Kollektivt selvmord

Bildekilde: Aschehoug

Jeg er vanligvis ikke så gira på å lese romaner hvor ord som "ellevillt", "fartsfylt", "røverhistorie" eller lignende brukes for å karakterisere innholdet. Faktisk ser jeg helst ikke sånne filmer heller. Da er innholdet ofte svært gjennomsnittlig, og kanskje enda skralere. Leseren eller seeren behøver i alle fall ikke ofre mange kaloriene underveis - det måtte i så fall bli for å henge med i svingene når underholdningsplotet slår ut i full blomst.

Men nå har jeg gjort det. Lest ei slik ellevill bok, altså. Og jeg hang med i alle svinger - og dem var det mange av på denne heisaturen - og kom ut av det uten varige mén. Boka det gjelder er sjølsagt Kollektivt selvmord fra 1990 (på norsk i 2007), som er skrevet av den finske galgenhumoristen Arto Paasilinna (f. 1942). Fra før har jeg lest både Den ulende mølleren (på norsk i 2006) og Den elskelige giftblandersken (på norsk i 2008).

Jeg begynte å lese boka allerede i desember, da jeg både venta en del på og kjørte en del med tog. Men det var fullstendig kræsj mellom meg, Arto Paaslinna, direktør Rellonen og offiser Kemppainen. Jeg skulle egentlig bare avlegge enda flere eksamener, og trengte å hvile hjernen litt mellom fagbokslaga. Arto Paasilinna skulle egentlig bare være morsom absolutt hele tida, noe som ikke var morsomt, men slitsomt. I tillegg blei jeg litt kvalm av å kjøre tog de siste tre gangene i desember - de nye regiontoga suser så ekkelt og gynger som båter i de flerfoldige svingene, buktningene og krumningene på jerbanestrekninga. Og direktør Rellonen og offiser Kemppainen skulle egentlig bare ta livet av seg, ved henholdsvis skyting og henging. Men når Rellonen vimer inn i den løa der Kemppainen gjør seg klar for sin siste anstrengelse, kan de jo ikke akkurat gjøre det sammen eller samtidig eller bistå hverandre. Det går som det må gå, de begynner å snakke, og til sin store forskrekkelse blir de kompiser også. Og alt som følger i den lille romanen, er en direkte følge av dette.

Jeg kvier meg for å avsløre for mye her, da hovedhandlinga i boka er nokså forutsigbar og enspora. Tittelen sier vel det meste. Men litt må jeg også bidra med. Etter ei lesepause for min del og mye sprit og badstu, snakk og tenking i boka, finner disse mannfolka ut at det kanskje er flere finner i samme situasjon som dem sjøl - flere deprimerte, livstrøtte, sjølmordsfabulerende finner, ja kanskje noen som til og med har forsøkt før (og ikke bare Rellonen). Og de går så langt at de faktisk rykker inn ei annonse i avisa for å komme i kontakt med likesinna. De får naturligvis svar, fra mange, og dermed er det hele i gang.

Første del av denne 235 sider lange romanen bærer preg av litt for mange gjentakelser. Vi får presentert en rekke mennesker, herfra eller derfra og så så gammel, deres traurige liv og skuffende karrierer, det er konemishandlere og fabrikkarbeidere, reineiere og lærere og en ekstrem mengde med feilslåtte prosjekter, rævkjørt økonomi, havarerte ekteskap, vrange livsbetingelser og, ja, skikkelig stusselige skjebner. Og det er så stusselig at det egentlig ikke er så morsomt, sjøl om Paasilinna (liksom ikke) anstrenger seg for å gjøre det underholdende og overdriver på de riktige stedene. Det blir for mye og for mange. Og det hele er egentlig veldig håpløst, og jeg synes så synd på alle sammen at det faktisk er en lettelse når den høyst tvilsomme "redninga" dukker opp. Ja, for sammenhengen mellom disse menneskene er jo deres dragning mot sjølmord, og at de alle har svart desperat på avisannonsa til Rellonen og Kemppainen. Men bortsett fra det, gir de svært lite driv, spenning eller framdrift til historia, de er mest fyll.

Paasilinna får derimot mer dreis på fortellinga etterhvert som tempoet settes opp, og personene forflytter seg raskere rundt. Da blir det nemlig mer variasjon i skildringer og handling, og det er ikke lenger så forutsigbart. I del to av boka blir det riktig så morsomt i visse passasjer, men sjølsagt er døden, stusseligheten og livsangsten aldri langt unna. Det er derfor av og til bittersøtt, noen ganger tragikomisk, men mye er bare til å fnise av. Og sjølsagt er det heller ikke så troverdig. For i likhet med Paasilinnas andre bøker, har det hele en realistisk forankring, men jo lenger uti boka en kommer, jo mer virkelighetsfjernt blir det. Det rett og slett bare baller på seg, og noen stoppknapp finnes ikke. Kollektivt selvmord er ei skikkelig skrøne, ei god skrøne, som særlig er festlig hvis en klarer å ikke være så empatisk og tenke at det er en mening med alt. For det er det virkelig ikke i denne boka.

Det vesentligste minuset ved romanen er den totale mangelen på personutvikling, med mindre en mener at å bevege seg nærmest skjematisk (og kollektivt) opp og ned på ei akse mellom dødslyst og livslyst er utvikling. Her er det bare overflate, menneskene er så møkkaleie sitt eget liv at de tar hva som helst som kommer rekanes på ei fjøl (eller buss), og det er ikke grenser for hvor tilpasningsdyktige de er underveis, hvor mye de oppnår, hvor flaks de har, og hvordan alt løser seg. Naturligvis er det fordi at det hele bare er ei skrøne, og ikke virkelighet. Og boka passer ypperlig for dem som makter å skille.

Men likevel formidler Paasilinna noen sannheter som det er verdt å ta med seg videre. Han slår et solid slag for den ukuelige optimismen, for galgenhumor, for at samvær og prat og nærkontakt med andre mennesker er terapi så god som noen annen. Hvis jeg skal trekke det litt langt og legge godvilja til, kan en si at forfatteren viser hvordan moderne finner i 1990 har fjerna seg såpass fra hva det vil si å være menneske, at de har forvilla seg inn i noe de ikke kjenner igjen, noe som ikke er dem eller noe som det er umulig å komme seg vekk ifra. De sitter fast i liv de ikke vil leve, og alkoholen gjør det egentlig bare verre. Å komme vekk for å finne hjem, finne seg sjøl, er en gammel metode, men det er ingen grunn til å bytte den ut enda, for den fungerer jo. Også for den livstrøtte, håpløse gjengen i Kollektivt selvmord, som er en ganske så annen gjeng når siste side er lest.