Landet mot nord

Bildekilde: Bokelskere

I disse nasjonaldagstider passer det ekstra godt å ta for seg sakprosautgivelsen Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie. Boka kom ut på Spartacus i 2020, og er skrevet av historiker og forfatter Mona Renate Ringvej (f. 1970). 

Hva er egentlig norsk historie? Hva er vår historie, som ett folk og en nasjon? Hvilke historiske og kulturelle bånd, linjer, ideer og tradisjoner er vi bærere av, og hvilke må vi sørge for ikke går tapt? Landet mot nord. 1000 år - 22 personer - én historie er ei ganske annerledes norgeshistorie der rammene gis i tittelen. Framfor å se på de lange linjene og ta for seg ulike sosiale, politiske, kulturelle og økonomiske faktorer, som historikere ofte gjør, undersøker Ringvej her enkeltmenneskers hverdag og levevis.

Ringvej har, som det står i tittelen, tatt for seg 22 ulike personer. Hun går fram kronologisk og vever deres liv sammen til en slags "ny" variant av historia. Jeg skriver "ny", for det er ikke mye nytt her. Det nye er kun måten det er satt sammen på. Hvordan Ringvej har valgt ut de menneskene hun skriver om, er uvisst, for det står det ikke mye om. I mange tilfeller kunne hun kanskje like gjerne valgt en annen. Mest påfallende er at hun kun har sju kvinner, som inkluderer en sagnskikkelse, og at hun til stadighet framhever det samiske eller andre minoriteter.

Boka er delt inn i fem hoveddeler med hver sine tematiske hovedoverskrifter. Personene Ringvej har valgt seg ut, er som følger: I del 1 møter vi høvdingen Einar Tambarskjelve (980-1050), kong Olav Kyrre (1050-1093), Kristin Sigurdsdatter (1125-1178), som var kongsdatter og kongemor, og den islandske høvdingen, politikeren og sagaskriveren Snorre Sturlason (1178-1241). Ringvej skriver konsekvent Sturlasson med to s-er i sin bok, mens så og si alle andre kilder skriver Sturlason. 

I del 2 finner vi far og sønn - faren er kong Håkon Håkonsson (1204-1263) og sønnen er kong Magnus Håkonsson Lagabøte (1238-1280). Sammen bygde disse to landet med lov, noe alle som har fulgt med de siste åra godt kjenner til. Landslovsjubileet var i 2024, og da var det 750 år sida Magnus Lagabøtes landslov var ferdig. Videre følger dronning Eufemia av Rügen (1280-1312), sagnskikkelsen Jostedalsrypa, som er helt uten historisk belegg, men som er knytta til Svartedauden i 1349, Eindride Erlendsson (omtrent 1360-1440) og Amund Sigurdsson Bolt (1400-1450). 

I del 3 handler det om Inger Ottesdatter/Ingerd Ottesdotter, bedre kjent som Fru Inger til Austrått - gjort til Østråt i en viss Henrik Ibsens teaterstykke (1475-1555), ekteparet Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575), prest, forfatter, historiker og lærer, og Anne Pedersdatter (omtrent 1530-1590), prestefrue, mor, klok kone og til slutt brent som heks, samt Mandrup Pederssøn Schønnebøl (1603-1682), en embetsmann med både militær og juridisk bakgrunn. Sistnevnte var det veldig interessant å lese om.

I del fire blir vi bedre kjent med det som for meg var bokas mest fremmede navn, nemlig Henrik Olofsson Lehmoinen (1670-1740), en heller ukjent finne som kanskje, eller kanskje ikke, hadde noe å si da grenseoppgangen mellom Norge og Sverige blei satt. Neste navn er Jacob Christian Bie (1738-1798), en heller uviktig forfatter, og Michael Rosing (1756-1818), den eneste skuespilleren i utvalget til Ringvej. Ingen av disse var det særlig spennende å lese om.

I femte og siste del skildres den polske flyktningen Adam Dzwonkowski (1815-1885), som slår seg opp som boktrykker, forfatter og kvinnesakskvinne Camilla Collett (1813-1895), samiske Elsa Laula Renberg (1877-1931), som både dreiv med reindrift, virka som jordmor og var opptatt av at samene måtte organisere seg, den russisk-jødiske flyktningen Moritz Rabinowitz (1887-1942), som var forretningsmann i Haugesund før han blei deportert og seinere drept i Sachenhausen, og til slutt visesanger og lyriker Alf Olafsen, bedre kjent som Alf Prøysen (1914-1970).

Og allerede her har de fleste med ei viss historisk oversikt faktisk fått størstedelen av boka. Og har en noen knagger å henge dette på i tillegg til de som dukker opp mentalt når en leser innholdsfortegnelsen, trenger en egentlig ikke å lese boka. Såpass lite nyskapende er den. Men Ringvej skriver lett og ganske godt, og gir en artig inngang til norsk historie. Så får en bare bære over med spekulasjonene hennes, og det at hun ofte stiller spørsmål vi umulig kan vite svaret på - som hva den eller den tenkte i det og det øyeblikket. Det er mulig hun forsøker å engasjere leseren på den måten, men for meg blir det mest irriterende. 

Boka er for all del lesverdig, men jeg har ei viktig innvending. Den er at dette rett og slett er for langtekkelig. Boka er på 542 sider, hvorav de siste førti er noter og kilder. Men i kapitlene er det mange repetisjoner, som om leseren ikke husker det hun nettopp leste i avsnittet over, på forrige side eller tre sider før det igjen. Det er skuffende at forfatteren har så lite tillit til leserne sine, og gjentar seg sjøl om og om igjen! Mellom kapitlene er det heller ikke alltid så gode overganger, og det er repetisjoner mellom kapitlene også. Det virker rett og slett som om Ringvej har skrevet dette som en rekke enkeltstående minibiografier framfor ett større verk, og derfor stadig helgarderer seg. Det bærer i alle fall boka preg av når en leser den fra perm til perm og har normal hukommelse. Men det blir for mange gjentakelser. Ringvej kunne trolig kutta i alle fall femti-åtti sider uten at leseren ville merka særlig forskjell. 

Landet mot nord er pent og ordentlig satt, og er visuelt innbydende å lese. Det at forlaget har tatt seg råd til litt pynt i form av illustrasjoner ved hoveddelene og ved hvert kapittel, har faktisk en del å si for leseropplevelsen. Det gir et høytidelig og forseggjort inntrykk, og trekker tankene mot gamle historieverk, som for eksempel Snorres kongesagaer. Bortsett fra disse illustrasjonene, og ei nydelig forside, mangler boka bildemateriale. Svært mange fagbøker har mye mer, så det at alt er utelatt, understreker det skjønnlitterære aspektet av utgivelsen.

Landet mot nord passer for deg som vil bli kjent med norsk historie, som er interessert i enkeltskjebner heller enn tradisjonell historie og som setter pris på å lese litt stykkevis og delt. Jeg vil også tro at boka kan passe godt for ungdom, som kanskje ikke har alle knaggene på plass ennå, og som trenger noen repetisjoner underveis. Om du derimot kjenner norsk historie godt, ville jeg heller gått for ei anna bok. 

Catilina

Bildekilde: Bokelskere

Før jul leste jeg Catilina (først utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850) av Henrik Ibsen (1828-1906), et stykke jeg ikke har vært borti på litt mer enn ti år, og da som hørespill. Å lese teksten sjøl var en ganske annen opplevelse!

Catilina er en tragedie på blankvers, altså med vers der det ikke er enderim, men strenge krav til jambisk form. Dette formmessige grepet er mye tydeligere når en leser stykket sjøl enn når en hører det. I hørespillversjonen jeg har her hjemme, glir det svært godt mellom de ulike personene, i såpass stor grad at det av og til kan være forvirrende å høre hvem som snakker hvor. I lesestykket er ikke dette ei utfordring i det hele tatt, da replikkvekslingene er tydelige i det tekstlige uttrykket. Men det blir mindre flyt, og mer hakkete rytme, både på grunn av den jambiske versefoten, og på grunn av endringer i hvem som snakker samt innskutt scenetekst. Jeg må derfor jobbe litt ekstra for å få flyt mens jeg leser, for det vil jeg jo gjerne ha.

Hovedlinjene i stykket er enkle: Vi er i Roma. Hovedpersonen er den romerske politikeren og statsmannen Lucius Sergius Catilina (108 f.Kr.-62 f.Kr.). Catilina har blitt utskjelt i senatet av ingen ringere enn erkefienden Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr.-43 f.Kr.). For å unngå den intense skammen og et eventuelt attentat som kan ende med hans død, må Catilina reise fra Roma sammen med kona Aurelia. Aurelia har et landsted de kan reise til, men det har han solgt bak hennes rygg for å finansiere sin egen karriere, inkludert å være rundhånda med bestikkelser. Det sier mye om hva slags mann hun er gift med. 

De bestemmer seg derfor for å reise om natta, i ly av mørket. Aurelia går for å pakke og hvile. Men nattestid er det noe som skjer med Catilina. Han jages, plages, nærmest hjemsøkes, av Furia, ei kvinne som lokker, vrir, leiker og manipulerer. Hun nører oppunder krefter som dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt i Catilina, slik at det stormer og bruser og han blir som besatt. Han ombestemmer seg. Han skal ikke flykte med Aurelia, han skal kjempe! Han skal samle sine allierte, hevne seg og seire! En oppmerksom leser forstår hvor dette går og hvordan det hele henger sammen. Catilina sjøl ser det knapt, og både vil og vil ikke stanse det som er i ferd med å utspille seg. Er det kanskje skjebnen? Må Catilina endelig betale for sine synder?

Der jeg opplever at hørespillversjonen har både intensitet og driv, er tekstversjonen naturlig nok noe flatere. Skuespillerne er jo ikke på plass og tolker stykket for meg. Leseren må derfor legge til ulike visuelle og auditive kulisser sjøl. I tillegg er dette et stykke som skal spilles ut på en scene, og denne utspillinga må leseren eventuelt ta i eget hode. Stilen kan også by på utfordringer, da personene i perioder uttrykker seg noe omstendelig. Det legger en demper på det som er viktig i mye av dagens litteratur, nemlig tempo. Nå kan en ikke forvente samme tempo i en tragedie som i en komedie, og heller ikke i 1800-tallslitteratur som i moderne litteratur, men like fullt: I perioder går det noe langsomt, og det kan være utydelig hva som egentlig går for seg. Jeg opplevde videre at jeg savna det hørespillversjonen bidro med. Lydkulissene skaper indre bilder for meg, som gjør at både Catilina og omgivelsene hans blir mer levende. Innlevelsen til skuespillerne skaper spenning og får meg med som lytter. I tekstversjonen er Catilinas kvaler og kriser de samme, men det treffer ikke så hardt. Det samme gjelder Furias grusomme egging.

Like fullt er det ille å lese stykkets siste sider, fordi undergangen er uunngåelig og vond. Og jeg føler med Catilina der han endelig, men for seint, forstår i alle fall deler av konsekvensene av det han har gjort, både mot Aurelia, Furia og Furias søster, samt seg sjøl. For det er jo han som har sverga hevn over gjerningsmannen Furia er så hatsk mot, uten å vite hvem det er. Så må han også bøte med det han holder aller høyest: Seg sjøl. 

Og i dette ligger kanskje dramaets viktigste funksjon: At vi, gjennom Catilinas kamp, kvaler og undergang, får en mulighet til å gå inn i oss sjøl og reflektere rundt egne valg. Martres vi av dårlig samvittighet, begjær, grådighet og higen etter makt? Ris vi av vår egen Furia? Hvordan kan vi forsones med feil og urett vi har begått i fortida? Hvordan kan vi ta gode valg, slik at vi slipper å ende opp som Catilina, fanga i vår egen revesaks? Kan vi se hvor han trår feil, og på hvilken måte, slik at vi kan lære? Jeg tror at det må ha vært noe av Ibsens poeng med dette stykket.

Og det er jo det menneskelige som er det interessante her, uansett om det er den såre tvilen i Catalina, det gjenkjennelige glimtet i det stormannsgale behovet for å lykkes eller at Catilina i ømmere øyeblikk sammen med Aurelia gir uttrykk for å ønske noe annet enn dette livet han sitter så fast i, der alt kretser om makt og midler. Han søker også ro og hvile og et behagelig liv der han ikke alltid må jage etter mer, og ikke alltid jages av egne indre demoner. Så får han også det, helt til slutt, men på en helt annen måte enn han så for seg. 

Tragedien om Catilina tillegges en ekstra dimensjon gjennom at Catilina virkelig har levd, og mye om hans biografi er kjent stoff. Stykket kan derfor fint brukes som et springbrett videre inn i antikk historie og antikk litteratur, eller som en vei videre inn i Ibsens verker. 

Familien på Gilje

Bildekilde: Bokelskere

"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, Familien på Gilje.

Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det. 

Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.

Da falt valget på Familien på Gilje, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en. 

Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.

Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -. 

Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.

I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka Middlemarch av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? Middlemarch utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.

Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som Tre menn til Vilma. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!

Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen. 

Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.

Nobelprisen i litteratur 2023

Bildekilde: Tom A. Kolstad

Plutselig skjedde det som mange håpa på, men som få kanskje torde å tro på, sånn helt på ordentlig: Vi fikk en ny norsk mottaker av Nobelprisen i litteratur! Og prisen gikk sjølsagt til den mest verdige av alle våre forfattere, en mann som har vært forfatter i hele sitt voksne liv, som har hatt hyppige utgivelser siden debuten i 1983 - det vil si i førti år - som har skrevet over sytti ulike verker og som mestrer både romanen, fortellinga, diktet, skuespillet, barnebokteksten, essayet, librettoen og oversettelsen, som sjøl er oversatt til over femti språk, som allerede bor i Statens æresbolig for kunstere og som har opplevd en suksess som dramatiker som kun overgås av Henrik Ibsen (1828-1906). Det er sjølsagt Jon Olav Fosse (f. 1959). 

Kjære Jon Fosse, dette er så innmari velfortjent, så enormt stas og helt ufattelig kult! Og for oss som har fulgt forfatterskapet ditt over mange år, er det også en sann triumf at en litt underlig nynorskforfatter, full av integritet og med en forkjærlighet for stramme rammer, med en helt særegen stil og tone, en unik suggererende kraft i sjeldent kompromissløse tekster, som uredd stuper uti eksistensielle temaer uten å holde igjen, kan oppleve en slik sensasjonell og internasjonal suksess. Nå er vi ikke lenger så aleine om å mene at du besitter et helt spesielt talent, og at det du skaper er av svært, svært høy kvalitet. Og for å ikke snakke om hvordan du treffer oss som leser - og både skaper rom, tar rom, krever rom, og skaper gjenklang og gir plass til tanker og følelser som igjen fører til reaksjoner, konsekvenser og merverdier langt utover det målbare. Det er snakk om intense og varige opplevelser som det er vanskelig å sette ord på. 

Derfor, kort og så inderlig jeg kan: Tusen, tusen takk!    

Alfabetlesing: Lang dags ferd mot natt

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i den irskætta familien Tyrones sommerhus en augustmorgen i 1912. Klokka er rundt halv ni, sola skinner og familien er akkurat ferdige med å spise frokost. Mora, Mary Tyrone, er 54 år gammel og fortsatt pen og nett. Men hendene hennes er aldri rolige. Far i huset, James Tyrone, er 65 år gammel og har fortsatt en stram militær holdning. Når teppet går opp, fører han henne forsiktig fra frokostbordet og inn på stua. De er godmodige med hverandre, de erter, smiler og ler. En får inntrykk av harmoni og balanse. Men inntrykket forskyves allerede etter bare ei side.

I huset er også parets to sønner. Jamie er 33 år, ligner mest på faren, men er ikke så stram og flott. Han viser allerede tegn på begynnende forfall. Han er lurvete og ganske kynisk, men likevel tiltrekkende. Han legger ikke skjul på at han gjerne tar seg en dram. Edmund er 23 år og ligner på mora. Han er høy og tynn, med lange fingre. Også disse fingrene er nervøse. Edmund er åpenbart ikke frisk, og er blant anna innsunken i kinna og tørr og gusten i huden. Men dette er noe verken han eller de andre tar fullstendig på alvor. Det klarer de bare ikke -.

Edmund skal til legen seinere samme dag. Mora er urolig for han og for helsa hans, for beskjeden han skal få, for det som kan komme til å skje, for hva det kan komme til å feile han og for hva som da vil skje med dem alle, med henne, med familien. Hun vil ikke klare det om det feiler han noe ille! Ikke han også -. For å berolige henne, mener alle at han sikkert bare får en harmløs beskjed fra legen, i verste fall er det den hersens malariaen som er tilbake. Men disse beroligelsene er ikke nok for mor. Hun må ovenpå.

Og uten å ville noe vondt, lar de henne gå opp, og de lar henne være i fred. Av uvit, av godhet, av sløvhet? Med tiltro og kjærlighet, tillit og forståelse; mor er urolig, mor må hvile. Men de trenger kun å kaste ett blikk på henne når hun endelig kommer ned igjen for å skjønne hva som er hendt. Hun har misbrukt tilliten deres. Igjen. Og da trenger vel ikke de andre å holde igjen noe som helst lenger heller? Da kan alt fare, alt det de har jobba for og trodd på -.

Og herfra går det bare ned, ned, ned med hele familien. Fasaden er allerede tilintetgjort, som om av et dirrende, buldrende jordskjelv. Og resten følger etter. Familien smuldrer opp mens vi leser og alle gode forsetter, ømme blikk og varme kommentarer, blir til ingenting. Det som var en lystig morgen, er en ganske annen kveld mange timer seinere. Når dagen blir natt, har til og med håpet forlatt sommerhuset. Resignerte legger vi boka sammen og grunner på det vi akkurat har vært vitne til.

Amerikanske Eugene Gladstone O'Neill (1888-1953) har skrevet et mesterlig stykke om en aldeles sønderrevet familie som i sin fortvilelse over tingenes tilstand kontinuerlig tar ut frustrasjon, sinne, anger og desperasjon på hverandre. De anklager seg sjøl og de andre uopphørlig, de kjefter, banner, protesterer og benekter, de innrømmer sine feil og fadeser, og de blir sinte og såra når de blir trådt for nære. For om de ikke knuger hardt, hardt på sin egen versjon av livet, ville de vil mest ikke klare å leve -.

Og med det er vi inne på begrepet livsløgn og dens dramatiske far, Henrik Ibsen (1828-1906). Det er tydelig at nettopp Ibsen er en av O'Neills inspirasjonskilder. Dramaet er som skapt over en ibsensk lest: Stykket er enhetlig i handling, tid og rom. Vi kikker inn i et hus, der interiøret angis nøyaktig. Det er detaljer om bøker, stoler, lys, dører, vinduer, utsikt og så videre, slik at alt er visuelt, også for oss som "bare" leser. Videre har stykket få personer, kun familien samt ei tjenestejente, det utspiller seg over en dag og makter å forene fortid og nåtid på en uhyre balansert og kompleks måte. For mens fortidas grimme hemmeligheter rulles opp, og før vi virkelig har forstått omfanget av dem, har nåtidssituasjonen på scenen blitt enda verre.

Jeg skal ikke legge skjul på at stykket er tragisk, til og med av den destruktive sorten. Og det er sårt å lese om hvordan personene gjentatte ganger skuffer hverandre, til det ikke er flere skuffelser å få, bare døden. Og da forstår en hvorfor det ender som det gjør også, sjøl om en kanskje ikke vil forstå.

Handlinga er nokså enkel å følge, sjøl om den foregår på flere tidsplan og i flere steder av huset. Menneskene framstår som normale og i utgangspunktet sympatiske. Det er liksom ikke deres feil at de er blitt ramma så hardt av ulike ulykker og at de som følge av disse har det så vanskelig. Men etter hvert som vi leser, forstår vi at de ikke er uten skyld, men at deres felles ansvarsfraskrivelse virkelig ikke hjelper på problemet. Særlig mora surrer seg vekk i ei vond virkelighetsflukt, og hun er kanskje den som aller mest må ta tak i eget liv for å få til ei endring. Men hun er så skjør og engstelig og nervøs og klarer ikke, og i sin enorme skuffelse over henne, nok en gang, makter ikke de andre heller. Den dårlige sirkelen er komplett.

De dramatiske grepene til O'Neill er enkle, men veldig effektive. For eksempel speiler han stemninga og situasjonen inni huset med været utafor. Det åpner lyst, lett og sommerlig rett etter frokost - planene er klare, hagearbeid skal gjøres, en bytur skal unnagjøres. Så kommer tåka sivende opp fra havna, mer og mer og mørkere og mørkere etter hvert som det går mot kveld. Når det er natt, er det blitt tett og kaotisk. Så går tåkeluren, faresignalet som ingen vil høre på. Den forteller dem bare at de ikke får sove i natt heller -.

Stykket har en flott balanse mellom personene, deres scenetid og det de forteller. Alt framstår som viktig, relevant og sant. Men med så mye tung tematikk og alvorlige skjebner, er det vesentlig at forfatteren er seg sine replikker bevisst. Og disse utnytter O'Neill til det fulle. Her er det overraskende mye humor, sjøl om den er mørk, fandenivoldsk og vond, men det glimter også til, slik at vi får se hvordan disse menneskene kunne ha hatt det, om skjebnen hadde utspilt seg annerledes. På denne måten blir faktisk realiteten i stykket enda verre.

Lang dags ferd mot natt er er stykke med mange skiftninger. Personene, stemmene deres, historiene, fokuset - alt endres flerfoldige ganger slik at alle får fortelle sitt. Men de hyppigste skifta er det stemningene og det følelsesmessige som står for. Fra det lette og lyse til det anklagende, kranglete, beske, sinte, forsonende, forsvarende, såre, ømme, ertende, rå, brutale, triste, arrogante, fornærma, tilgitte, glade, avmektige og så videre. Vi får inntrykk av at menneskene har levd oppå hverandre med uendelig mye usagt i forferdelig mange år. Men nå klarer de ikke å holde igjen lenger. Nå som mor har sprukket, sprekker resten. Og det er nesten ikke til å holde ut, hadde det ikke vært for at teksten har driv, trykk, retning og kraft. Vi skal ned, enten vi vil det eller ikke. Og når teppet faller, er alt svart.

Solid oversatt av Bjørn Alex Herrman (f. 1959), som på norsk har klart å gjenfinne O'Neills balanse mellom poesi og grim virkelighet, humor og alvor.

Bettys formynder

Bildekilde: Bokelskere

Gamle greier er gøy! I alle fall når det er så bra som dette her. Bare synd at dagens teaterregissører ikke forstår hvilke skatter som ligger her, i Alexander Lange Kiellands (1849-1906) gamle lystspill. Hvilke muligheter som fins, og ikke minst hvor moderne de er! Såvidt meg bekjent er ikke Kielland satt opp på ei norsk scene på mange år - men her må det tas høyde for at jeg kan være feilinformert, jeg har jo ikke helt oversikt over absolutt alle landets scener. Jeg har bare lest Kielland, funnet det bra, og har et stort ønske om å se det hele spilt ut.

Ja, det er riktig at Kielland ikke er en Henrik Ibsen. Stykkene hans er ikke dramatiske, intense, livsendrende og prega av symbolikk. Ei heller er de glitrende lesedramaer. Kielland er heller ingen Fosse eller Løveid. Her fins ingen knepen minimalisme, repetisjoner eller djupe pyskologiske portretter. Stykkene er ofte raske og vittige, smale og enkle. Men det er noe her - rettere sagt mye - og det er verdt å hente stykkene fram fra glemselen.

Ta for eksempel lystspillet Bettys formynder fra 1887. Den unge kvinna Betty har nylig fått vite at hun er eneste arving etter at en gammel slektning er gått bort. Men hun aner ikke hva hun skal arve. Betty, som nå bor i byen, føler seg langt unna sin mer bondske bakgrunn. Men når formynderen hennes ankommer, tvinges hun til å se tilbake på fortida si. 

Stykkets hovedhandling er svært enkel: Ei fjær blir til fem høns. For hva skal hun arve? Og hvor mye? Jungeltelegrafen gjør sitt, og Kielland får fram så inderlig vel hva ei optimistisk økonomisk framtid gjør med Betty - og de rundt henne. For Betty, nei, hun har aldri vært mye å se til. Men nå! En vil male henne, sjøl om han bare er landskapsmaler. Og han glor på henne, konstant, og syns hun er vakker i slike farger og slikt lys. En annen vil at hun skal finansiere den radikale avisa hans, som jo trengs her i landet, og lokker med makt og ære. Alt de kan endre, de to! Ei vil være bestevenninna hennes, og det er ikke måte på hvor smukk og vakker Betty er blitt. Klart en vil råde og stø og hjelpe ei slik dame! 

For de som Betty lever med til daglig, tror hun skal arve en mye. Flere tusener. Ti tusener. En million. En million! Bare tenk hvor mye penger det er i 1887! Denne millionen endrer hvordan de ser på og tenker om Betty nokså drastisk - og det endrer også gradvis hennes sjøloppfatning. Men på hvilket grunnlag? For hvem har egentlig sagt at det er en million?

Betty tråkkes ned av velmenende, gode, mindre gode og rett ut dårlige og egoistiske råd fra dertil ulike personasjer, og de rådgivende støyer så fælt med seg og sitt og sine private forhåpninger - det drypper jo alltid litt på klokkeren også - at Betty mister seg sjøl. Slik er det en teint av tragedie her også, hadde det ikke vært for denne formynderen, da. Eller? Er det egentlig rett at ei voksen kvinne underlegges en tilfeldig oppnevnt mann? Stykket tematiserer her kvinnas stilling i Kiellands samtid, og peker på hvilke samfunnsmekanismer som nekter henne råderett over egen formue. Det går på sett og vis godt i stykket (Betty er vel ikke Kiellands mest komplekse kvinnerolle), men hva med alle tilfellene der det ikke går godt?

Kielland gir oss fremragende portretter av ulike menneskesinn, og særlig deres mindre gode sider blir vist fram i full blomst. For under velmenende råd og mange tilbud om hjelp, lurer sluhet og griskhet. Og akkurat slik er vi mennesker fremdeles. Det er bare å kikke rundt seg, for eksempel på nett, så ser en hvor lett vi ledes og lures og faller for noe så enkelt som rykter og bildemanipulering, og hvor ofte det overfladiske kanskje er noe vi faktisk vil ha. Eller tror vi vil ha.

Bettys formynder er et morsomt, vittig, men klokt stykke, med raske replikkvekslinger, fine karakteristikker og relevant handling, som gjør oss observante på menneskenaturen, og kanskje, forhåpentligvis, bittelitt flaue også. På både andres og egne vegne.

Olav Audunssøn og hans barn, del II

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest den djupsindige boka Veiskillet, var jeg raskt i gang med neste bok i Olav Audunssøn og hans barn (1927), som er fortsettelsen av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Første bind består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke, og alle bøkene er naturligvis skrevet av Sigrid Undset (1882-1949). Vi er fortsatt midt i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet, nærmere bestemt på gården Hestviken, slektsgården til Olav Audunssøn. Og boka, den heter Ødemarken.

Olav Audunssøn vender hjem fra Englandsferd. I Hestviken synes alt det samme, men samtidig er det mye nytt. Sønnen Eirik for eksempel, har tydeligvis ikke hatt godt av å ikke bli tukta av en streng far sommeren igjennom. Nå har han lagt seg til en heller nebbete holdning og er blitt fæl til å svare tilbake. Og datteren Cecilia bare smetter i mellom armene på Olav når han forsøker å ta rundt henne. Gården drives så som så, mer enn én forsyner seg av gårdens forråd og Olav lengter etter et forstandig kvinnemenneske han kan dele tida si med. Ei som kan styre og råde, prate og dele, som kjenner han godt nok til å la han være når han arbeider og grubler og lengter etter Ingunn -. Eller kanskje ikke? Hva med Torhild?

Nei, han kan ikke utsette barna sine for det. Han kan ikke ta ei frille slik, hente henne til gården og ha henne gående der, side om side med alle andre. Det ville ikke vært bra for Cecilia. Hun trenger en morsfigur som kan hjelpe henne med alle gjøremål og lære henne opp i ei kvinnes rette dygder. Så får han gjøre det samme med Eirik -. Sinte, såre Eirik. Olav veksler mellom motvilje og hat, varm omsorg og beskyttertrang. Eirik er så annerledes enn han sjøl, så ulik Hestviksætta med det mørke håret og den buklete nesa.

Plutselig får Olav et sendebud. En nær venn fra utlegdsdagene, Asger, er sengeliggende med alvorlig sjukdom og vil spørre han om noe før han dør. Olav reiser med en gang til klosteret der Asger pleies. I rommet sitter det også ei gammel frue, Mærta, og ei lita jente på omtrent seks år. Hun heter Bothild Asgersdatter. Asger spør om ikke Olav kan ta dem under sitt vern og være i fars sted for datteren og behandle Mærta som sin egen svigermor når sotten får has på han. Olav svarer at det skal han gjøre. Og vinteren etter får han budet om Asgers død, og må fare for å hente Bothild og Mærta.

Etter ei lang ferd til Hestviken midtvinters, er de framme. Bothild søker mot den nye faren sin med stor tillit og et sterkt behov for vern og tygghet, mens Mærta uten å nøle hekter på seg nøklene og setter i gang med å greie ut på gården. Eirik, som vanker med den mer tvilsomme gjengen til Liv og Arnketil oppi Rundmyr, er fiendtlig innstilt og skaper mang en krangel. Etter hvert begynner han også å plage småjentene, særlig vesle Cecilia, som blir så eitrende sint på storebroren sin. Men at Cecilia skulle omfavne sin nye søster, var aldeles overraskende. På kort tid blir de to bestevenner og sammen i alt de gjør, den lave, lubne, lyse Cecilia, og den høye, slanke, mørke Bothild.

Men sjøl om gården er i gode hender og Olav trives med alt arbeidet, er det fortsatt noe som plager han. Han er og blir helt aleine. Minnene om Ingunn er overalt, og han lever med dem tålelig bra. Men hva med Torhild? Han rammes av en voldsom attrå etter henne, etter ro og nattesøvn og et kjærlig menneske. Brått ror han ut dit, under påskuddet av å se til henne og gården, han har jo hørt at hun har gjort det så bra, og arbeidsom har hun alltid vært. Men det blir et heller ublidt møte med fortida. Riktignok er alt vel med Bjørn, og Torhild også, men Olav var totalt uforberedt på det vesle spedbarnet og nyheten om at Torhild har gifta seg. Hun rådspurte seg ikke en gang med han -. Bitter farer han hjem til Hestviken i stormen.

Åra går fort, syns Olav, men alt går i det samme. Cecilia vokser til, Bothild med, og de hjelper Mærta meget med stellet på gården. Eirik er det verre med -. Etter at Eirik har gått i mot farens ordre om å binde grisene før slaktinga og klart å miste dem begge to, rakner det helt mellom far og sønn. Olav slår og slår til Eirik ikke leer seg mer under han, der han ligger i den skitne og blodblanda snøen. Kort etter er Eirik borte, og umulig å finne i tåka. Etter hvert som dagene går forstår Olav at sønnen har stukket av hjemmefra, og at han ikke kommer til å vende hjem.

En kald vinternatt vekkes Hestviksfolket av dunking på døra. Inn trer Torhild og krever å få snakke med husbonden. Hun bærer bud om ufred og om at en mannrik svensk hærstyrke kommer for å innta Viken. Det er hertugen, sier hun, og han vil ta makta nå som kongen er i Bjørgvin. Olav står straks opp, lar det sende ut hærpil og drar sjøl av sted med båt midt på natta for å varsle videre. Skulle det være sant i det Torhild mæler, må de være klare for å kjempe, alle sammen. Heldigvis er det mange som er enige med Olav, blant annet sira Hallbjørn. Øksa Ættarfylgja synger og varsler om død, og på Akershus står det avgjørende slaget.

Denne boka er rikere enn den forrige med tanke på dynamikk og driv. Olav er ute av den monotone, ødeleggende sorgen. Han har akseptert Ingunns bortgang og sin egen ensomhet. Han har tatt en avgjørelse vedrørende sin egen skjebne og holder seg til den. Indre grublerier stenges av, han fyller kropp og sinn med arbeid og plikter. Det får bare være at dagene er like, og at han egentlig ikke lever, bare overlever og er tålelig fornøyd. Videre er det mye som skjer ytre sett. Hestvikfolket utfordres stadig, først fordi dynamikken mellom far og sønn endres, så fordi det kommer fremmedfolk med Mærta og Bothild. Slik forskyves maktbalansen, og Eirik opplever at det ofte er to mot en, der han blir tvunget til å ydmyke seg foran Mærta. Og Olav hater at han må ydmyke Eirik slik, tvinge han til å be om unnskyldning. Og han hater Eirik for den ukuelige, men dog så omskiftelige viljen.

Eiriks rømming skaper stabilitet i Hestviken og Olav finner ro i å tenke på at det ikke er Eirik som skal ta over gården, men Cecilia og hennes kommende ektemann. Hun er jo så mye mer lik han sjøl, lys og mutt og alvorlig. Også Bothild, da, som stadig sitter på fanget og tar rundt fosterfaren sin. Hennes åpne kjærlighet varmer Olavs frosne hjerte. Men det er når krigsfaren står for døra at Olav virkelig kvikner til. Kan hende er det vissheten om at han ikke har noe å tape, eller kanskje er det behovet for å føle noe som driver han mot fienden. Uansett går han på med stort mot, som en ekte høvding. Han er snart femti år og opplever at mange av de yngre ser opp til han og lytter til hans erfaringer og vuderinger. I kampens voldsomhet tenker han ingenting.

Den direkte brutaliteten i Ødemarken overraska meg. Undset nøler ikke med å skildre sjukdom, vold og død. Hun går i detaljer i rommet der Asger ligger dødssjuk. Særlig får hun godt fram luktene, og det er som en nesten automatisk begynner å puste med munnen. Hun er totalt usentimental når hun skriver fram Olavs mishandling av Eirik, de nådeløse slagene og den unge kroppen som blir liggende blodig og urørlig tilbake. Det gjør vondt å lese. Kamphandlingene skildres også i detalj, fra strategien og basketaket og forvirringa til kroppene og hestene som ligger igjen etterpå. Olav blir også skada, og ør i hodet av blod og smerte må han betrakte sine venners lik. Likene får ikke ligge urørte de heller, skadene ramses opp, og kroppsvæskene likeså. Likevel er det ikke for mye, Undset velter seg ikke: Hun skildrer realiteten.

Kanskje særlig på grunn av de overraskende skildringene i Ødemarken, begynte jeg å tenke på dette med vold i skjønnlitteratur. En nokså vanlig antagelse eller fordom er at mannlige forfattere skriver mer brutale bøker enn kvinnelige forfattere. Hos mannlige forfattere finner en visstnok mer vold, stilige drap, mer sex, kulere eksplisitte skildringer, rå språkbruk med mer. Her kan en naturligvis argumentere for og i mot både det ene og det andre og komme med gode eksempler på veldig brutale bøker skrevet av menn og svært lette bøker skrevet av kvinner, bare for å ta de stereotype ytterpunktene. Det er sjølsagt også både et tids- og sjangeravhengig spørsmål, og ikke minst et definisjonsspørsmål (hva er brutalt, og hvordan kan en på en mest virkningsfull måte skildre det? Her kommer også det subjektive inn.). Men fakta er at to norske forfattere, Sigrid Undset og Amalie Skram (1846-1905), ofte beskyldes for å skrive kvinnelitteratur. Det er et håpløst begrep - som om litteraturen har kjønn! Like fullt viser en stadig til disses ekteskapsromaner og tematisering av kvinnas vilkår, og det aksepteres som et holdbart argument for at bøkene tilhører kvinnelitteraturen. Konklusjonen som rår er med andre ord at Sigrid Undset og Amalie Skram skriver kvinnelitteratur.

Aberet er bare det: Det er ingen som skriver så rått som Amalie Skram. Måten hun bruker sammenligninger med dyr, måten hun skildrer kropper på, det destruktive som henger over miljø og personskildringer og for å ikke glemme språkbruken, både direkte, saftig og rå. Hun evner å dytte nesten samtlige personer i Hellemyrsfolket så langt ned i sin egen elendighet at de ikke kommer opp igjen. Hun skildrer psykisk terror og fysisk frykt så leseren skjelver under pleddet i sofaen. Og nå har hun fått en alliert. I Kristin Lavransdatter, særlig i bind nummer to, Husfrue, viser Undset at hennes skildringer av makt og politikk er like sterke og gode som mannlige forfatteres. Og i bøkene om Olav Audunssøn står hun ikke tilbake for noen type lidelse, være seg fysisk, psykisk eller emosjonell. Alexander L. Kielland er en glatt morogutt i forhold, Bjørnstjerne Bjørnson en gammelmodig pamp, Arne Garborg en surmulende jærnisse, Henrik Ibsen en hyppig gjenbruker av overtydelig symbolikk og Knut Hamsun en sentimental spirrevipp. Det er svært modig og enormt godt gjort av Undset å gå rett inn i det vonde.

Men misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på alle ovennevnte forfattere! Jeg vil bare påpeke at kvinnelitteratur og ekteskapsromaner er begreper som ikke fungerer i dag på grunn av til dels negative konnotasjoner, og begrepene er dessuten heller ikke gyldige der de anvendes. Amalie Skram og Sigrid Undset er så mye mer enn at de kan reduseres til begreper - i likhet med sine mannlige kollegaer. Det er naturligvis heller ikke slik at volden blir god fordi det er kvinner som skriver om den. Men kanskje gjør den mer inntrykk? Som skrevet over kom den overraskende på, og jeg blei forbausa over presisjonen i skildringene, evnen til å bli i situasjonen og å absobere den, på lik linje som Undset lar Olav absorbere våren i Hestviken. Alle sanser brukes, alle detaljer tas med, og til slutt har en et fullstendig bilde.

Tilbake til boka. At Undset skriver nærmest perfekt, er uten tvil. Det noe gammelmodige, rolige og tilbaketrukne språket kler boka, tidsperioden, menneskene og handlingene. Det er som å tre inn i en saga eller en ballade og få langversjonen av de stutte setningene. Og langversjonen er et stort univers, med mennesker som puster og prater på lik linje som meg sjøl. Olav, for eksempel, der han skritter ut i Hestviken og skuer over alt som er sitt -.

Når det kommer til tittelen, Ødemarken, er det for meg tydelig at det er snakk om en sjelelig ødemark. Olav holder grubleriene sine i ro, han er låst i et slags limbo. Sjøl ikke legemlig smerte får Olav til å endre kurs. Er han fortapt? Han nærmer seg ikke Gud, men han fjerner seg ikke heller. Han reflekterer over viktige spørsmål, men har lagt sin egen synd som øde. Kan det gå i lengden? Og vil det være holdbart nå som han er blitt så hardt skadd? Hva med barna og Hestvikens framtid? 

Høstlesing, del III

Fra en effektiv lesemåned til en seig: Det er raske omslag. I været også, når jeg tenker etter. For ikke bare kom høsten susende sabla fort, nå er det jammen meg blitt vinter også. Dagene er derfor fulle av alle mulige forberedelser og forholdsregler, fra omlegging av vinterdekk til innkjøp av nye bobledresser, jeg syr igjen hull i barnas ullbukser og vasker luer og tjukke gensere. Broddene er også kommet ned fra loftet, sammen med digre støvler, skjerf og rumpeakebrett. Veden er naturligvis på plass for ei stund tilbake, men nå brukes den også. Og da er det ekstra kos å lese!

Carl Frode Tiller

Etter at både siste bindet i Innsirkling-serien og skuespillet Folkehelsa blei lest tidligere i høst, kjenner jeg at jeg fått min dose med Tiller på ei stund. Ikke er det så mye igjen av forfatterskapet å lese, heller. Men kanskje han kommer med noe nytt snart?

Alexander L. Kielland

Ingen nye verker er lest her sia Else og Arbeidsfolk i september, men jeg gleder meg til å ta fatt på neste bok ut, som er Skipper Worse!

Flatøybok

Dette praktverket ligger fremdeles og godgjører seg. Slikt må en bare finne seg i, sjøl om det er aldri så bittert. Det er ei tid for alt.

Brit Bildøen

Jeg er godt i gang med Bildøens elleville roman om miljøkjempen Jon Utskott og hans unge følgesvenn Adam Hiorth, som i småsurt tospann sykler på tvers av landet. Det er fornøyelig og artig så langt, men er det også djupt? Det blir spennende å finne ut av.

Jens Bjørneboe

Å, Jens Bjørneboe! Jeg tror han alltid kommer til å ha en spesiell plass i leserhjertet mitt, et inntrykk som blei forsterka gjennom biografien til Fredrik Wandrup som jeg leste for snart femten år sia. I romanen om Ragnhild Jølsen har han lagt så mye av seg sjøl, av sitt eget kunstersinn, sin egen sjel, og han reflekterer og skildrer modig viktige problemstillinger for kunstnere. Han makter å sette ord på det som er så vanskelig, fra inspirasjon til mental utmattelse. Og han gir Ragnhild Jølsen et fint ettermæle. Lesekryss!

Sigmund Løvåsen

Noe av det vakreste jeg har lest i år er uten tvil skuespillet til Sigmund Løvåsen, Vid din sida. Det er helt nydelig. Sårt, vondt og vakkert på samme tid, skildra med nyanser og innsikt. Praktfullt! Anbefales til alle. Et vemodig lesekryss.

Henrik Ibsen

Det var derimot tredje gang jeg leste Et dukkehjem av Henrik Ibsen, uten at stykket har tapt seg noe av den grunn. Der Løvåsen er lavmælt, roper Ibsen ut sitt budskap med rungende røst. Og det er fenomenalt, denne gangen som forrige gang. Stykket er solid komponert og tematikken er fortsatt aktuell. En overlegen teknisk demonstrasjon og et sterkt lesekryss!

Ingvild Holvik

Midt oppi all dramatikken fikk jeg tid til å lese Lykkefeltet av Ingvild Holvik, ei sår og god bok om å bli voksen og rive seg løs fra alt kjent. Holvik skildrer fint og presist, og er tett på hovedpersonene sine. Kaoset de går igjennom gjenspeiles i teksten, men effekten er nok ikke varig på leseren. Enda et lesekryss.

Liv Køltzow

Jeg bøyer meg i støvet for Liv Køltzow, intet mindre, og innkasserer et noe seigt lesekryss. Men makan til biografi har jeg aldri lest. Køltzow og Skram er sammen verdt hver eneste lesetime jeg brukte på dem i hele oktober. Køltzow turnerer stoffet så elegant, og hun belyser plettfritt. Biografien er klok og varm, skrevet med djup respekt og et oppriktig ønske om å forstå. Amalie Skram er nå et sprell levende menneske for meg, med alle sine fasetter, med kraft og mørke og sårhet. Jeg gleder meg til å skrive om både henne og verket. Boka er lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. 

Per Olov Enquist

Fordi boka om Amalie Skram tok såpass lang tid, måtte Enquist pent vente. Det går nok greit, kjenner jeg han rett. Han har tross alt venta ei stund allerede. Han får dessuten en ny sjanse nå i november. Og det er naturligvis sjølbiografien hans det står om her.

Elisabeth Aasen

I oktober leste jeg Drømmen og hjulet om Ragnhild Jølsen sammen med Birthe, nå leser vi Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Det er bare å hive seg på om du også vil lese! Boka er hittil veldig god, som Aasens verker alltid er, og jeg gleder meg til å lese resten.

Jennifer Egan

Denne dama er fortsatt ikke påbegynt, så hun henger med en måned til. Tittelen er Bølle på døra. 

Tracy Chevalier

Men plutselig hadde jeg lest Englefall! Fuglene må vite hvorfor, men en dag lå den bare i veska mi og da jeg ikke hadde noe annet å lese i til lunsjen, blei det den. Omtale kommer.

Bokhyllelesing

Neste uke er det åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016, og vi skal lese bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg har fortsatt ikke valgt bok, men heller litt mot et verk av Doris Lessing. Andre mulige kandidater er William Faulkner og Sigrid Undset.

Faglitteratur

Om ikke biografien om Amalie Skram teller her, så veit ikke jeg. Den var i alle fall faglig nok for meg, og svært lærerik. Og denne måneden leser jeg om kvinner i litteraturhistoria, et udiskutabelt faglitterært verk av Elisabeth Aasen.

Fortsatt god lesehøst!

Et slags hjem

Bildekilde: Bokklubben

Det skapte mildt sagt rabalder da Henrik Johan Ibsen (1828-1906) utga sitt nye stykke høsten 1879. Og ingen var forberedt på det enorme kaoset som fulgte i kjølvannet av utgivelsen, oversettelsene og ikke minst de mange oppsetningene av Et dukkehjem, med urpremiere 21. desember 1879. Det blei et ramaskrik uten like (ja, for husk at Gengangere enda ikke hadde blitt skrevet - det forelå først i 1881). Og hvem skreik? Jo, det var alle som kunne finne på å kalle seg borgerlige, fra embetsmenn høyt på strå til kjøpmenn i småbyene. Alle som var opptatt av fasade og ikke fadese. Alle som ville holde på glansbildeversjonen av seg sjøl for en hver pris, og heller betale i dyre dommer under bord og stoler for å opprettholde idyll og idé - ideen om den perfekte borgerlige familie.

Men det var også andre som skreik. Kirka, for eksempel. For dette var jo høyst beklagelig oppførsel. Ei god, kristen kvinne oppførte seg da ikke slik! Fy skam, og tilbake på kjøkkenet med deg! Lag massevis av mat, slakt en gris, det gir deg nok å henge fingra i, det kurerer nok galskapen. Nei, slike som hun der Nora Helmer fins det knapt håp for. La oss be for de falne, villeda kvinner, og for den sjarlatanen Ibsen, som skriver om slike og gir gode hustruer gale ideer... Ja, jeg lever meg glatt inn i slik argumentasjon. Det var jo katastrofe for den kristne familien om mor skulle ut å realisere seg sjøl!

Flere fraksjoner i samfunnet ga også lyd fra seg. Eller, for å si det på en annen måte, de brølte. De brølte med Ibsens Nora av glede, for nå, nå! skulle det endelig bli likestilling mellom kjønnene. Kvinnene skulle opp og fram, deres evner og sinn var det ikke lenger tvil om, de måtte bare gis like muligheter som gutter og menn, for eksempel i skolen. Med lik skolegang og tilgang til alle studier på universitetet, måtte jo bare verden legge seg flat for Kvinna. Ibsen hadde skrevet kampskriftet med Et dukkehjem. Alexander Kielland (1849-1906), også en kvinnesaksmann, heiv seg på. Amalie Skram (1846-1905) skreiv om stykket. Og hun visste jo hva hun snakka om, hun var jo Nora. Hun hadde gått.

For de av dere som ikke kjenner Et dukkehjem: Det er et av de mest sentrale verkene i norsk litteraturhistorie og det er obligatorisk. Ikke bare er det et godt teaterstykke og et svært velfungerende lesedrama, men Ibsen tematiserer så subtilt og presist kvinnas kår i Norge på 1870-tallet. Den gifte kvinna er nemlig umyndiggjort. Hun er sin manns eiendom. Han rår over henne, på alle måter. Og om hun går, blir hun i praksis utstøtt av samfunnet og må leve helt på sida, nærmest ikke-eksistere.

Men Nora går altså. Og hun er vel vitende om hva det innebærer: Å si farvel til sin mann og sine tre små barn, sitt trygge og lune hjem, økonomisk stabilitet, fjonge klær, deilig mat og drikke, et høyere sosialt lag, venner og bekjente, sitt gode navn og rykte. Alt dette. Alt dette! Det er jo hele livet. Det er betingelser for å kunne ha et liv. Men Nora går.

Ja, jeg har begynt med slutten. For det er slik det ender, stykket, med at Nora går. Hun går av nødvendighet. Gjennom stykket får vi viktige gløtt inn i ekteskapet til Nora og Torvald Helmer. Hun er hans kvitrende lerkefugl. Hun er hans lekne, lille ekorn. Hun er hans alvepike som danser i måneskinn. Hun er hans smektende fiskerjente. Hun er spillefuglen, sanglerken, slikkmunnen, spøkefuglen, den lille egensindige, lille fru stivnakke, lille galning, du lille hjelpeløse tingest, du ulykksalige, den søte lille tingest, barnet. Hun er lille Nora, søte lille Nora, stakkars lille Nora.

Helmer duller og daller og leiker. Hun er hans fornøyelse, hans leiketøy, hans unge, deilige kone, og det bruser i blodet hans når hun danser, han begjærer henne. Like fullt tar han henne ikke alvorlig, verken som kone, mor eller menneske. Han snakker henne ned og vekk og bort og tar en farsrolle. Og hun er usjølstendig, umyndig, barnlig, latterlig og liten sammen med han. Alt hun gjør, gjør hun for å komme hans urimelige krav i møte. Hun lar seg tøyse og leike med. Lar seg husje ut og vekk, lar seg overkjøre. Han ser henne ikke som en voksen. Hun ser ikke seg sjøl som en voksen. For hvem er Nora? Det er derfor hun må gå. For hun finner ikke seg sjøl sammen med Helmer. Da er hun bare hans, ikke et individ, ikke seg sjøl.

Men Nora har likevel gjort voksne ting. Hvis voksne betyr mannlige, hvis mannlige betyr beslutningsdyktige. For hun har da tatt avgjørelser! For eksempel da Helmer var sjuk og trengte en helsebringende reise sporenstreks. Hvem var det som klekket ut hele ideen? Hvem var det som organiserte alt sammen? Hvem signerte gjeldsbrevet? Med disse pengene redda hun sin manns liv. Og på grunn av hennes handlinger er han villig til å dømme henne for alltid, som en som ikke har rett til å oppdra barn, som ikke burde ha en plass i samfunnet.

Lille Nora lerkefugl, den yndige danser, Torvalds private leiketøy, hun har skrevet falsk. Det er verre enn et dødsfall. Det er nemlig en skandale. Og da brister den borgerlige fasaden, da faller alt, som et korthus, ned, ned, ned. Og slik bruser stykket, stadig fortere, avgårde mot det uunngåelige, det vidunderlige, sannheten som skal fram, døra som skal lukkes. Ned, ned, ned. Helmer dømmer, men når han plutselig, som ved skjebnen, blir gitt en utvei, snur han: Da går det an likevel, å fortsette ekteskapet med Nora. Da er det jo ikke så ille. Når ingen veit noe, spiller det jo ingen rolle hvor dårlig moral en har. Ned, ned, ned.

Men for Nora spiller det en rolle. Hvordan kan han, som sier at han elsker henne, ikke se hennes offer? Ikke se det prisverdige og modige i det hun har gjort? Ikke takke henne fordi hun har redda livet hans? Han er grusom med henne, og Nora har skjønt at hun må gå. Hun kan ikke fortsette sitt innestengte, fortrengte liv, der hun ikke er. Det er et grusomt valg å ta. Men hun må. Hun må velge seg sjøl. Og hun velger å gå, vel vitende om sannheten som vil komme fram, vel vitende om det desperate savnet etter barna, vel vitende om skammen og skylda og sviket. Men for Nora er det så innmari mye bedre å måtte gå av egne grunner enn av andres grunner.

Og slik blir stykket til noe mer enn et feministisk kampskrift - som det ikke var intendert å være, men som det blei - det blir et kampskrift for hvert eneste menneske. Om å være tro mot seg sjøl, om å tørre, om å kreve en egen fysisk sone, et eget mentalt rom, en identitet. Om å ville vokse, om å ikke finne seg i å være liten, om sjølrealisering som premiss for utvikling, og utvikling som et gode. Om å føle, sanse og kjenne etter i seg sjøl, om rett og galt, etikk og moral. Å ikke være fru Torvald Helmer, men å være Nora. Og å kreve at det skal være mer enn bra nok.

Bokhyllelesing: Carl Frode Tiller

Bildekilde: Aschehoug

Vi er kommet så langt som til sjuende runde av Bokhyllelesing 2016 - to runder til, og vi går brått inn i et nytt år med helt nye leserutfordringer! Men før vi kommer så langt, skal det først leses julebøker i desember, nobelbøker i november og norsk dramatikk sånn omtrent akkurat nå. 

Den fulle ordlyden til runde sju var: Les et skuespill av en norsk forfatter. I god tid i forveien gikk jeg igjennom ulesthyllene mine, og jeg fant både ett ulest verk av Henrik Ibsen (1828-1906), ett av Carl Frode Tiller (f. 1970) og ett av Sigmund Løvåsen (f. 1977). Jeg brukte noe tid på å veie fram og tilbake mellom disse tre med tanke på tematikk, språk og ikke minst fartstid i ulesthylla. Så langt det lar seg gjøre, prøver jeg nemlig å være rettferdig og ta den eldste først, men av og til seirer leselysten. Og til slutt blei det altså til at jeg skulle ta for meg enakteren Folkehelsa av Carl Frode Tiller, et skuespill som blei satt opp i 2007 og som kom i bokform i 2009.

Det er fem personer i stykket. Hovedpersonen oppfatter jeg er Silje, da hun er med i alle scenene. Deretter følger mannen hennes, Egil, mammaen Oddrun, svigermor Else og svogeren Trond. Disse fem møtes, snakker, krangler, spiser, misforstår og argumenterer seg igjennom ni scener - hele tida hjemme hos Silje og Egil, hele tida ved middagsbordet deres. Oddetallsscenene er korte, kalles "drømmesekvens" og kan suppleres med det Tiller har døpt en "Drømmebank", som står bakerst i boka. Disse scenene har stor symbolsk verdi. Partallsscenene er lange og bærer mesteparten av handlinga, samt at personene gjennom replikkene både karakteriseres og psykologiseres. Det går noe tid mellom hver scene og totalt strekker handlinga seg over et par uker.

Tiller byr på et intenst kammerspill der sannhet og usannhet, virkelighet og fantasi, liv og lære stilles opp mot hverandre. Silje har i begynnelsen et tilsynelatende godt forhold til mannen sin, mens forholdet til mora preges av konflikter. De er uenige om fortida og om framstillinga av faren. Egil, på sin side, er ikke noe særlig begeistra for lillebroren Trond, som ennå ikke har noe å vise til her i livet. Men han har et svært godt forhold til mora si, Else. Og disse fem, med eller uten barna til Silje og Egil, spiser jevnlig middag sammen, nettopp hjemme hos Silje og Egil. Og det virker som om dette er en affære som de ikke akkurat gleder seg til.

Men når Oddrun plutselig går bort, er det mye som endres. Silje endrer seg. Kanskje våkner hun opp, kanskje innser hun noe, kanskje er hun i sorg, eller i sjokk. Uansett hva det er, vender hun seg mot Egil i raseri. Han glatter over og viser forståelse, noe som provoserer henne enda mer. Silje vil bli sett og hørt, ikke sett ned på og trøsta. Og hun går til det punktet at hun juger både om seg sjøl og andre for å få en reaksjon av runde, uangripelige Egil. Det blir både ubehagelig og uhyggelig underveis, for når en først har begynt å juge, kan en da stoppe? Og kan en trekke tilbake en løgn, eller enda verre, en annens reaksjon på en løgn? Er løgnene et skalkeskjul for et bevisst ønske om å såre?

Som alltid med dramatikk, er det en del en går glipp av når en bare leser. Det er en hel dimensjon en ikke ser, en må bare forestille seg alt sammen, bevegelsene, intoneringa, mimikken, alle de mulige tolkningslagene og ikke minst humoren. Men som regel går det greit her, fordi Tiller er tydelig og har lite sidetekst. Samtidig gir det rom for misforståelser, så det er lurt å ikke la seg rive med og lese alt for fort. I dette stykket bruker Tiller blant annet effekter fra sjokkteatertradisjonen, som oppkast, et utrolig sterkt og uttrykksfullt middel. Når en leser om oppkast flere ganger på så få sider, blir det repetetativt og kan hende unødvendig, det mister sin effekt. Men jeg vil tro effekten er en helt annen når en ser det, kombinert med de surrealistiske replikkene og fråtseriet.

For det er igjen velstands-Norge Carl Frode Tiller konsentrerer seg om, og som han fokuserer sin aggresjon på. Slik banaliserer han sitt eget stykke, som handler om disse livstrøtte, slitne middelaldermenneskene som må juge for å kunne prate sammen, mette av snop og tv og jakta på den kuleste smarttelefonen. Vi velter oss i mat og drikke, har alt vi trenger, men mangler ord for sorg og savn. Vi provoserer kan hende også oss sjøl og vårt voldsomme overfokus på forbruksartikler, slik at vi ikke har krefter igjen til å takle uvante emosjoner. Vi vil provosere andre for moro skyld, som om det vi sier ikke har betydning, fordi vi allikevel bare kan sette på pause, spole tilbake og ta det en gang til. 

Tillers stykke åpner på samme måte som Ibsenstykkene: Dette er titteskapsteater, der en ser rett inn i den borgerlige stua. Men kulturen, normene og sedvanene som fulgte med borgerskapet er borte for lengst. I denne stua er det kort mellom personangrepene og høyst ulike versjoner av samme fortelling sirkulerer fritt. Menneskene er vulgære, noen med vilje, andre uten å vite om det sjøl. De er en familie som er ute av kontroll, de er en familie som ikke er en familie lenger, de er nærmere en innstudert versjon av reality-tv. Og det er en så grell virkelighet Tiller speiler, og jeg tar meg sjøl i å spørre om vi virkelig er blitt så mentalt forkrøpla, alle sammen. 

Vel. Heldigvis er dette bare én virkelighet. Men det at den er plausibel, er ille nok til at en får lyst til å ta seg sammen. Familien er tross alt det viktigste vi har. Og om en ikke kan snakke med sin egen familie, hvem kan en snakke med da? Hvem kan forstå? Om det er aldri så gæli mellom Silje og Egil, så har de i alle fall levd og holdt ut med hverandre ganske lenge. Om de hadde vært ærlige i stedet for å følge vanen, hadde de kanskje ikke stått og skreket til hverandre, fulle av kvalmende velmenthet og provoserende omsorg. 

Enakteren heter Folkehelsa, og dette er et ord de vender tilbake til flerfoldige ganger i stykket, særlig i oddetallsscenene. Folkehelsa er jo et begrep som ofte er brukt av politikere og i media, i statistikker, oversikter og foreninger, og Tiller harselerer her med både nåtidsbruken og fortidsbruken av ordet ved å peke tilbake til okkupasjonstida. Den gangen var folkehelse noe ganske annet enn i dag, og utfordringene som de hadde rett etter krigen, som for eksempel med å skaffe nok mat og bra nok mat til alle, slik at det nye Norge kunne bygges av friske, sterke og sunne mennesker, er nærmest ikkeeksisterende i dag. I dag er folkehelse et ord som ofte assosieres med livsstilssjukdommer hos unge mennesker og ikke minst psykiske lidelser. Gjennom å tematisere psyke og sviktende kommunikasjon nok en gang binder Tiller en tematisk rød tråd fra prosaverkene sine til dramatikken, og henger fram Silje og Egil som et eksempel til skrekk og advarsel. Eller?

Høstlesing, del II

Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, jeg, men både august og september har vært travlere enn noen gang, samtidig som jeg leser mye mer enn tidligere. Det er som om jeg utnytter hvert ledige øyeblikk til å henge fra meg øya i ei bok. Jeg leser i lunsjen, mens jeg pusser tenner, mens jeg steiker pannekaker, i reklamepausene, mens jeg sitter på vent i telefonen, mens jeg sitter hos barna på kvelden, jeg har med meg bøker på seminar, på styremøter, på jobb, til tannlegen, til helsestasjonen, i barnebursdager, i senga, på befaring og til og med på familieutflukter, så jeg kan snike meg til å lese i bilen. Og det gir resultater, altså. Bare se!

Carl Frode Tiller

Jeg hadde knapt lest ferdig siste bindet av Innsirkling-serien i forbindelse med forrige runde av Bokhyllelesing 2016, før jeg henta fram ei ny bok av samme forfatter: Nemlig skuespillet Folkehelsa, og også denne gangen i forbindelse med Bokhyllelesing 2016. Tematikken i denne runden er norsk dramatikk, og Folkehelsa er både norsk og dramatisk. Omtale kommer.

Alexander L. Kielland

1800-tallets samfunnsrefser hytter med neven i den satiriske romanen Arbeidsfolk og i fortellinga Else. Samleinnlegg finner du her. Begge verkene er forankra djupt i realismen, med grimme og fæle skjebner, særlig for kvinnene. Kielland er svært bra, og jeg planlegger å lese ut bind II av Samlede verker i løpet av høsten.

Flatøybok

Flatøybok er det eneste verket jeg enda ikke har tatt tak i, sjøl om jeg har veldig lyst. Det ligger klart, like ved skrivebordet, så håpet er at det snart er dette praktverkets tur. Og jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Ikke lest! Men heller ikke glemt! Så tida kommer nok snart til denne grønne nynorskboka med sykler og miljøtematikk, bygd over Don Quijote-lest (kjenner at den blei litt mindre fristende der, gitt). Men den skal visstnok være ganske morsom.

David Nicholls

En lettvekter, uten tvil. Jeg har lest En dag og føler meg som en surpomp når jeg ikke er fornøyd. Men fakta er at dette ikke er bra nok, det er enkel og grei underholdningslitteratur som ikke en gang klarer å ende godt.

Jens Bjørneboe

Birthe og jeg er i full sving med ei ny samlesing, denne gangen et viktig Bjørneboeverk fra 1964: Drømmen og hjulet, en såkalt halvdokumentarisk roman om Ragnhild Jølsen (1875-1908). Med mine begreper blir det da i retning av en fiksjonsbiografi. Og det er en god en. Du kan gjerne bli med, du også!

Sigmund Løvåsen

Da jeg først hadde lest Carl Frode Tillers skuespill, var det som om jeg fikk blod på tann. Så da leste jeg like godt Sigmund Løvåsens vakre drama fra 2012, Vid din sida, også. Og da var jeg bortimot umulig å stoppe...

Henrik Ibsen

...så da leste jeg like godt Et dukkehjem av Henrik Ibsen også, når jeg først var så godt i gang med dramatikken, og nå står jeg og skuler opp på de hittil uleste gamle grekerne i bokhylla og lurer på om jeg skal gi meg i kast med de virkelig gode, gamle tragediene også, bare for å ha gjort det, en gang for alle.

Ingvild Holvik

Men da jeg fant ut at jeg ikke hadde noe dramatikk av en kvinnelig norsk forfatter på lur (kleint!), så måtte jeg ta ei anna bok av en kvinnelig forfatter for å veie opp for den massive overvekta av plutselige, dramatiske mannfolk. Og valget falt på romanen Lykkefeltet av Ingvild Holvik, en inntil nå helt ukjent forfatter for meg. Omtale kommer.

