Holbergs hovedinteresser avspeiles i hans utgivelser: fra teologi, filosofi, filologi, historie, statistikk, naturvitenskap, topografi og rettsvitenskap, til lyrikk, komikk og essayistikk. Han kalte sjøl sine periodevis sterke interesser for raptuser, og det er vanlig å si at hans poetiske raptus varer fra 1722-27, mens hans historiske raptus dominerer åra 1730-45, og en mer rolig filosofisk fase inntrer i de siste åra av hans liv. Den poetiske raptus, som først og fremst består av komediene, sammenfaller med opprettelsen av Danmarks første offentlige teater i København i 1722, hvor Holberg blei ansatt som husdikter. Og heri kommer en ikke utenom Holbergs vanvittige produksjonstempo: mellom 1722 og 1727 skreiv han 25 komedier, og av dem kom hele ni i 1723. Blant de mest kjente komediene er Den politiske Kandestøber (1722), Jeppe paa Bierget (1722), Barselstuen (1723), Den stundesløse (1723) og Erasmus Montanus (også 1723).
Erasmus Montanus har undertittelen "eller Rasmus Berg". Stykket består av fem akter, som hver er inndelt i fire til seks scener. Hovedpersonen er naturligvis Erasmus sjøl, men i tillegg til han er det også ti andre som figurerer i stykket: far Jeppe (ja, den Jeppe), mor Nille, bror Jacob, forloveden Lisbed og hennes familie, samt Montani antagonister. Stykket, som ikke blei trykt før i 1731, tar til når studenten Rasmus, hvis har latinisert sitt eget navn som studenter gjerne gjorde etter eksamen, har sendt et brev hjem om at han snart ankommer fra København. Foreldrene gleder seg, men må ha hjelp til å lese sønnens brev, som er fylt med uforståelig latin. Hjelpen de får av Per Degn er nokså mangelfull, og her ligger det mye komikk. Erasmus, på sin side, ser fram til å kunne disputere med andre, gjerne alle, for å få vist fram hva han kan. Men nivået hjemme på bygda er kanskje ikke akkurat slik han tenkte seg, og etter ankomsten baller det fort på seg.
Uten sammenligning forøvrig med Erasmus Montanus, så har også jeg studert i noen år nå. Det gjør at jeg veldig godt kunne leve meg inn i hans frustrasjon over andres mangel på kunnskap. Sjøl om Erasmus (eller monsør, moonsør, maansør Montanus, som bror Jacob sier) gjerne vil være den kloke og flinke, bli beundra og sett opp til, ender han fort opp med å slå huet i veggen av rein fortvilelse. De andre skjønner ikke, som regel på grunn av manglende evner. Erasmus forsøker å forklare, men er pompøs og full av uforståelige begreper, og når han argumenterer for at familiemedlemmer og andre er både steiner og dyr for å vise sine eminente evner i logikk og retorikk, ender det med djup fortvilelse - mor Nille blir så tung og kald i beina og vil forståelig nok ikke være en stein. Han må "forvandle" henne tilbake.
Tredje akt er den morsomste, for da disputerer Erasmus mot både Jesper Ridefogd og Per Degn, to av landsbyens vel ansette menn (som på mange måter er kronidioter i forhold til den middels intelligente studenten Montanus). De svarer virkelig i hytt og vær, og har ofte ingen peiling på hva Montanus egentlig spør om. Hos dem er lykka bedre enn forstanden, og sjølbildene er helt ukorrigerte. Erasmus sliter med å få dem til å forstå sjøl de basale premissene for en god disputt, og det ender med håndgemeng. Men her skal jeg helt ærlig si at jeg ikke hadde fått tak i mer enn halvparten av poenga hvis det ikke hadde vært for de stutte sluttnotene, som greier ut om de latinske begrepene, eventuelle tvetydigheter, bøying, andre referanser og så videre. Det blir litt som å få en vits forklart underveis, men du verden, hvor morsomt det er! Her er det både språklig humor, dobbeltbetydninger, misforståelser, absurditeter, situasjonskomikk og vill harselering. Erasmus Montanus er et svært verbalt teaterstykke med høyt tempo, som sannsynligvis krever langt mer av tilskueren (uten sluttnoter) enn av leseren (med), men det inneholder også stadige forflytninger og mange fysiske sammenstøt som i seg sjøl er komiske.
Hva er så poenget med dette kontrastfylte stykket? Her mener jeg at en kan hente svært ut mye, også i dag, alt etter hva en fokuserer på. Erasmus opplever at han blir som en fremmed hjemme, men det er mest hans egen skyld. Ved å opphøye seg sjøl, med kunnskap som en strengt tatt ikke trenger for å få hverdagen i primærnæringene til å gå rundt, blir han ubrukelig, nesten en narr (bror Jacob er bare interessert i kunnskap en kan anvende). Folk tenker at tomsingen har brukt forferdelig mye tid og penger på å studere, men så kan han egentlig ingenting! Per Degn svarer jo bedre på alle spørsmål. Glansbildet som Rasmus har skapt av seg sjøl, Erasmus, fungerer nok helt fint innafor sitt miljø i København. Men hjemme står tida mest stille, og glansbildet falmer fort. Han kommer med ny kunnskap - jorda er rund - men møter døve ører og ender med å bli banka opp, utskjelt, trua og mister til og med sin forlovede. Gjennom dette vendepunktet får Holberg det satiriske stykket til å omhandle identitet og moral også, og ikke bare "tom" lærdom. Montani identitet blir satt på prøve - for å få kjæresten tilbake må han benekte sin nye kunnskap, altså den nye delen av seg sjøl. Kan han gjøre det? Kan han ofre kunnskap for lykke? Eller vil han vende tilbake til livet i København, kompromissløs, ensom, uten framtid? Og moralen i dette tilfellet - hva er egentlig rett?
Hvis en skal gi Erasmus Montanus moderne rammer, kan en overføre det til dagens evighetsstudenter som tenker seg til alt mulig, men faktisk ikke gjør noe som helst. I sin boble er de alle suverene, men utafor, i virkeligheten, er det svært mye annet enn latinske gloser, bokstaven f eller ørehår som rår, og de kommer ofte til kort. Å akseptere den virkeligheten en er en del av, å være tro mot seg sjøl og det en kommer fra, å holde ord og oppføre seg godt er viktige poenger i stykket. For verken penger eller kunnskap kan kjøpe eller skaffe familie, identitet eller kjærlighet (her kan ei lang linje trekkes fram til flere postmoderne stykker, som tematiserer mye av det samme, men helst helt uten humor). Ironien her er sjølsagt at Holberg var en meget skolert mann, en av samtidas fremste intellektuelle, og sånn sett en slags representant for dem han skriver så nedsettende og utleverende om, med Erasmus i spissen (det får meg til å tro at Holberg virkelig erfarte litt av hvert i sine år ved universitetet!). Men her ville nok Holberg argumentert tilbake: han brukte jo kunnskapen sin til noe, konstant, han var ikke interessert i disputaser, men i å lese, skrive, reise, oppdage, utfordre og utdanne andre. Ergo var han samfunnsnyttig, og blir med det enda en kontrast til Erasmus Montanus.
Og dette er bare én mulig inngang til stykket. Jeg anbefaler alle å la Holberg få en sjanse til - her er det mang slags humor underveis og mye å hente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar