store og ekle guttene. Og Brune smyger seg ut om natta for å ta igjen.

Brune er en fantastisk gavepakke av en samtalestarter som lett og usentimentalt tematiserer sorg, vennskap og mot uten ordgyteri og utstrakt bruk av adjektiver. Gjennom enkelt språk og enkel utkledning er det lett for barna å leve seg inn i forvandlinga til Rune, og de fleste gjennomskuer også realiteten - han er jo fortsatt Rune, bare med andre klær. Men det gjør teksten verken mindre spennende eller interessant, snarere det motsatte. Konflikten er raskt og tydelig etablert, sympatien er på plass, for tre mot en oppi hytta er urettferdig, og vi vil bare vite hva som skjer med Rune.

Superhelten Brune søker rettferdighet på en nokså snill og harmløs måte, og det er et intelligent trekk av forfatteren. Mediene er til en hver tid oversvømt med andre løsninger, slik at barn som vokser opp i dag kanskje fort tror at de må ty til vold eller ondsinna knep for å løse problemer. Rune og Brune viser at det slettes ikke er tilfellet. Alt en trenger er noen gamle klær, litt maling, gode venner og en smule flaks. Ja, også bestefar, da. Når en så legger på god humor, hull i hekken, spennende oppdrag om natta, en streng far, mer maling og fine illustrasjoner, blir resultatet langt ifra dårlig. Faktisk er boka så god at den mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014!

Det er samme strek i bøkene om Alice Andersen som i Brune, og mannen bak streken er illustratør Øyvind Torseter (f. 1972). Men her er illustrasjonene et langt større og viktigere element enn i bøkene om Alice - de er et gjennomgående element som brukes til historias fordel. Mye ligger i bildene, både detaljer, humor og replikker. Og en kommer veldig tett på og blir kjent med de tre barna som har hovedrollene i det som er blitt en bokserie fra Øvreås sin side (I tillegg til Brune har Øvreås også skrevet Svartle fra 2015 og Blåse fra 2018). Karakterene er godt sett og Torseter gir hver av dem fine særtrekk som det er moro å følge med på i bildene.

En kan kanskje tro at det er uheldig med samme illustratør, slik det ofte er når en illustratør overeksponeres og overforbrukes, men det er det ikke. Det at streken er gjenkjennelig er i dette tilfellet en fordel, som kanskje til og med kan trekke lesere fra den ene bokserien til den andre. For bokseriene har likhetstrekk. Dette er ikke bråkete underholdning, det er god litteratur. Her er det verken varulver eller vampyrer, ingen er udødelige eller skikkelig døde, det er ikke krampeaktig kult eller morsomt hele tida, det er ikke desperat eller insisterende, slik andre barnebøker er og kan være. Og noe av det beste er at jeg ser for meg at Rune og Alice eksisterer side om side i samme univers, et realistisk, norsk univers der også stille og sjenerte barn og deres problemer blir sett og skildra med alvor, humor og varme.

Nettopp slike bøker gjør at den norske, realistiske barneboka nå står sterkere enn noensinne. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!

torsdag 15. november 2018

Ingrid Winters makeløse mismot

Bildekilde: Bokelskere
Ingrid Winter har det ikke så greit. Hverdagsstresset, med en krevende jobb, en overarbeida mann, tre barn, et rotete hus og en middag som alltid er for sein, skaper hverdagspanikk. Panikken blir fort til angst og skumle scenarier som må lures bort med litt vin. Vel har hun flotte unger og en lojal mann ved sin side, men de skjønner ikke at familien faktisk bor i feil hus. Det kan bare Ingrid rette på. Og nå skal det riktige huset selges, så det er bare å hive seg rundt. Bjørnar er snill, kanskje for snill, og Ingrid glemmer mye, alt for mye, midt mellom drømmer og realiteter, og når en er ivrig, er det ikke så greit å vite hva som er hva.

Så er det FAU-møtene. En eneste diger klamp om foten, noe hun må lide seg igjennom. Noen foreldre tror virkelig at skolen har ansvar for alt. Knyting av skolisser, for eksempel. Ingrid prater når hun bør holde munn, og omvendt. Og alt blir feil. På jobben også. Og der kan ikke Ingrid rette på noe som helst. Ikke når instituttlederen nesten er etter henne, slik at hun knapt får gjort det hun bør og enda mindre det hun skal. Hun, som skulle ha levert et innlegg til en konferanse for lenge sida. Som skulle undervist og veileda og lest og skrevet. Alt blir bare møter og byråkrati og hun blir anklaga for å "mindfucke" studentene sine og blir lurt inn i en teit allianse for å motarbeide emneomlegginga, og det hele kulminerer i en tur til utlandet som hun ikke vil være med på. Men da er det er for seint. For seint for alt.

Så da kan Ingrid Winter like greit resignere. I sjukdom og med lite annet enn russere rundt seg, med dumme kollegaer vegg i vegg, langt, langt hjemmefra. Hjemme får Bjørnar styre skuta og bo i huset de ikke får solgt og ingen andre enn Ingrid vil flytte fra, for markedet er metta og dessuten går det nedover med boligprisene. De kommer til å tape. Spørsmålet er bare hvor mye. Og Bjørnar, da, som hadde tenkt til å trappe ned på jobben, være mer med familien. Nå går ikke det. Nå ser han nesten ikke på henne lenger heller.

I Russland er det kaldt. Ingrid er kald, tvers igjennom. De blir ikke tatt i mot slik de trodde. Faktisk er ingenting slik de trodde. Og hvordan i all verden skal de få til en samarbeidsavtale mellom utdanningsinstitusjonene da? Det må hun faktisk få til, for å redde jobben. Men verre skal det bli - for plutselig er et russisk ikon stjålet, og det er mye verdt, må vite. Ingrid må brette opp ermene når syndebukken viser seg å befinne seg i egne rekker. Men det er ikke så lett å fikse det hele, med språkbarrierer og alt, når en er sjuk og muligens full på russisk hostesaft, proppfull av hjemlengsel og livredd fra topp til tå.

Ingenting går på skinner i underholdningsromanen Ingrid Winters makeløse mismot (2015). Forfatter Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) tar den norske middelklassetidsklemma på kornet i sine skildringer av Ingrid, ektemannen Bjørnar og deres tre barn. Her er det mange som får som hatten passer - sinte foreldre på FAU-møter, lokale hipstere på visning, møtegale kollegaer med pennen klar, dørselgere, meglere, russere, stressa barnehagemødre, au pairer, tidligere studenter som trenger hjelp og ikke minst Ingrid sjøl. Som er smådesperat og manisk og nervøs og styrete og krisemaksimist. Og som nesten aldri klarer å rote seg ut av det hun har rota seg inn i. I alle fall ikke helt på egenhånd.

Ingrid Winters makeløse mismot er et solid eksempel på en svært lettbeint roman, godt innafor begrepet chick-lit, altså ei fortelling av, med og for damer. Boka ligger fint plassert i underholdningsromanlandskapet, og det var greit å lese en norsk variant framfor alle de oversatte titlene. En tenker kanskje at det ikke har noe å si, dette med oversetting, for underholdning er underholdning, men det har det så absolutt. Referansene, til politikk, populærkultur, akademia og så videre, er norske og gjenkjennelige, framfor fremmede og irrelevante. I tillegg kommer det språklige aspektet - en føler seg ofte nærmere sitt eget språk - og at en slipper å miste mye i en oversettelse. Men det at det er gjenkjennelig, er i grunn det boka er tufta på.

