Til fyret

Bildekilde: Bokklubben

Virginia Woolf. Bare navnet gjør meg stille og alvorlig, tankefull og kanskje til og med litt mutt. Det er nemlig selveste Virginia Woolf det er snakk om, den spennende, sterke kvinna som fornya romansjangeren, hvis bøker hoper seg opp i hyllene, bøker som det tar lang tid å lese, bøker som surrer rundt i huet og i kroppen lenge etter at de er ferdigleste og som ikke lar meg betrakte som før, aldri, ikke etter at hun insisterende har malt virkeligheten opp for meg, på ny, nesten fra ingenting, bøker som jeg stadig kommer tilbake til. Kan en i det hele tatt bli ferdig med Virginia Woolf?
Ikke helt. Ikke jeg.

Virginia Woolf er for meg det første leddet i en nesten eviglang assosiasjonsrekke, som begynner med bokryggene i hylla, svart-hvitt-fotografiene av forfatteren, karakteristisk, fra sida, slik hun helst ville bli fotografert, hun er vakker, plettfri, tidløs, og som derfra forgreiner seg mot ei sårbar ungjente, født under victoriatida i 1882, hun bærer på store sorger ved tapet av mor og far, hun er et voksende intellekt og har et sterkt indre krav til perfeksjon, og lever et liv hvor en stadig må balansere på kanten av et stup, stupet både er og er ikke en sjøl, stupet er livet og den uendelige sorgen, hun er ei kvinne som aller best liker å skrive i senga, med lett feber. Og i Nicole Kidmans uforglemmelige skikkelse, skjørtene, blikket, og vannmassene rundt den magre kroppen. Sjølmord ved drukning i 1941. Enda et uhyre intelligent menneske med et skarpt blikk, et stort talent og en sterk sensibilitet. Her springer tankene i alle retninger, til blant anna Amalie Skram, Sylvia Plath, August Strindberg og Jens Bjørneboe.

I Virginia Woolfs tilfelle har jeg, enda mer enn ellers, problemer med å skille forfatterens eget liv fra litteraturen hun skreiv. Alt synes å være forankra i virkeligheten, i Woolfs måte å se verden på, i hennes følelser og hennes personlige historie. Orlando fra 1928 karakteriseres som verdenslitteraturens lengste kjærlighetsbrev til bestevenninna og muligens elskerinna, Vita Sackwille-West (1892-1962). Til fyret fra 1927 er i følge Woolf sjøl et sørgedikt over foreldrene hennes, som døde i henholdsvis 1895 og 1904. Begge dødsfall sies å være bakenforliggende årsaker til Woolfs sporadiske sammenbrudd og tidvise institusjonsopphold.

Hvordan kan en lese Til fyret, elegien, uten dette i bakhodet? Hvordan kan en la være å se omsorgen og kjærligheten som romanen svøpes inn i? Men som likevel ikke glorifiserer og idealiserer, Virginia Woolf er ute etter å vise et sant bilde, skildre virkeligheten. Både Mr. og Mrs. Ramsay er mennesker med feil. Han er en hissig, sta arbeidsnarkoman som helst vil ha rett, bli beundra og bli lest - hele tida. Han er glad i å bestemme, og hans voldsomme humørsvingninger gjør han utfordrende å leve med. Hun er, særlig i visse passasjer i del en, så tilgjengelig for han og barna, så underdanig og lettpåvirkelig, at det bikker over mot det sjølutslettende. Hun sitter klar, iakttar alle hans nykker og stiller seg inn deretter, mottar skyllebøtter og ymse utblåsninger men også ekstatisk glede. Men Mrs. Ramsay er ikke bare fokusert på ektemannen og de åtte barna, hun bruker også tid og krefter på å styre verden rundt seg. Hun er tidvis manipulativ og kontrollerende, særlig overfor feriegjestene. Den sårbare maleren Lily Briscoe, som gjennom sitt kunstneryrke på sett og vis er Virginia Woolf sjøl, tar inn både Mr. og Mrs. Ramsays mange utstrålinger, om en kan kalle det det, hun oppfatter følelser, stemninger og til en viss grad tankene som ligger bak handlingene, som et barn ville gjort.  

