Overlevelsestaktikk

Nå sitter jeg her da, og ser på den dumme lille pocketboka med bokstavene K Y R på forsida. Og jeg har ikke lyst til å lese. Vil ikke. Vil ikke en gang ha boka i hylla mi. Og det er bare tretti sider igjen. Hva skal jeg gjøre? Jeg får nemlig så dårlig samvittighet når jeg ikke leser ut boka. Da kan jeg jo ikke si at jeg har lest den. Og jeg kan ikke uttale meg om eventuelle sammenhenger som kan dukke opp når boka er utlest. Hva hvis alt da får en mening, en større mening? Som gjør det verdt det, alt slitet gjennom kyr og avføring? Hva skal jeg gjøre?

Dette ville mamma gjort: oppgitt lagt den fra seg ganske tidlig, skumma litt hvis pliktfølelsen meldte seg, lest de siste sidene. Lagt den i trappa i på-vei-opp-bunken eller stappa den inn i den usorterte bokhylla i loftsstua, sagt; livet er for kort til å lese dårlige bøker. Og så ville hun lagra den dårlige boka baki lillehjernen, tatt en kopp te og underholdt seg sjøl med gamle grekere, pensjonsklare germanere, råtne persere og utdødde fønikere.

Dette ville brodern gjort: regna ut den statistiske sjansen for at de siste sidene faktisk bringer noe bedre på bane enn det de tidligere sidene har gjort, og fordypa seg i regnestykket og prinsippene for sannsynlighetsregning den neste timen. Så ville han konkludert, og oppildna forklart sitt regnestykke til den som ville høre på, og, i iveren tatt tre kopper kaffe, to sigaretter og en dotur, og etterpå løpt opp for å sjekke aksjene sine.

I begge tilfeller blir boka glemt. Men her ligger den og gliser. Og jeg veit fortsatt ikke hva jeg skal gjøre.