Det er noe grunnleggende befriende med boka til Janne S. Drangsholt. Kanskje det er det at forfatteren gjennomskuer alt og alle og utleverer oss akkurat slik som vi er, desperate, smålige, stressa, frekke, glemske. Og at hun ikke er redd for å skildre ektefellers teite og veldig alvorlige diskusjoner og krangler, varme øyeblikke med barna og situasjoner der mor og far virkelig ikke viser seg fra sin beste side. Ingrid er full av feil, men også full av vilje til å prøve på nytt. Også det er gjenkjennelig, men det nye er at helheten, med feil og mangler, vises fram og ikke gjemmes bort, slik som så ofte er tilfelle for eksempel på sosiale medier. En fin kommentar til dagens samfunn der, altså.

Hovedpersonen Ingrid er et sjarmerende og irriterende menneske vi alle kjenner igjen. Hun er i alles familier eller vennekrets, skal alltid ha rett, tenker seg ikke om før hun snakker, mangler impulskontroll, ler litt for høyt, krangler litt for mye - men hun er god på bunn. Hun er godt skildra og framstår som kompleks, uten at boka egentlig gir henne plass til å være det. Stundens alvor er bare oppslukende i korte øyeblikk av gangen. Ektemannen Bjørnar er en kjernekar som holder ut med denne styrete dama, han er dønn kjedelig, lojal og stødig, og veldig troverdig. Vi kjenner jo alle en slik mann også.

Drangsholt har klekka ut ei god historie en tror sånn passelig på. Det går litt over stokk og stein i Russland, og jevnt over er historia forutsigbar, men det er mye en kan akseptere fordi en koser seg. Drangsholt skriver svært lett, noe som gjør at boka er veldig rask å lese. Det mest imponerende er humoren - at teksten er jevnt morsom, både i språklige vendinger, i typetegninger (som kollegaene til Ingrid) og gjennom rein situasjonskomikk. Det gjør at boka framstår som gjennomarbeida, noe som er et sympatisk trekk ved både tekst og forfatter, og igjen er det en fin avveksling fra oversatt hastverkslitteratur. 

Men likevel: Også Drangshold er fort lest og fort glemt. Sjøl om det var artig så lenge det varte, frister det ikke til gjenlesing. Ingrid Winter er ikke en romanskikkelse jeg trenger å menge meg med på nytt - jeg har henne allerede rundt meg i mange versjoner i levende live, inkludert i meg sjøl! Men det var fint å bli mint på at hun er her, og at en kan ta henne med en klype salt når hun dukker opp. Ei ypperlig bok å lese en litt mørk høstkveld når det meste den dagen har gått skeis - for her er det ei som har det verre! Og det er jo den beste medisin for det aller meste.

søndag 11. november 2018

Bokhyllelesing: Agneta Pleijel

Bildekilde: Bokelskere
I oppfølgeren til Drottningens chirurg fra 2006, Kungens komediant fra året etter, flyttes perspektivet fra legen Herman Schützer til en av hans læregutter. Lars Hjortsberg (1772-1843) er ikke særlig gammel når han begynner å følge den gamle doktoren rundt i Stockholm, der han blir vitne til blodige affærer som får han til å svimle mang en gang. Problemet er bare at Lars ikke er særlig interessert i anatomi eller legemidler eller revolusjonerende kirurgiske inngrep. Han ønsker bare en ting: Å bli skuespiller.

Lars kommer fra en fattig, hardtarbeidende og barnerik familie. Både mor og far er en del av kulturlivet i Stockholm. Faren, som er steinhugger, er med på å reise Operahuset i 1782. Og mora synger ved operaen og opptrer stadig for konge og hoff. Men mellom de mange barna de får med hverandre, der flere faller fra i svært ung alder, og det at farens yndlingssønn Magnus dør i en ulykke på farens arbeidssted bare tolv år gammel, er det noe som endres. Faren klarer ikke gjøre jobben sin lenger. Noen dager kommer han seg ikke opp av senga en gang. Mora blir eneforsørger for seg sjøl, mannen sin og alle barna, og hun blir nødt til å sette flere av barna bort.

Lars er heldig. Han havner i doktorens hjem, der han får mat, seng og lærlingeplass. Her jobber også Liten, den kortvokste datteren til dverginnen fra forrige bok. Lars og Liten blir gode venner og hun, som er noen år eldre, tar seg moderlig av gutten hun deler rom og av og til også seng med om vinteren, fordi det er så bitende kaldt der de sover. Men sjøl om Lars er heldig, og bevisst på det, føler han seg ikke heldig. Doktoren er en sur gammel gubbe som spytter ut sine tyske fraser. Lars må løpe etter doktorens lange, travle steg sjøl om han knapt har sovet, vente i timesvis i den iskalde, stive vinden fra havet, og assistere sjøl om han knapt veit hva han gjør. Og hele tida kjenner han på denne dragninga. Mot teateret, mot operaen. Musikken, kostymene, replikkene, mimikken, spillet. Han vil bare spille.

Og han får spille. Lars Hjortsberg er en av Sveriges mest kjente skuespillere, og særlig berømt var han for sine mange komedieroller. Ved et lykketreff får han altså en fot innafor teateret allerede som barn. Han jobber seg oppover, og kommer stadig nærmere kongen. Og som tenåring og ung voksen får han virkelig kjenne på kroppen hva det vil innebære å være en av kongens favoritter. Monarkens mange krigføringer, konflikter og reiser trekker også de ulike teatertruppene med rundt i inn- og utland, og Lars får reist, sett og opplevd. Og spilt. Spilt så det knapt er mer igjen av han enn spill. Og hva er da sant og virkelig? Det spilte livet, eller livet selv? Og er livet noe uten spill, når en lever for spill?

Kungens komediant er en kompleks roman som kombinerer historiske elementer med en tradisjonell livssaga, og som flere ganger vender tilbake til ulike problemstillinger omkring identitet. Det er Lars som kretser rundt dette, og vi som leser opplever at perspektivet endres etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i historia, i takt med endringer i hans liv. Det hele fortelles til oss av Lars sjøl, i førsteperson. Og det er formulert nettopp som en slags berettelse eller et skriftemål: Lars, som gammel mann, forteller sitt liv til Liten. Hvorfor det er akkurat henne han forteller til kan virke litt uklart i starten, men det får sin forklaring.

Lars forteller sitt liv, ja, men han forteller også kongens. Når han kommer nær kongen og blir hans foretrukne skuespiller, hans bibliotekar og hans høytleser, gir det han også en mulighet til å få et unikt innblikk i monarkens liv. Lars kommer og går som en skygge gjennom den hemmelige døra i veggen, eller forblir gjemt bak forhenget omkring majestetens seng. Han lærer seg å være lydløs og usynlig, nærmest ikkepustende. Men sjøl om Lars lenge trakta etter kongens oppmerksomhet, får han også erfare det negative. Å være kongens yndling medfører at han alltid må være tilgjengelig for en annens behov, hva enn de måtte være, og at hans privatliv omtrent er ikkeeksisterende.

