Lesesommer: Woolf

Med Virginia Woolf som følgesvenn har jeg tatt plass i et gammelt hus ved kysten. Vi er mer enn hundre år tilbake i tid og huset ligger et sted i Skottland. Både vinduer og dører står åpne, gardinene blafrer og sola lager striper over gulvene. I sollyset kan en se støvet danse. Ute blåser det, noen ganger friskt, andre ganger svalt. Vinden bringer med seg barnerop fra hagen, rundt husveggene og innimellom sanddynene, og bølgeskvulp og den ramme lukta av saltvann fra havet. Og ute i horisonten står fyret.

Men i min virkelighet striregner det. Og i dag har jeg på både tøfler og høyhalsa genser. For når regnet og nattas kjølige vinder slår inn i et sommerklart hus (dvs. ingen varmekilder på), oppleves det som virkelig kaldt. Da er det like greit å flykte sammen med Woolf til hennes oppveksts idylliske sommerhus. Vel, en idyll er det jo egentlig ikke. Konfliktene avløser hverandre og stemningene veksler i takt med hovedpersonenes tanker.

Hun tok naturligvis hans ord for det, sa hun. Det var bare det at da trengte de ikke å smøre smørbrød - det var det hele. Det var jo til henne de kom, naturlig nok, ettersom hun var kvinne, hele dagen var det et eller annet; en ville ditt, en annen datt; barna ble store; hun følte ofte at hun ikke var annet enn en svamp som sugde opp i seg andre menneskers følelser. Og så sa han "pokker ta deg". Han sa "det blir regn". Han sa "det blir ikke regn"; og straks åpnet det seg en himmel av trygghet. Det var ingen hun høyaktet mer. Hun var ikke verdig til å knyte skolissene hans, følte hun.
     Skamfull fordi han hadde vært så gretten, fordi han hadde geberdet seg slik da han ledet sine tropper i angrep, stakk Ramsay litt forlegen kvisten borti sønnens bare legger en siste gang, og så, som om han hadde innhentet hennes tillatelse, med en bevegelse som på en underlig måte minte hans kone om den store sjøløven i zoologisk hage idet den tumler bakover etter å ha slukt fisken sin, og plasker av sted så vannet i akvariet skvalper fra side til side, dukket han ut i kveldsluften som alt var begynt å bli tynnere, slik at løv og hekker ble mindre tydelige, mens roser og nelliker til gjengjeld fikk den glans de ikke hadde hatt om dagen.

Utdraget er henta fra side 27 av Merete Alfsens oversettelse av Til fyret, Bokklubbens utgave fra 2007. Lesesirkelens bloggdato er søndag 30. juni.