Om engler og sånt

Bildekilde: Bokelskere

Har du lyst på et godt boktips? Da trenger du ikke å lese videre. Dette boktipset er nemlig ikke godt i det hele tatt. Det kvalifiserer ikke til å være et tips en gang, med mindre det utstyres med varseltrekant og blokkbokstaver. Men det ville blitt ekstremt slitsomt å lese, så jeg skal holde meg til vanlig font.

Dersom du har lyst til å lese ei overdreven, usannsynlig, unødvendig lang, dårlig formulert og svært kunstig og oppkonstruert historie, er dette boka for deg. Dersom du liker dårlig språk, kleine formuleringer, null undertekst, mangel på spenning, sterke stereotypier, slappe forsøk på humor og flust av forutsigbare hendelser, så kan du trygt ta med deg denne boka på ferie. Du vil sannsynligvis ha så mye annet å holde på med, som å se isbiter smelte og blomster lukke seg for natta, at du ikke vil ha tid til å lese uansett. Og det er like greit. For det du møter i denne boka, er verken minneverdig eller berikende.

Her er noen eksempler fra boka for å begrunne påstandene mine, i et forsøk på å være litt mer saklig og konkret. Først fra side 198-199:

Det kom horder av folk. Det var ikke engang tid til den obligatoriske, pinlige stunden når man står og venter i tomt hus og stirrer på haugene med vin og sprit og føler seg redd og venneløs, slik folk vanligvis gjør rett før gjestene ankommer partyet deres.

Greit nok, kan en kanskje tenke her. Det er overdrevent (horder, haugene med vin og sprit, redd og venneløs) og svært generelt, og det er gjort ekstra upersonlig gjennom å bruke "man" framfor "jeg". Slik sikrer den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) allmenn appell. Teksten er i tillegg hjemla i en veldig amerikansk kjendislivsstil, som mesteparten av den vestlige verden kjenner til og kanskje til og med trakter etter, som understrekes gjennom bruken av engelske ord ("partyet"). Dessverre virker det veldig fort påklistra og uekte, og de engelske ordene skaper en ytterligere distanse mellom tekst og leser gjennom for eksempel kursivering (se eksempel under). La oss fortsette med neste setning:

En av de første som kom, var Nadia, den nye kjæresten til Lara. Hun var en såkalt lollipop girl - stort hode med mørkt, dansende hår, og innskrumpede fyrstikklemmer, akkurat som en kjærlighet på pinne. 

Her finner vi et tidstypisk eksempel på et skadelig stilideal for kvinner som heldigvis ikke har holdt seg så godt. Underholdningsromanen Engler i LA kom ut på engelsk i 2002, og blei oversatt til norsk i 2003, altså i de åra hvor syltynne jenter var moderne. Som leser opplever jeg at hovedpersonen nesten forherliger dette idealet, noe jeg finner problematisk. Boka har lignende referanser stadig vekk, noe som gjør at den er svært knytta til utgivelsestida, og at den ikke står så godt i nåtida, som heldigvis har mer rom for kroppslig variasjon og ulike størrelser. Ordene "innskrumpede fyrstikklemmer" for å beskrive videre fysikk er ikke helt optimale. Mener forfatteren at lemmene er krympa og tørka inn, eller oppbrente, da det som regel er fyrstikkens skjebne? Det er utydelig, da det som oftest er større ting som skrumper inn, jamfør prosessen fra drue til rosin. Hvordan kan noe som allerede er lite og tynt, bli lite og tynt? Og dessuten har ikke de kjærlighetene på pinne som jeg har sett, innskrumpede fyrstikklemmer hengende ut fra seg, bare for å være plagsomt konkret. Neste setning går som følger:

Jeg ble ikke det minste forbauset over hvor sexy og glamorøs hun så ut - møtet med Lara hadde tross alt tatt livet av min ubevisste overbevisning om at alle lesber ser ut som Elton John - men jeg var forbauset over det faktum at jeg umiddelbart mislikte henne.

Her får vi bekrefta at hovedpersonen liker det svært usunne idealet gjennom det at hun kaller Nadia "sexy og glamorøs". Det bryter ganske heftig med "innskrumpede fyrstikklemmer" i setninga før, som er nokså negativt lada, men positivt ment. Lignende kommentarer kommer mange ganger i løpet av boka, og er av såpass omfang at jeg opplever det som insisterende og ubehagelig. Dette etterfølges så med en ganske fæl kommentar som forfatteren trolig ikke ville kommet unna med å skrive i dag. Jeg antar at kommentaren er et forsøk på humor, men den er, og var også på utgivelsestidspunktet, ganske usmakelig, og dessuten fordomsfull og unødvendig. Videre går det slik:

To sekunder etter at vi var blitt presentert for hverandre, dro hun tyggisen rett opp i trynet på meg og betrodde meg høylytt: - I ettermiddag ble jeg vokset på Playboy-måten. Finnes ikke et kjønnshår igjen på hele meg!

Dette etterfølges så av en seanse der Nadia forteller mer i detalj om voksinga, men det ønsker jeg ikke å gjengi her. Dette er igjen et eksempel på forherligelse av et skadelig ideal - denne gangen det hårløse. Hvem i all verden er det som finner på at kvinner skal være slik eller slik? For hvem? For hvilket formål? Hvorfor? Og hvor tanketom er vel denne forfatteren, som skildrer, promoterer og normaliserer slike holdninger og handlinger fullstendig uten kritisk sans? Av alt en kan skrive om! Og dette føyer seg inn i ei lang rekke ulike utseendemessige korreksjoner som hovedpersonen må igjennom - det er ny hårsveis, napping av bryn og fiksing av negler i tillegg til den vanlige klaginga på kroppen og alle dens uopprettelige feil. Ingenting er bra nok. Fokuset på utseendet er så sterkt, men hovedpersonen stiller aldri spørsmål ved det. Hun glir bare inn i en kunstig livsstil der et glatt utseende, kostnadsfulle korreksjoner av komplekser, store mengder alkohol og tilfeldig sex er normen.

Vi har også denne problematiske passasjen, fra side 197-198:

Nå fór fingeren hans oppover den bare huden på låret mitt.

- Til Cahuenga Pass, som ligger omtrent her. Han ventet. Fingeren hans hvilte nervepirrende nær lårfestet mitt.

- Nei, faktisk ligger det heller litt... her. Han flyttet fingeren enda høyere opp.

- Og så - han trakk pusten og anla et utstudert uskyldig uttrykk, - svinger du til høyre.

Fingeren hans svingte inn i den myke, bortgjemte huden på innsiden av låret mitt. Vi så ned på hånden hans, begge to, og deretter så vi fort opp på hverandre igjen.

Det er utrolig mye en kan feste seg ved i dette utdraget, men det jeg er aller mest opptatt av er: Hvor i alle dager mener forfatteren at "lårfestet" er? Det er en ny kroppsdel for meg. Og uansett hvordan jeg leser dette, blir det feil når jeg forsøker å se det for meg. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er oversetter Astrid Eggesvik (f. 1970) som har slurva, men det kan jo være greit å dobbeltsjekke enkelte ord av og til for å sikre at helheten er forståelig. 

Og disse utdragene er bare bittelitt av det som, under lesinga, framstod som ei evigvarende suppe. Engler i LA er en roman på 491 sider, som med fordel kunne vært halvparten så lang. Mye kunne vært sagt bedre eller mer effektivt, uten å miste mening eller innhold, for her er det mye surr og mange repetisjoner. Grunnkomposisjonen er velfungerende, der Keyes veksler mellom bokas nåtid og opplevelser som ligger på ulike stadier i fortida. Teksten er best når forfatteren tangerer hovedpersonens mest smertefulle opplevelser. Keyes skildrer dette følsomt og respektfullt, men bruker likevel vanvittig lang tid på å komme nettopp dit, og er innom absolutt alle følelser på veien. Originalen har en sår dobbeltbetydning i tittelen (Angels) som den norske tittelen mangler.

Så kan en jo lure på, da, hva for en surmaga leser jeg er? Jeg er jo egentlig ikke så sur som det kan virke som her, men jeg blir irritert når en såkalt underholdende utgivelse ikke klarer å gi meg noe som helst. Ikke berøringspunkter, ikke friksjon, ikke motstand. Og i tillegg var boka omstendelig, treig og drøy å komme igjennom. Og dette skal være lettbeint litteratur! Jeg begynte på den fire ganger før jeg endelig kom i mål, og det var ikke fordi den var god. Det var rett og slett fordi den var uinteressant og uengasjerende.

Det er minimalt med utvikling hos hovedpersonen. Med slike tamme og flate bøker blir det også minimalt med utvikling hos leseren. Du kan derfor trygt la boka bli liggende igjen på stranda når du går.

Vinterlesing

Plutselig var det jammen meg adventstid! Jeg må innrømme at jeg har venta litt på den første desemberdagen, for denne høsten har vært så lang og prega av sjukdom, og jeg tror helt ærlig ikke at vinteren blir så mye bedre. Da blir juleforberedelsene og julekosen ekstra viktig! På grunn av en viss virussituasjon er vi allerede ferdige med årets julegaver, og kan derfor gå inn i desember med senka skuldre. Vi skal bare være hjemme og kose oss, henge opp lys rundt garasjen, lage snøfigurer og snølykter, pynte inne og ute, vaske og bake, se på julekalender på tv med barna og nyte tente lys, fyr på peisen, kakao og litt julegodter. Ja, og bøker!

Homer

Etter å ha drassa med meg Homer på leseplaner og leselister i lange tider, er jeg nå både glad og letta og stolt over å kunne si at jeg har lest begge de homeriske verkene - fra perm til perm. Og jeg likte definitivt Odysseen best. Mer om hvorfor jeg likte eposet kan du lese her. 

Dante Alighieri

Fordi jeg har lest ferdig Homer, er det tid for neste langlesingsprosjekt. Men jeg har ikke Aeneiden eller særlig mange andre antikke verker med unntak av noen skuespill, og derfor hopper jeg rett inn i middelalderen med Dantes Den guddommelege komedie. Jeg gleder meg!

Elsa Morante

Historien har jeg dessverre ikke fått begynt på, og kjenner jeg meg sjøl rett, får jeg heller ikke gått i gang på denne sida av nyttår. Derfor får Morante bli med inn i det nye året - men da skal hun leses!

Jon Fosse

Kveldsvævd blei plutselig lest en stille kveld, da lesehumør og vær og stemning og følelser bare stemte, og det blei en kjempefin leseropplevelse. Mer kommer i eget innlegg. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ettersom jeg likte den snurrige debutboka hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, var det ganske skuffende at Barnet absolutt ikke falt i smak. Stilmessig er den klin lik - ingen fornyelse å skue der, hun kan kanskje ikke skrive annerledes heller - men innholdsmessig er den helt flat. Og attpåtil klarer hun å bryte samtlige etiske prinsipper. Absolutt ugreit, og det frister ikke til gjentakelse. Om du likevel vil lese mer om boka, kan du gjøre det her.

André Bjerke

Kriminalromanen Døde menn går i land blei opprinnelig utgitt under pseudonymet Berhard Borge, og utkom for første gang i 1947. En skulle kanskje tro at ei bok som er mer enn søtti år gammel ikke er så lett å leve seg inn i, eller at skrivestil og kriminalintrige er noe utdatert. Men det stemmer ikke! Jeg var helt med, og kosa meg fra start til slutt. Ypperlig bok for mørke kvelder! 

Marian Keyes

Innimellom alle seriøse leseplaner dukka det plutselig opp ei tjukk bok som jeg brått satt med. Jeg hadde behov for noe lett og morsomt der alt går bra til slutt, og det fikk jeg, men i tillegg hadde boka en flott struktur og overraskende gode skildringer. Det blei altså gøy på flere måter med Rachels ferie.

Kerstin Ekman

Ekman er med videre inn i vintermørket, og jeg håper at jeg snart kan gå i gang med Mordets praktik, som jeg har venta så lenge med å lese.

Knut Hamsun

Da jeg studerte, gikk jeg ei stund sammen med ei jente som sa hun alltid leste Hamsun om sommeren. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor, for jeg hadde bare lest Victoria og Sult, den første høyst motvillig og den andre med mye større interesse, men den er da vitterlig ingen sommerbok. Men nå leser jeg Pan, og forstår inderlig godt hva hun mener. Men snøføyk og minusgrader kommer ikke i veien for leseropplevelsen!