Kongen i romanen er ingen ringere enn Gustav III (1746-1792), som gjeninnførte det opplyste eneveldet i Sverige. Dette gjorde han gjennom en rekke reformer og harde grep mot for eksempel korrupsjon - særlig i egen administrasjon. Kongen var på prinsipielt grunnlag i mot dødsstraff, avskaffa tortur og innførte trykkefrihet. Men han var også en ivrig kriger, og som alle veit, krig tapper statskassene mye fortere enn kvinner, brennevin, slottsbygging og andre kongelige forlystelser. Og et ruinert rike setter mangt et sinn i brann, slik at komplottene ikke er langt unna. Så var det da også det som hendte her.

Skildringene av den svenske kongens siste levedager er fylt med en sjelden detaljrikdom, som også kjennetegner Agneta Pleijels (f. 1940) første bind av trilogien, Drottningens chirurg. Hun skildrer de fysiske og psykiske grusomhetene kongen må igjennom og gjør det sanselig også for oss som leser, men uten å velte seg i det groteske. Vi får lukter, lyder, synsinntrykk, skildringer av ulike behandlinger. Pleijel er knapp og presis hele veien, og alt ses fra Lars sitt ståsted. Han, som en anonym skygge ingen ofrer en tanke, lytter til mang en samtale, slik at vi som får dette gjenfortalt, lett ser hvordan menneskene rundt kongen manipulerer, presser, juger og herser med hverandre og den såra kongen. Det er grusom lesing - og det vondeste er at menneskene fristes av mulighetene til å få mer makt, og at det er mye mer verdt enn et liv.

Strukturen i boka er elegant, med noen tidshopp, men ikke slik at det blir forvirrende. Rammehistoria er fint plassert og gir teksten ytterligere vekslinger i spenning og intensitet. Dynamikkene mellom før og nå, konge og pasje, fri og ufri, mann og kvinne, spill og sannhet, er interessante og speiler hovedpersonens utvikling og liv. Og fordi historia om Lars og historia om kongen er så tett sammenvevd, blir det naturlig at det framstår som en helhet. Pleijel har en grunnleggende god forståelse for tida hun skriver om, og behandler den med respekt. Det gir gjenklang i verk og leser, og vekker nysgjerrighet og leselyst.

Kungens komediant er mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese oppfølgere.

tirsdag 6. november 2018

Høstlesing, del III

Vi venter bare på vinteren, vi nå. Første runde med snø er allerede kommet og gått, og det var nok til at barna blei enige om at vinter er best og snø er kulest og hvilke leiker de ønsker seg til jul. Men før det var de altså ute i hagen og boltra seg med bøtter og spader og de små snømåkene sine og i omtrent fjorten timer hadde vi en diger snømann mellom trærne, pynta med blader, grus og kvister. Så sank den langsomt sammen, og da jeg kikka ut av vinduet klokka halv fire den natta, var det Hufsa som glodde tilbake. Dagen etter hadde Hufsa-Olaf (snømannen het sjølsagt Olaf) blitt en sammensunken liten pukkelrygga klump som fikk navnet Huflaf. Den levde i seksten timer til før barna kunne konstatere at det bare var en liten snøhaug igjen, og den kunne faktisk brukes til noe anna før den smelta helt. Så kom det pisskalde, harde høstregnet og jeg ropte dem inn for å lese bok. Og her går det unna med både Vilma, Alice og ikke minst Rune - mer om det kommer kanskje i et eget innlegg. For min egen del går det fortsatt nokså treigt.

Alexander L. Kielland
Tredje bind av denne mannens samlede verker ligger fortsatt klart med bokmerke i der jeg slapp sist, men neste bok ut er fortsatt ulest (og jeg har til og med glemt tittelen i farta). Et noe kaotisk familieliv med kraftige forkjølelser på alle får skylda denne gangen.

Per Olov Enquist
Heller ikke Enquist vant fram i lesekøen i forrige måned. Jeg som drømte om en lesehøst har fått det motsatte, men sånn er det av og til. Det får bare være greit. Målet er fortsatt å lese sjølbiografien hans før jul, så jeg blir veldig glad om jeg får til det.

Agneta Pleijel
Bok nummer to av tre i forfatterens serie om egen slekt, Kungens komediant, blei som sagt lest i september. Men innlegget har latt vente på seg. Det er svært lite med lese- og skrivetid her nå om dagen, men det kommer. Trolig i en kortere versjon enn vanlig, men det får så være.

Janne S. Drangsholt
På leit etter noe tilgjengelig, lett og enkelt for å sette i gang leselysta igjen, kom jeg over denne dama i ulesthylla. Det gikk greit å kombinere Ingrid Winters makeløse mismot med alt mulig familiekaos, og den er ferdiglest. Leselysta er det fortsatt så som så med - det er og blir vanskelig å motivere seg for lengre tekster når en veit at en kan bli avbrutt når som helst. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.
Jeg er godt i gang med romanen Kameliadamen, som ikke akkurat er ei lett bok, men som er nokså tilgjengelig i form og innhold. Jeg håper å bli ferdig i løpet av uka, og kommer nok med et lite innlegg innen november er omme.

Edith Södergran
En skulle tro at dikt er ypperlig å lese mellom slaga, som for eksempel når en hjelper med lekser og rører i suppa, og det er det kanskje også. Men ikke denne dama. Jeg opplever at diktene "lukker seg" hvis jeg leser sporadisk og slurvete, mens jeg får et helt annet utbytte ved fokusert og nøyaktig lesing. Og jeg foretrekker det siste.

Alfabetlesing
Det nye leseprosjektet, som sjølsagt skal gjennomføres trass i lav suksessrate så langt, skyves med videre inn i neste måned. Den ene fingern jeg har planta i jorda (og ikke i familiesfæren), tilsier at det ikke blir en realitet før til neste år. Men vi får se. Første bokstav ut er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018
For august var planen å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. For september var fokuset å lese oppfølgere. I oktober var det skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og nå i november er det nobelbøkene som skal leses - altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg henger etter og har ikke fullført oktoberrunden, men har absolutt planer om å gjøre det. Og naturligvis skal jeg lese ei nobelbok også, men hvilken det blir, gjenstår å se. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Nyt årets siste høstmåned!

lørdag 27. oktober 2018

Spørsmål og svar

Jeg fant denne hos Labben for ei stund tilbake, og da det går litt trått med lesinga om dagen, tenkte jeg at det var like greit å kose meg litt med å svare på bok- og leserelaterte spørsmål. Det er jo alltid moro! Du kan sikkert låne, du også.

1) Den siste boka du leste var?
Den svenske historiske romanen Kungens komediant av Agneta Pleijel, som er oppfølgeren til Drottningens chirurg.

2) Var det ei god bok?
Ja!

3) Hva gjorde boka god?
Det syngende, svenske språket, de stemningsfulle skildringene, personkarakteristikkene, detaljene, hendelsesforløpet, strukturen, det historiske bakteppet, sammenflettinga av historier, hvordan Pleijel borer seg lenger og lenger inn i et menneskesinn og til slutt avslører alt.

