I Verdas mest forelska par presenteres et lite kystsamfunn, Bløygen. Alle menneskene er voksne, de har voksne relasjoner til hverandre, jobber, snakker og oppfører seg voksent (kanskje med unntak av Bjørn Disel). Hovedpersonene Bidger og Esmiluni er så forelska i hverandre at de noen ganger ikke gidder å gå på jobben. Isteden sitter de inne og glaner på hverandre helt til de blir tissatrengte. Så lager de pannekaker eller småkrangler og blir venner igjen. En dag er det ei annonse i avisa; det skal være en stor konkurranse. Verdens mest forelska par skal kåres, og Bidger og Esmiluni blir, etter mye att og fram, Bløygens deltakere.
Boka, som i følge forlaget passer for barn fra seks år og oppover, møter overhodet ikke barna på deres premisser. Her er det de voksne som gjelder hele veien, med store og små problemer. Hendelsene er ikke akkurat mange, og kapitlene er seige, treige og prega av lite variasjon. Voksne menneskers hverdag er sånn sett tatt på kornet, men jeg tror det er svært få som for det første driver julebutikk hele året og for det andre kan bli hjemme akkurat når de vil (altså: hvor kommer inntekta fra? Barn er logiske og konkrete, her er det både en logisk brist og uoppklarte problemer). Teksten og de harde svart-hvitt illustrasjonene kommuniserer greit med hverandre og til leseren, men bortsett fra den tamme overflata, finnes det ikke noe mer. Fortelleren er allvitende og vekslende, men har større innsikt i de tre viktigste personene enn de andre. Med andre ord: dette er ei voksenbok. Hvorfor kamuflere den som barnebok?
Noen av de samme problemene dukker opp i Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet. Det virker ikke som om forfatteren har bestemt seg helt om Jim og Terje er åtte eller femten - de er forferdelig barnslige, utrolig opptatte av jenter, glupere enn foreldra og har sosiale ferdigheter på nivå med en voksen. Det er alt for sprikende til at det er troverdig. I tillegg møter guttene i denne boka en del situasjoner som minner mer om en amerikansk komiserie på tv enn en sosialrealistisk barneroman fra Norge. Forfatteren har overhodet ikke utvist moralsk skjønn, ignorerer etiske dilemmaer, ingenting blir problematisert, og når guttene rømmer hjemmefra, stjeler, nasker og utnytter barnevernet for å få penger, får det ingen konsekvenser.
Boka faller stadig midt i mellom; Jim og Terje er 13 år og midt mellom barndom og å være barnslige (barneroman), ungdomstid og å være kule (ungdomsroman). Den grenser både opp mot tv-serien som resirkulerer halvslappe vitser og den hurtigklipte, uferdige og kjedelige spenningsfilmen. Voksne meninger, ytringer, observasjoner, væremåter og reaksjoner blir tillagt Jim av forfatteren, og gjennom Jim skildres de andre fiktive personene på samme måte. Ingenting virker ektefølt. Der Belsvik kun har ei konfliktlinje finnes det i denne boka i alle fall to (Jim og Terje mot barnevernet og Jim og Terje og jentene), men begge er overdrevne, urealistiske og usanne. Dessuten er det bare overflate hele veien her også, ingen undertekst, skjulte budskap, koder å bryne seg på eller situasjoner å spekulere seg fram til. Absolutt alt står skrevet.
Hva er poenget med disse bøkene, bortsett fra at enkelte forfattere får pleid sitt ego, at voksne mennesker får anledning til å se ned på, drite ut og gjøre narr av barn og at de faktisk lesende barna oppdras og utdannes til overfladiske og dårlige lesere som stadig konsumerer mer og mer underholdning? Noen som veit? Jeg bare spør.
