Høstlesing, del II

Plutselig blei det mørkt merkbart tidligere på kvelden. Og lufta blei kjøligere og ganske fuktig. Om morran ligger det tåke på åkrene på vei ut mot barnehagen, og de tynne regndråpene gjør frontruta prikkete. Ulltøyet er tatt i bruk, regntøyet er en selvfølge, i likhet med støvler. Det er jo klissvått i gresset, i krattet på vei til skolen og på snarveien til jobb, og sølepyttene ligger tett i tett bortover gata. Men det gjør jo ingenting å få kalde fingertupper og røde nesetipper når vi er ute, eller å plumpe litt i en pytt, når varmen slår fra peisen inne etterpå, tørkeskapet går og vi kan varme epler i ovnen og lage ekte varm sjokolade på komfyren. Nei, da er det ganske greit å komme inn for å leike, kose og lese.

Homer

Jeg leser i Odysseen innimellom - det går litt langsomt, men jeg er i det minste i gang. Og jeg har ikke noe i mot å bruke tid på ei god bok, framfor å tvangslese meg igjennom en tekst som til slutt blir en dårlig leseropplevelse.  

Elsa Morante

Morante er jeg ikke kommet i gang med, så hun må bare holde ut og vente. Hun skal leses etter hvert, men det blir nok ikke denne måneden. Jammen bra Historien ikke er rykende fersk.

Simone de Beauvoir

Det annet kjønn er lest ut! Og jeg gleder meg til å skrive innlegg om ei tankevekkende, interessant, velkomponert og solid bok som jeg likte mye mer enn jeg trodde, og som var vesentlig lettere å lese enn jeg frykta. Hurra for de Beauvoir! 

Hjalmar Söderberg

Doktor Glas blei lest ferdig helt i starten av september, og innlegg ligger her. Dette var en god og interessant dagboksroman som reiser mange etiske spørsmål vi mennesker bør, skal og må reflektere over. Ei lesverdig bok, også mer enn hundre år etterpå.

August Strindberg

Bare et par år før Söderberg skriver Doktor Glas, skriver Strindberg Eit draumspel. To helt forskjellige utgivelser fra to helt forskjellige menn i så ulike sjangre som dagbokroman og skuespill, men som likevel krever det samme av hovedpersonene og leserne: Refleksjon, innlevelse, lærevillighet, ydmykhet, bekjennelse, erkjennelse. Les!

Jon Fosse

Vi hadde noen lange karantenedager i løpet av september, men det var i grunn ikke så dumt. Jeg fikk i alle fall lest masse! Jon Fosse også! Denne gangen var det bok to av trilogien som stod for tur, nemlig Olavs draumar. Og den var rett og slett innmari fin. I løpet av høsten må jeg nok få lest siste bok også.

Federico García Lorca

Leseutfordringa Bokhyllelesing 2020 går sin gang, sjøl om det enkelte runder kanskje ikke er flere enn meg som leser - og noen ganger kanskje ikke en gang det... Vel, jeg leste uansett bok til runde ti i september. Da det er dikt- eller novellesamlinger som står for tur, og jeg valgte dikt med samlinga Sigøynerballader. Det er jeg godt fornøyd med, for det var ei fin samling.

Colm Tóibín

Lest blei også denne mannen (ja, nå blei det mange menn på rad!). Marias testamente var min første bok av irske Tóibín, og med denne vesle-store romanen viser han hvilket nydelig fortellertalent han er. Ei original, vond og vakker bok som mange, mange lesere kan ha glede av.

Amalie Skram

Etter så mange bøker av menn, hadde jeg et sterkt behov for å lese noe skrevet av ei kvinne. Og da valgte jeg sjølsagt ei som både er unik og knallgod, og en soleklar favoritt hos meg, nemlig Amalie Skram! Hun skriver med presisjon og kraft, og romanen Lucie var ei nådeløs skildring av et ekteskap som inngås på fullstendig urimelige premisser. Enestående! Innlegg kommer.

Berit Vatne Vik

Denne vesle boka blei også lest, rett og slett på grunn av tematikken. Den unge Ingebjørg opplever å bli spedalsk, og romanen fra 2003 er ei nær og tett skildring av hvordan hun takler en slik grusom dom. Slike bøker fins det ikke så mange av. En artig intertekstuell referanse er at Ingebjørg møter ei ung kvinne et par ganger når hun drar innover til Bergen. Hun går under kallenavnet Malla, men heter egentlig Berthe Amalie Alver. For den som kjenner sin litteraturhistorie, veit en sjølsagt at det er hun som seinere blir kjent som Amalie Skram. Innlegg kommer her også.

Tommi Kinnunen

Før september blei oktober rakk jeg også å lese ut en finsk debutant, som fjetret Norden og mer til med sin slektsroman Der fire veier møtes. Legg på at jeg har likt omtrent alt finsk jeg har lest så langt, og en får høye forventninger. De blei dessverre ikke innfridd. Mer kommer i eget innlegg.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Odysseen må brytes opp av andre bøker innimellom, og jeg er godt i gang med Barnet fra 2018. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på om jeg liker boka eller ikke, men jeg må vel lese ferdig før jeg kan uttale meg.

Kerstin Ekman

For å følge opp Hjalmar Söderbergs Doktor Glas, er turen nå kommet til Kerstin Ekmans Mordets praktik. Boka er på svensk, så her forventer jeg et syngende språk og nydelig psykologisering, hånd i hånd med naturskildringer, dialoger og karakterutvikling. Mon tro hva doktor Glas driver med nå? Jeg gleder meg til å lese!

Fjodor Dostojevskij

På leselista er også denne karen, som er forfatter av valgt bok til en av årets utfordringer i Bokhyllelesing. Jeg henger litt etter, og derfor er ikke boka lest ennå. Men dens tur kommer, det veit jeg.

Barne- og ungdomslitteratur

Når dagene flyr i et forrykende tempo, blir lesinga en fin roe ned-aktivitet forbeholdt kvelden og legginga. Men i helgene koser vi oss ekstra med et breit spekter av bøker. Eldstebarnet leser Clue-serien sjøl og jeg og mannen min bytter på å lese høyt for de små. Vi leser om Lotta fra Bråkmakergata og ikke minst de fire bøkene om Ellen og Ole, og Lille kropp-serien, om igjen og om igjen. Det er så kos!

Alfabetlesing

Ja, jeg leser i vei i boka på O, men avventer å begynne på de som kommer etterpå. Planen er klar, og det får holde! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Det går raskt mot jul nå, så alle må lese på for å komme igjennom alle rundene før julestria setter inn! I september skulle vi lese bøker i en sjanger vi vanligvis ikke leser, derav Eit draumspel her hos meg, for dramatikk leser jeg alt for lite av. I oktober skal vi lese ei dikt- eller novellesamling. Jeg har allerede lest Sigøynerballader, og kan derfor enten se framover mot ei bok skrevet av en nobelprisvinner, som er temaet for november, eller tilbake til mai, der jeg finner den russiske boka. Begge skal jo leses, så det er bare å stå på. Hva skal du lese?

Med alle gode ønsker om en nydelig lesemåned! 

Bokhyllelesing: Federico García Lorca

Bildekilde: Bokelskere

Til tiende runde av Bokhyllelesing 2020 er det ei dikt- eller novellesamling som skal leses. For en gangs skyld er jeg litt tidlig ute, men det føles egentlig bare bra. Kanskje det betyr at jeg når årets lesemål likevel? Det hadde vært så moro! Jeg valgte meg ei diktsamling til denne runden, og satte i gang med Federico García Lorcas Sigøynerballader en dag jeg hadde litt tid for meg sjøl. Den har jeg nemlig hatt på vent i hylla sia 2012.

Samlinga blei gitt ut første gang i 1928, etter at flere av diktene hadde stått på trykk i aviser og magasiner i åra i forveien. Faktisk var det slik at Lorca sjøl ikke hadde planlagt denne utgivelsen, men blei oppfordra til den av bekjente. Tittelen er svært viktig, og et bærende element som strekker seg gjennom hele verket. For det første avslører tittelen hva slags sjanger dette er - ballader, altså fortellende dikt som ligger mellom epikk og sanglyrikk, som for eksempel ei vise -, dernest avslører den hva som er hovedtemaet - sigøynere. Og innbakt i dette ligger også en pekepinn om form og innhold. Diktene forholder seg konsekvent til sigøynerne som folk, samt deres væremåter, sanger, klær, æreskodekser, fortellinger, myter og symbolikk.

Det er med andre ord et helt nytt poetisk landskap å tre inn i, og kontrasten opplevdes som ganske stor for ei som sitter i Norge en høstkveld i 2020 og leser dette. Og det var til tider litt utfordrende, det skal jeg innrømme. Derfor blei forordet i boka ekstra viktig. Kari Näumann (f. 1928), som også har oversatt samlinga, åpna rett og slett hele diktverket for meg. Lorca skriver nemlig så komprimert og så annerledes at det er vanskelig å dekode teksten, forstå metaforene, henge med på hentydningene, ta intertekstuelle referanser og så videre, helt uten hjelp. Ta for eksempel månen. Lorca bruker månen som et element i svært mange av tekstene sine, og den er både konkret og et symbol med flere tolkningsmuligheter. Hos både Lorca og sigøynerne har månen trolldomskraft, men er tvetydig: både kilde til liv og et varsel om død. Den kan også symbolisere gryende kjærlighet. I tillegg skriver Näumann at barn ofte blei advart mot å stirre for lenge på månen; den ville da komme og ta dem. Og slik fortsetter det med mange, mange eksempler. Näumann går også inn og forklarer visse ord og begreper som er lada ulikt på norsk og spansk. Det er interessant lesing, og var en øyeåpner for meg blant anna i forbindelse med diktet "Søvngjengerballade", som jeg kjente til fra før.

Men når en først kommer inn i dette stemningsfulle og brutale universet, er det vanskelig å ikke bli fascinert. Her fins alt, det er tragisk og dramatisk, det er mye sorg, smerte og råskap, men også kjærlighet og ømhet. Og sigøynerlivet, sigøynerblodet og sigøynerstemmene skjærer igjennom alt sammen, alltid hetere, alltid mer desperat, alltid sintere, alltid tristest. Det er store følelser, historiske hendelser gjenfortelles, diktene er små episke fortellinger med sus av fortida og klang av mange stemmer, det er bruk av myter og sagn. Mange av tekstene inneholder også indirekte dødsscener. Lorca går sjeldent inn i den konkrete avrettinga, han skildrer heller liket som flyter i vannet, stemmene som stilner, kroppen som ligger mot bakken, de blodige knivene, de avfyrte pistolene. Opp mot en bakgrunn av fjell, hester og blomster, blir det sterkt.

Det ordet som kanskje best kan beskrive diktene, er sanselighet. Jeg opplever at det er en stor sanselighet i språket, som gjør tekstene nærmest taktile. Det er lett å se for seg dalsidene, oliventrærne, stiene, høre lyden av ryttere som kommer nærmere, suset av vind, kjenne den tørre sanda, det knudrete bladet. Omgivelsene er både golde og frodige på samme tid, og slik er diktene i Sigøynerballader også, doble og tvetydige, død og liv i ett. For eksempel i nevnte "Søvngjengerballade". Et lyrisk jeg har ordet, og han betrakter, ser for seg eller husker ei kvinne.

Grønn, jeg vil ha deg grønn.

Vinden grønn. Grenene grønne.

Båten ute på havet

og hesten oppe i fjellet.

Med skyggebelte rundt livet

drømmer hun på sin balkong,

huden grønn og håret grønt

og øynene iskaldt sølv.

Grønn, jeg vil ha deg grønn.

Under sigøynermånen

iakttar tingene henne,

og selv kan hun ikke se dem. (...)

Hun har skyggebelte, hun drømmer, øynene er iskaldt sølv. Og hun kan ikke se tingene rundt seg. Er hun i sin egen verden, denne natta? Drømmer hun i våken tilstand, eller er hun fjern? Lengter hun? Sørger hun? Eller er hun allerede, enten konkret eller i overført betydning, død? For å få noen svar må vi lese videre. Og da rulles hele historia opp, fortida og nåtida, i skildringer, replikker og handling. Menneskene presses til det ytterste, det grønne går igjen som et omkved og teksten ender der den starter, med båten ute på havet og hestene oppe i fjellet. Tida går videre for alle andre.

Federico del Sagrado Corazón de Jesús García Lorca, bedre kjent som Federico García Lorca, levde fra 1898 til 1936. Han var en viktig del av Spanias 1927-generasjon, og var en av mange som måtte bøte med livet under diktaturet. Han rakk å bli kjent i sin samtid, men nådde internasjonal berømmelse etter sin død. Lorca var svært produktiv over flere litterære sjangre allerede fra 1919, og forsøkte seg også innafor flere ulike kunstarter, sjøl om han tok juridisk eksamen i 1923. Sigøynerballader regnes som ett av to lyriske hovedverker og er så absolutt verdt ei lesing en dag du har godt med tid og ro til å utforske noe ukjent.