4) Ville du anbefalt boka til andre?
Så absolutt. Den er fin for alle som liker historie og gode fortellinger henta fra virkeligheten og særlig relevant for de som liker svensk historie eller er spesielt interessert i framveksten av teateret i Sverige. Eller så kan du sette pris på skildringer av ulike menneskeskjebner, en roman med trekk fra bekjennelseslitteraturen, kontraster mellom fattig og rik. Og boka er også helt ypperlig for de som bare er ute etter ei god bok.

5) Hvor ofte leser du?
Hver dag! Ja, til vanlig i alle fall. Nå er det litt unntakstilstand, men vi er på vei mot en normaltilstand igjen. Men lese, det gjør jeg uansett, uansett om det er litt eller mye, på nett eller i bok. Hver dag.

6) Liker du å lese?
Verdens dummeste spørsmål. For meg er det er like nødvendig som å tenke. Og ja, det er en gledelig aktivitet.

7) Hva var den siste dårlige boka du leste?
Jeg var ikke noe særlig begeistra for Patricia Highsmiths Billett til helvete, for å si det sånn. Jeg anerkjenner den som en populærkulturell referanse, og ser også hvorfor det er blitt slik. Og ideen til Highsmith er interessant. Men jeg likte fortsatt ikke boka.

8) Hva fikk deg til å synes at boka var dårlig?
Jeg hadde ikke helt sansen for komposisjonen og vekslinga mellom de to fortellerstemmene. Det var noen brudd der som ikke var gode. Alle birollene var veldig enkle typer, og den ene hovedpersonen var svært endimensjonal. Jeg undres om slike faktisk fins? I tillegg syns jeg at psykologiseringa til Highsmith var for eksplisitt, sjøl om den var troverdig - psykisk stress og sterkt press bryter ned Guy, bit for bit. Men en må huske på at utgivelsen er fra 1950, og at svært mye er skjedd sia den tid. For eksempel har film og tv nærmest revolusjonert måten en forteller ei historie på, og dette har trengt inn i litteraturen også.

9) Har du et ønske om å bli forfatter?
Jeg har hatt det, ja.

10) Har ei bok noensinne påvirka deg i stor grad?
Åja! Mange bøker! Som for eksempel bøkene om Olav Audunssøn av Sigrid Undset. De er intense, hjerteskjærende, virkelige, nære. Eller første bind om Thomas Cromwell, Ulvetid, - Cromwell, det var meg, det! Jeg blir heller aldri ferdig med Stormfulle høyder. Og Per Olov Enquists Styrtet engel var en slags litterær oppvåkning, mens Margaret Atwoods bøker tar meg med til et annet sted hver eneste gang. Også må jeg heller ikke glemme all den flotte barnelitteraturen, som Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter. Alle er svært avgjørende verk for en lettpåvirkelig leser med god fantasi.

11) Leser du fan-fiction?
Overhodet ikke.

12) Skriver du fan-fiction?
Absolutt ikke.

13) Hvilken bok er din favoritt?
Jeg merker meg at det er entall i spørsmålet her, det gjør det umulig å svare. Men noen av titlene i svaret på spørsmål ti er gode kandidater, da særlig Stormfulle høyder, som jeg har lest i alle fall fire ganger så langt.

14) Hvilken bok er den dårligste du har lest?
Jeg begynte på ei bok av John Irving da jeg var atten, og den blei aldri fullført. Den var, og er, noe av det dårligste jeg har lest. Men jeg fullførte jo ikke. Om det er et krav at boka skal være utlest, svarer jeg glatt Dameroman m/menn av Kim Småge. Makan til magaplask.

15) Foretrekker du papirbøker eller e-bøker?
Helt klart papirbøker. Boka er, skal og må være fysisk. En skal kunne se den og ta på den og lukte på den og ha den i bokhylla etter endt lesing, der bare synet av bokryggen kan gi deg frysninger på ryggen, leserminner og en distinkt følelse som er særegen for nettopp den boka. Slikt går ikke med alle disse e-greiene. Bok lest, bok borte. Ute av syne, ute av sinn, er det noe som heter. Da mister en ikke bare den konkrete boka og den taktile delen av leseropplevelsen, men også alle disse påminnelsene om boka og mulighetene til å leve litt i bokas verden lenge etter at den er ferdiglest. Det nekter jeg å gi fra meg.

16) Når lærte du å lese?
Da jeg var fire år.

17) Hvilken bok som du ble tvunget til å lese på skolen er blant dine favoritter?
Vi tvangsleste alle mulige bøker - alt er jo tvang når du er i tenåra og aldri vil det andre sier du skal - men de som er tydeligst for meg i dag og også er bøker jeg har vendt tilbake til, lest på nytt og liker som voksen er (min indre fjortis sine kommentarer i parentes) Soga om Gunnlaug Ormstunge (bare noe drapsræl, og at han Gunnlaug aldri kunne lære), Victoria av Knut Hamsun (går det an å gjøre det kjedeligere og mer klissete?) og Gengangere av Henrik Ibsen (voldsomt til kav og forferdelig mye prat).

18) Hvilken er din favorittbokserie?
Vanskelig spørsmål. Bøker er, etter min erfaring, ikke så gode når de kommer i serier. Her snakker jeg om lange serier, altså, ikke bare to-tre-fire bind. Men de som troner svært høyt for meg er Sigrid Undsets middelalderromaer, samt bøkene om Tora og Albertetrilogien. Det tre eksempler på stor og god litteratur!

19) Hvem er din favorittforfatter?
Nå blir det litt repetisjon her, merker jeg. Øverst på en svært jevn pall finner vi blant annet Sigrid Undset, Margaret Atwood, Emily Brontë, Per Olov Enquist og Ian McEwan. Umulig å trekke fram bare én.

20) Hva er din favorittsjanger?
Sagalitteratur og romaner, enkelt og greit.

21) Hvem er din litterære favorittkarakter?
Dette er verre, merker jeg. Det er jo ikke alltid slik at personene er interessante aleine, men at helheten (tekst, virkemidler, språk m.m. og person), blir en interessant kombinasjon. Uten at det egentlig trenger å være noe favorittstempel på personene - de en husker best, er gjerne de mest komplekse. Olav Audunssøn kommer høyt opp. Og livlegen Struensee er fint portrettert hos Enquist. Heathcliff er uforglemmelig. Kristin Lavransdatter som tåler og tåler og tåler. Tjenerinnen Offred hos Atwood. Rikka Gan, signert Ragnhild Jølsen, er like fascinerende hver gang. Undsets Jenny. Hamlet. Mrs. Dalloway. Og den fæle Dorian Gray. Bare for å nevne noen som det er verdt å bruke tid på.

22) Har ei bok noensinne transportert deg til et annet sted?
Såklart! Og det er et kvalitetsstempel ved gode bøker at nettopp dette blir gjort på en solid og  overbevisende måte. Plutselig sitter en ikke hjemme i sofakroken lenger, men er langt av gårde, på nye steder og i gamle eller nye tider med mennesker en aldri har møtt eller alltid har drømt om å møte.

