mandag 16. november 2026

Pumpkin Spice-kafeen

Bildekilde: Bokelskere
Jeanie Ellis flykter fra et hektisk storbyliv og sjefens brå død til den sjarmerende småbyen Dream Harbor. Der tar hun over tante Dots lille kafé, mens tanta endelig kan ta seg en velfortjent ferie. Etter bare noen dager merker hun at noe ikke er som det skal. Det kommer skumle lyder fra smuget ved bakdøra om nettene, noe som holder henne våken og bekymra. Etter tre søvnløse netter tar Jeanie tak i et balltre, kvinner seg opp, smyger seg ned trappa og river opp bakdøra for å jage vekk mulige pøbler eller onde ånder. Bare for å stirre rett inn i ei kasse med gresskar. Holdt av en utrolig kjekk fyr. 

Logan Anders er byens skjeggete, reserverte og til tider nokså sure bonde. Han foretrekker å være hjemme på gården i fred og ro. Der er han nemlig trygg for gjennomreisende kvinnfolk som i ett øyeblikk vil ha deg, og i det neste stikker av. Ja, vært der og forsøkt det og levd med sladderen etterpå. Takke seg til hardt fysisk arbeid, et knippe dyr med snåle navn og rolige besteforeldre. Logan sår og høster, og leverer varene sine til kafeer og butikker i sentrum fast en gang i uka. Men plutselig, etter fem år med faste leveringer, er det ikke gamle Dot som står i bakdøra på Pumpkin Spice Kafé. Det er ei ung, ukjent kvinne med balltre, mørke øyne, sovehår og veldig søte pysjbukser. Som først smiler usikkert og falskt, og så helt ekte, og som inviterer han inn på kaffe.

Og med det skjønner vel de fleste hvor vi skal hen, og hva som kommer til å skje. Dette er ikke ei bok med enormt lange omveier, stor dramatikk og umulig kjærlighet. Nei, her er det litt smånøling, fifling og fomling i starten, prøving og feiling, ei fjær som blir til ti høns mer enn én gang, småbysladder som forsurer og forverrer og forsterker, fram og tilbake, mye klining, og, med et klassisk brudd og en smertefull men nødvendig adskillelse, til slutt en høyst reell kjærlighet. I den grad litterær kjærlighet er reell, da. Og innimellom alt dette kjøres det på med sexscener, i alle fall fra side 264 og utover. Boka heter naturligvis Pumpkin Spice-kafeen og er den første i Dream Harbor-serien til forfatter Laurie Gilmore (som er pennenavnet til den amerikanske forfatteren Melissa McTernan, ukjent fødselsår). Boka kom først ut i 2023, og blei oversatt til norsk ved Dorthe Erichsen (f. 1961) året etter.

Etter hvert har det blitt mange bøker i serien, der alle er bygd opp rundt velkjente troper og klisjeer og foregår noenlunde på samme måte, med små variasjoner: Kvinne møter mann, kvinne og mann trekkes mot hverandre, kvinne og mann delvis stritter imot og gir etter, kvinne og mann kludrer det til og ordner opp igjen og blir til slutt et par. Og samtidig har de hvert sitt dagligliv i Dream Harbor, og har biroller i andre pars bøker i varierende grad. I tillegg er den ene delen av hvert par innehaver av en butikk eller forretning i Dream Harbor, slik at store deler av handlinga og det praktiske foregår der. Det er en formel som funker, særlig dersom leseren er komfortabel med repetisjoner og liker å vende tilbake til samme sted gang på gang. Det er smart og tidsbesparende for forfatteren også, som slipper å finne på noe nytt.  

I denne første boka er det Jeanie og Logan som møtes og nærmer seg hverandre. Det hele er såpass forutsigbart og planlagt at jeg savna spontanitet, kreativitet og uventa vendinger underveis. Men det kom jo aldri. Kanskje det har noe med sjangeren å gjøre, at leseren aldri skal være usikker på om de to hovedpersonene virkelig ender opp sammen? Skildringene av hovedpersonene er ganske grunne, og konsentrerer seg om de samme hendelsene om igjen og om igjen: Jeanie og hennes opplevelse av å finne sjefen død og frykt for at det en dag skal være henne, og Logans veldig offentlige avvisning fra ei tidligere kvinne, også tilreisende til Dream Harbor. Dette kvernes det på til det kjedsommelige, i takt med at de sier noe, mens deres egentlige tanker avsløres i kursiv, slik at leseren hele tida veit mer enn Jeanie og Logan.

Kjedsommelig er også det muntlige og fortrolige språket, der de samme vendingene går igjen på side etter side. Det er lite fantasifullt og ganske flatt, men gjenkjennelig og trygt. Vi følger både Jeanie og Logan i tredjeperson, og perspektivet veksler mellom de to, slik at vi ikke bare følger den ene. Det tror jeg er et smart og helt nødvendig grep for å i det hele tatt gjøre boka lesverdig. Men jeg reagerer på at disse menneskene, som helt tydelig og på alle mulige måter er voksne og bedriver svært voksne aktiviteter, oppfører seg som om de er ganske umodne og ekstremt usikre tenåringer (tenk om hen ikke liker meg, å nei, hva tror hen om meg nå, uff, nå misforstod hen, jeg elsker hen, men vil ikke si det, tenk om jeg skremmer hen bort og så videre). Boka får et lite pluss for sanseligheten (særlig lukter, lyder og farger), men bruken av absolutt hele følelsesregisteret trekker ned. Det er det rett og slett litt slitsomt å forholde seg til, særlig når det verken engasjerer med kåthet eller tårer eller redsel eller noe annet.

Da underholdning og lettlest romantikk ikke er det jeg vanligvis leser, har jeg forsøkt å møte boka mest mulig åpent. Det har vært ganske krevende, for de fordommene jeg har til mye av denne typen litteratur, har hele veien blitt bekrefta. Det er det for så vidt ikke noe galt i, og egentlig er det ikke så mye galt med boka heller. Det er bare ikke min type bok. Pumpkin Spice-kafeen er lett og underholdende, forutsigbar og ungdommelig, sjøl om hovedpersonene er forbi sin ungdom og vel så det. Boka er svært ufarlig og nokså sjarmerende. Men alle disse sexscenene (krydder, som det kalles nå) kunne jeg klart meg uten - det blir fort for mye, sjøl om det ikke er eksplisitt, bare mye kyssing og stønning og hofter. For mye drama blir det også, med denne fram-og-tilbake-dansen som Jeanie og Logan driver med. Vi veit jo alle hvordan det går til slutt! 

For de som liker dette, er det helt topp å vite at det fins mye mer der det kommer fra, og at serien om Dream Harbor trolig ikke er avslutta. Jeg for min del vender heller lesebrillene tilbake mot annen litteratur. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar