Utvalgte emner i katastrofefysikk

Bildekilde: Gyldendal

Ett av mine første innlegg her på bloggen, tilbake i dens spede begynnelse i 2009, da jeg enda ikke helt visste hva jeg skulle skrive om og hvordan jeg skulle skrive det, omhandla Marisha Pessls (f. 1977) debutroman Utvalgte emner i katastrofefysikk fra 2006 (på norsk i 2007). (Innlegget er nå sletta.) Boka tok Nord-Amerika med storm, fikk en svært god mottakelse og blei til og med kåra til en av de ti beste bøkene i 2006 av The New York Times. En sensasjon for en 29 år gammel debutant! Videre blei den 653 sider lange romanen oversatt til mange ulike språk, blant anna til norsk ved Vibeke Saugestad (utgitt på Gyldendal), en jobb som må ha vært både fornøyelig og frustrerende med tanke på bokas lengde, mange personer, sitater og dulgte handling. Og i 2009 fant den, via mammutsalget, veien til meg.

Jeg leste romanen med stor interesse. Pessl går spenstig ut, romanen er vid, og rommer mye mer enn det jeg først trodde. Den lar seg derfor vanskelig sjangerbestemme noe særlig ytterligere, eller kategoriseres på annet, grundigere vis. Jeg bala fælt med om jeg kunne kalle den noe mer, men landa på at det "bare" er en roman. Nå vil jeg kanskje si at den er en avansert underholdningsroman, men er ikke helt sikker. Den innehar så mange ulike elementer, og det hele er vevd sammen til et stort bilde, som til leserens fortvilelse mangler sentrale biter. For eksempel er handlinga lagt opp som et kriminalmysterium. Det skrives allerede på baksida, det er Hannahs død som utløser skrivebehovet, det var ett år etter Hannahs død at den unge jeg-personen Blue van Meer skreiv denne fortellinga, i fortid. Hun er hovedperson og fokaliseringspunkt, men er hun pålitelig? Pessl sår tvil om det innimellom, i tillegg til at hun gjør oss usikre på alle de andre personene i boka. Hvor er de og hva gjør de i de kritiske øyeblikka? Og hvem er de egentlig?

Boka innehar såpass mange grundige skildringer av tenåringers oppførsel at den delvis nærmer seg en sosiologisk studie. Blue er først på utsida av alt og alle, men det gjør ikke noe, hun er vant til å være ny. Hun er stjerneeleven som bytter skole flere ganger i året på grunn av sin omreisende foreleserpappa. Men i Stockton, på St. Gallway School, kommer hun med i en klikk som kalles De Kongelige (Bluebloods), som kretser rundt den 44 år gamle læreren Hannah Schneider. Og da endres alt sammen. Etter dette, er det ingen vei tilbake, og skjebnen til både Hannah og Blue blir besegla. Dette er ett av flere elementer som minner om den utrolig langdryge Den hemmelige historien til Donna Tartt (f. 1963) fra 1992, og som sammen med en rekke andre verk har vært tydelige inspirasjonskilder for forfatter Pessl. Hvert kapittel har navn etter verk som leses i et kurs i litteratur; Othello, Stormfulle høyder, Madame Bovary, Pygmalion, Styles-mysteriet osv. Det er i og for seg helt greit, og kapitteltitlene blir på sitt best uttenkte en parallell til handlinga. Men med titlene, assosiasjonene disse skaper, all annen referert litteratur, henvisninger til filmer, serier, en drøss sitater fra radio og tv og amerikansk populærkultur, historie og kulturhistorie, filosofi, samtidsfenomener og mye mer, blir det litt mye. Det er en godt utført, men krampekul namedropping uten substans, teksten er rett og slett pepra, det er parenteser på nesten hver eneste side stappa med nokså irrelevant tilleggsinformasjon. Som om forfatteren, til en viss grad gjennom hovedpersonen, ønsker å dekke til noe? Som om verket i seg sjøl ikke er solid nok?

Kanskje det ikke er det? Da jeg akkurat hadde lest boka, følte jeg meg mest snytt, fordi løsninga, til forskjell fra store deler av romanen, ikke var opp i dagen. Den skulle Pessl av en eller annen grunn knuge på. Etter 653 sider med humor og drama og emosjoner i alle retninger, endeløse forviklinger på sosietetsfester, fiffeskandaler og frekke ungdommer, dop og alkohol og skjødesløs bilkjøring og en fatal tur til fjells! Ja, for det er imponerende at Pessl har klart å sy sammen en så lang (overflate)historie, med alle de elementene hun har valgt å ha med. Det er politikk og kritikk, familierelasjoner og forelskelse. Og det er lange underholdende partier, og det er noen triste avsnitt, det er mystiske kapitler og spennende forviklinger. For i motsetning til Tartt forteller ikke Pessl hele sannheten til å begynne med, og gjenfortellingene er ikke dørgende kjedelige, men innehar nye detaljer eller et nytt perspektiv. Det kretser rundt hva som egentlig hendte med Hannah, og vi kommer nærmere og nærmere og nærmere... Men ikke helt nært. Og underveis er det uforutsigbart, friskt og annerledes. Men, dog, Pessl er aldri i nærheten av f.eks. Hilary Mantels nivå.