Fjodor Dostojevskij

Jeg må bite i det sure eplet - eventuelt den vonde julekaka - for det blir ikke Dostojevskij på meg i år. Såpass har jeg også skjønt. Men heldigvis er det noe som heter nyttårsforsetter og sånt, og da tenker jeg å kjøre på! Han må derfor bli med inn i 2021.

Margaret Atwood

Da Margaret Atwood kom med oppfølgeren til Tjenerinnens beretning var det ingen tvil: Den boka måtte jeg ha! Om den kommer ti, tjue eller førti år etterpå har ingenting å si, Atwood er fenomenal uansett! Og nå skal den kanskje leses også, sammen med Birthe. Om vi begynner nå i desember eller om vi venter til utpå nyåret, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg gleder meg!

Charlotte Brontë

Søstrene Brontë har jeg vært fascinert av sia jeg var i tenåra, og da jeg kom over flere av søstrenes verker i nye utgaver på svensk, kjøpte jeg dem. Blant anna Professorn av Charlotte Brontë, som jeg ikke har lest. Kan hende blir det den boka jeg og Birthe leser først?

 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå går det i julebøker for alle sammen! Det er Donald og kompani som feirer med vekslende hell, det er Snekker Andersen og julenissen og Den vesle bygda som glømte at det var jul, det er julehefter fra mange år tilbake, ei faktabok om nissen, Se, Marikken, det snør!, den nyeste LasseMaja-boka, Operasjon Rød sløyfe og ymse julefortellinger, både i bokform og som lydbøker. Og som vi koser oss!

Alfabetlesing

Nå som jeg er i mål med Odysseen, er det Prosessen av Franz Kafka som er neste bok ut. Jeg har ikke en gang lest et utdrag derfra, så jeg aner ikke hva det går i. Men om romanen er som Kafkas noveller, kjenner jeg litt til landskapet likevel. Det blir uansett spennende! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det klart for den aller siste leseutfordringa i Bokhyllelesing 2020: Å lese ei julebok. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Jeg henger bittelitt etter og må gjøre ferdig novemberboka først; å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Derav Hamsun, altså. Men etter den venter ei bittelita bok som heter Advent. Den må vel passe bra nå? Hva skal du lese? Og er det noen som har noen tanker eller innspill rundt leseutfordringas levedyktighet for neste år? Skal vi ta ei runde til? Og hvilke kategorier kunne dere i så fall tenke dere?

Med ønske om ei god adventstid til dere alle!

Rachels ferie

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av oktober hadde jeg et stort behov for å lese noe lett, og derfor falt valget på den irske forfatteren Marian Keyes (f. 1963) sin andre bok om de fem Walsh-søstrene. Forrige bok jeg leste, Vannmelonen, tok for seg situasjonen til eldstejenta Claire, mens denne utgivelsen, Rachels ferie, konsentrerer seg om søster nummer tre, som naturligvis heter Rachel. Men hun drar ikke akkurat på ferie, sjøl om tittelen sier så. 

Rachel forlot Dublin mange år før denne historia tar til, til fordel for en ny start i mulighetenes by, New York. Der har hun et liv andre bare kan drømme om, mener hun sjøl: Hun deler leilighet med bestevenninna Brigit, er kjæreste med den sexy og litt harry iren Luke, hun går på byen seint og tidlig, tar seg gjerne en fest eller tre midt i uka og skjemmes ikke når hun er fyllesjuk og må være hjemme fra jobb - det er bare en dårlig jobb på et kleint hotell og hun skal uansett ikke bli der for alltid. Dessuten har hun en kur for absolutt alt: Det er bare å ta et par striper, så er hun på tur opp igjen! Rachel er livsglad og festglad og nyter hvert øyeblikk der hun kan benytte seg av noe som løfter henne opp så hun føler seg enda bedre. Men plutselig blir det alt for mye.