23) Hvilken bok kunne du ønske hadde en oppfølger?
Nå venter jeg veldig på bok tre om Thomas Cromwell, som har vært i eiminga i mange år, men bortsett fra den, kunne jeg ønske at forfattere som søstrene Brontë, Jane Austen, Amalie Skram og Ragnhild Jølsen hadde fått leve mye lenger og skrevet mye mer. Ikke nødvendigvis oppfølgere, men mer av det samme, det intense, sterke og kompromissløse.

24) Hvilken bok kunne du ønske IKKE hadde en oppfølger?
Nå leser ikke jeg noe særlig serielitteratur og er skeptisk til lange bokserier, så her har jeg ikke et godt svar. De fleste oppfølgere jeg har lest har vært gode. Men i mange tilfeller merker en jo at intensiteten ikke er helt på topp i bok nummer to. For eksempel var Garman & Worse ei knallgod bok, mens det sank litt med Skipper Worse.

25) Hvor lang tid tar det deg å lese ei bok?
Det kommer veldig an på boka. En lett roman på tre hundre sider er ofte gjort unna på en dag eller to, med kanskje fire timers effektiv lesing. Mer komplekse verker tar naturligvis mer tid. Språket har mye å si, samt tematikk. Korte bøker kan ta lang tid å lese, og omvendt.

Sånn, det var mine svar i denne omgangen - ta deg gjerne tid til å svare, du også!

torsdag 11. oktober 2018

Høstlesing, del II

Høsten kom fort! Her er det kjølige, klare dager, kalde kvelder og is på bilrutene om morran. Eller sippende regn døgnet rundt, tåke og tett, tung luft. Ikke at det gjør så mye, vi får ikke gjort noe med det uansett, og barna leiker lykkelig i hagen i all slags vær og nyter høstferie, rolige dager og kos med familien. Jeg på min side må finne meg i å være mer inne, der jeg har andre viktige ting å ta meg av, men også jeg sniker meg til å kjenne ei og anna solstråle mot huden. Det er en fin oppladning til det som måtte komme når årstidene atter skifter. Men lesinga er det så som så med. Det har vært litt trått i det siste, så de fleste bøkene må nesten skyves med videre og håpe på bedre vilkår på høstmørke kvelder.

Alexander L. Kielland
Kielland er en gammel traver og jeg er utholdende; han leses må og leses skal, men akkurat når det blir har ikke så mye å si. Det viktigste er at jeg har lyst til å lese.

Per Olov Enquist
Bare denne karen leses i år, skal jeg være fornøyd. Men vi får se. Når en har gått ei stund uten å lese noe særlig, blir det en bøyg å komme i gang igjen. Og jeg tror ikke jeg skal begynne med denne, akkurat.

Agneta Pleijel 
Den eneste boka jeg har lest i september er denne, men noe innlegg er det foreløpig ikke blitt. Og det skyldes ikke boka, for den er knallgod! Et helt anna fokus enn første bok, samt ny vinkling, men et minst like spennende stoff. Her kommer vi tett på konge og komediant, og alle andre hoffets intriger...

Alexandre Dumas d.y.
Kameliadamen er også fortsatt ulest, men jeg har lyst til å lese den, så da blir den med videre inn i høsten. Kanskje det kommer noen lange, rolige kvelder snart.

Edith Södergran
Her har det ikke gått framover i det hele tatt i løpet av september. Jeg har lest ferdig de to første diktsamlingene, men så hadde jeg behov for ei pause. Og så har det ikke vært så lett å vende tilbake. Men kanskje oktober blir en mer passende måned? 

Alfabetlesing
Ja, det er så moro å lansere nye prosjekter og så totalt feile på å følge opp! Altså, vi prøver igjen. Første runde er nå i oktober. Og første bokstav ut er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Så da får vi se om det går bedre denne gangen! Og det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018
For august var planen å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. For september var fokuset å lese oppfølgere. Og nå i oktober er det skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000 som skal i ilden. Sjøl er jeg ikke sikker på hva det blir denne måneden, men det er kanskje du? Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Fortsatt god høst til dere alle!

mandag 3. september 2018

Høstlesing

Det norske været så langt i år har virkelig ikke vært til å bli klok på. Etter den lengste og mest snørike vinteren jeg noensinne har gjennomlevd, fulgte tre uker med vår, før den varmeste og tørreste sommeren sia 1947 gjorde sitt inntog. Nå virker det hele å være over like fort som det kom, og jeg er spent på hvor fuktig og lang høsten kommer til å bli før vinteren nok en gang er over oss. Da er det like greit å innrømme det først som sist: Jeg har ingen planer denne høsten utover å lese. Jeg skal lese og kose meg og bare nyte akkurat det, slik en av og til kan få lov til å gjøre. Og jeg håper jeg har mye godt i vente.

Alexander L. Kielland
Dette leseprosjektet drar ut, så Alexander Kielland må være med inn i høsten også. Men som jeg tidligere har nevnt; jeg har ingen hast, og det har nok ikke han heller.

Per Olov Enquist
Nå har det gått såpass lang tid med rundtombæring av denne mannens sjølbiografi at jeg lurer på om han rett og slett blir skjøvet til biografisirkelen til Ingalill i desember. Jeg har ikke fått deltatt der noe særlig hittil i år, sjøl om jeg har lyst, men i min egenvalgte kategori "Gretne, gamle gubber" må jeg jo få til noe. Ellers blir det kleint.

Monika Fagerholm
Oppfølgeren til Den amerikanske jenta, Glitterscenen, er ferdiglest. Og som sin forgjenger, var det litt av ei bok! Det er noe særegent med disse kvinnene Fagerholm skildrer, og hun skildrer med såpass sterk kraft at en sitter igjen nærmest med litt bakoversveis. Les mer om boka her - den anbefales!

Agneta Pleijel
Kungens komediant er akkurat påbegynt, og jeg ser fram til å lese videre om lille Lars som fødes samtidig med operaens inntog i Sverige. Bindeleddet til Drottningens chirurg, den første boka i trilogien, er tydelig, men jeg lurer på om denne historia er like fascinerende som den forrige. Og ikke minst er jeg spent på om det er mulig å få tak i bok nummer tre. Den har jeg nemlig ikke!

Alexandre Dumas d.y.
Kameliadamen ligger fortsatt på vent i den lille bokhylla ved døra, der jeg legger slikt som ventebøker, binderser og avrevne knapper, kvitteringer, tyggis og femtilapper, og mange andre smågreier som jeg ikke aner hvor jeg ellers skal gjøre av (så klart kan jeg alltid putte disse greiene ned i en av de evigmange flytteeskene våre, men de prøver jeg jo å rydde ut av...). Uansett, ventebøkene har ei egen lita hylle slik at jeg ikke kan unngå å se på dem når jeg fyker forbi, og Dumas ligger øverst. Det lover bra!

Edith Södergran
Hun leses langsomt, Södergran. Av mange årsaker. Kanskje først og fremst på grunn av en litt uinspirert leser, som ikke helt har funnet rett vei inn i dette finstemte, finlandssvenske, lyriske landskapet. Men jeg er i gang, og det går framover.