Boka er delt i tre navngitte deler, hvor første del, "Vinduet", er lengst. Deretter følger "Tiden går" med ti korte kapitler. Boka avsluttes med delen "Fyret". Hovedforskjellene mellom disse delene, er tempus. Tida står nesten stille i "Vinduet", og fraværet av handling gjør at Woolf bruker tida på person- og miljøskildringer. Hun veksler mellom overfladiske sveip, detaljerte beskrivelser og psykologiske portretter. Hun kalte det sjøl "å grave tunneler bak personene", men det er i ettertid blitt mest kjent som stream-of-consciousness; bevissthetsstrøm. Woolf hopper elegant og fritt mellom personer og nivåer, uanstrengt som hun aldri skulle gjort noe annet. "Tiden går" gir sjøl navn til hva som skjer - det går ti år. Her skildres sommerhuset, forfallet, restene av liv, været, havet. Personene holdes for det meste utafor. I korte setninger får vi opplyst hva som er hendt, Woolf dveler ikke, men går raskt videre, som om alt er dagligdags, og på en måte er det jo det, for været og tida. I "Fyret" er familien og sommergjestene tilbake i huset. Ikke alt er som før. Men noe er rett likevel. En slags likevekt gjenfinnes.

Det første jeg måtte gjøre da jeg begynte å lese Til fyret, var å sette ned lesetempoet.
For å få sammenheng, mening og glede av lesinga, må en lese nøye. Derfor tar det tid, sjøl om romanen ikke er spesielt lang. Slurvelesing går ikke, for mister en tråden, må en brått flere sider bakover for å finne ut hvilken synsvinkel en innehar. I begynnelsen var det litt vanskelig å lese så sakte, holde fokus, å se at den ytre spenninga ikke fantes, å forsøke å bevare interessen for det lavmælte, usagte og lett forvirrende. Etter første kapittel var det helt greit, da hadde jeg funnet romanens tempus inni meg. Da kunne jeg gi meg hen til romanens impresjonistiske skrivestil, hvor stemninger, farger og lys glir over i hverandre, som når vi ser ut av vinduet, eller inn i et, eller i skogen, hvor sansninger, tanker og lukter avløser hverandre. Alt vi ser, hører, kjenner på kroppen, registrerer, alt som lagres i hjernen, alt som utgjør ett enkelt øyeblikk -. Virginia Woolf forsøker å fange øyeblikket, fange tida, fange livet sjøl, og hun forsøker gjennom Mrs. Ramsay å tvinge livet i kne. Men gjennom Lily Briscoe lærer Woolf (eller omvendt) og leseren at livet ikke kan tvinges, at tida går, at øyeblikket allerede er borte. En kan lage mentale bilder, faktiske bilder, skrive. Kunsten bevarer øyeblikkene.

Og med Lily Briscoe blir elegien en metaroman om kunst. Woolf skildrer en vakker dag ved kysten, glir fra menneske til menneske og viser hvordan perspektiver, oppfatninger, tanker og følelser veksler. Kontrastene er mange, blant de viktigste er liv-død, kvinne-mann, ung-gammel, abstrakt-konkret, indre-ytre. Språket er rikt, uhyre presist og nærmest befriende usentimentalt. Woolf skildrer det hun ser, er nesten nøytral i sin betraktning. Men i Lily Briscoe opplever jeg at hun kommer til orde som den sårbare, kjempende kunstneren hun er.

Til fyret er en svært vakker roman. Den er trist, sann og god på samme tid. Romanen er kompleks og imponerende fullendt - Woolf har hatt total kontroll over teksten, historia, personene og virkemidlene hele veien. Blant anna kan den, som flere andre Woolf-verk, leses med stort utbytte symbolsk og psykoanalytisk. Woolf skriver med intensitet, trykk og nærvær, samtidig som det aldri er kort til det kjølige og avdempa. Det er en fin, sår balansegang. Det vrimler av barn og sommergjester i boka, og ikke alle er sentrale. At noen kommer i skyggen og mer blir et blaff av noe, er derfor naturlig. Hovedfokuset ligger på Mr. og Mrs. Ramsay, som har et vanskelig, emosjonelt og intenst ekteskap, men som også er takknemlige for hverandre og kjærlige, på hver sin måte. For Lily Briscoe er de, stedet og særlig Mrs. Ramsay, sjølve drømmen. Men en kan ikke leve av en drøm, og heller ikke av sorg. "Fyret" blir veien igjennom og ut.