Rachel vender hjem fra sjukehuset i den tro at hun nå bare skal slappe av litt for å hente seg inn igjen. Men en samla flokk av familie og venner har bestemt noe helt anna. Ikke bare må hun reise fra New York og hjem igjen til Irland, hun skal også sendes på avrusning. Hun, som ikke har et rusproblem!? Hun er jo verken alkoholiker eller narkoman! De kan jo ikke mene det? Men så kommer Luke. Han er rasende, rett og slett rasende. Og Rachel forstår ikke hvorfor. Hun ler, men Luke gjør det slutt. Og plutselig virker Irland litt forlokkende likevel, hun vil jo ikke risikere å treffe Luke ute på byen. Det ville vært tidenes festbrems! Dessuten skal hun jo på samme avrusningssted som kjendisene, så hvor ille kan det bli? Det er bare å pakke kjoler og sko, for nå skal hun endelig bli kjent med folk det er verdt å kjenne, og ikke en klein fyr i skinnbukse og verdens sureste venninne som ikke en gang vil låne henne penger!

Men sjølsagt tar Rachel feil om både det ene og det andre. Og ferien hun så innbitt ser for seg, med spabehandlinger og treningstimer og kjekke mannfolk og stilsikre damer med it-faktor og de rette bekjentskapene, erstattes med gruppeterapi, møter i Anonyme Narkomane, brune gensere (Rachels benevnelse på fullstendig uinteressante, middelaldrende mannfolk) og halvgale romvenninner som bare prater og aldri sover. Ei lita stund så det ut til at de i det minste hadde ei badstue på området, men det viste seg å bare være et vaskerom, slik at de innlagte kan vaske sine egne klær. I tillegg må de også ha frokosttjeneste og stå opp tidlig! Jammen bra hun bare skal være der i ei uke. Men det viser seg også å være en feil. Og Rachel blir pent nødt til å gjennomføre et avrusningsprogram på to måneder som hun aldri i verden ville deltatt på frivillig.

Handlinga i boka er lett å følge, det er mye humor, tonen er skravlete og Rachels blikk på verden er som en tenårings: Sjølsentrert og følelsesstyrt, med store behov for aksept og anerkjennelse, ispedd dramatiske utbrudd og en mentalitet som alltid higer etter noe nyere, bedre, mer, best. Og her fins det lite originalitet. Det er måten Rachels historie fortelles på som utmerker seg. Keyes veksler elegant mellom å skildre Rachels motvillige opplevelser i nåtida på avrusningssenteret, og å fortelle Rachel og Lukes kjærlighetshistorie fra start til slutt. Når disse flettes sammen, på en så solid måte som her, og Keyes hele tida holder tilbake informasjon, skapes det ytre spenning på begge tidsplan. Vi lurer på hva som skjer med nåtids-Rachel, og vi vil gjerne vite hva som førte til at hun tok ei overdose. Hele veien er det Rachel som er bokas forteller og fokaliseringsinstans, og vi følger henne tett i jeg-person hele veien. Men er hun egentlig en pålitelig forteller?

Tematikken i romanen er sterkt knytta til de to tidsplana: Det dreier seg om avrusning og kjærlighet, og derfra er veien kort til å tenke på hvordan det er å leve med noen med en avhengighet. Kan kjærlighet og rus kombineres i det hele tatt? Kan Rachel på noe vis makte å sette seg i Lukes sko, å se seg sjøl utafra? Kan hun noensinne forstå raseriet hans? Keyes skildrer svært troverdig ulike faser hos både Rachel og Luke, og det er innmari sårt når vi, og Rachel, forstår hva misbruket hennes betyr for han. Hun behandler det svært overfladisk, han er alvorlig og intens. Gjennom å hente inn hans perspektiv får vi satt ord på sider av Rachel som hun benekter fins. Og denne dynamikken utnyttes til det fulle i boka. Slik utvides romanen, fra en lettbeint, lettlest og humoristisk tekst, til en mer karakterdrevet tekst, der hovedpersonens utvikling er helt sentral, der hun sjangler mellom terapi og gråtetokter, tvang og fornektelse og ulike nivåer av sjølinnsikt, og kjenner på motstand mot erkjennelse, vilja til å gå inn i det vonde og smertefulle, og ikke minst ulike måter å takle realiteten på. I det hele tatt er det et godt kvinneportrett som skrives fram, med et svært nyansert blikk på rusmisbruk og rusmisbrukere. 

