Sommerlesing, del II

Seig, seigere, seigest! Leseplanene står liksom bare på stedet hvil. Med nydelig vær og huset fullt av glade sommerferiebarn som helst vil leike fra morgen til kveld, blir det lite egentid og lite lesing. Men det gjør ingenting. For jeg koser meg, jeg også, mellom friske eplebiter og dryppende vannmelon, talløse timer på leikeplassen, saftdrikking, vanning av blomster, nyplukka jordbær, sykling og løping. Det er jo dette som er livet!

Vera Henriksen

Ja, denne dama er fortsatt på leselista, for boka er fremdeles ikke utlest. Det prosjektet har rett og slett forsvunnet i varmen, men tas nok opp igjen når temperaturene blir litt mer levelige. Så hun får henge med en måned til.

Nikolaj Gogol

Det uferdige verket Døde sjeler blei derimot ferdiglest i forbindelse med fjerde runde av Bokhyllelesing 2015, og huhei for ei bok! Den var proppfull av humor, hadde et rikt og underholdende språk, et interessant plott og var i det hele tatt en stor overraskelse for meg som leser med tanke på de russiske forfatterfordommene jeg er i besittelse av. Anbefales - og gir dessuten et 1001-lesekryss.

Charlotte Brontë

Lesesirkel 1001 bøkers forfatter i mai er fortsatt ulest, noe som ikke er så rart, i og med at jeg ikke har funnet den norske utgaven av Villette. Bok og forfatter tas derfor med videre inn i sommervarmen, men blir hun ikke lest i juli, får hun vente til et seinere tidspunkt.

Linn Ullmann

Jeg planlegger fortsatt å lese Det dyrebare, men når jeg egentlig skal få tid til det, er uvisst. Boka er en av kosebøkene jeg plukka fram i tida mellom innlevering av masteroppgava og mastereksamen, men hele greia kokte bort i kålen. Så Ullmann får også bli med litt til, og hvem veit, kanskje jeg får tid til å lese boka denne måneden.

Carl Frode Tiller

Kosebok nummer to var andre bind i Innsirkling-serien. Fortsatt ulest. Jeg kan ikke annet enn å understreke at jeg har vært en svært slapp leser i de to siste månedene, men til mitt forsvar har jeg vært veldig opptatt med andre, veldig viktige ting, som faste lesere kjenner godt til.

Solveig Aareskjold

Noe som har passa helt supert i denne tida, hvor konsentrasjonen kun har vært middels god, er å lese de underholdende og kloke tekstene til Solveig Aareskjold. I essaysamlinga Valkyrjesong. Vikingtida i spenn frå Bysants til Island går hun igjennom mange viktige, interessante og spennende trekk ved vikingtida, og hun ser det opp mot både fortid, samtid og nåtid. Omtale kommer, men jeg kan allerede avsløre at boka anbefales!

Biografi

Til Ingalills biografilesesirkel i juni med temaet vitenskap, skulle jeg lese ei bok om frimurerne. Ikke direkte vitenskap, i alle fall ikke i tradisjonell forstand, men boka byr i det minste på ny viten for meg. Men den er fortsatt ikke ferdiglest, så jeg må bare henge i stroppen.

Daphne du Maurier

I lesesirkel 1001 bøker var det du Maurier som var forfatteren i juni, og boka var naturligvis den gotiskinspirerte romanen Rebecca. Den har jeg allerede lest to ganger, og jeg hadde derfor planer om å lese en annen 1001-forfatter. Men det blei ikke noe av. Prosjektet gis ei sjanse til.

Rudyard Kipling

I femte runde av bokhylleutfordringa er temaet å lese ei bok om barndom. I den forbindelse valgte jeg meg klassikeren Jungelboken av tidenes yngste nobelprisvinner i litteratur, den britisk-indiske forfatteren Rudyard Kipling. Jeg er i gang med boka, men ikke helt i mål med den ennå. Lesekrysset holdes derfor tilbake til siste side er lest og omtale er på plass. Om du vil være med på bokhylleutfordringa, kan du lese mer her eller legge igjen noen ord under. Merk at det ikke er ei ny runde før 3. august. 

Franz Kafka

Kafka er mannen for 1001 bøkers julirunde, og Slottet er boka som skal leses. Jeg har ikke akkurat den på lur, men noe anna av Kafka, og hvis alt klaffer, får jeg heller trekke fram det. Men jeg må innrømme at jeg trekkes litt mot lettere saker nå i varmen.

Faglitteratur

Aareskjolds essaysamling er vel ei bok i grenseland mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, der hun på elegant vis utforsker ulike aspekter ved den norrøne kulturen med utgangspunkt i sagalitteraturen. At Aareskjold er ei lærd dame, er det ingen tvil om, og stoffet er leikende lett formulert. Men noen typisk tung og tørr fagbok er den ikke. Det holder jeg meg fortsatt unna - august kommer tidsnok med sin studiestart og lange pensumlister.

