Gjesteblogger: Alles rett til bøker!

Bildekilde:
jeanettewinterson.com

Jeg har lest ei vidunderlig bok! - Why Be Happy When You Could Be Normal? av Jeanette Winterson (f. 1959). Det er ei rasende bok, en morsom tekst, en sorgfull, lengtende, kunnskapsrik og reflektert roman drevet fram av språklig energi, klar tanke og sikker formsans. Den handler om hvilken livsomveltende mening, kjærlighet og redning som ligger i bøkene. For alle, og for Jeanette Winterson, som er bokas jeg-person og myndige stemme.

Barnet som skulle få navnet Jeanette Winterson ble adoptert bort i 1960, da var hun noen måneder gammel. Forfatterdebuten, Oranges Are Not the Only Fruit, handler også om Jeanettes traurige barndom. Why Be Happy When You Could Be Normal? kaller hun en tvilling, eller en skygge av den samme historien, men likevel ikke – for denne er skrevet 25 år seinere, og da er historien ofte noe annerledes. Les, og fortvil med Jeanette, som blir låst ute av mora om hun kommer for seint hjem, og som sitter på trappa hele natta og drikker opp melka i begge flaskene når de blir levert i grålysninga, før hun går på skolen. For å hevne seg på mora. Les, og le med Jeanette, som panter de samme ølflaskene to ganger og slik samler penger for å kjøpe bøker.

Dette er en frelseshistorie og en erobringshistorie. Om å bli frelst av bøker, av litteraturen, om å erobre språket, historiene, både våre egne og andres. Boka er på mange måter et flammende innlegg for alle barns rett til å lese bøker, rett til å flykte inn i litteraturen, gjenfinne seg selv i mytene og diktene, og vokse i ord og tanke gjennom å erverve seg den klassiske litteraturen. Romanen er et forsvarsskrift for de gammeldagse bibliotekene (du vet, de med bøker!), men den handler mest om Jeanette, den sinte jenta med den gale mora og feige faren.

Ensomheten er stor. Et barn og et ungt menneskes desperate identitetsjakt, noen hakk verre enn vanlig, på grunn av det ukjente opphavet. Men mest handler denne teksten om kjærlighet; om tro, håp og kjærlighet. Om å komme hjem til seg selv, tross alt!

Jeanette Winterson vokser opp i en liten landsby utenfor Manchester, i et strøk hvor alle er blakke og sultne dagen før lønning. Hennes liv er prisgitt moras luner og regler. Familien er pinsevenner og går på møter flere ganger i uka. Der er det trygt, sangene er fine, solidariteten stor, men moras hang til apokalyptisk tolkning av livet skaper angst og raseri. Jeanette lengter etter en kjærlighet hun aldri får. Likevel skildres mora som svært omsorgsfull, i flittig matlaging, strikking, sying, synging og lesing. Hun har gifta seg nedover, med en mann som nesten ikke prater. Høydepunktet er ettermiddagens høytlesing fra Bibelen. Mora leser godt og dramatisk, datter og far lytter andektig. Det er mora som gir henne ordene, lesegleden, salmene, historiene og motstanden. Ei mor, ruvende og dominerende som et tårn – lett å hate. Mora nekter alt som ikke er oppbyggelig. Selv kommer hun fra bedre kår og har mye lesning bak seg, men etter omvendelsen blir hennes liv innsnevret og trangt. Mora brenner Jeanettes hemmelige boksamling (som hun har fått ved å jobbe ved siden av skolen). Året etter kaster hun ut dattera (16 år) fordi hun har fått en kjæreste, ei jente. Da venter helvete, og mora gråter for Jeanette, som hun har ønska å ha med seg inn i herligheten.

Jeanette bor i en bil, en Mini, i noen måneder, før en kvinnelig engelsklærer lar henne få et rom hos seg. For Jeanette har lest nesten hele biblioteket, men forstår ikke hva som er bra med Lolita av Nabokov, han hater jo voksne kvinner - de som er så vakre!

Jeanette passer ikke inn, men hun vil bli fri. Fri til å bli en annen, selv om nissen alltid er med på lasset. Hun vil skrive. Hun vil bli forfatter, en drivende god forfatter!

Jeanette Winterson skriver om "The lost loss", det er såret som driver denne teksten, som nøster opp bakgrunn, konflikter og som til slutt ender i en slags forsoning. Med seg selv og hvem hun har blitt. Fra Manchesterarbeiderklasse til Oxfordutdanna prisvinnende forfatter. "The lost loss" er i barndommen, i fortida, som brått er nåtid, som syn, lukter, situasjoner. Følelser som er så vonde at bevisstheten gjør dem utilgjengelige. De fins bare i kroppens reaksjoner, i drømmer og galskap.

Selvbiografisk, roman, halvbiografisk, alt dette som enkelte norske kritikere tror nylig er oppfunnet av en Sverigebosatt Arendøl, er selvfølgelig gammelt territorium. Kirkefader Augustins bok fra ca. år 397, Bekjennelser, er heller ikke den første. Winterson skriver suverent at litteratur er avhengig av fiction og facts, av ekte sår, ekte gater og bygninger, mennesker, ekte tanker og ekte lengsler. Om denne historien er lik eller avvikende fra virkeligheten (hvem sin virkelighet?) er ikke viktig. Dette er litteratur som hammerslag, som undring, som solidaritet og håp. For vi reiser alltid ut og alltid tilbake, ikke bare én gang, sier Jeanette.

Og jeg tror henne.

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 5, 2015