Men størst av alt er kjærligheten

Jeg hadde tenkt på det lenge, før jeg skreiv det. Og jeg var vel vitende om at jeg ikke hadde lest min siste Oktober-bok (det har jeg forsåvidt enda ikke gjort). Likevel la jeg ut en tekst her på bloggen der jeg lurte på hva det er med Oktoberforfatterne. Hvilken trend, om vi kan kalle den det, representerer de? Og denne overfladiske, tørre og nakne måten å skrive på - hvorfor gjør de det? Hvorfor reduserer de litteraturen, stripper den ned, skraper helt inn til beinet, til og med til det ikke er noe mer igjen enn tørre beinresteflak?

Vel. Mange Oktoberforfattere, ja. Men det er tid for moderasjon: for det gjelder absolutt ikke alle. Jeg har akkurat lest ei bok hvor min Oktoberkritikk ikke er tilfelle. Jeg har lest ei bok som er følelseslada, forsiktig og forståelig. Den er varm, inderlig, ekte. Forfatteren behandler vanskelig tematikk på en enkel og ukomplisert måte, hun skriver lett, godt, og såpass at vi forstår historien, til at vi forstår livet til hovedpersonen, til at vi forstår sorgen.

Sjølsagt er det visse ting en kan påpeke her også. Jeg har for eksempel aldri vært innmari glad i riksmålsekstremister, særlig ikke når gjennomføringa er prega av inkonsekvens (men det kan like gjerne være forlagets skyld). Jeg liker heller ikke for mange gjentakelser, med mindre forfatteren heter Jon Fosse, for jeg liker ikke å bli sett på som en dum leser som må ha det inn med teskje. Jeg tar (som regel, altså, unntaket er hvis jeg er ukonsentrert, blir forstyrra, er litt trøtt eller leser litt for fort) hintet første gangen.

Jeg er også alltid skeptisk til jeg-fortellinger fordi fallhøyden er så stor om det ikke er godt nok gjennomført. Hvis jeg som leser opplever at jeg, forfatter og hovedperson ikke egentlig har noe til felles, ikke en gang en felles referanse, eller hvis forfatteren ikke har gitt meg noe å kjenne meg igjen i hos hovedpersonen, kan det bli en utfordring å lese. Men i denne boka er det godt gjort. Det fusker bare litt i jeg-personens troverdighet i noen få avsnitt gjennom hele boka.

En annen detalj: jeg veit at forfattere er veldig forskjellige når det kommer til titler. Noen lager tittelen først og skriver boka etterpå, andre skriver boka først og lager så en tittel, noen kommer på tittelen halvveis igjennom, noen må ha hjelp til å finne en passende tittel. Og alt i mellom. Enkelte, for eksempel Dag Solstad, er gørrkjedelig i tittelvalga. Men nok om det: denne bokas tittel virker konstruert. Og grunnen til at jeg reagerer er at forklaringa på tittelen kommer for tidlig i historia. Jeg skulle ønske forfatteren ville holdt igjen akkurat dette til nesten sist i boka, i alle fall til siste tredjedel, for da ville det vært mer spenning for meg som leser. Jeg ville lurt på hvorfor boka heter Å drepe en drage. Og når jeg endelig fikk vite det, ville det få mye kraftigere effekt, symbolsk effekt. Titler er viktige! (Og du, Lars Amund Vaage - dine novelletitler er skikkelig dårlige, bare sånn apropos).

Likevel er helhetsinntrykket så godt og fast, jeg får medfølelse med og jeg tror på Else Hammer, som hovedpersonen heter, jeg tror på fortellingene hennes og jeg ser at hun ligger der, i senga, og stirrer mot veggen, og jeg ser at hun sloss mot seg sjøl. Hun er i førtiåra, hun har nylig mista sin eneste sønn og er for tida innlagt på en psykiatrisk klinikk. Hun lever mest i drømmene, i minnene og i synene hun har i søvne, i halvsøvne og i våken tilstand. Litt etter litt vekkes hun fra sjokktilstanden og dras tilbake mot virkeligheten og sitt eget liv, eller det lille som er igjen av det.

Jeg opplever denne boka som en kompleks kjærlighetshistorie, med to sterke tematikker; kjærlighet og sorg, som ofte er nært beslekta. Men grunnen til at dette er så bra, er at forfatteren ikke lar det bli en undergangsroman, en rein roman om sorg, en deprimerende fortelling. Hun lar kjærligheten få plass - Elses skjøre kjærligheten til moren, den uselviske kjærligheten til faren og den vanskelige, konfliktfylte, såre og altoppofrende kjærligheten til sønnen. Hun lar Else være aleine, knust og ute av stand til å ta vare på seg sjøl. Hun lar henne sørge. Og til slutt lar hun det tennes et håp. Jeg har definitivt lyst til å lese mer av Marita Fossum.