Jeg håper dere har det bra alle sammen, uansett hvor dere er og hva dere leser. Kos dere masse med bøkene, og riktig god sommer!

Sommerlesing

Sommartider hej hej, er det stadig noen som gauler på denne tida av året. Jeg skal ikke gaule, bare juble for finværet og for at feberen endelig kryper noe. Det er litt lettere å tenke når det ikke er et godstog i konstant bevegelse oppå eller inni hodet. Sånn det er nå, er det fortsatt krevende å skrive (og det tar uhorvelig lang tid), men det går i alle fall an å lese en smule. Riktignok ikke Gogol eller andre forfattere der jeg må følge med, men lettere saker, der jeg kan skumme mer enn å lese. Aviser er derfor helt ypperlig. Sjøl om det ikke er ordentlig lesing, er det herlig å være litt med igjen!

Det sier seg kanskje sjøl at mai blei en klein lesemåned. Likevel vil jeg komme med en liten gjennomgang under, samt at jeg vil legge en forsiktig leseplan for juni. Her kommer jeg for det meste til å skyve de uleste bøkene fra mai videre, og ikke komme med så mye nytt. Jeg er redd for å ta i for mye og bli liggende konstant i bakevja - da er det bedre å være litt forsiktig og heller få en overraskende lesemulighet midt oppi saltvann og bølgesus. Ja, for det er snart sommerferie!

Vera Henriksen

Boka om sagaens kvinner er blitt brukt iherdig som et slags oppslagsverk i masterarbeidet, men jeg har fortsatt planer om å lese hele verket, fra perm til perm. Mange fine sagautdrag, eksempler på sterke og egenrådige kvinner, samt kloke kommentarer og gode tolkninger fra Henriksen gjør boka lesverdig.

Selma Lagerlöf

I mai kom jeg i mål med bind tre om familien Löwensköld, og med det er trilogien avslutta. Lesekryss! Det var tre fine bøker (se omtaler her og her), men jeg er nok, så langt, mest glad i Lagerlöfboka Kejsarn av Portugallien. Kan hun toppe den? De to Jerusalem-bøkene blir nok de neste i rekka for meg, men da jeg ikke har dem på lur, må jeg faktisk ønske meg dem...

Nikolaj Gogol

Denne karen holder jeg fortsatt på med, sjøl om fjerde runde av Bokhyllelesinga starta for lenge sida og burde vært avslutta for nesten like lenge sida. Men sånn er det: en kan ikke styre kropp og helse, der er det naturen som ordner opp. Og nå er min natur litt treig. Det er lite natur hos Gogol. Det vil si, det er ikke så mye landskap og slikt. Men det er mange eksempler på menneskenaturen - og både de med god moral og de med slett moral (mest av det siste) får så hatten passer. Gogol er så langt en artig kar, som ikke står tilbake for Jane Austen når det kommer til satire. Jeg ser fram til å lese resten av Døde sjeler.

Charlotte Brontë

Denne dama var 1001-forfatteren i mai, og romanen som skulle leses, var Villette. Jeg har verken lest henne eller noen andre, slik som jeg skreiv om sist, så hele greia, Brontë eller ei, skyves videre inn i juni. Så vil tida vise hva som egentlig blir lest - den eminente Charlotte eller ei anna dame.

Linn Ullmann

Jeg har heller ikke lest Ullmann i mai, slik som jeg egentlig skulle, og tar derfor henne og romanen Det dyrebare med meg inn i juni. Kan hende blir det både tid og mulighet i løpet av de neste ukene. Etter eksamen, vel å merke.

Carl Frode Tiller

Bind to i Innsirkling-serien til Tiller får naturligvis samme skjebne som de to foregående damene, og drasses med videre inn i juni. Men jeg kjenner på meg allerede nå at disse forfatterne kanskje får litt konkurranse fra tv-skjermen, i alle fall nå i starten. Det er godt å lese, men med feber i kroppen er det jammen godt å sløve litt også.

Biografi

Juni er også tida for ei ny runde i Ingalills biografisirkel. Stikkordet denne gangen er, om jeg ikke har misforstått helt, vitenskap. Og jeg er helt blank. Hyllene mine består av mye rart, men biografier om ulike vitenskapskvinner- og menn, har jeg ikke akkurat flust av. Så det spørs om jeg må ta en spansk en. Igjen. Hvis jeg i det hele tatt klarer å delta.

Daphne du Maurier

Ny 1001-bok denne måneden, og denne gangen er det Rebecca som skal leses. Den har jeg lest to ganger tidligere, på norsk og på engelsk, og tenker at lesesirkelen klarer seg fint uten meg. Jeg vil heller lese ei anna dame, hvis form og tid tillater det.

