Løpe ulv

Bildekilde: Bokelskere

Det er grytidlig. Tåka ligger tett over skogholtet og myra, veien og den vesle plassen der campingvogna står parkert. Det er vinter, nyttårsdag, og hele verden er stille og hvit og trygg. Han var oppe allerede klokka fem, og han la ut for å slippe styr og gjester og forberedelser til sin egen bursdagsfeiring. I alle fall i noen timer. Tenk det, å bare ha ro i noen timer, å kunne gli av gårde på ski i nysnøen. Med seg har han Zenta. Hun er også helt stille, ligger bare rolig i vogna og venter på at det skal bli varmere der inne. Mens han glir rolig gjennom urørt snø. Til han finner et spor, så flere. Digre spor. Elg? Nei. Ulv. En diger hannulv. Og så, et kadaver. Ei lita rådyrgeit, blodig og halvspist. Det betyr at ulven fortsatt må være i nærheten, klar for å vende tilbake for å spise resten.

Ulf sitter utafor campingvogna med ansiktet mot skogen. Dagen begynner å gry, lyset glir over det urørte vinterlandskapet. Så er det noe som leer seg, der borte ved skogbrynet. En uvant bevegelse, mest som et nærvær. Nesten umerkelig strekker Ulf seg etter kikkerten, og rolig, rolig fører han den opp mot øya. Og der, i skogkanten, står den. Den digre hannulven. Ulf gir han navnet Høgbein. Så kommer snøen, lett og virvlende, det er meldt mye snø nå, og Ulf drar hjemover med Zenta, til huset og kona Inga og alle forberedelsene til dagen etter. Men han tenker bare på Høgbein, den flotte, majestetiske ulven han har sett. Ulven som lever helt aleine ute i den kalde vinterskogen, der snøstormen er i ferd med å gjøre livsbetingelsene enda hardere.

Slik åpner romanen Løpe ulv fra 2022, først utgitt som Löpa varg i Sverige året før, oversatt til norsk av Bodil Engen (f. 1950). Og forfatteren er ingen ringere enn selveste Kerstin Ekman (f. 1933), en av Sveriges beste og mest kjente nålevende forfattere. Boka er kort og liten, kun 177 sider lang og sånn sett lett å ta med seg. Men den er på ingen måte verken lett eller liten i innholdet. For på få sider, og med et svært presist og stemningsfullt språk, oppsummerer og skildrer Ekman hva det vil si å være et menneske.

For mennesker er det mange av i Løpe ulv. Mange av dem er nokså ordinære. Andre har særere tilbøyeligheter. Men slik er det alltid i et lite samfunn - originalene blir lettere å få øye på, uansett om de driver med fotografi, fiske, søm eller jakt. Ulf, som ved bokas begynnelse straks blir søtti år, tilhører den siste kategorien. Han er formann i det lokale jaktlaget, og har alltid drevet mye med jakt, særlig på elg, han har alltid hatt hund, alltid trukket til skogs. I løpet av boka husker han tilbake på flere episoder fra da han var ung, viktige episoder som har vært med på å forme han som menneske. I tillegg til å drive med jakt er han pensjonert skogvokter, så han kan mye om naturen, om trær, insekter, spor, ulike arter, mangfold og biologi, og hvilke forhold som må ligge til rette for at flest mulig skapninger skal trives sammen i samme økosystem. Kanskje har han tidligere vært litt blind for hvor enorme avtrykk mennesket setter når de griper inn i et sårbart område, og hvor lang tid det tar for naturen å rette opp de skadene som menneskene etterlater seg. Den erkjennelsen er tung å bære.

Men nå er han først og fremst klar over situasjonen han brått befinner seg i, midt mellom naturen og kulturen, det dyriske og det menneskelige. Han veit at en stor og sterk ulv stryker ensom rundt i skogene rett i nærheten. Han veit godt at vinteren er hard og at ulven må ta noen bytter for å overleve. Han er smertefullt klar over at det tas ut fellingstillatelse på ulv, og at jaktlaget vil ut. Noen skal skyte en ulv, koste hva det koste vil. En ulv er jo en fiende, særlig om en har sauer! Ulf håper inderlig ikke det er Høgbein de går etter, men han veit at det også er en risiko. Og han kjenner at han er den som kan endre det hele. Men hvilket hensyn skal veie tyngst? Menneskets? Rovdyrets? Rådyrkalvens og sauenes? 

Når campingvogna til Ulf brenner ned til grunnen kort tid etter, og knoklene av et dyr blir funnet i asken, er det ingen tvil: Mennesket er det verste rovdyret av alle. Og Ulf skal finne ut av hvordan alt henger sammen, sjøl om det koster han sinnsro og nattero, gode og årelange vennskap, jaktlaget, tidligere kollegaer og nesten hans eget liv. 

Løpe ulv er en liten roman om de store spørsmåla, om menneskets plass i naturens kretsløp og om med hvilken selvfølgelighet og arroganse menneskene valser inn både her og der og legger store naturområder øde fordi vi skal utvikle, bygge og tilrettelegge. Ulf ser tilbake på egne handlinger, gjort i god tro og med det som han trodde var tilstrekkelig kunnskap, og forstår at han har tatt feil om så mye. Oppgjøret på kammerset er sårt og vondt. 

Ekman skildrer de vinterstille svenske skogene så sanselig at en nesten hører snøen som rolig daler ned. Hun fanger personligheten til de ulike hundene Ulf forteller om, lydene av fottrinn og snøscootere, hvordan en skogbrann brer seg, fargene på røyken, lukta som henger i. Som leser er en så til stede i teksten, så med, det er nesten så jeg sitter i baksetet av bilen til Ulf og Inga og er på vei hjem, jeg også. Ekman gir videre troverdige portretter av bygdas innbyggere, der både de eksentriske, de aggressive, de misforståtte og de rare gis plass og varme. Alt skildres gjennom Ulfs blikk, i førsteperson, og han er en nær og sympatisk forteller som i møte med en ugjerningsmann likevel ikke gjør det som er forventa. Og her ligger storheten, i fortellinga, i Ulf og i Ekman. Det er rørende uten å bli sentimentalt eller dvelende.

Løpe ulv skildrer valgene vi mennesker tar og rekkevidden av dem, og gir oss et innblikk i hvor komplekst det kan være å leve i tråd med egen etisk overbevisning, og hvor krevende det er å stå imot, og opp mot, en majoritet som både hevder og tar sin rett. Boka tilbyr trøst og håp i møte med ulike utfordringer gjennom et langt liv, og formidler en grunnleggende takknemlighet, da særlig til naturens fascinerende rikdom og intense nærvær, og mellom ektefellene Ulf og Inga, som gir hverandre kjærlig trygghet. Romanen kan leses og tolkes på flere plan, den er blant annet ei humoristisk bygdeskildring, en interessant erindringtekst, en engasjerende spenningsroman, ei relevant klimabok, et viktig innlegg i ulvedebatten og en vakker kjærlighetshistorie. Og helheten? Verken kaotisk eller uoversiktlig, men nær og varm og viktig - ei lita bok med stort innhold.