Det som likevel er mest imponerende, er språket. Det er ualminnelig fritt, og Pessl beveger seg høyt og lavt, leiker med slang og sjargonger, uttrykk og språkblomster. Ikke alltid like vellykka, må vite, og sjeldent veldig godt, men hun skal ha for innsatsen og det personlige særpreget. Hun ramser opp, kommer med spreke sammenligninger, er herlig utradisjonell og nyskapende, men er likevel prega av sin generasjons særtrekk: manglende respekt for gud og hvermann og den altoverskyggende ironiske distansen. Slikt kommer i mange tilfeller i veien for den faktiske historia, for budskapet, men her er det langt på vei et trekk som kler omgivelsene, om ikke direkte Blue sjøl. Her følger noen eksempler fra side 305:

"Hannah hadde på seg en sandpapirfarget hverdagskjole. Den var røft klippet av nederst, slik at bittesmå tråder danset huladans rundt leggene på henne idet hun åpnet døren. Ansiktet hennes var nakent som en umalt vegg, men det var tydelig at hun ikke hadde sovet. Håret hennes hang avslappet langs kinnbeina, og de kvikke, sorte øynene surret som en humle fra ansiktet mitt til kjolen til Larsons bil og tilbake til ansiktet mitt igjen - bare i løpet av noen få sekunder.
(...) Jeg hadde bare vært hjemme hos henne sammen med Jade og de andre, med Louis Armstrong kvekkende som en flokk med padder og luften full av gulrøtter, og det kjentes klaustrofobisk der nå, forlatt og dunkelt som i cockpiten på et gammelt, styrtet fly."

På en riktig dag kan boka være ganske fornøyelig - gjennom visse partier. Så kommer en som leser plutselig på hva som egentlig har hendt, dette fæle og dramatiske; Hannahs død. Var det et sjølmord? Hvorfor? Hva med sigarettsneipen? Og den oransje skjøteledninga? Pessl kretser om hendelsen og minner oss på hva hun skal fram til gjennom frampek, sammenligninger og direkte skildringer. Omslaga kan være brå, men de er som regel solid gjennomført. Men likevel er det ikke nok. For mot slutten blir alt som vevd inn i tåke og nattemørke mellom fjell og skog. Forfatteren lar akkurat litt for mye stå i skyggen, slik at leserens irritasjon over ei ufullstendig historie kan bli sterkere enn behovet for å finne ut av hvem som gjorde hva.

Er det da egentlig ei god bok? Eller er det nettopp derfor det er ei god bok? Når en ikke helt får taket på den, og det glipper når det er viktigst? (Er ikke livet også ofte sånn?) Når historia er tvetydig og bortimot umulig å finne ut av, fordi argumentene på alle sider er gode? Når forfatteren bare leiker og forkler alvoret? Hva er så meninga med det - at ingen skal finne ut av det faktiske? Da mener jeg at litteraturen beveger seg litt bort ifra det den egentlig "skal" forholde seg til - jamfør de antikke idealene. I denne romanen får vi f.eks. ingen katharsis; ingen renselse, ingen oppklaring, ingen løsning. Men det er flust av språkspill og utspekulerte snubletråder, gåter og forkledninger. Når det er slik, at ingen ting er sikkert og en tviler på alt, blir det vanskelig å avgjøre om verket som helhet er godt. En kan falle i fella og vurdere subjektivt, ut ifra at en blir hekta på å gjette, finne ledetråder o.l. eller blir overbevist om sjølve historia (sånn at en til og med googler The Nightwatchmen), men for å kunne foreta en mer objektiv vurdering, må en trekke seg unna. Og likevel er det vanskelig, like vanskelig i dag som våren 2009. Det er lettere å holde fram elementer som innehar kvalitet, enn å si noe om helheten.    

Det er definitivt de som har en interesse for kultur, historie og litteratur som får mest ut av å lese denne romanen, med tanke på intertekstualitet, parafrasering og referanser. Pessl sikter mot kulturelitelesere samtidig som hun på mange måter gjør narr av dem - jeg er usikker på om det er et godt valg, men det fungerer jo på sitt vis. Ved sida av å ha komponert en avansert og tvetydig roman har forfatteren også illustrert boka sjøl. Det er uvant å finne illustrasjoner i en roman for voksne, men det er virkningsfullt og fint. Og i dem ligger det også mange hint til mulige løsninger på Blues store problem (Hannahs død), i alle fall om en gransker nøye.

Jeg kommer mest sannsynlig til å lese boka på nytt i løpet av året som kommer. Det er fortsatt mye jeg lurer på, og kanskje leser jeg enda mer nøyaktig denne gangen, nå som jeg "veit" hva jeg skal se etter, hvilke spor jeg skal følge og hvilke detaljer som må sjekkes grundig. For dere som allerede har lest boka og ikke er redde for spoilere, men som også baler med slutten, kan jeg anbefale diskusjonen på Amazon. Kanskje den er klargjørende (eller ikke...). Jeg veit fortsatt ikke helt hva som skjedde. Gjør du?

Den langsomme historien

Den hemmelige historien, utgitt i 1992, er debutromanen til amerikanske Donna Tartt. Det har lenge vært ei bok jeg har ønska å lese fordi jeg har hørt så mye godt om den, i tillegg til at jeg nylig oppdaga at den står på den berømte 1001-lista. Nå som jeg endelig har lest den ut, angrer jeg litt på alle timene jeg har tilbragt sammen med rusa, hysteriske, fulle, bakfulle og forvirra studenter fra Vermont. For makan til surr skal en leite lenge etter.

Tiden Norsk Forlag er ansvarlig for utgivelsen her til lands, og boka kom på norsk i 1994 etter noe jeg antar var et langvarig opphold hos oversetter IdaLou Larsen. I likhet med flere andre forlag klarer også Tiden å avsløre hele handlinga på baksida av boka (hvorfor?!). Det gjorde at leseropplevelsen min blei kraftig redusert. Men det hadde nok ikke vært en utrolig enestående leseropplevelse uten avsløringene heller, til det er boka, i mine øyne, alt for langtekkelig, seig og treig.

Det er studenten Richard Papen på nitten-tjue år som fører ordet. Romanen er skrevet som en førstepersonsfortelling hvor størstedelen av handling og dialog blir referert til leseren i preteritum. Kronologien er, med få unntak, upåklagelig, i likhet med detalj-sikkerheten og erindringa til forteller Richard; her er det virkelig ingenting han har glemt, mange år etterpå, sjøl om han er veldig full, rusa, i bakrus eller i søvne i store deler av boka. Hvis det skulle vært litt mer troverdig, hadde jeg nok latt Richard være mer slepphendt med detaljene og heller gått over hendelsene i grovere trekk, med ekstra fokus på det viktigste. Når alt og alle vektlegges så intens og nøyaktig som her, virker det til slutt som om ingenting er viktig. Forfatteren har kanskje ikke klart å velge? Boka hadde uansett vært tjent med et par runder til med omarbeiding og manusvask, av nesten 600 sider er det mye som er overflødig, kanskje så mye som en tredjedel.

Forfatteren (og fortelleren) åpner med å avsløre bokas hovedhandling og hovedkonflikt. For denne historia er det ikke et vellykka grep. Donna Tartt evner ikke å skape spenning i enkeltstående avsnitt, i dialoger eller monologer, i skildringer, i språk, mellom eller i personer, sånn som for eksempel den svenske mesteren Per Olov Enquist så elegant gjør det. Også han forklarer hva som har skjedd i starten av boka, men han har alt Tartt ikke har, og mer til. Den hemmelige historien er veldig tam og totalt uengasjerende. Når leseren veit hva som kommer til å skje og mellomspillet ikke fungerer og transport-etappene henger på halv tolv, blir store deler av boka bare tidtrøyte og fyll - i begge betydninger denne gangen. Boka er rett og slett ikke spennende i det hele tatt.

Men det jeg hang meg mest opp i underveis, er forfatterens upresise og slappe grep om den valgte fortellerstemmen. Det mannlige perspektivet er svært dårlig gjennomført, og Richard Papen observerer og kommenterer alt ifra hår, klær, kropper og mote, til blomster, natur, vær, lys og lyd. Han kan navn på planter, forskjellige typer roser, busker, matretter, viner, dop, klesmerker og biler med stor selvfølgelighet, nesten som om forfatteren har forsøkt å bake inn en allvitende forteller (les: forfatteren sjøl) i den høyst subjektive Richard. Det er ikke en gang glidende overganger mellom Richards sansninger og forfatterens kommentarer, noe som gjør at mange partier er hakkete å lese. Jeg "glemte" flere ganger underveis at Richard er en mann, fordi sansningene hans i stor grad er så kvinnelige. Jeg "glemte" også at det faktisk var han som var hovedpersonen, og ikke forfatteren, fordi mange tydelige forfatterkommentarer ikke er luka ut. Dessuten er det flere steder nærmest umulige synsvinkelbrudd, som så absolutt burde vært fjerna. Hvor har redaktør og forlag vært i denne prosessen?

Richard skal, liksom, være en greskstudent som blant anna har ett år med medisinstudier bak seg. Hvorfor tenker han da ikke mer fag? Hvor blir det f.eks. av de viktige filosofiske grunntankene fra antikken? Eller legeuttrykkene han har lært seg? Hvordan er hans følelse av å lese de store klassikerne på originalspråket? Det holder ikke at forfatteren lirer av seg noen linjer på gresk hist og her, nevner litt gammel mytologi og politikk og bedriver "namedropping" av ymse døde folk - jeg krever faktisk at det skal være et innhold også. Men Richard tar ikke til seg noe av det som blir sagt, han reflekterer ikke. Dessuten blir svært lite faglig diskutert, være seg mellom studentene eller i boka. Er ikke det egentlig litt rart? Når det kommer til "medisinkunnskapene" til Richard, hvordan skal jeg kunne tro på dem når de kun dukker opp når han har bruk for dem, og aldri ellers? Det blir bare overfladisk. Richard er også innmari passiv - han lar seg lede og villede i alle retninger som en viljeløs hund. Hvorfor stopper han ikke opp og kjenner etter, tenker etter?

Den hemmelige historien er tunglest uten å være spesielt avansert. Den er krøkkete og omstendelig, full av detaljer og meningsløse digresjoner hvis mål er å si noe om Richard, de sære vennene hans, den eksentriske greskprofessoren Julian og studentenes situasjon ved Hampden college over ett ekstraordinært skoleår. Men det fungerer ikke. Det blir for mye, av alt, for mange detaljer, samtaler, konflikter, gåing over plenen, sjukdom, kjøring, viming og drikking. Greskstudentene er alle noen snåle avvikere (men ingen av dem er troverdige eller spennende), og i sine særheter er de ikke en gang særprega. Jeg har ikke noe problem med å skille de seks studentene fra hverandre, men jeg har problemer med å tro på dem, det de sier og det som skjer. Boka er fylt med klisjeer, såpeserieintriger og fordommer fra ende til annen.

Bokas hovedhandling er forsåvidt grei nok, bortsett fra at den blir avslørt med en gang, og at forfatteren ikke har så mye anna å by på. Innvendinga mi er at boka er endimensjonal og at det går for langsomt, det siste ene og aleine fordi forfatteren dessverre ikke klarer å gjøre teksten interessant underveis. Jeg gikk i alle fall fort lei det destruktive og negative som jeg oppfatter som nokså dominant gjennom hele fortellinga; festing og forskjellige typer rus, skildringer av andres alkoholmisbruk, kjøp og salg av ymse stoffer, utnytting, pengeutpressing, narsissisme, ondsinna replikker, rein plaging, incestuøse tilstander og ikke minst alt som blir sagt og gjort under påvirkning av herlige narkotikum. Besto studiedagene deres virkelig ikke av noe annet?

Etter nesten 600 sider, prolog og epilog og åtte kapitler (forøvrig helt poengløst - alle kapitlene er så lange at den oppstykkinga kunne forfatteren spart seg) inndelt i "Bok I" og "Bok II", er jeg grundig lei alt som kan minne meg om Vermont, Hampden, Richard Papen og hans elleville studentliv. Og sjøl om det er Richard som har fortalt meg hele historia har forfatteren likevel gjort den blemma å skyve han unna, å "glemme" han. For hvem er han egentlig? Det kommer ikke fram, reint bortsett fra at han er en uinteressert student med tvilsomme moralske standarder og skrantende etiske prinsipper, som synes alt glimter som sølv eller blir sølvfarga i månelyset, som han jo stadig ser.

Tilslutt vil jeg nevne at Den hemmelige historien minte meg veldig om Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl, som kom på norsk i 2008 (eller egentlig er det vel omvendt, men jeg leste altså Pessls bok først). Det blei i alle fall veldig tydelig hvilke inspirasjonskilder sistenevnte forfatter har eller har hatt. Jeg synes Pessl har tatt med seg essensen til Tartt inn i sin egen historie og gitt det hele en mye bedre, og mye mer interessant, vri. Les heller den! Men jeg lurer på om det er egen amerikansk litterær tradisjon å legge romaner til high school-, college- og universitetsmiljøer (det hender jo ikke så ofte her hjemme i Norge)? Og hva er liksom poenget med det? Om noen veit noe mer, kan de gjerne opplyse meg!