Rudyard Kipling

Femte runde av Bokhyllelesinga begynner 22. juni, og temaet er barndom. En står altså fritt med tanke på sjanger, språk, nasjonalitet, århundre, litterær epoke og lignende, og kan like gjerne lese dikt som memoarer som en roman. Jeg har valgt meg Jungelboken, som handler om en svært annerledes barndom. Hva har du valgt?

Faglitteratur

I mai blei det lest null faglitteratur her i gården. Null! Og det var utrolig herlig. Jeg ser fram til ei fagbokpause på noen måneder nå, samtidig som jeg ikke kan love at jeg holder meg helt unna smått og stort. Men planen er å rense huet helt for masteroppgava etter eksamen, sånn at jeg kan starte på ny frisk til høsten.

Men før høsten kommer sommeren, og jeg gleder meg til en lang, lang sommerferie. Jeg har absolutt ingen planer, og skal ikke legge noen heller, her skal humla suse og dagene gå i sitt eget tempo, mens jeg leser og hviler og koser meg, inne og ute, med familie og venner. Og det er mer enn nok. Riktig god lesemåned!

Moonfleet - ei røverhistorie

Bildekilde: Bokelskere

Moonfleet - Diamantens forbannelse var den lydboka som blei med meg i bilen da jeg en tidlig morgen ikke hadde nok tid til å foreta et veloverveid Ibsenvalg. Det blei produsert av NRK Lørdagsbarnetimen i 2002, og utgitt på lydbok året etter. Hørespillet er basert på ei bok av den ikke særlig produktive britiske forfatteren John Meade Falkner (1858-1932), som i løpet av sin skrivende karrière kun utga sju bøker. Boka Moonfleet er fra 1898, og var ei populær barne- og ungdomsbok til langt inn på 1970-tallet. Moonfleet blei dramatisert av Nick Warburton (f. 1947) og er oversatt til norsk av Else Barratt-Due (f. 1954).

Handlinga er lagt tilbake til 1757, og 15-årige John er hovedperson i ei historie som har mange tematiske fellestrekk med for eksempel Skatten på sjørøverøya (1883) av Robert Louis Stevenson (1850-1894) og Vertshuset Jamaica (1936) av Daphne du Maurier (1907-1989). Viktige ingredienser er med andre ord nokså unge og litt naive hovedpersoner (Jim Hawkins er tidlig i tenåra og Mary Yellan er 23), et sjaskete vertshus med tvilsomt klientell og dårlig rykte, skumle historier, mistenkelige personer, mørke netter med uvær, en skatt som må finnes og et stadig voksende nett av problemer, hemmeligheter og intriger. Men det må sies at den ramsalte sjørøveroriginalen til Stevenson og du Mauriers smuglerkrim begge er mer fullendte og spennende verk enn Moonfleet, og at lydbokversjonen av dem også er mer solide. Det skyldes nok først og fremst den ujevne utdelinga av talent blant forfattere.

John er som sagt hovedperson i Falkners verk (om du syns forfatternavnet låter kjent, så må jeg innrømme at jeg også syns det er kort til den mye mer kjente William Faulkner, 1897-1962, men disse to må for all del ikke forveksles). Han bor hos tanta si, som ikke er særlig kjærlig, går på skole med den søte jenta Grace og bruker ellers tida si på å streife rundt i Moonfleet, som også er navnet på den britiske kystlandsbyen han bor i. Når vi kommer inn i handlinga er en unggutt akkurat blitt skutt og drept i en kamp mellom vrakplyndrere og smuglere på den ene sida og lovens lange arm på den andre, representert ved magistraten mr. Maskew. Det var mr. Maskew sjøl som skjøt, på kloss hold, og i følge mange vitner var det helt unødvendig og en rein maktdemonstrasjon. Den døde gutten er David, sønnen til den lokale kroverten, Elzevir Block, som nå mer enn noensinne har ei høne å plukke med Maskew. John er nysgjerrig på hva som er hendt med David, og får historia av graveren på kirkegården, mr. Ratsey, mens han hugger ut inskripsjonen på gravsteinen. Innbakt i den kommer også ei hundre år gammal fortelling om smugleren kaptein Mohune, bedre kjent som Svartskjegg, og den store diamanten han rappa fra kong Charles I (1600-1649).  

Legenden sier at Svartskjegg går rundt og leiter etter skatten sin nattestid. John blir redd og vil helst ikke oppsøke kirkegården, men gjør det likevel. Nåtid og fortid veves sammen i Johns fantasi. Han blir raskt oppslukt av alt som har med Svartskjegg å gjøre, inkludert smuglergruppa mohunene og sjølsagt diamanten. Han observerer de voksne, særlig Ratsey og Elzevir, og mistenker at de leiter etter diamanten i landsbyen. Etter et fryktelig uvær har det blitt oversvømmelser rundt i Moonfleet, blant anna på kirkegården. Det fører til at flere hulrom på kirkegården åpner seg. John sniker seg inn i ett av dem, finner en hemmelig gang som leder til krypten og der: smuglergods. Rett under kirka! Når smuglerne kommer, må John gjemme seg bak ei gammal og råtten trekiste. Han kjenner igjen flere av stemmene og skjønner at store deler av landsbyens mannlige befolkning driver med vrakplyndring på si, rett under nesa på Maskew. Hvem kan han da stole på? Så går de endelig. Det er bare ett problem: de stenger igjen utgangen når de går. Og John befinner seg aleine i krypten, uten noe annet selskap enn kister og vintønner og det som viser seg å være liket av Svartskjegg. 

Og derfra går det slag i slag. Hørespillet, som varer i halvannen time, er fylt til randen med spenningstopper - for min del blei det litt for mye. Det er ikke grenser for hva John vikler seg inn i, finner ut av og får til, og de voksne han har rundt seg, er mer opptatt av at han skal være en mann og være med på "moroa", som drikking og vrakplyndring, enn at han skal skjermes for brutalitet og voldsomhet. Kun én mann, Elzevir, tar en mer omsorgsfull rolle. På mange måter kan en si at han erstatter sin David med John, og de to utvikler et svært rørende og fint skildra forhold. Men det redder dem likevel ikke fra kjipe lurerier, lange fengselsopphold og hardt tvangsarbeid. Slik går flere år av Johns liv, og mot slutten av historia er han blitt voksen. Men det er fremdeles ikke over.  

Dette virker kanskje veldig spennende, og er det også, på mange måter. Men ikke for en voksen lytter som kjenner igjen et frampek når det kommer susende. Det kommer også av det fortellertekniske grepet som er valgt: vesentlige deler av historia fortelles isteden for å spilles ut. Mange egentlig gode og dramatiske scener blir da platte, matte og helt uten futt. Men for målgruppa, som jeg oppfatter er barn og unge mellom 12 og 16 år, er dette helt passe. Avbruddene med gjenfortelling fungerer som hvilepunkter, slik at ikke de hektiske spenningstoppene tar pusten fra en eller skremmer vannet av andre. Dessuten er det gjort veldig solid og overgangene er fine, slik at det slettes ikke er et irritasjonsmoment. Men kontrasten blir stor, til for eksempel Vertshuset Jamaica, der en rett på hele tida, uten pause. Likevel syns jeg at ensemblet kunne tatt seg tid til å dramatisere noen flere scener, for det ville tjent helhetsinntrykket av hørespillet og gitt John mer å spille på. Men det er kanskje for mye forlangt. Ikke veit jeg hvem som er ansvarlig i dette tilfellet heller, om det er forfatteren sjøl, den opprinnelige adaptasjonen fra bok til hørespill eller norsk tilpasning og oversettelse.

Også er det noen andre momenter som skurrer litt. For eksempel kommer historia så fort i gang at menneskene vi følger ikke er godt nok etablert i lydbildet. John er på plass, og det er greit, men de resterende karfolka, ja, for det er stort sett mannfolk som gestalter rollene her, byr på et sammensurium av østlandsdialekter. Det er mange like mannsstemmer som både brummer og brøler mens andre lydeffekter buldrer i bakgrunnen, og da blir det av og til svært vanskelig å skille dem fra hverandre. Enkle grep kunne gjort dette mye lettere for lytterne. 

Både på handlingsplanet og utviklingsplanet er teksten svært endimensjonal og enspora. Det dreier seg stort sett bare om denne diamanten og forviklingene og dramatikken den skaper, alt annet er uviktig. Relasjonen mellom John og Grace kunne for eksempel blitt spilt litt mer ut til glede for målgruppa, slik at vi skjønner at det er mer enn ei begeistring, og at den er gjensidig. Det krever at John er fascinert av mer enn utseendet hennes, som likevel ikke synes særlig godt gjennom stereoanlegget. En kunne også problematisert det faktum at hun er Maskews datter, noe som etter hvert setter John i en svært vanskelig posisjon. Slik det er nå, er Grace en helt tom figur. I begynnelsen hadde John også tante Jane, men hun kaster han ut etter at han har vært noen dager i krypten og deretter liggi sjuk på vertshuset. Hun tror han er blitt en fyllefant, og vil ikke ha noe mer med han å gjøre. Dette er noe John sørger over i kort tid der og da, til han blir tatt inn av Elzevir, men seinere tenker han knapt på det. Jeg finner ikke det særlig troverdig hvis det er slik at han er oppvokst hos henne. Denne handlingstråden kunne en holdt på lenger, og kommet tilbake til mot slutten for å skape mer helhet. 

I tillegg går det noe hurtig i visse passasjer, noe som i sin tur kan føre til at lytteren blir i stuss om hva som egentlig har skjedd eller faktisk skjer. Dette gjelder for eksempel når John knekker bibelverskoden på papirlappen han fant i medaljongen til Svartskjegg. Hvordan det egentlig henger sammen med disse versene, er kan hende litt vanskelig å begripe for en moderne lytter. Bibelvers er ikke lenger en solid og naturlig referanse for den oppvoksende generasjon og ei heller et grunnlag i samfunnet på samme måte som før. Her hadde det vært lurt å ta det hakket mer langsomt, slik at en sikrer at i alle fall halvparten av målgruppa henger med.

Moonfleet er inndelt i to deler på hver sin cd, med henholdsvis åtte og ti avsnitt. I rolla som den unge John finner vi en ganske overbevisende Lars Berteig Andersen (f. 1988), mens John som voksen og fortellerrolla er forbeholdt en alltid solid Mads Ousdal (f. 1970). Han har dessuten en veldig flott stemme som gjør seg godt i lydbokformatet, sjøl om han her har mindre å spille på enn i andre sammenhenger. Lasse Lindtner (f. 1955) bekler rolla som Elzevir og er svært god, mens Ratsey spilles av Sverre Bentzen (f. 1941). Når disse i tillegg får selskap av Eindride Eidsvold (f. 1961) som magistrat Maskew, blir det fort mange like mannsstemmer, sjøl om hver og en egentlig gjør en fin innsats. 

Ellers må jeg påpeke at lydbildet lett blei dominert av litt klisjéfylt hollywoodmusikk. Det er kanskje vanskelig å unngå i slike produksjoner, men noen andre grep innimellom hadde likevel ikke gjort noe. For en voksen lytter blei det tidvis irriterende og veldig forutsigbart - jeg skulle ønske de i produksjonen hadde hatt mot nok til å la stemmene bære og stillheten få litt rom av og til. Det var også mye utydelig roping og kaving i mørket, noe som bare virker forvirrende, og den raske slutten er noe i retning av at "alle var enige om at det hadde vært en fin tur", noe det jo slettes ikke var. Men målgruppa vil nok kjøpe det lell, fordi slike røverhistorier som denne først og fremst er underholdning, ikke usedvanlig godt håndverk.

Kongsemnene

Bildekilde: Lydbokforlaget

Henrik Ibsen (1828-1906) er en av våre mest kjente forfattere, og en mann som de fleste norske mennesker har et forhold til - vi veit i alle fall hvem fyren var og har en viss idé om hva han holdt på med. Og som bokelsker og bokblogger skulle det bare mangle at en ikke av og til tok seg en tur bakover til de gamle klassikerne og leste nettopp litt Ibsen. Men da det er en smule vanskelig å kombinere lesing med å kjøre bil, valgte jeg for første gang Ibsen på lydbok.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å begynne med. Skuespillet Kongsemnerne blei opprinnelig utgitt 31. oktober 1863 og hadde premiere 17. januar året etter på Christiania Theater med Ibsen sjøl som regissør. Men selve handlinga er lagt gode seks hundre år tilbake i tid. Kunne et slikt sprik i tid overkommes, og hadde Ibsen klart å gjøre handlinga interessant? I tillegg må en ta med i beregninga at innspillinga gjort av NRK Radioteatret er fra 1979 - altså ganske lenge etter at Ibsen skreiv sitt historiske skuespill. Jeg var spent på om de for eksempel hadde tatt noen litt for moderne grep i dramatiseringa, slik at det hele ikke ville fungere særlig godt. Og ikke minst - hvordan ville ei såpass gammel innspilling tåle tidas tann? Ville det virke oppstylta og stivt på meg i dag?

Disse spørsmåla vil jeg vende tilbake til. Først litt om bakgrunnen for stykket: Vi befinner oss i høymiddelalderen, og det å ta kongsnavn er mang en manns største interesse. Det har for lengst gått inflasjon i å kalle seg kongssønn, og tronpretendentene er alt for mange, noe som gjør det nødvendig med harde tester og enda hardere straffer for dem som feiler. Men så kommer Inga fra Varteig. Hun bærer jernbyrd, og etterpå er håndflatene like hvite og mjuke som før. Slikt kan ikke være annet enn et tegn fra Gud, på at hennes sønn, Håkon Håkonsson (1204-1263), er den rette kongen, sjøl om han dessverre er uektefødt.

Før dette er Håkon allerede anerkjent som sønn av Håkon III Sverresson (ca. 1182-1204) av hans etterfølger, kong Inge Bårdsson (1185-1217), og han er tatt til konge av birkebeinerne på Øyrating i 1217. Men kirka trenger klare bevis for å støtte ett kongsemne foran et annet, og med den plettfrie jernbyrden blir Håkon Håkonsson det naturlige - det eneste mulige valget. Kirka og baglerne ville gjerne praktisere primo genitur, der den eldste ektefødte sønnen arver krone og kongemakt, men i et så ustabilt politisk klima som Norge var fram til og med Håkons kroning i 1247, er det nesten umulig. Dessuten, i følge historiker Sverre Bagge (f. 1942), er så å si alle norske konger fram til 1263 og Håkons rettmessige etterfølger Magnus Lagabøte (1238-1280), født utafor ekteskap.