Romanen er både sår, vond og morsom. I starten var skildringene av Luke og guttegjengen og skinnbuksa ganske underholdende, men så snur det raskt. Vi forstår at overdosa er verre enn Rachel vil innrømme. I nåtidskapitlene blir det etter hvert mye smerte. Her må jeg særlig trekke fram kapitlene der det skildres at de innlagte har besøk av sine nærmeste pårørende. Det var det grusomt å lese om! Samtidig med dette dystre er det en annen, helt nødvendig stemning i fortidskapitlene. Her er det romantikk og humor som dominerer, i takt med at Rachel og Luke kommer nærmere hverandre. Alt dreier seg om dem - inntil et visst punkt. Etter hvert kommer et brudd også her, framprovosert av misbruket hennes. Og Rachel, som i begynnelsen var såpass overfladisk og ufin at jeg vurderte å ikke lese boka, vokser gjennom alt sammen, hun blir mer moden, mer bevisst, mer seg sjøl, kanskje. Det er så fint skildra, og det gir håp. 

Og i tillegg går det jo, som feel good-sjangeren krever, bra til slutt. Så, Rachels ferie var en overraskende fin leseropplevelse, mer solid enn antatt og med mørkere tematikk og flere eksistensielle problematiseringer enn forgjengeren. På den måten blei også teksten løfta flere hakk, noe som gjør seg opp mot det overdramatiske og den litt stive situasjonskomikken, blant anna med de brune genserne og Rachels manglende sjølinnsikt. Og om Marian Keyes' progresjon er tilsvarende i neste bok om de fem søstrene, som jeg nå er frista til å lese på et seinere tidspunkt, må jo resultatet bli ikke så aller verst, der heller. 

Høstlesing

Her hos meg er det allerede tydelige tegn på at sommeren er forbi. Mørket kommer sigende tidligere og tidligere om kvelden, og det regner. Bada i lampelys har jeg funnet fram høstens puslespill, og koser meg med å legge brikke på brikke på spisebord nummer to, som for anledninga står midt i stua. Dessuten er det kaldere om morran, barna har på halsluer når vi drar til skole og barnehage og jeg har begynt med skjerf igjen. Og kakao! Den første koppen med kakao på nesten et halvt år var ubeskrivelig god. Den harmonerte fint med at bokhøsten er i gang for fullt. Sist i hende rett fra biblioteket er Ishavspirater, men det er også andre bøker på leselista denne måneden:

Alexander L. Kielland

Kielland venter fortsatt, og er snart klar for ny dyst! Bøkene hans verken forsvinner eller går av moten - de er kanskje aldri på moten nå lenger - derav mangelen på hastverk. Men det betyr ikke at jeg ikke gleder meg til å lese, for det gjør jeg.

Jens Bjørneboe

Etter mye att og fram er jeg endelig i gang med Jonas. Boka åpner nokså annerledes enn forventa, men uten at det er noe negativt. Jeg finner det hele interessant og ser fram til å lese videre.

Per Olov Enquist

Boka til Per Olov om Per Olov utgikk dessverre i forrige lesemåned, sammen med deltakelsen i Ingalills biografisirkel. Det er noe med denne tida, som det alltid er for lite av! Og jeg må tilstå at jeg har vært ekstremt opptatt med disse puslespilla, det er så godt å koble av på den måten etter en lang dag med jobb og unger og husarbeid.

Sigrid Undset

I august kom jeg i mål med hele verket om Olav Audunssøn, et mektig tobindsverk som jeg har kost meg masse med sammen med samleser Birthe! Her kan du finne innleggene fra august: Del III og del IV. Kjempelesekryss! Og bøkene anbefales inderlig. Dette var helt fantastiske leseropplevelser! Siste bind i verket var også mitt bidrag til sjette runde av Bokhyllelesing 2017.

Marita Fossum

Fossum er blitt ei ventedame inntil videre, for leselista er tett og lang og det er stadig noen som sniker i køen...

Guillaume de Lorris

Et episk dikt til lunsj var kanskje ikke det beste valget - det er ei tid for alt, har jeg hørt. Og her blei det nok ikke full klaff. Men boka er god, og jeg koste meg masse underveis, med skarpe skildringer, underfundige betraktninger og mye intertekstualitet. Et flott verk for alle som er glade i middelalderlitteratur og allegorier. Lesekryss!