Liv Køltzow

Til Ingalills biografisirkel i oktober skal det leses om 1001 forfattere, så vidt jeg har forstått. Jeg er ikke helt sikker på om Amalie Skram er med der, men det burde hun naturligvis være, og derfor leser jeg om henne. Boka er massiv, så den kommer nok til å ta sin tid.

Per Olov Enquist

Men jeg var så innmari på vippen, hvem skulle jeg lese om, Amalie Skram eller Per Olov Enquist? Og jeg klarte ikke å velge, så nå er jeg i gang med begge to. Men der Amalie Skram føres i pennen av en prisvinnende forfatter, velger Enquist å fortelle sjøl. Og han er ikke mindre prisbelønt han, så dette blir spennende. Boka heter naturligvis Et annet liv.

Elisabeth Aasen

Når jeg og Birthe har lest ut boka om Ragnhild Jølsen, skal vi vende blikket mot kvinner i litteraturen med fagboka Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen. Den kom i posten i går, og jeg gleder meg masse til å lese! Bli gjerne med, du også.

Jennifer Egan

Og bare for å gjøre det vanskelig for meg sjøl, har jeg altså begynt på enda ei bok, som er skrevet av amerikanske Jennifer Egan. Boka heter Bølle på døra og forfatteren mottok blant annet Pulitzerprisen i etterkant av utgivelsen. Bølle på døra er nok ikke den boka jeg prioriterer i oktober, men jeg kommer nok til å lese litt... Tror jeg.

Faglitteratur

Det blei ingenting i september.

God lesemåned, alle sammen!

De fire store (3)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Jeg begynner med mannfolka. Og den første jeg ønsker å trekke fram, er faktisk Knut Hamsun (1859-1952). Han tilhører både 1800-tallet og 1900-tallet, både det gamle og det nye, akkurat som Arne Garborg (1851-1924). Disse forfatterne som skaper i brytningstid og overgangstid, som beveger seg midt mellom generasjoner og paradigmeskifter, er det utfordrende å kanonisere. De stiller på sett og vis i en klasse for seg. Jeg velger å utelate Arne Garborg denne gangen. Dels er det på grunn av at produksjonen hans avtar utover 1900-tallet, dels er det fordi jeg opplever at hans prosjekt er hjemla i den gamle tida, i 1800-tallet, og at han, med sitt vide utsyn og moderne tanker, likevel hører hjemme der. Arne Garborg er viktig, men det er andre som dominerer, og det er disse jeg nå skal fram til.

Men Hamsun må med. Hovedvekta av forfatterskapet hans er fra 1900-tallet, sjøl om både Sult, Mysterier, Pan og Victoria tilhører hundreåret før (utgivelser i 1890, 1892, 1894 og 1898). Knut Hamsun gjør opprør mot gamlegutta og gammel form, og introduserer en distinkt følelse av det moderne samfunnet i sin realistiske prosa, sjøl om Sult ikke er den første realistiske, moderne roman (den æra får Camilla Collett). Men Hamsun er blant de første som skildrer moderniteten i samfunnet og behandler dette skjønnlitterært. I Sult er moderniteten representert blant anna med klokka, som er med på å dele opp teksten for leserne slik den deler opp dagen for arbeiderne. Den evige krona på verket for Hamsun er utmerkelsen fra 1920: Nobelprisen i litteratur. Som andre norske forfatter etter Bjørnson kom nok prisen som en enorm bekreftelse på Hamsuns prosjekt. Som forfatter beveger han seg over mange ulike sjangere og lar seg inspirere av mange ulike litterære epoker. Han lar seg verken fange eller sette i bås.

Mann nummer to har samme type utfordringer som Knut Hamsun for en som forsøker å kanonisere: Han er født på 1800-tallet (1874), debuterer på 1800-tallet (1894), men er mest populær utover 1900-tallet. Navnet er Gabriel Scott, og tilnavnet er "Sørlandets dikter". Han blei umåtelig populær i sin levetid, og er kjent for verker som Tante Pose (1904), Kilden eller Brevet om fiskeren Markus (1918) og De vergeløse (1939) - alle tre er fortsatt kjente titler for mange lesere. Gjennombruddet kom i 1915 med Jernbyrden, og fra debuten og fram til han døde i 1958 kom det seksti verker fra hans hånd. Og ikke nok med det, Scott beveger seg naturlig mellom mange slags sjangere, og skriver like gjerne for barn som for voksne, og både poesi, prosa og dramatikk - alt med lun varme og mye medmenneskelighet. Det som gjør forfatterskapet ekstra imponerende er opplagstallene: Enkelte titler har solgt i både 20 000 og 30 000 eksemplarer, mens romanen Det gyldne evangelium (1921) passerte 45 000 allerede i 1945.

Av en eller annen grunn er året 1907 et svært viktig år i norsk litteraturhistorie. Er det noen som veit hvorfor? I 1907 debuterer flere viktige forfattere, men særlig tre av dem skal komme til å prege samtidslitteraturen fram til andre verdenskrig. Underlig nok er det også med historiske romaner de står sterkest. Disse tre er naturligvis Sigrid Undset (1882-1949), Johan Falkberget (1879-1967) og Olav Duun (1876-1939). Og det er de to siste jeg vil trekke fram her.

Ole Julius Raabye blei født på Jøa i Namdalen og debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907. Da var han blitt 31 år gammel, og hadde flerfoldige utgivelsesforsøk bak seg. Han skreiv på nynorsk med sterke innslag av dialekt, og blei raskt kjent for bruk av ironi og et aforismelignende språk. Gjennombruddet kom med seksbindsserien om Juvikfolke, som blei utgitt mellom 1918 og 1923. Serien åpner som historiske romaner, men strekker seg helt inn i nåtida. Over de flerfoldige tiåra som går, får Duun skildra et bondesamfunn som utvikles under sterkt ytre press. Men det er kanskje aller mest i de psykologiske portrettene at Duun får vist seg som den mesteren han er. Her kan Ragnhild-trilogien (1929-1933) med fordel trekkes fram. Også Menneske og maktene (1938), Duuns siste roman, er viktig. Mange mener at han her leverer en elegant essens av sitt forfatterskap samtidig som han peker fram mot andre verdenskrig.

Johan Petter Lillebakken var en allsidig mann. I tillegg til å skrive romaner, fortellinger og eventyr, var han også politiker, journalist og bonde. Men for ettertida er han blitt stående som "bergarbeidernes forfatter". Dette hadde rot i at han sjøl, allerede som sjuåring, måtte arbeide i kobbergruvene på Røros. Og der blei han i rundt tjue år. Disse tjue åra, samt det karakteristiske landskapet i Rørostraktene, skulle komme til å prege Johan Falkberget noe enormt, og var bakgrunnen i mange av romanene hans, både økonomisk, sosialt og ikke minst klimatisk. Falkberget fikk utgitt små fortellinger fra 1901, men debuterte for alvor i 1907 med den korte romanen Svarte Fjelde. Deretter hadde han bok nesten hvert eneste år fram til andre verdenskrig, og mange av dem var lagt tilbake i tid. Falkberget fikk stor suksess med Bør Børson jr. som kom i bokform i 1922. Andre viktige verker er Brændoffer (1917), Den fjerde nattevakt (1923), romantrilogien Christianus Sextus (1927-1935), med navn etter gruva Falkberget sjøl jobba i, og kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-1959). Da Falkberget gikk bort i 1967, hadde han utgitt rundt femti bøker og skrevet mer enn 7000 innlegg i aviser og tidsskrifter.  

Disse fire mannfolka, Hamsun, Scott, Duun og Falkberget, kunne lett vært fire andre. For eksempel kunne en inkludert Johan Bojer, Vilhelm Krag eller Herman Wildenvey, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen og Kristian Elster d.y.. Og en skal vel heller ikke helt glemme den produktive Sven Elvestad? Alt avhenger av perspektiv og formål - hva en ser etter, og hvorfor. Og det er altså disse fire jeg opplever som viktigst i de første tiåra av 1900-tallet. Sjøl om de er veldig ulike, har de også noen fellestrekk. For eksempel har alle en jevn produksjon av verker med høy litterær kvalitet. De befinner seg stort sett innafor realismen, der de skildrer samfunnet nedenfra, altså fra de fattige arbeidernes side. Bare tenk på romanhelten i Sult, den tøffe An-Magritt, den fattige fiskeren Markus og de slitne bøndene hos Duun. Menneskene har skrinne livsvilkår og lever ofte fra hånd til munn. Skildringene er sterke og sanselige, men uten sentimentalitet. Alle fire skriver også store romaner - både i omfang og innhold. De gir leserne djuptloddende psykologiske portretter av mennesker med ulike utfordringer, fra fattigdom, nød og sjukdom til tro, tvil og etikk - både i fortida, i møtet med det nye, moderne samfunnet på 1800-tallet og i den skrivendes samtid.

Hamsun, Scott, Duun og Falkberget. Hvem er deres motstykker? Hvilke kvinner skriver innafor samme periode og preger de samme tiåra? Holder kvinnene seg også til den store, realistiske romanen, gjerne av det historiske slaget, eller har de et annet fokus? Skriver de også nedenfra, eller har de et annet perspektiv? Hvilke fire store vil jeg komme fram til?