Men den unge kong Håkon sitter ikke særlig trygt. Han har nemlig en sterk konkurrent i jarlen, Skule Bårdsson (1189-1240), han som har vært formynder og forvalter av riket til Håkon sjøl blir gammel nok til å styre, og til han endelig, i 1223, får kirkas støtte. Skule opplevde å bli totalt forbigått som kongsemne når broren hans, kong Inge, døde, og synes det er grusomt at en unggutt er konge i navnet, en uektefødt unggutt, en fyr som Håkon Håkonsson, som deler kongemakta med han, jarlen, og som attpåtil gifter seg med dattera hans, Margrete Skulesdatter (1208-1270), som en del av en maktpolitisk avtale med jarlen. Dette skaper i stor grad tematikken og dramatikken i Kongsemnerne.

I tillegg til at NRKs dramatisering følger Håkon og Skule tett, er det også en tredjeperson med i det politiske spillet. Nikolas Arnessøn (1150-1225), bispen i Oslo og sjef for baglerne, er litt av en edderkopp, der han trekker i tråder, manipulerer og spiller på motsetninger. Her har Ibsen mest sannsynlig latt fantasien legge til detaljer, for som det presiseres i heftet som følger med lydboka, fins det ikke sikkert historisk belegg for at biskopen var en slik maktmann. Men det vi faktisk veit, er at han var en av dem som ville ta livet av den nyfødte kongssønnen i 1204-1205, og at han sjøl kunne fremme krav på trona som sønn av kong Harald Gilles enke Ingrid. Uten at Ibsen tematiserer dette i det hele tatt, skaper bispen i alle fall en svært spennende dynamikk i stykket. Kongen vil hevde sin rett, det vil jarlen også. Men biskopen sniker rundt, og en veit aldri hvor en har han eller hvem han egentlig støtter, sjøl om han tilsynelatende er på Håkons side.

Det er flere kvinner med i stykket også, i roller som mor, datter, kone og så videre, og de observerer ofte hva som skjer, for eksempel under kongevalget i første episode. Men det er mannfolka som har de bærende og mest aktive rollene i Kongsemnerne. De får vise seg fram både i monologer og dialoger, og særlig blir det spennende når bispen ligger for døden med en hemmelighet som betyr alt for jarlen. Har brevet kommet? Hvor er det? Hva står det? Biskopen klarer ikke å lese lenger. Stoler han nok på noen andre til å betro seg til dem, eller vil han gi brevet fra seg, ulest, totalt uviss på utfallet? Kongen er uvitende om alt dette, mens bispen vipper att og fram mellom hva som er riktig å gjøre. Samtidig blir jarlen mer og mer desperat, ja, nesten besatt av å få tak i brevet. Løsninga på det hele er genial, og på samme tid en katalysator for videre handling. Jeg skal ikke skrive stort mer om hvordan det hele går - det veit vel uansett de fleste som kjenner historia.

Radioteatrets versjon av stykket er inndelt i fem episoder som hver tar for seg en intens og viktig del av maktstriden mellom de tre mannfolka Håkon, Skule og Nikolas. Vi følger dem fra jernbyrden i Bergen i 1218 og går via mange konfrontasjoner og maktkamper før vi kommer til det store oppgjøret i Nidaros i 1240. Håkon Håkonsson spilles av Bentein Baardson (f. 1953), Skule jarl, seinere hertug Skule, spilles av Knut Risan (1930-2011), og Bjarne Andersen (1909-1982) har rolla som biskopen. De gjør det svært godt, alle tre, og har gode, klangfulle stemmer med mye kraft, liv, nødvendige nyanser og følsomme uttrykk. Men det er helheten, ensemblet, som gjør stykket imponerende.

Tematikken, maktkamp og maktbegjær, er i aller høyeste grad fortsatt relevant i dag. Bare se på hvordan de politiske partiene posisjonerer seg, spiller hverandre ut, angriper og forsvarer, nærmest etter tur. Det betyr at Ibsen har klart å gjøre handlinga aktuell (sjøl om jeg finner handlinga i stykket mye mer spennende enn dagens politikk). Mest sannsynlig var stykket nokså aktuelt i Ibsens samtid også, sjøl om de tydelige politiske fraksjonene, slik vi kjenner dem i dag, mangla i 1863. Men det var klart det var sosiale grupperinger med en tydelig politisk agenda da også. At innspillinga var fra 1979 tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Språket var av og til litt tilårskomment, men det var med på å skape rett stemning. Når handlinga først er lagt til høymellomalderen, kan ikke skuespillerne bruke svært tydelige moderne sosiolekter eller sjargonger, det sier seg nesten sjøl. Heldigvis har instruktør og tilretteleggere (Bleness og Nilsen) funnet det som virker å være en god balanse mellom den opphavelige sceneteksten og en tradisjonell radiodramatisering.