Patricia Highsmith
Krim lest, krim glemt. Innlegg finner du her, og om Billett til helvete gjør sterkere inntrykk på deg enn den gjorde på meg, så er jo det helt i orden. Dette var rett og slett ikke min type bok, og det er en ærlig sak. Jeg forsøker meg nok igjen, på krim altså, ikke Highsmith (fem bøker er nok til å vite at dette ikke slår an), og tar gjerne i mot gode tips.

Tore Janson
Sakprosautgivelsen Germanerne er akkurat ferdiglest, og innlegg har den også fått. Nå går det nok lang tid før jeg leser ei slik bok igjen, uten at det har så mye med akkurat denne utgivelsen å gjøre. Men jeg kjente rett og slett at jeg ikke var så veldig mottakelig underveis i lesinga, og da tenker jeg at det er best å ha ei pause framfor å presse på. Ellers er jeg redd jeg ødelegger sakprosa for meg sjøl for ei lang, lang stund.

Alfabetlesing
Nytt månedlig leseprosjekt her i heimen, sjøl om det er diskutabelt om det egentlig passer så bra å starte opp noe sånt akkurat nå. Men passer det da egentlig noensinne å pålegge seg sjøl merarbeid og merlesing? Tja. Det er jo kos, da! Og dessuten er Merethe Lindstrøm første kvinne ut, med boka Arkitekt. Ja, for det er hele poenget her, å lese etter tittelens første bokstav i alfabetisk rekkefølge. Og om du også syns det virker å være en god strategi for å få has på alle de uleste bøkene, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2018
To kvartalsoppsummeringer er unnagjort, hvilket vil si at det gjenstår ytterligere to. Noen leseutfordringer til skal vi også igjennom! For september er det så enkelt som at vi skal lese oppfølgere. Velg hvilken bok du vil, så lenge den henger sammen med en annen! Jeg tenker at min Pleijelbok nummer to glir naturlig inn her, men stirrer også mye etter Hilary Mantel, der andre bok om Thomas Cromwell fortsatt står ulest i hylla. Den første var jo så bra! Men det er så gruelig irriterende å vente på bok tre av tre når den ikke er kommet, og helt ærlig må jeg bare få bemerke at denne dama har brukt sin tid og vel så det. Nå er det vel på tide å få røska løs skrivefingra? Tilbake til Bokhyllelesing 2018: Første oppsummering ligger her, andre her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

God høstlesing!

torsdag 30. august 2018

Germanerne

Bildekilde: Bokelskere
At jeg plutselig skulle lese Germanerne: Mytene, historien, språket nå, kom helt ut av det blå. Egentlig skulle jeg jo ikke lese sakprosa, det hadde jeg bestemt meg for. Nå skulle det bare være plass til romaner og noveller og dikt og slikt, bøker jeg kan kose meg skikkelig med, nå som høstmørket er i ferd med å senke seg. Men så stod jeg der, da, og kikka i ulesthyllene på jakt etter ei bok hvis tittel begynte på G. Brått hadde jeg boka i handa. Så hadde jeg jammen meg begynt å lese. Og da måtte jeg nesten fortsette.

Germanerne: Mytene, historien, språket (på norsk i 2014) er opprinnelig en svensk utgivelse fra 2013, ført i pennen av lingvist, professor og fagbokforfatter Tore Janson (f. 1936). Boka blei Augustprisnominert samme året som den kom ut, og Janson er, med sine 54 år som professor (!), av en betydelig størrelse i grannelandet. Han har også mange andre utgivelser bak seg, hvorav de fleste kretser om ulike aspekter ved forskning på, behandling av og ikke minst formidling av språk og kultur. Boka er oversatt av Einar Blomgren (f. 1955) og utgitt på Pax forlag.

Bare for å ha sagt det først som sist: Germanerne: Mytene, historien, språket er en helt ordinær populærvitenskapelig utgivelse. Den er ikke på samme nivå som ei "ordentlig" fagbok til bruk ved høyere utdanningsinstitusjoner, men er helt klart godt innafor det akseptable som en allmenn sakprosautgivelse. Av det forstår vel de fleste at boka på mange måter er tilgjengelig for de fleste, men sjøl om den ikke er på mer enn 239 sider, er den likevel litt for ordrik. Boka kunne fint vært stramma inn ytterligere, for Janson sier ofte det samme flere ganger, dog på litt ulike måter. For en godt trent fagbokleser kan det derfor bli dårlig flyt i teksten.

Boka handler kort og godt om germanerne og er delt inn i tre hovedbolker med respektive underkapitler. Hovedbolkene er, som undertittelen avslører: Mytene, Historien og Språket. Janson stiller relevante spørsmål, drøfter og besvarer til en viss grad formuleringer som hvem var germanerne? Hvem er de? Hva menes med begrepet før og nå? Hvor finner vi de første germanerne? Hvor bodde de, hvor flytta de, hva er deres historie? Kan vi spore germanerne gjennom ulike historiske kilder, og i så fall hvilke? Og hva sier de oss? Hva kan vi vite med sikkerhet, og hva må vi utelukke på grunn av manglende kildegrunnlag? Hva kan vi analysere oss fram til, hva må vi gjette?

Og akkurat dette siste blei et aldri så lite irritasjonsmoment underveis. Joda, boka og temaet er interessant, og Janson har mange gode betraktninger og presise observasjoner. Han gir oss slettes ingen dårlig presentasjon av materialet og de mange problemstillingene som følger med. Men det blir traurig når han til stadighet skriver nettopp at "dette må vi gjette". Han skriver "kanskje", "det er mulig", "vi vet ikke sikkert", "det kan hende" og så videre. Svært lite er håndfast, igjen er dette på grunn av et manglende kildegrunnlag, men da er det ikke til å unngå at en del av resultatet er og blir spekulasjoner.

Når en noe vesentlig del av teksten blir slike spekulasjoner, legger det nødvendigvis en demper på resten av utgivelsen. Jeg har i alle fall vondt for å være med på tankesprang etter tankesprang, premiss etter premiss, når fundamentet er såpass svakt og vaklevorent og beror på et "kanskje" - eller fem. Jeg tok meg sjøl i å lure, hva veit vi, da? Og det er jo lite. For i store deler av perioden som Janson konsentrerer seg om, fra antikken og fram til rundt år tusen, er det ikke akkurat flust av skriftlige kilder å se til hos germanerne. De blir skildra av andre, som grekere og romere, og stadig sett tilbake på fra et seinere, kristent tidspunkt, slik at kildenes reelle, anvendbare verdi kan diskuteres. De germanske kildene kommer naturligvis i stadig større grad etter hvert som mer eller mindre faste bosettinger etableres, makta sentraliseres og behovet for å skriftsetting øker. Men samtidige germanske skildringer av germanske forhold før år tusen som strekker seg over mer enn noen ord, er det langt imellom.

