Sommerlesing

Endelig er det sommer! Etter en lang og hard vinter letta det helt plutselig. Jeg har aldri sett våren gå så fort! Kanskje bare tre uker? Her hvor jeg bor, er det sommertemperaturer døgnet rundt, og det er lenge sia jeg hadde på meg den vanlige dongeribuksa. Det er så varmt! Ungene spiser is hver dag, og det gjør jammen vi også. Og det fins jo ikke noe mer perfekt enn å nyte bøkene ute! Det vil si, de av dem som har kommet opp av eskene. Det ligger fortsatt en del skatter nedi ymse kasser rundt i huset, men det kommer seg, for hver dag som går. Og det er så mye kos i å pakke opp!

Alexander L. Kielland

Det går framover med Kielland-prosjektet mitt, og nå er altså romanen Fortuna lest, og innlegg finner du her. Om noen skulle ønske å lese boka, anbefaler jeg å lese Gift først, da disse to henger sammen og er de to første bøkene i det som etter hvert blei en trilogi. Jeg har hittil ikke lest tredje og siste bind, men det kommer! Som alltid er Kielland en mester i å skildre, og jeg er imponert av hvor mange nyanser han gir rom for, hvor godt han treffer med karakteristikkene sine og hvor mye det er å hente i disse bøkene, som er mer enn hundre og tretti år gamle.

Per Olov Enquist

Helt i slutten av april gikk jeg optimistisk i gang med den omfattende sjølbiografien til Per Olov Enquist, Et annet liv, bare for å legge den fra meg noen dager seinere. Jeg kom fram til at jeg ikke ville rekke å lese den før jeg skulle gå i gang med Rosens navn uansett, og i alle fall ikke før flyttekaoset hadde lagt seg! Begge er bøker jeg ikke vil stresse i vei med. Derfor blei det mer venting på Enquist nå i første omgang. Men sommeren er lang!

Marita Fossum

Ei mye mindre omfattende bok kunne fint gå, tenkte jeg, og leste derfor ut Lykksalighet på noen timer fordelt over to dager. Sjøl om boka virkelig ikke klaffa med stemning og vær her - jeg full av glede etter å ha kommet på plass i nytt hus og med femten-tjue varmegrader dagen lang - hadde jeg en god leseropplevelse. For oppi alle vanskeligheter og deprimerende omstendigheter i et vintermørkt og iskaldt Nord-Norge, var det likevel medmenneskelighet og troverdighet å hente. Omtale kommer.

Tre riddersagaer

I mål! Ha! Det hadde jeg knapt trodd sjøl! Men altså, skal en lese, så skal en lese. Da er det bare å gjøre det, koste hva det koste vil. Og denne utgivelsen er faktisk solid og god, så det gleda meg mye mer enn det kosta! Målet var å lese ut boka før vi flytta, men det klarte jeg dessverre ikke. Men to av tre sagaer blei ferdiglest i det gamle huset, og siste saga blei lest her i det nye huset. Og igjen, hatten av for Birgit Nyborg. Dette var utrolig kunnskapsrikt og interessant! Flere adjektiver kommer snart i en egen omtale.

Ian McEwan

For en gangs skyld sneik ikke denne elegante briten i rekka, men venta pent på tur, og er nå nestemann ut. Barneloven er boka som skal leses i denne omgangen, men jeg er ikke sikker på om jeg ser så fram til det. Jeg har jo lest om den, og har en følelse av at den er svært alvorlig tematisk sett. Er det rett for ei med konstante svetteringer under armene, grønske på knea, is på kinnet og et smil om munnen?

Monika Fagerholm

Fagerholm er nok verken mindre alvorlig eller dramatisk i sin roman Glitterscenen, men det kan hende hun leses før McEwan, rett og slett fordi jeg er ivrig etter å finne ut av hva som skjer med disse jentene fra Den amerikanske jenta. Og får vi egentlig noensinne vite hva som faktisk skjedde og hvordan det hele henger sammen?

