Biografi: Frimureri, frimurera

Bildekilde: Bokelskere

Godt og vel en måned etter at alle andre bidrag til biografisirkelen er levert, kommer jeg med mitt. Og det er verken bok eller forfatters skyld: Boka jeg valgte meg var svært lettlest og grei å forholde seg til. Men med tretten baller i lufta og stadig litt for mye å gjøre, tar det tid å lese sjøl de enkleste bøker.

Temaet hos Ingalill i juni var vitenskap. Da jeg ikke hadde noen biografier om vitenskapsfolk på lur, anna enn den om Marie Curie som jeg allerede har lest tre ganger, måtte det bli populærvitenskap eller sakprosa fra ulesthylla (folkebiblioteket her jeg bor er stengt om dagen). Lenge hadde jeg planlagt å lese De indoeuropeiske språkenes historie av det svenske språkgeniet Ola Wikander (f. 1981), ei bok som er en slags biografi over språk og definitivt en vitenskapelig utgivelse. Men så blei det Frimureri. Historie, ritualer og mysterier av W. Kirk MacNulty i stedet (jeg fant ikke noe informasjon om når denne MacNulty er født, men veit at han er gammel - han har hvitt hår og har vært frimurer i mer enn førti år). Boka er et lett tilgjengelig verk om frimurerne, fra deres spede begynnelse tidlig på 1700-tallet, til et stykke utpå 1900-tallet. Sjøl om boka ikke klassifiserer som en rein vitenskapelig utgivelse, tenkte jeg at det i alle fall ville bli ny viten for meg.

Men det blei ikke så mye ny viten likevel. Boka, som er på drøye tre hundre store sider, inneholder nemlig mange bilder, veldig mange bilder - og bildene får mye mer plass enn orda. Så det MacNulty faktisk skriver, er ganske lite og ganske overfladisk. I tillegg er det til tider svært repetativt. Det jeg "lærte" av denne utgivelsen kan derfor oppsummeres slik:

• Frimureriet er ikke en gammel, mystisk organisasjon med røtter i antikken og/eller middelalderen. Det fins i alle fall ikke noe bevis for slikt.
• Frimureriet er ikke én stor verdensomspennende organisasjon, men mange mindre verdensomspennende organisasjoner.
• Frimureriet er ikke en religion, men en organisasjon åpen for alle religioner. Særlig kristendommen.
• Frimurerne har ingen hemmelig "agenda", bare hemmelige møter, koder og ritualer.
• Møtene, kodene og ritualene er ikke så hemmelige likevel, men MacNulty skriver egentlig ikke noe om det, så da er jeg like langt.
• Frimurerne er verken bestialske eller satanistiske, og driver i hvert fall ikke med konspirasjoner. I alle fall ikke som vi kjenner til.
• Frimurerne kaller hverandre brødre, sjøl om de ikke er brødre.
• Dan Brown har ikke noe med frimureriet å gjøre, men DaVinci-koden er basert på fortellinger som Tempelridderne og de såkalte kryptiske frimurerne holder som sanne.
• Det fins ingen mysterier inntil det motsatte er bevist. Og da er de jo ikke mysterier lenger.
• Det fins mange systemer, ordener, navn og forkortelser, og hver har sine brødre, losjer og templer.
• Frimurerne hadde mye fritid og var glade i koder, tegning, maling og å drive med håndarbeid, noe boka viser.
• Symbolene brukt i ritualer og kunst betyr akkurat det du tror de betyr, bortsett fra når en eller annen sinnrik bror lager sin egen variant.
• De rare plansjene med mange figurer heter arbeidstavler og brukes for å oppnå nye grader.
• Å oppnå en ny grad betyr at du er kommet til et nytt nivå inni deg sjøl. Ofte kommer du inn i en ny losje også.
• Alle frimurere bruker broderte forklær, men kaller dem skjødeskinn.
• W. Kirk MacNulty er frimurer av 32. grad (av 33) i Det skotske systemet. Han veit derfor svært godt hva han kan "avsløre" og ikke. Og han avslører ingenting. 

Men en kan helt fint like boka godt, sjøl om den ikke er så informativ som den gir seg ut for å være. MacNulty forsøker tydelig å balansere mellom å opplyse om det vi faktisk veit, avklare hva som er usikkert og avvise det som er ville spekulasjoner. Men fordi det i lange tider har vært mye hemmelighetskremmeri rundt disse frimurergutta, er det mye vi ikke veit. Derfor er MacNultys prosjekt sympatisk, men håpløst, og en får lett en følelse av å tumle rundt i mørket, mens lysbryteren hele tida er rett i nærheten. Historia som fortelles er mangelfull, og perspektivet er noe underlig.

Det som uten tvil er utrolig fint med denne boka, er billedmaterialet. Det er sjelden jeg har vært borti en mer utsmykka utgivelse. Her fins arkitektur, skulpturer, malerier, dekorerte skjødeskinn, pyntegjenstander, bruksgjenstander, praktfullt interiør fra ulike templer og losjer, nydelige bøker med gullsnitt og mye mer. Bare å se på de glansa sidene gir en følelse av luksus. Men MacNulty skriver aldri om hvordan losjene får penger til lysekroner, røde fløyelsdraperier og sølvlysestaker, eller om hvem som faktisk gjør jobben med å bygge disse templene, male tapeten og skjære ut figurene på mesterstolen. Han skriver heller ingenting om det moderne frimureriet kontra det tradisjonelle frimureriet, og noen endringer må det jo ha vært på om lag tre hundre år, sjøl om arbeidet primært er indre og veldedig? Hva har for eksempel all den nye teknologien betydd for frimurerne og losjene? Har de hemmelige møter over internett nå, eller fortsetter de å møtes i lokalene? Har internett ført til at den fysiske losjen forfaller? Kan andre enn frimurere bruke en storsal? Hvor oppbevares de fine frimurertingene når det ikke er møter? Og hva skjer med frimureriet og veldedigheten i økonomiske nedgangstider?

Et annet tap er at forfatteren ikke gjengir de viktigste frimurerhistoriene. Et eksempel er den om kong Salomo, tempelet, oppføringa og drapet på arkitekten, som holdes fram som svært viktig av MacNulty. En kan bare lure på hvorfor historia i sin helhet ikke står i boka. Det ville uten tvil hjulpet leseren i rett retning av å forstå hva frimureriet i følge MacNulty egentlig handler om: Å kontinuerlig arbeide med seg sjøl for å bli et bedre menneske. Losjen, brødrene og symboler som passeren og vinkelhaken skal alle være redskaper i dette arbeidet. Å bli et bedre menneske er i og for seg et flott formål for oss alle - frimurer eller ei. Men at frimurerne ikke har noen hemmeligheter, tror ikke jeg det spøtt på. For da hadde jeg kanskje lært noe mer av praktboka til MacNulty.