Seksuelt og bittersøtt

I den sjølbiografiske ungdomsromanen Stup viser Kjersti Scheen fram 1960-tallets Oslo, sett gjennom den 17-årige Fies øyne. I en verden der hustakene tårner, svaier og vipper, fortauene bølger og veggene er harde og tette, i en verden der kvalmen ligger tett oppi brystet, pusten er rask, tung, og det plutselig kan svartne, er det tryggeste av alt å løpe hjem til mamma og ta ei lita pille. Problemet er bare at det er for lettvint.

Angst, står det i boka at Fie har, sterk angst. Nå er ikke jeg psykolog eller lege, men jeg veit litt om emnet likevel. Og tankekorset er følgende: mennesker med angst, som jeg kjenner, har ofte problemer med å reise, dra fra alt som er trygt og til ett nytt sted, og synes det er skremmende å møte nye mennesker, særlig når det er mange av dem på samme tid. Og de mestrer dette på forskjellige måter, alle sammen. Noen kan ikke gjøre faste avtaler fordi det kommer så an på dagsformen. Noen må ha med seg alt de trenger i en sekk eller i ei veske, sånn for sikkerhetsskyld, for at de skal føle seg trygge. Noen sjekker reiseruta, billettene, togtidene, fjorten ganger, skriver opp, sjekker igjen, ringer og forsikrer seg. Noen orker ikke dra i det hele tatt.

Fie drar. Hun pynter seg, setter seg på trikken eller bussen eller banen og drar. Hun er på kafé, hun er på skolen, hun går på kino. Hun drikker øl og cola og spiller musikk på jukeboxen, hun snakker med folk, med mange, hun har venner, hun skravler og flørter og møter nye mennesker, hun har kjærester og hun skriver i dagboka si at hun elsker dem, hun har besøk av dem og drar på besøk, hun ligger med dem. Så tetner det, svartner. Hun blir kvalm. Og må hjem.

Boka er skrevet med en kjølig distanse og er lett å lese. Vi er aldri med Fie og Helge eller Fie og Asle, vi er ikke veldig langt unna heller, vi er der, mellom trærne og buskene, kanskje. Omgivelsene er godt skildra, vi veit fargene, hvordan det lukter, hvilke blomster som slipper kronbladene sine, om regnet pisker eller sildrer. Men om senga er hard eller mjuk, vites ikke, og om huden er varm eller kald, veit vi heller ikke. Og om Fie opplever en handling annerledes enn andre, veit vi ikke det heller. For hun tenker ikke så mye rundt det. Faktisk tenker hun nesten bare på seg sjøl. Og at hun er kvalm, at hun må hjem og at hun blir trøtt av pillene, men ikke så redd.

Det er som regel bare når hun er sammen med en gutt at disse problemene dukker opp. Jeg tenker at kvalmen er et uttrykk for hennes egen, undertrykte vilje. Hun vil ikke være med på fest og dra hjem til guttene, men hun gjør det likevel. Hun vil ikke ligge med disse kjærestene sine, men hun gjør det likevel. Og hun vil det ikke, så hardt at hun klapper sammen. Det er ikke angst. Det er mangel på sjølinnsikt, sjølrespekt. Det er dumt og naivt. Det er noe mange gjør, og etterhvert forsoner seg med. Sier: jeg var ung og dum. Men nå veit jeg bedre.

Og det er i alle fall ikke snakk om å ta ei pille!

Romanen beviser seinere det jeg skriver: når Fie endelig finner en gutt som hun kan være sammen med i sitt eget tempo, løser det seg.

Kjersti Scheens bok er på mange måter fin. Den gir håp og viser at det finnes en vei ut fra det som er vanskelig. Men den er også litt for overfladisk til å virkelig gjøre inntrykk, og Fies sjølmotsigende oppførsel er underlig. Jeg opplever også at mange av avsnittene er tyngre å lese, det er som om stoffet er tvunget fram. Det kan jo ha sammenheng med de sjølbiografiske elementene. Tidskoloritten gir boka liv, er underholdende og godt utporsjonert. Men hovedproblemet er for meg likevel alt for gjeldende: å sjukeliggjøre unge jenter i en sårbar og følsom fase, å gi dem rett til å ta piller og legge seg nedpå, gi dem rett til å gjemme seg fra livet, det er feil. Hvor er foreldrene og vennene som ser strengt på Fie, som sier: ta deg sammen! Som sier: det går over. Som sier: du er ikke aleine.