Kazuo Ishiguro

Gå aldri fra meg var mitt valg av bok til runde fem av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese boka bak filmen. Jeg har ikke sett filmversjonen av denne, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, i alle fall ikke med det første. Solid og dyktig fortalt historie, men det noe tynne hovedpoenget ødela litt for meg, sammen med skuffelsen over at det ikke var mer.

Umberto Eco

Sammen med Birthe er jeg nå godt i gang med Rosens navn! Lesinga går litt langsomt fordi Eco skriver en smule omstendelig, men det kler så langt både fortellinga og kulissene. Og nå som død munk nummer en har dukka opp, er det bare å lese videre...

Muriel Spark

Plutselig hadde jeg funnet fram Frøken Jean Brodies beste alder fra en av de litt for mange flytteeskene med bøker i, og jammen leste jeg den ikke ut også! Omtale finner du her. Fornøyelig alvor fra Skottland som trygt kan anbefales videre!

Agneta Pleijel

Denne svenske dama har skrevet massevis av bøker, og jeg har nå funnet ut at tida er moden for å lese litt av henne. Det er moro med nye forfatterskap! Jeg fikk to pocketbøker av brodern for noen år tilbake, Drottningens chirurg (2006) og Kungens komediant (2007), og vil nå forsøke meg på den første av disse to, som ikke bare henger sammen, men som også er deler av forfatterens egen familiehistorie. Det er et interessant utgangspunkt for to romaner.

Kim Småge

Jeg leste en del av Kim Småge i slutten av tenåra, og syns det var veldig leit da hun etter hvert fikk problemer med å få ut bøkene sine. Så jeg blei veldig overraska da hun kom med ei bok for noen år sida! Verket har fått den aldeles grusomme tittelen Dameroman m/menn, men på grunn av gammel lojalitet kunne jeg ikke la være å kjøpe boka da jeg kom over den på salg. Jeg tenker at om den er like klein som den høres ut, er den perfekt som lat sommerlektyre. Slikt kan en vel tillate seg en sjelden gang?

Bokhyllelesing 2018

Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. For april var temaet å lese ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie. Jeg valgte meg Alexander Kiellands roman Fortuna. I mai var temaet boka bak filmen, og da leste jeg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg. Juni og juli har samme leseutfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Her tenker jeg å bidra med Umberto Ecos Rosens navn, som jeg har hatt i hylla lenge og ønska å lese enda lenger. Den er kanskje ikke en murstein, men den er omstendelig nok! Hvilken tjukkas skal til pers hos deg?

Ønsker dere alle en fantastisk lesesommer!

Frøken Jean Brodies beste alder

Bildekilde: Bokklubben

Fra en ny forfatter til en annen: I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2018, med temaet adaptasjoner, valgte jeg meg Kazuo Ishiguro (f. 1954) og romanen Gå aldri fra meg (2005). Deretter gikk turen rett til Skottland og selveste Dame Muriel Sarah Spark (1918-2006), med romanen Frøken Jean Brodies beste alder (1961). Det blei en veldig kontrastfylt overgang!

Og en skulle kanskje tro at de ikke var så ulike, disse bøkene. For Ishiguros tar utgangspunkt i elever på en kostskole, hos Spark går de på Marcia Blaines pikeskole. Alle elevene er omtrent ti år gamle når vi kommer inn i den kronologiske fortellinga. Men allerede der stopper likhetene. For eksempel er Ishiguros roman lagt til slutten av 1990-tallet, mens Sparks er lagt til 1930-tallet. Videre er det naturligvis store forskjeller mellom britisk avsondra landsbygd og byen Edinburgh. Kathy H. forteller alt i førsteperson, mens det hos Spark foregår i tredjeperson. I begge romaner finner vi det retrospektive, og ordet er som regel lagt i ei kvinnes munn, der hun skuer bakover på livet sitt. Men fordi Spark forteller i tredjeperson, beveger hun seg mye friere og lettere enn Ishiguro både i tid og rom og mellom personer. Gå aldri fra meg er en dyster roman som utforsker etiske problemstillinger, Frøken Jean Brodies beste alder er ei mye mer humørfylt bok som tar sikte på å skildre enkeltmenneskers kompleksitet, eksemplifisert nettopp med frøken Jean Brodie.

Frøken Jean Brodie er lærerinne ved Marcia Blaines pikeskole. Og hun er ei nokså annerledes lærerinne. Såpass ulik resten av staben er hun, at flertallet knapt snakker med henne, og den kvinnelige rektoren, som er svært opptatt av dygder og sømmelighet, forsøker til stadighet å få henne sparka. For frøken Brodie er impulsiv og uortodoks, frihetselskende, ukrenkelig, rask i tanke og tale og tidvis ganske respektløs overfor autoriteter. Hun omgås noen av de mannlige lærerne ved skolen, og de svermer for henne. Men noe kvinnelig nettverk har hun ikke, og kanskje syns hun heller ikke det trengs. Hun har jo jentene sine!

Frøken Jean Brodie er ugift og stolt, sterk og sta, moderne og sjølstendig, spennende og kreativ. Hun reiser mye, er interessert i malerkunst, historie og politikk. Og hun er, mener hun sjøl, i sin beste alder. Akkurat når den beste alderen begynner og slutter er bittelitt uklart, men at hun er midt i den, er det ingen tvil om. Og av alle disse årsakene er hun midt i blinken for å utdanne unge jenter. Frøken Brodie er opptatt av å gi jentene, alle jentene sine, ikke bare de i klikken, en solid utdannelse. Men hun vil mer enn å lære dem verbbøying, matematikk, tegning og sang: Hun vil lære dem å tenke sjøl. Hun vil at de skal tørre å si ifra, ha egne meninger og ikke bare følge den strømmen det forventes at de skal følge. Hun vil at de skal bli crème de la crème, intet mindre.

Tiåringene Sandy, Rose, Mary, Jenny, Monica og Eunice går alle i klassen til frøken Jean Brodie på Marcia Blaines pikeskole. Det er en skole med høy status, en privatskole som ikke slipper inn hvem som helst. Av svært ulike årsaker trekker frøken Brodie de seks utvalgte jentene gradvis tettere til seg, slik at jentene ganske raskt blir en klikk som ikke bare omgås på skolen og får status der, men også er sammen med frøken Brodie på fritida. Brodie-klikken innvies i frøken Brodies liv, tanker, følelser og planer på en enda grundigere måte enn gjennom klasseromsundervisninga, og det oppstår etter hvert en tett dynamikk der jentene ikke kan avsløre noe uten å også kompromittere seg sjøl. De får stadig høre at de er nøye utvalgt, de er noe helt spesielt, og de skal bli berømte hver for sine egenskaper.

Vi følger jentene gjennom deres år på pikeskolen på 1930-tallet, fra starten på semesteret der de blir Brodie-klikken, til de er ferdige på skolen mange år etterpå. Og sjøl etter endt skolegang fortsetter de å holde på det nære båndet til lærerinne Brodie. Det er særlig to av jentene som kommer svært nær frøken Brodie, nemlig Sandy og Rose. Og det viser seg etter hvert som handlinga skrider fram, at frøken Brodie har ganske bestemte planer for dem begge to.

Spenningsmomentet i boka er at vi tidlig i teksten får vite at noen i Brodie-klikken på et bestemt punkt forråder frøken Brodie, noe som igjen fører til at hun mister jobben. Men hvem er det? Hvorfor og hvordan blir det gjort? Hvilke hemmeligheter blir fortalt? Og hvilket etterspill får det? Forfatteren leiker elegant med de ulike tidsplanene i boka og hopper fram og tilbake i takt med hvor det er best egna at vi som lesere får mer informasjon. Trenger vi for eksempel å vite mer om trekantdramaet som utspiller seg i kulissene på skolen? Eller skal vi få sørgelige skildringer av frøken Jean Brodies tilstand etter krigen, før hun dør? Og hva med planene for Sandy og Rose, vil de innfri frøken Brodies forventninger? Tidshoppene blir aldri rotete eller stressende, og hele veien er progresjonen jevn og flytende.

Teksten er lett, det er mye dialog, mye humor og mange slagferdige og kvikke kommentarer. Men alt gjenfortelles, slik at vi aldri er med akkurat der og da, men kan betrakte alt som skjer og alt som sies i etterpåklokskapens lys. Det vil si, noe kan vi betrakte på den måten. Annet veit vi jo rett og slett ikke noe om, men det avsløres underveis, og da kan vi bla tilbake og se frampek, symbolikk og ulike nivåer i teksten. Og mens handlinga går sin gang, tegnes portrettet av frøken Jean Brodie med flere og flere valører. Hun er et komplekst og rikt menneske, samtidig som hun er nokså enkel, hun også. For slik jeg ser det, er hun hardhuda og sterk, men fryktelig ensom. Kjærlighetslivet hennes er tragisk, men logisk. For hun ønsker jo bare å være en del av noe mer, hun som alle andre.

I tillegg til at frøken Jean Brodies karakter skildres og utdypes, er det også en annen person som utmerker seg i romanen. Det er Sandy. Hun har masse fantasi og lever seg inn i romaner og dikt og ikke minst i livet til frøken Jean Brodie. Når lærerinna forteller sin tragiske kjærlighetshistorie, der forloveden hennes dør under første verdenskrig, begynner Sandy å skrive om på den, slik at det skal gå bra. Hun er djupt fascinert av frøken Brodie, slik hun også seinere skal fascineres av andre mennesker.

Uten å si noe mer om handlinga, kan jeg derfor så smått oppsummere at mitt første møte med Muriel Spark blei positivt. Jeg hadde hørt en del om boka på forhånd, men kjente ikke til dens svært spesielle hovedperson. Og godt var det, for slik blei jeg overraska noen ganger underveis, i det som ellers er en tekst uten noe særlig ytre spenning. Jeg må også innrømme at jeg er imponert over hvor godt forfatteren skildrer ulike mennesker til ulike tider av deres liv. For eksempel fanger hun det barnlige i de ti år gamle jentene helt suverent, og hun gir dem et veslevoksent perspektiv med sine sjølsagte verdensanskuelser og tendenser til raske konklusjoner. Det er så gjenkjennelig! 

Frøken Jean Brodie sjøl er lenge uangripelig, hun er Brodie-klikkens alt, toneangivende for god smak og stil, for rett og galt, for viktig og uviktig. Jentene oppfatter nærmest instinktivt hva hun vil, og lar seg lede. Sjølsagt kan det etiske her diskuteres, og når det bikker over, når jentene blir brikker i et større spill, er det mye en kan konfrontere lærerinna med. Men nettopp derfor er det også godt når frøken Brodie er sårbar og liten, for da oppleves hele mennesket Jean Brodie, hun framstår som virkelig med sine feil og mangler. Og ikke minst gir Sandys oppførsel slik et enda sterkere inntrykk, og det er forståelig hvordan hennes eksistensielle grublerier begynner, og får de utslagene de får. 

Frøken Jean Brodies beste alder er glitrende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950), som ikke bare gjengir frøken Brodies spesielle personlighet med fynd og klem, men som også fanger det vemodige oppi alt det muntre og barske. Hun holder en kvikk tone boka igjennom, men uten å overdrive, slik at det alvorlige, som de to verdenskrigene, trekantdramaet, anklagene mot frøken Brodie og Sandys livsvalg, også får den tyngden det trenger. Slik løftes romanen opp fra det trivielle og underholdende, og blir ei bok en kan minnes over lengre tid - med et smil om munnen.