Fugler uten vinger

Bildekilde: Pax

Fugler uten vinger, en tjukk, historisk roman skrevet av Louis de Bernières, er andre bok ut i mitt og Labbens første felles sommerlesningsprosjekt. Første bok ut var Doris Lessings (f.1919) debutroman Det synger i gresset fra 1950. Britiske Louis de Bernières (f. 1954) fikk sitt store gjennombrudd i 1994 med romanen Kaptein Corellis mandolin (på norsk ved Bodil Engen, 1995). Der er handlinga lagt til øya Kefallenia i tida rundt andre verdenskrig. I Fugler uten vinger har de Bernières flytta seg til fastlandsbyen Eskibache, og handlinga begynner rundt år 1900. Han følger byen og dens innbyggere fram mot og under første verdenskrig.

Utgangspunktet for romanen er uhyre spennende. Området Anatolia i dagens Tyrkia var rundt 1900 befolka av kristne, muslimer og jøder, armenere, tyrkere, grekere o.l. Folk og religion var kleisa sammen på et vis som fungerte for de fleste, og gjennom hundrevis av år hadde det utvikla seg sterke og viktige tradisjoner med rot i begge kulturer. Rundt år 1900 befinner også det osmanske riket seg i en kraftig nedadgående spiral. Maktkampene er mange, kriger bryter ut og dabber av, unge gutter blir sendt ut i militærtjeneste som varer i flere tiår, og mange kommer aldri hjem igjen. Nasjonalismen er stadig økende og presser på det skrantende riket både utenfra og innenfra. Sultanen har store problemer med å holde på makt, soldater og folk, og bukker raskt under (Abdul Hamid II tvinges til abdikasjon i 1909). Som vi veit, nå i ettertid, er det i 1900 kun 14 år til første verdenskrig bryter ut. Og det osmanske riket deles mellom de europeiske stormaktene, mens Tyrkia vokser fram som en egen stat gjennom opprør, vold, borgerkrig, deportasjoner og etniske utrenskninger.

Som sagt er dette et spennende utgangspunkt. Forfatteren kunne lagt opp til ei brei folkelivsskildring og formidla hverdag, skiftende stemninger, humor og musikk, som en kontrast til det skitne politiske spillet som vi jo veit vinner fram til slutt. Men isteden legger forfatteren opp til en storstilt tragedie, allerede fra begynnelsen. Dessverre holder de Bernières seg ikke til ett grep eller ett perspektiv, og det gjør framstillinga i dette tilfellet rotete. Mye av boka fortelles i tredjeperson, og på grunn av en ironisk, nesten slentrende og poserende distanse, holdes jeg som leser langt unna alt som skjer. Men enkelte personer får av uvisse grunner boltre seg i førsteperson over mange lange sider, hvor flere av dem ofte henvender seg til leseren på en misforstått fortrolig måte. Det blir fort klamt, og fordi digresjonene til de ulike fortellerne er mange og helt på sida, blir det også uinteressant. Hva er for eksempel egentlig poenget med størstedelen av kapittel 45? Å introdusere byen Eskibache for n-te gang, omtrent midt i boka, er ikke akkurat med på å drive handlinga framover. I tillegg kommer kapitlene om Mustafa Kemal, som er en tørr oppramsing av historiske fakta, som knapt nok er forsøkt gjort litterære. Jeg forstår at den godeste Atatürk er en spennende skikkelse, men dette ville jeg kutta helt ut. Jeg vil heller på egen hånd supplere en godt skrevet historisk roman med enkelte biografiske opplysninger underveis, enn å få en tilfeldig framstilling forsøksvis innbakt i verket.

Vel, så perspektivet er ikke alle tiders. Men hva med det som faktisk fortelles? Det er et vell av personer som dukker opp i den 661 sider lange romanen. Men med sine mange små kapitler (95, pluss epiloger og etterskrift) og endringer i perspektiv, rekker en ikke helt å kjede seg underveis. Og det er kanskje det smarteste grepet til de Bernières i denne boka. For da jeg var nær side hundre, hadde det enda ikke skjedd noe som helst. Og hvordan går det egentlig an? Jo, for forfatteren skriver uendelig mye om personene sine og skal liksom få med alt, uten at det går så bra. Problemet ligger blant anna i at forfatteren ikke makter å karakterisere personene sine så godt, slik at det stort sett bare går i surr i begynnelsen. Når folk bare ramses opp, og ikke gis noe substans, forsvinner de raskt igjen. De som jeg fort klarte å skille ut, var de som blei gitt tilnavn: Iskander Pottemaker, Ali Snøhenter og Mohammed Iglesanker. Tilnavna ga effektive knagger i dette svulstige stoffet hvor det vrimler av mennesker med alskens navn.

Louis de Bernières

Fordi de Bernières skal få med absolutt alt, fra Philotheis fødsel og framover, tar det vinter og votter før boka egentlig kommer i gang. Og i tillegg fortelles mange elementer flere ganger, slik som de mange klutene i trærne, familien i trestammen, Hundens fryktelige smil og muslimenes hvitkalka gravstøtter. Hva som egentlig er poenget med det, vites ikke, men konsekvensen er at alt går seigere enn lus på tjærekost, og at jeg som leser blir sløv. Når han likevel gjenforteller både viktige og uviktige ting, trenger jeg jo ikke å følge med. Jeg kan lese ufokusert, rett og slett dårlig, og likevel få med meg det vesentligste. Boka er heller ikke fri for det jeg kaller forfatterkommentarer. Disse lugger av og til nokså kraftig, og det er utrolig irriterende at de har fått komme på trykk. Her foregriper forfatteren ofte begivenhetenes gang, men på en totalt spenningsløs og usedvanlig lite elegant måte - helt motsatt av den svenske mesteren Per Olov Enquists (f. 1934) grep. Og ikke bare kommenterer han historia og sin egen versjon av den, men han griper forsøksvis også inn i min tolkning av teksten. Der det av og til fins et sårt tiltrengt pusterom, skal de Bernières styre i vei så jeg ikke får være i fred med egne tanker og assosiasjoner. Det er rett og slett uproft.