Tre riddersagaer

Den nye lunsjboka på jobb, etter at jeg kom i mål med Roseromanen, er Tre riddersagaer. Jeg holder altså fast på middelalderen som litterær epoke, men har bevega meg bort fra allegorien som sjanger. Mon tro om det funker bedre.

Mary Shelley

Til sjuende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet rett og slett er å lese bok nummer 15 fra ulesthylla eller ulestbunken, har jeg plukka fram Frankenstein av Mary Shelley. Jeg har hatt boka på lur i mer enn åtte år uten å lese den! Det var derfor på høy tid nå. Innlegg er i farta, men farta er som kjent ikke veldig høy nå om dagen. Boka er også augustmånedens deltakelse i biografisirkelen - i alle fall er det planen... 

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Dette radarparet har lenge hatt artikler om eldre norsk historie på trykk i Klassekampen, som deretter har resultert i to bøker. Sagaspor fra 2010 leste jeg for noen år tilbake, mens jeg nå holder på med samling nummer to, Kringla heimsins. Ei helt perfekt bok å lese i mens du pusser tenner eller rører i suppa!

Marta Breen og Jenny Jordahl

Ei anna bok som funker godt innimellom alle gjøremål, er 60 damer du skulle ha møtt fra 2016. Den er full av kortfatta biografier over viktige kvinner i Norges historie, formidla i tegneserieformat. Helt ypperlig som utgangspunkt for samtale, diskusjon, informasjon eller for videre lesing. Lesekryss! 

Marian Keyes

Etter å ha lest ut Undset, trengte jeg å røskes ut av lesestillstanden etterpå med ei helt anna type bok. Løsninga blei Vannmelonen, debutromanen til irske Marian Keyes. Det var rask og lett moro, akkurat som ønska, og jeg fikk et lystig og lettglemt lesekryss på kjøpet. 

Frida Nilsson

Svenske Frida Nilsson er et nytt bekjentskap for meg, men da jeg hørte om Ishavspirater var jeg nødt til å gi etter. Ungene er kanskje litt for små enda, men ikke jeg!

Faglitteratur

Det begynner å røyne på nå, stadig mer, med artikler fra tidsskrifter og anerkjente nettsteder, med informasjon, rapporter, målinger og håndbøker. Det er bare å henge med i svingene.

God bokhøst!

Vannmelonen

Bildekilde: Bokklubben

Etter å ha lest Sigrid Undsets storverk om Olav Audunssøn, var jeg ute av stand til å lese i flere dager etterpå. Det er kort sagt et svært mektig og intenst verk som krevde en del etterarbeid i form av refleksjon. På dag nummer fem bestemte jeg derfor at jeg måtte komme tilbake til bøkene, men det med noe lettere. Og da mener jeg veldig mye lettere. Som sagt, så gjort.

I ulesthyllene mine er det ikke veldig mange lettvektere, men noen har da sniki seg inn opp igjennom åra. Et av de nyeste tilskuddene er faktisk en nyere utgave Vannmelonen (2014), skrevet av irske Marian Keyes (f. 1963) og oversatt til norsk for første gang i 2001 av Astrid Eggesvik (f. 1970). Boka kom ut på engelsk i 1995, og blei raskt en bestselger innafor sjangeren som ofte benevnes som chick-lit eller feelgood. Av mangel på gode norske begreper, får lett underholdningslitteratur være dekkende nok. Keyes var for øvrig sammen med kollega Helen Fielding (f. 1958) med på å starte den første bølgen av lett og morsom litteratur av, med og for unge kvinner.

Lista er med andre ord lagt helt ned, og resultat og utbytte er naturligvis deretter. Men fy søren, så moro det var å lese ei bok der sidene fløy! Fire hundre og førtitre sider tok bare tre dager med kveldslesing, og krevde null innsats fra pannebrasken. Det gjorde utrolig godt, og jammen gjorde ikke boka meg glad også! Kanskje sjangerbenevnelsen "feelgood" er sann, eller kanskje det bare var tilfeldig? Hovedpersonen hadde det tross alt rimelig trasig fram til side fire hundre og trettini, men hun var svært raus med sjølironien og overdrivelsene.

