Bokhyllelesing: Federico García Lorca

Bildekilde: Bokelskere

Til tiende runde av Bokhyllelesing 2020 er det ei dikt- eller novellesamling som skal leses. For en gangs skyld er jeg litt tidlig ute, men det føles egentlig bare bra. Kanskje det betyr at jeg når årets lesemål likevel? Det hadde vært så moro! Jeg valgte meg ei diktsamling til denne runden, og satte i gang med Federico García Lorcas Sigøynerballader en dag jeg hadde litt tid for meg sjøl. Den har jeg nemlig hatt på vent i hylla sia 2012.

Samlinga blei gitt ut første gang i 1928, etter at flere av diktene hadde stått på trykk i aviser og magasiner i åra i forveien. Faktisk var det slik at Lorca sjøl ikke hadde planlagt denne utgivelsen, men blei oppfordra til den av bekjente. Tittelen er svært viktig, og et bærende element som strekker seg gjennom hele verket. For det første avslører tittelen hva slags sjanger dette er - ballader, altså fortellende dikt som ligger mellom epikk og sanglyrikk, som for eksempel ei vise -, dernest avslører den hva som er hovedtemaet - sigøynere. Og innbakt i dette ligger også en pekepinn om form og innhold. Diktene forholder seg konsekvent til sigøynerne som folk, samt deres væremåter, sanger, klær, æreskodekser, fortellinger, myter og symbolikk.

Det er med andre ord et helt nytt poetisk landskap å tre inn i, og kontrasten opplevdes som ganske stor for ei som sitter i Norge en høstkveld i 2020 og leser dette. Og det var til tider litt utfordrende, det skal jeg innrømme. Derfor blei forordet i boka ekstra viktig. Kari Näumann (f. 1928), som også har oversatt samlinga, åpna rett og slett hele diktverket for meg. Lorca skriver nemlig så komprimert og så annerledes at det er vanskelig å dekode teksten, forstå metaforene, henge med på hentydningene, ta intertekstuelle referanser og så videre, helt uten hjelp. Ta for eksempel månen. Lorca bruker månen som et element i svært mange av tekstene sine, og den er både konkret og et symbol med flere tolkningsmuligheter. Hos både Lorca og sigøynerne har månen trolldomskraft, men er tvetydig: både kilde til liv og et varsel om død. Den kan også symbolisere gryende kjærlighet. I tillegg skriver Näumann at barn ofte blei advart mot å stirre for lenge på månen; den ville da komme og ta dem. Og slik fortsetter det med mange, mange eksempler. Näumann går også inn og forklarer visse ord og begreper som er lada ulikt på norsk og spansk. Det er interessant lesing, og var en øyeåpner for meg blant anna i forbindelse med diktet "Søvngjengerballade", som jeg kjente til fra før.

Men når en først kommer inn i dette stemningsfulle og brutale universet, er det vanskelig å ikke bli fascinert. Her fins alt, det er tragisk og dramatisk, det er mye sorg, smerte og råskap, men også kjærlighet og ømhet. Og sigøynerlivet, sigøynerblodet og sigøynerstemmene skjærer igjennom alt sammen, alltid hetere, alltid mer desperat, alltid sintere, alltid tristest. Det er store følelser, historiske hendelser gjenfortelles, diktene er små episke fortellinger med sus av fortida og klang av mange stemmer, det er bruk av myter og sagn. Mange av tekstene inneholder også indirekte dødsscener. Lorca går sjeldent inn i den konkrete avrettinga, han skildrer heller liket som flyter i vannet, stemmene som stilner, kroppen som ligger mot bakken, de blodige knivene, de avfyrte pistolene. Opp mot en bakgrunn av fjell, hester og blomster, blir det sterkt.

Det ordet som kanskje best kan beskrive diktene, er sanselighet. Jeg opplever at det er en stor sanselighet i språket, som gjør tekstene nærmest taktile. Det er lett å se for seg dalsidene, oliventrærne, stiene, høre lyden av ryttere som kommer nærmere, suset av vind, kjenne den tørre sanda, det knudrete bladet. Omgivelsene er både golde og frodige på samme tid, og slik er diktene i Sigøynerballader også, doble og tvetydige, død og liv i ett. For eksempel i nevnte "Søvngjengerballade". Et lyrisk jeg har ordet, og han betrakter, ser for seg eller husker ei kvinne.

Grønn, jeg vil ha deg grønn.

Vinden grønn. Grenene grønne.

Båten ute på havet

og hesten oppe i fjellet.

Med skyggebelte rundt livet

drømmer hun på sin balkong,

huden grønn og håret grønt

og øynene iskaldt sølv.

Grønn, jeg vil ha deg grønn.

Under sigøynermånen

iakttar tingene henne,

og selv kan hun ikke se dem. (...)

Hun har skyggebelte, hun drømmer, øynene er iskaldt sølv. Og hun kan ikke se tingene rundt seg. Er hun i sin egen verden, denne natta? Drømmer hun i våken tilstand, eller er hun fjern? Lengter hun? Sørger hun? Eller er hun allerede, enten konkret eller i overført betydning, død? For å få noen svar må vi lese videre. Og da rulles hele historia opp, fortida og nåtida, i skildringer, replikker og handling. Menneskene presses til det ytterste, det grønne går igjen som et omkved og teksten ender der den starter, med båten ute på havet og hestene oppe i fjellet. Tida går videre for alle andre.

Federico del Sagrado Corazón de Jesús García Lorca, bedre kjent som Federico García Lorca, levde fra 1898 til 1936. Han var en viktig del av Spanias 1927-generasjon, og var en av mange som måtte bøte med livet under diktaturet. Han rakk å bli kjent i sin samtid, men nådde internasjonal berømmelse etter sin død. Lorca var svært produktiv over flere litterære sjangre allerede fra 1919, og forsøkte seg også innafor flere ulike kunstarter, sjøl om han tok juridisk eksamen i 1923. Sigøynerballader regnes som ett av to lyriske hovedverker og er så absolutt verdt ei lesing en dag du har godt med tid og ro til å utforske noe ukjent.