Noen eksempler er det jo. For eksempel har vi runeinnskriftene. Disse er obligatoriske å kjenne til for alle som har studert historie her i Norge, da vi har mange av dem. Og de fins i rikt monn i Sverige og Danmark også. Eksempelet Janson trekker fram er dansk og fra rundt år 400. Det dreier seg om ei innskrift på et drikkehorn av gull som Janson oversetter slik: "Jeg Hlewagastiz fra Holt lagde hornet". Og dette mener han så er "kanskje det eldste bevarte germanske verset" (side 149). Her må jeg dessverre protestere. Å hevde at ei slik innskrift er et vers eller et dikt, slik han gjør, er aldeles tullete. Er det da et dikt hver gang jeg skriver navnet mitt i ei bok? For meg er det soleklart at dette er ei markering fra håndverker og/eller eier av drikkehornet. Og lignende innskrifter finner vi på svært mange gjenstander fra hele det nordiske området samt Nord-Tyskland fra 400-tallet og framover, noe Janson også vender tilbake til i et seinere kapittel. De fins blant annet på drikkehorn, kammer, nåler, smykker, pyntegjenstander, krigsutstyr og våpen (Bjørg sin kam, Håvards sverd), for å ikke glemme alle runesteinene (Aslaug reiste denne stein). Er dette dikt?

Grunngivelsen er at det her er allitterasjon i "verset", altså bokstavrim. Som om denne Hlewagastiz fra Holt kunne noe for at han het det han het, bodde der han bodde og tilfeldigvis laga drikkehorn? Hadde Sveinung fra mjøstraktene lagd ei bøtte og skribla på den etterpå, hadde det da vært samme sus over "diktet"? Og så har vi alle de ufine runepinnene, da. Disse blei det funnet mange av under ei utgraving på Bryggen i Bergen, og det har vært flere utstillinger med et solid utvalg av dem. Nest etter lovverk og økonomiske avtaler, hadde folk, da som nå, behov for å sladre litt. Vi gjør det på chat og melding og jeg veit ikke hva, den gangen var det på pinner. Beskjeder av ymse slag blei rissa inn i pinner og levert videre til en mottaker. Enkelte ganger er beskjedene av det slaget en helst kaller tagging i dag: Guri er pen, Roar tok Toril i rompa, og så videre. Jeg spør igjen: Er dette dikt?

Nei, det går jeg slettes ikke med på. Men dette er jo bare noen avsnitt av boka. Seinere, om det samme, nevner forfatteren ikke dette med dikt og vers igjen. Slik sett er språkkapittelet og de komparative avsnittene om språk og språkutvikling mye bedre. Og det er jo forfatterens felt, så det skulle bare mangle. For eksempel var det nyttig med tabellen over ukedagene på ulike språk og Jansons gjennomgang der, sjøl om det var kjent stoff. Andre oversikter over ulike språk og språklig slektskap var også gode, men teksten hemmes tidvis av usedvanlig klumpete og hakkete setninger. Om det er Jansons ujevne flyt eller oversetterens rot, vites ikke. Men svært mange formuleringer kunne vært enklere, kortere og mer presise.

Germanerne: Mytene, historien, språket er ei gjennomsnittlig, fin sakprosabok for alle som ønsker ei innføring i germanernes historie, og som setter pris på det kulturelle og språklige fokuset Tore Janson innehar. Her fins elementer av mye av vår gamle historie, noe som er spennende og lett å lese videre om.

mandag 27. august 2018

Alfabetlesing

Det var en tilfeldighet som satte meg på tanken. Nei, det var ikke diktsamlinga Alfabet av Inger Christensen (1935-2009) eller alfabetserien til Sue Grafton (1940-2017), sjøl om det naturligvis kunne vært noe slikt. Nei, helt enkelt er det altså sånn at jeg to ganger i løpet av sommeren har kommet til å lese tre bøker på rappen der tittelen begynner på samme bokstav. Og jeg la ikke merke til det før jeg hadde lagt til titlene på leselista mi.

Første gang var det så ulike bøker som Dronning på King's Road, Drottningens chirurg og Dameroman m/mennDeretter fulgte Bålet, Barneloven og Billett til helvete. Så skulle jeg se om jeg kunne gjenskape suksessen, for det var jo litt moro med tre på rappen, men da det hele blei det regissert bevisst gikk det naturligvis ikke. Til nå har jeg lest Glitterscenen og halve Germanerne, og er skikkelig i beit for neste bok ut.

Hva så? tenker du kanskje og det kan jeg forsåvidt være enig i. Men slike bokvalg irriterer meg grenseløst. Jeg kan fort bruke masse tid og krefter bare på å velge, og på å vurdere ulike bøker opp mot hverandre og mitt antatte lesehumør. Men en veit jo aldri hvordan ei bok er før den er lest, så det hele er i grunnen håpløst. Slik tid med bøkene er sjølsagt veldig kos, men det er ikke særlig effektivt, og derfor blir jeg av og til sur på meg sjøl som ikke bare kan få ut fingeren og plukke fram ei bok.

Nei, jeg veit godt at jeg er en leser som trenger leseplaner. Jeg trenger planlegging og struktur og noe forutsigbart å forholde meg til for å ikke surre bort all lesetida i småkikking her og der, baksidetekster jeg likevel ikke bryr meg om, vurderinger, smaking på titler, kleine forsider og så videre. Av og til slipper leselysta til, naturligvis, men til hverdags liker jeg best at det er en smule styrt. Og nå tenker jeg at mitt neste leseprosjekt er alfabetlesing.

Helt kort går det ut på at jeg leser ut av ulesthyllene mine (det er til stadighet disse det dreier seg om, det er jo der alle de uleste bøkene er, og det er her fokus trengs, de andre bøkene har jeg jo lest) etter alfabetet. Jeg skal begynne å leite etter titler bakerst kronologisk sett etter anskaffelsestidspunkt (et annet alternativ fins ikke i min verden, for det er jo urettferdig om boka som har venta allerede i sju år på å bli lest skal forbigås, igjen, av ei som kun har vært på vent i to år) og ta for meg den første tittelen jeg finner som begynner på A. Så følger sjølsagt B, deretter C og så videre helt til jeg kommer til Å.

På bokstaver der jeg ikke har noen titler liggende, får jeg kan hende improvisere litt, lese ei til på forrige bokstav, hoppe over eller ta ei bok der bokstaven i alle fall er med i tittelen. Visse unntak er lov, slik må det være, for eksempel tror jeg ikke at Q eller W er særlig hyppige her hos meg, men det kan jo hende jeg finner ei og anna snikebok som jeg ikke husker på akkurat nå.

Til dette leseprosjektet skal bøker ikke kjøpes inn og ikke gjenleses. Målet er ei alfabetbok i måneden som ikke overlapper med Bokhyllelesing 2018 med mindre det er krise, og om du vil være med er det bare hyggelig! Jeg planlegger å begynne allerede nå i september og første bok ut er Arkitekt av Merethe Lindstrøm.

torsdag 23. august 2018

Glitterscenen

Bildekilde: Bokelskere
Hva skjedde egentlig den varme seinsommerdagen i 1969? Den dagen det alltid blir snakka om seinere, i alle fall her i Trakten. Dagen da den amerikanske jenta drukna i de mørke og voldsomme understrømmene i Buletjern, iført ei rød kåpe av plast. Og så: Björn. Kjæresten hennes. Med moped og radio. Død, han også, rett bortpå søskenbarngården. Og etterpå: Alt dette med Doris. Rita som flytter og aldri, aldri mer kommer tilbake. Solveig som blir. Og Bengt, som er mer rotløs enn noensinne.