Og opplegget er altså som følger: Den lykkelige, godt gifte Londonbosatte iren Claire Walsh på tjueni år har akkurat fått sitt første barn, ei nydelig lita jente. I timene etter fødselen er hun helt i ekstase over egen prestasjon og det vakre barnet. Når ektemannen James kommer inn på rommet hennes på barselavdelinga, er hun overbevist over at han er skal fullrose henne og den lille. Men han er kommet for å si at han forlater henne. For ei anna, eldre, tjukkere og gift kvinne med tre små gutter. Og så går han.

Claire er sønderknust, og forstår ingenting. Først nekter hun å tro på det han har sagt, og forsøker å rasjonalisere det hele. Han ringer nok snart, han kommer nok snart, han venter sikkert hjemme, han dukker opp. Men når det ikke skjer: Hvorfor drar han? Hvorfor ville han ikke en gang holde datteren sin? Hva er det som har skjedd? Hva galt har hun gjort? Og så videre. Og fordi hun er i en totalt hjelpeløs sinnstilstand og attpåtil har det nyfødte barnet, finner hun ut at det beste er å dra hjem til mamma og pappa i Dublin. Der kan hun både få trøst og hjelp.

Hjemme råder det sedvanlige kaoset med søstrene Anna og Helen, henholdsvis ei eksentrisk virrepære og en utspekulert sinnatagg, ei mor som aldri vasker eller lager middag og en far som til stadighet steller huset. De to resterende søstrene (Claire er eldst) har flytta ut. Claire er utrøstelig og tilbringer de første dagene med å gråte. Så drikke. Så sykle som en gal på den gamle treningssykkelen. Men etter noen uker er det som om hun lander litt, og nesten klarer å akseptere det som har hendt. Dette er hennes virkelighet nå. Og sjøl om det alltid er noen som krangler hjemme i det store huset, har hun i alle fall støtte og hjelp, og hun kjenner seg ikke så forferdelig ensom. Og James? Hun har ikke hørt et knyst fra han, den drittsekken. Men hun skal klare seg.

Og brått klarer hun seg litt for bra. Helen har med seg noen hjem fra college, og det gjør godt å skravle. Claire lager middag, hun handler klær og begynner å få kontakt med sitt gamle jeg igjen. Hun har rett og slett latt James gå. Og da blir hun naturligvis veldig sjokkert når han plutselig kommer til Dublin og banker på døra hos familien Walsh.

Mer kan jeg ikke røpe uten å avsløre hele boka, men alle som kjenner sjangeren veit nok hvordan dette ender. Naturligvis er det mange geberder og ukvemsord på veien, og de fleste får så hatten passer og mer til. Men som leser heier en på Claire, og sjøl om det lenge ser ut til å gå galt, klarer hun til slutt å hente seg inn igjen. Så får det bare være at det er litt utroverdig og teit underveis, og at i alle fall denne leseren får helt fnatt av de kleine og svært sporadiske leserhenvendelsene. De er mildt sagt unødvendige. 

Boka er skrevet i et behagelig, friskt språk som står til hovedpersonens blikk på seg sjøl. Alt foregår i førsteperson, slik at vi kommer tett på, men heldigvis uten nevneverdig ubehag. Teksten er skravlete, lett og morsom, og slik sett innfrir forfatteren det sjangeren lover. Keyes blander også velkjente formuleringer og klisjeer med nye sammenligninger og overraskende vridninger - for eksempel allerede i tittelen. Det fører til at boka oppleves som original, sjøl om den egentlig er høyst ordinær. 

Videre er det noen transportetapper som er klumpete formulert og enkelte setninger som ikke henger på greip. Men stort sett klarer en å finne fram til essensen fordi situasjonen er tydelig og repetisjonene er mange. Perspektivet kan oppleves som noe dansende fordi Keyes i detalj går igjennom alle sinnsstemningene og humørsvingningene til Claire. Legg på litt slurv fra oversetter og/eller forlag, og du har en nokså solid underholdningsutgivelse.

I løpet av de første hundre sidene lurte jeg flere ganger på om jeg hadde lest boka tidligere, samtidig som jeg visste at det ikke var tilfellet. Det sier noe om hvor lett teksten kommer til å bli glemt også. Men om ikke annet: Jeg blei glad og fikk rydda greit opp i huet. Og nå er jeg klar for nye utfordringer.