På overflata er Fugler uten vinger en rik roman som rommer mange skjebner i en vanskelig og spennende flettverkskultur, hvor grekerne ikke lenger kjenner til det greske språket, men kun snakker tyrkisk, og hvor muslimene er en naturlig del av den kristne påskefeiringa. Det bobler av mennesker og sangfugler, klokker og esler. Men det er kun på overflata. Her finnes ikke undertekst eller noe å lure på, for alt males opp i skrikende fager. Svært mye formidles med klisjeer, svulstige beskrivelser og upresise bilder, her fra side 87: "De sto forlegne og beklemte blant alle kvinnene ved graven, og følte seg som makrell plutselig omgitt av delfiner." Når dette skal skildre tre sønners deltakelse under oppgravinga av moras lik, synes jeg sammenligninga er både ufølsom og upassende. Og Polyxeni er på samme side "uvel av nervøsitet, voksende sorg, spenning og oppgløddhet". Dette overføleriet gjør meg både forvirra og utilpass. Hva skal jeg fokusere på? Hva skal jeg tro? Uansett er det bare påstander, for de Bernières klarer ikke å vise meg hvorfor jeg skal føle noe av det samme.

Så er det personene i boka - som først og fremst er for mange til at romanen får sårt tiltrengt kontinuitet og driv. Stort sett er det hakkete og rotete. Teksten domineres av et mannlig perspektiv. Det er i og for seg greit nok, men forfatteren evner ikke å endre stil eller tone, språk eller perspektiv når han plutselig befinner seg i de kvinnelige gemakker, hvilket gjør at nesten alt som omhandler kvinner får et gutteromsaktig preg. Blant anna er det ei kvinne som framstilles som om hun liker å bli kjøpt som en vare, og som til sin herres store glede er en ivrig luksusprostituert. Det er flaut. Personene i seg sjøl er fulle av motsigelser og kan sånn sett kalles realistiske. Det som er verst, er at de, til og med imamen og presten, er så ureflekterte at en knapt kan forstå at det går an. Et lik graves opp, og ingen tenker over saken. En mann dreper en annen mann, men det hadde han jo rett til, så en trenger ikke tenke mer på det. Ei kvinne steines nesten til døde av en amper, uvitende gjeng som ikke tar noen kritikk i ettertid. Sjøl ikke mannen hennes, som er ansvarlig for herligheten, baler med egen samvittighet! Ingen angrer, ingen kvier seg, ingen bidrar frivillig. Kvinna er fallen, og man må ikke ta i henne, for slikt smitter. At hun i det hele tatt fikk hjelp, er et under. Men når hun seinere plasseres på et bordell, kommer alle mannfolka for å kjøpe seg et ligg eller fem. Merk at dette var de samme som steina henne - naturligvis fortsatt totalt uten refleksjon rundt egne handlinger og dens fæle konsekvenser. En tilfeldig mann bankes opp på gata, og ingen griper inn for å forhindre skader. Isteden heier de på overgriperen. Jeg tar meg sjøl i å lure på hva slags grenseløst samfunn dette er, og hvorfor de Bernières ønsker å fortelle om det.

Mye er unødvendig i Fugler uten vinger. Annet virker ubearbeida og er rett og slett dårlig skrevet, sjøl om jeg lett ser hva som er intensjonen bak. Her igjen et utdrag fra side 87: "Kirkegården var full av kvinner, og de som nyligst var kommet i sorg, sto ved kanten av graven, slik at den nesten var usynlig bak alle de flagrende svarte ermene og slørene, og de mer moderat sørgende dannet suksessive ringer av mindre dystre farger, som strakte seg helt bort til den lave og skjeve kirkegårdsmuren, som stedets barn satt eller hang på." Dette er en av de verste setningene jeg har lest i hele mitt liv. Den er rotete, perspektivet flyttes hakkete og urolig, handlinga drives ikke framover, vi får ikke viktig informasjon og den er helt tappa for stemning. Dessverre er den ikke aleine i dette verket. Her kunne kanskje oversetteren tatt noen andre valg - i alle fall av og til, sjøl om det ville bety å bevege seg litt bort ifra originalen.

I tillegg liker jeg ikke de intertekstuelle bånda romanen har til sin forgjenger Kaptein Corellis mandolin. Jeg forstår forfatterens fristelse, men mener han ikke burde brukt samme karakter på nytt. Han burde også valgt en annen framstilling av eller tilnærming til stoffet. Hva med en hovedperson, ett synspunkt? Å hoppe fra tid og sted og person når det passer, er ikke vanskelig. Det å få alt til å henge sammen, være helhetlig og en del av helheten på samme tid, gi transportetappene mening og personene substans, er vanskelig. Hva står så igjen å like for en usedvanlig surmaga bokblogger? Egentlig ikke så mye, sjøl om jeg gjerne vil. Romanen, og personene, føles ikke ekte. Spenning er et fremmedord. Det hele er formidla uten inderlighet, varme eller humor - som nettopp gjorde Kaptein Corellis mandolin så fin. Og til slutt er det også uklart hva som egentlig er forfatterens prosjekt. Fugler uten vinger anbefales altså ikke. Dessverre.