Det som foregår med og mellom ungdommene denne sommeren, preger Trakten i lang tid etterpå. Alle kjenner til hendelsene, og ryktene går på bygda. Om Tobias og friherreinnen for eksempel. Og Søster Blå og Søster Rød. Søskenbarnmoren og søskenbarnfaren. Men hva var det som egentlig skjedde? Folk lar seg fascinere og forundre, og de dikter med på rykter og fortellinger, legger til det de har sett og hørt, eller tror de har sett og hørt, gjør historia til sin egen. Slik som Doris og Sandra gjør noen år etterpå. Den gangen ved Buletjern var de ikke en gang blitt tenåringer. De var bare barn. Som så finner sammen i fantasiene og iscenesetter et spill rundt det som hendte ved Buletjern, med Den amerikanske jenta, Björn og Gutten i skogen. Sandra, som bor i den mer vasstrukne delen av skogen med et halvferdig svømmebasseng i kjelleren. Doris, som like etterpå slipper inn på søskenbarngården, og denne gangen for godt.

Og så er det de som er enda yngre. Som heller ikke kan la være å se eller høre noe. Og som igjen blander rykter og fortellinger inn i sin egen historie, som ikke kan unngå å preges av død og ulykker og det triste og vonde som følger med. Slik som Maj-Gun og Suzette. Fortida og Trakten trekker dem mot hverandre, binder dem sammen, men hvem er de, egentlig? Og hvordan henger deres skjebner sammen med Vinterhagen og Rosenhagen, Glasshuset og ikke minst Glitterscenen? Og hvilke roller spiller Ulla og Johanna oppi alt dette?

Glitterscenen (på norsk i 2011) er oppfølgeren til Den amerikanske jenta (på norsk i 2007). Boka har undertittelen "Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd", som går som et omkved boka igjennom. Romanene er skrevet av finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961), en svært prisbelønt finsk forfatter som skriver på svensk. Begge bøkene er blitt oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946 - det eneste jeg reagerer på her er hvorfor han plutselig ikke skriver Trakten med stor T lenger) og er utgitt på Pax forlag. Jeg leste Den amerikanske jenta for flere år tilbake, da jeg var på studietur i Finland. Og det var noe med stemninga i bok og land, forfatterens syngende, finlandssvenske tone, språket og miljøet som klaffa noe helt enormt. Jeg hadde en suveren leseropplevelse! Og har, helt sia hjemreisa, hatt lyst til å lese oppfølgeren. For når noen lager et kriminalmysterium der løsninga uteblir, er det ikke til å unngå at en undrer seg, grubler og ser for seg ulike scenarier. Kanskje en til og med dikter litt, slik personene i boka gjør.

Og Monika Fagerholm spinner videre på disse fortellingene vi lager oss. Hun virker fascinert av historiefortelling som fenomen, av dannelsen av identitet, av valg og påvirkning, drømmer, tilfeldigheter, lengsler og hemmeligheter. Og ikke minst hvordan vi aktivt bruker fortellinger, myter, rykter, sanger og sitater for å legitimere oss sjøl, danne oss sjøl. Flik for flik skriver hun fram personene sine, for å snu dem like etterpå og avsløre helt nye sider for leseren. Hun skildrer hvordan vi påvirkes og dannes, hvordan vi avviker, endres, faller tilbake igjen. Og hvordan vi bevisst og ubevisst kan legge lokk på større eller mindre deler av oss sjøl for kort eller lang tid. Fagerholm lar personene sine puste og protestere, men hun vikler dem inn i et stadig strammere nett, der alle har sin funksjon, sin oppgave, sitt sted å være akkurat når det gjelder. Scenene spiller hun igjen og igjen for oss, med ørsmå endringer, en ny detalj, en ny replikk, et nytt perspektiv, slik at den stadig blir tillagt ny vekt, og vi alltid må korrigere oppfatninga vår. 

Og alt begynner altså denne dagen i 1969. Eller, egentlig begynner det vel litt før. Det begynner med at hun kommer. Hun, den amerikanske jenta, som egentlig heter Eddie de Wire. Hun som er den første kjæresten til Björn og kanskje Bengt sin også. Vi veit at hun drukner, et fall fra Loreklippen, djupt ned i de mørke, strømmende vannmassene. Vi veit at hun ikke blir funnet før mange år etterpå, når vannet plutselig er klart nok til at en kan se henne der hun stiger opp, plutselig løsna fra noe som har holdt henne igjen på bunnen. Håret utover. Den røde plastkåpa fortsatt på. Vi veit også at det var vitner til det som skjedde i 1969. Og vi skjønner raskt i løpet av denne romanen at det er flere som veit sannheten. Bare ikke vi.

Fagerholm har komponert aldeles ypperlig, igjen, og hun skriver med driv og kraft og puls, enten det er om alle disse drømmene og ambisjonene vi har for livet - drømmer og ambisjoner vi ser gå i grus -  eller om Dødens Engel, livet i kiosken, tanta i Portugal, tida da Suzette stakk av, barnedyret, Gårdsbestyreren eller om Doris. Hele tida spinner hun rundt disse ungjentene, seinere kvinnene, og utforsker deres livsvilkår, muligheter og faktiske liv. Hun spør ikke, men det er der likevel: Hva skjedde? Hvorfor blei det ikke slik hun drømte om? Med litteratur, dans, musikk, berømmelse... Og videre, hva holder oss igjen, hva hindrer oss, de rundt, oss sjøl? Enkelte scener er svært sterke, men Fagerholm velter seg verken i detaljer eller i grusomheter, nei, her er hun stram og presis i skildringene, slik at hun holder på hemmelighetene nesten helt fram til slutten og vi nesten ikke merker at det er så fælt, alt sammen. Og når vi da får visshet -.

Språket er drivende godt, og Fagerholm har et unikt grep om setningene, som tillater henne å bryte opp på uventa steder. Det kan virke noe stakkato i begynnelsen, men en finner raskt flyten og ser logikken, rytmen, pusten. Hun ligger tett på hovedpersonene sine, sjøl om hun skildrer dem i tredjeperson og uanstrengt beveger seg fra skjebne til skjebne. Vi får sympati med dem alle, den tjukke og røykende Maj-Gun med alle flosklene, Suzette med de store øya, som ingen egentlig kjenner, flittige Solveig som alltid forsøker å gjøre det som er rett. De forteller om seg sjøl, fra barndom og ungdomstid, og Fagerholm har fletta historiene deres nøye sammen, slik at helheten er en billedvev.

Men i denne billedveven, hva er sannhet? Hva er et minne? Hva veit vi sikkert, og hva skapes underveis? Hva er drøm? Hva er virkelighet? Det er ikke godt å si, men Fagerholm utforsker, nesten endevender fortida til disse jentene i sin jakt etter svar. Og vi er med, tett på, i den forlatte sjøbua, på søskenbarngården, hos Gårdsbestyreren, i tvillinghusene inne i sentrum som kalles Java og Sumatra, på Loreklippen. Vi er med og klipper filler, vi sladrer i kiosken, vi er på kirkegården med og uten maske, vi er på nattklubb, vi er ute i uværet, vi er på Glitterscenen. Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd -.