Et julekvad (A Christmas Carol)

Bildekilde:
Vigmostad & Bjørke

Mens de fleste andre allerede har begynt å pakke ned engler, hjerter, røde lys, nisseservietter og reinsdyr med bjeller på, stue vekk juletreet, julekuler og norske flagg eller hva en nå har hengende på treet og i kriker og kroker rundt forbi ute og i heimen, lader jeg snarere opp til jul (igjen) gjennom å få en god porsjon julestemning fra Charles Dickens (1812-1870) lille julefortelling Et julekvad (A Christmas Carol, 1843). Det er kanskje litt bakvendt, i og med at jula akkurat er over, men jeg bryr meg ikke noe særlig om det. Her i heimen varer jula i enda noen dager til, i alle fall til aller siste rest av marsipan, julebrus og pepperkaker er forsvunnet.

Planen var å lese denne vesle boka av Charles Dickens rett etter at jeg var ferdig med eksamen, i ett, på sofaen i stua. Sånn blei det ikke. Med tusen gjøremål på fire små, korte dager, fikk jeg ikke begynt på boka før etter at hovedfeiringa var over. Et julekvad, eller En julefortelling, som den også er utgitt som på norsk, har derfor vært mer ei nyttårsbok for meg. Ikke at lesetidspunktet egentlig betyr så mye i denne sammenhengen, det viktigste er at en tar til seg innholdet i boka, moralen som Dickens så tydelig formidler gjennom reisa han sender sin skruppelløse hovedperson Ebeneser Knug (Ebenezer Scrooge i originalen) ut på.

Det er altså herr Knug som er hovedperson i denne julefortellinga, og han er "en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig gammel synder", som Dickens skriver, her i Torstein Bugge Høverstads oversettelse. Han er altså en knakende fin fyr. Og været, juleværet, som er "kaldt, rått og bitende", med tjukk, tett tåke, passer perfekt overens med denne ugjestmilde mannen, som ikke bare tvinger kontoristen til å jobbe på julaften, men som også gjør narr av sin egen nevø når han kommer innom og ønsker gledelig jul (Humbug! svarer Knug), og som sender alle andre mennesker rett på dør, uten å egentlig høre på hva de vil. At en skal være god og snill med sine medmennesker i jula er noe Knug ikke tenker på, faktisk tenker han aldri på det. For det beste er å ha det mørkt, kaldt og skittent, da bruker en nemlig ikke penger på lys, fyring eller vasking, som både er dyrt og unødvendig og tullete. Pengene har det best om de hoper seg opp, og da har Knug det fint også.

Eller har han virkelig det? Dickens skildrer et liv som er så tappa for varme, engasjement, medfølelse og interesse for andre at en lurer på om det i det hele tatt går an, et liv som er sjelelig (eller åndelig) og emosjonelt tomt. Skallet Knug har seg sjøl i sentrum, og ingen andre. Knug bor aleine, hans kompanjong Barflint er død for lenge sida, og hans nærmeste er kontoristen, som han virkelig driter i, og nevøen, som han avviser hver jul. Penger er det beste i verden, penger, framgang og suksess, og en kan gjerne være kjip og grell så lenge en får mer penger og makt.

Men dette skal sjølsagt endre seg. Dickens sender Knug ut på ei reise utenom det vanlige i denne fortellinga, som begynner med at dørhammeren på Knugs inngangsdør endrer form til Barflints ansikt. Dette viser seg å bli den første i rekka av uvanlige opplevelser, som presser Knug til å ta et oppgjør med både fortida, nåtida og framtida - den han har vært, den han er, og den han vil bli. Med kontrasterende virkemidler som lys og mørke, tale (skremme) og å vise fram, vandrer Knug gjennom sitt eget liv. Hans egoistiske levevis har allerede kosta han svært mye. Skal ha risikere enda mer? Riktignok har han hatt stor suksess, mye framgang og sitter på en diger haug med penger, men er alt dette verdt noe om en ikke kan dele det med noen?

Det er vanskelig å skrive mer om dette vesle verket som rommer så mye uten å avsløre hovedinnholdet for dem som fortsatt ikke er kjent med stoffet. Derfor vil jeg forsøke å gjøre det kort. Dickens rører, som vanlig, ved det eksistensielle, og oppfordrer oss alle til å gå i oss sjøl. Kanskje det er en god tradisjon å gjøre det til jul hvert år. Eller oftere. Vi trenger å tenke etter, kjenne etter, nå mer enn før, i denne tida som går fortere enn sjøl Dickens kunne fantasere seg fram til. Det viktig å ta seg tid til å prioritere. Samtidig som Dickens formidler dette til leserne, får han gjennom sine ytterliggående typer sagt mye om både enkeltmennesker og samfunnet. Her er det mye humor og varme, men også kritikk. Likevel tar ikke kritikken overhånd, for dette dreier seg jo egentlig bare om Knug og hans dannelsesreise, men det har også stor overføringsverdi til mennesker utafor det litterære universet. Og det at fortellinga fortsatt har mye å si oss, viser at vi kanskje ikke er kommet så langt som vi burde likevel, til tross for all teknologi.

Et julekvad har vært gjenfortalt drøssevis av ganger, og fins i mange ulike filmatiseringer, som tegnefilm og Disneyversjon, på scenen, som musikal, opera og mye mer. Verket har også vært inspirasjonskilde for mange andre forfattere og filmskapere opp igjennom tida, og rammefortellinga fins i flerfoldige verk. Isteden for å kaste bort tid på noen av disse andre, mer eller mindre vellykka versjonene, vil jeg råde alle til å lese boka. Den er kort, bare 133 sider, men rommer så veldig mye. Språket er godt, flyter lett, og er rikt. Det er lite motstand å hente, og det er også ganske spennende å følge med på turen, sjøl om det av og til kan bli litt forutsigbart. Likevel hindrer ikke det for at det gjør veldig vondt å lese den fjerde av de fem strofene, når Knug endelig innser hva som er i ferd med å skje med hvem.

Et julekvad er plassert i en mjuk, men bestemt overbygning, hvor forfatteren leder oss mot de idealene som han synes er viktige, peker på hvilke verdier vi bør holde høyt og diskuterer hva jula handler om. Det er gjort på en sympatisk og myndig måte, med sjarm og varme. Og oppfordringa til tenking rundt egen oppførsel kommer alltid godt med. Ettertanke og sjølrefleksjon har sjelden skada noen - snarere tvert i mot!

Dersom du også vil ha ditt eget eksemplar av Et julekvad, eller fikk lyst til å kjøpe den som gave til noen, kan jeg tipse om at den akkurat nå er å få for femti kroner hos Bokklubben. Fin gave til alle! Og med denne rørende julefortellinga i bakhodet er jeg endelig klar for det nye året.