Det er faktisk en veldig flott dramatisering, som er imponerende visuell, og det bare med stemmer, lyder og noe musikk. Det kommer nok litt an på innlevelsesevnen til den som lytter, men det er vanskelig å ikke bli grepet av alvoret, å ikke se alt som står på spill for kongen som politisk aktør og Norge som nasjon hvis en ny borgerkrigsperiode bryter ut. Men så har også Ibsen de aller beste forutsetningene. Stykket er lagt til ei spennende brytningstid politisk sett, det er en svært skummel hovedkonflikt som spilles ut, og hadde jarlen fått det som han ville, hadde nok norgeshistoria vært ganske annerledes. Det mest interessante for meg, og kanskje for andre som kjenner historia, er de etiske spørsmåla som reises underveis. Bispen har sine, jarlen har atter andre. Den eneste som ikke tviler, er kongen. Sånn sett er han litt endimensjonal. Men han har sin utvikling, han også, i forhold til Margrete og med tanke på hans visjon for Norge. Norge har lenge vært ett rike, sier han, men nå skal det bli ett folk. Det krever at han går lenger enn noen annen konge.

  

Oppbygninga av konflikten er gjort mesterlig, komposisjonen er tett og stram. Enkelte scener er rørende, noen replikker er morsomme. Men det er tragedien som dominerer. For sjøl om det går bra med vår helt, er det mye som går fryktelig dårlig. Det som mangler for at tragedien skal være komplett sett med antikke øyne, er plasseringa av renselsen, katharsis. Det er alltid helten som skal gjennomgå den, og det er derfor han er og blir vår helt, fordi han våkner opp, erkjenner problemene og gjør det rette. Men her er det antagonistene som går igjennom renselsen. Det er et fascinerende og noe uventa grep, men det fungerer bra. Slik sett kan en si at Ibsen, gjennom stykkets interne logikk, legitimerer Håkon Håkonssons gudegitte kongemakt. Noe som utvilsomt må ha passa svært bra i nasjonalromantikken som epoke og nasjonsbyggingsprosessen som politisk prosjekt.

Kongsemnerne er ikke så intens og nær å lytte til som for eksempel Vertshuset Jamaica, men slik er det når en rullerer på tre hovedpersoner istedet for én, og helt bevisst gjør plass til en polyfoni av stemmer som alle skal komme med sitt. Dette til tross, Ibsens historiske drama er mye mer helstøpt enn den underholdende kriminalfortellinga til Daphne du Maurier, og blir nok værende lenger i minnet fordi innholdet er så viktig, og fordi ei scene som biskopens dødskamp til munkenes gregorianske sang ikke akkurat er hverdagskost. Her er det mening og emosjonell berøring i flere lag, noe som er viktig for en varig leser- eller lytteropplevelse. Hør den, du også, og kjenn sjøl.

Vertshuset Jamaica

Bilete: Lydbokforlaget

Det går særs lengje mellom kvar gong eg høyrer på lydbok. Det går også lengje mellom kvar gong eg heilt friviljug les ei krimbok. Men nå har eg gjort båe - med kriminalforteljinga Vertshuset Jamaica som høyrespel på full guffe i bilen. Og det var slettes ikkje ille!

Det er den britiske forfattaren Daphne du Maurier (1907-1989), seinare både Lady og Dame, som har skrive boka som høyrespelet er basert på. Frå før har eg lese Rebecca (1938). Jamaica Inn kom ut i 1936 og reknast som forfattarens gjennombrot. Ho vart gjeve ut på norsk i 1938 (Cappelen) og på nytt i 1980 (Fredhøis), medan mi utgåve, høyrespelet frå det velkjende Radioteatret, er ein NRK-produksjon frå 1972. Regien er ved Noregs kriminalekspert nummer ein, Nils Nordberg (f. 1942). Boka, som kom ut for snart åtti år sidan, er lagt attende til tida kring 1810. Det avspeglast til ein viss grad i innhaldet med, kor til dømes hestesteling står sentralt. Annan tidskoloritt er postvogna som kjem to gonger i veka, mangelen på elektrisitet - her må dei kveikje ljos stadig vekk, viktigheita av skipstrafikken, ikkjeeksisterande kystvakt og stadige konflikter mellom England og Frankrike. Men at høyrespelet er over førti år gammalt, kunne verkeleg ikkje eg høyre!

Det kan hende det er store sprik mellom høyrespel og bok, men av di eg ikkje har lese boka, kan eg ikkje seie noko om det her. Difor gjeng me rett på handlinga. Det hele byrjar med at 23-åringen Mary Yellan misser mor si i sjukdom. Av di ho er ung og ugift, må ho verte forsørga, og då går ferda til dei næraste slektningane, tante Patience og onkel Joss. Dei driv eit vertshus som heiter Jamaica, og i byrjinga er Mary forventningsfull og glad. Ho gler seg til å sjå tanta si att, og til å kome til ein annan plass. Men medan ho reiser med vogn til Bodmin Moor i Cornwall, vert framtida stadig mørkare. Ryktet til Jamaica er ikkje bra, og Mary får høyre at unge kvinner som ho sjølv ikkje har noko å gjere på Jamaica. Respektable menneske stanar ikkje der meir, dei fer berre vidare, same kor lenge dei har køyrt. Då Mary endeleg kjem fram etter ei lang reise på humpete vegar, vil ikkje kusken følgje ho fram til døra. Han berre ropar at ho kan banke på, så vert det nok opna. Så er han vekk.

Den som opnar er Joss Merlyn, den inngifte onkelen hennar Mary. Han er meir enn to meter høg, brysk og sinna og mørk som ein tater. Han er ikkje glad for å sjå ho i det heile, og vekslar mellom å true ho og å skremme ho med forteljingane sine. Tante Patience, som Mary hugsa som blid og glad, er vorte ei bleik, gammal kvinne. Mary skjønar fort at tante Patience er redd, livsredd. For onkel Joss. Og at det hender mykje på Jamaica som Joss vil halde hemmeleg av di det ikkje er heilt lovleg. Mellom anna kjem det vogner og gjester til vertshuset midt på natta. Det knasar utanfor vindauget til Mary, store kasser er bore inn på vertshuset og gøymt i eit avstengd rom. Mary er rask til å ta på seg kleda og snik seg ned trappa heilt utan å knirke. Men det skulle ho aldri gjort. Når ho ser rennesnara som hengjer frå taket, vert ho overtydd om at ho må få med seg tante Patience og stikke av, før det vert for seint.

Og med det vert Mary innblanda i ein heil haug intriger og mysterium som inkluderar menneska i Bodmin Moor og Cornwall spesielt og i England generelt. Ho vandrar over heiene midt på natta som ein annan Brontë, Jane Eyre, Catherine eller Heathcliff, ho råkar ukjende menn på underlege plassar og spionerar hemningslaust på onkelen sin. Det vert raskt farleg, og av di Mary er ein smule naiv, tråkkar ho midt i salaten både seint og tidleg. Heldigvis er Mary også snartenkt og rappkjefta, og ved meir enn ein anledning maktar ho å stikke av frå mannleg fysisk overmakt. Ho er med andre ord ei skikkeleg heltinne! Og det passa særs bra for meg nett no, etter å ha dingla rundt med den slappe Dahlia. Men nok om det.

For røynde lesarar eller lyttarar er det ikkje så mykje ved Vertshuset Jamaica som kjem brått på. Dette er formellitteratur, men det er god formellitteratur. Nokre uforusette vendingar der det jo, sjølv om det i det store og det heile endar slik ein trur. Her, som i den gotiske romanen Rebecca, er inspirasjonskjeldene tydelege. Eg tenkte i alle fall på britiske klassikarar meir enn ein gong, men av di du Maurier har nytta førebileta godt, vert det ikkje tamt eller klamt. Spenningsboka vert tydeleg skriven for å underhalde, og det gjer ho verkeleg. Det som er flott, er at det verkar som om det heile er eit overskuddsprosjekt, det boblar med inspirasjon og skaparglede, antagelegvis heile vegen frå boka via lydboka og til meg. Så har det seg også slik at Jamaica Inn er ein verkeleg plass, nett i Bodmin Moor i Cornwall, kring der du Maurier budde mest heile livet. Forfattaren skal ha vitja vertshuset då ho var ung, og det kan verke som om det sette tydelege avtrykk. Ho har nytta noko av historia til vertshuset i boka si, så dei som vil lese eller høyre Vertshuset Jamaica, vil eg frarå å lese om staden. Ein britisk adaptasjon, basert på Hitchcockfilmen frå 1939, kan du finne her. Merk deg at det er store ulikskapar mellom bok og film.

Høyrespelet er dramatisert av BBCs Brian Gear og omsett til nynorsk språkdrakt av Ivar Eskeland. Det er eit særs velklingande mål gjennom mest heile stykket; berre eit par gongar kan ein høyre at det ikkje er vestlendingar som røder. Hovudrollene er spela av Astrid Folstad, Elisabeth Sand, Per Sunderland, Siri Rom, Lars Andreas Larssen og Jan Hårstad, og attmed dei kjem nesten tjue andre skodespelarar i ulike roller. Det er eit utroleg godt, sterkt og samkjørt ensemble, mykje takka vere opphaveleg tekst og regissør Nordberg, trur eg. Det kan verte litt mykje pusting somme stunder, men av di det både er spanande og morosamt å høyre på, så bryr ein seg ikkje noko særleg om det. Musikken vert nytta godt for å skape spenning, bryte opp og skilje mellom det som i boka er ulike kapittel. Forteljaren skapar ein raud tråd mellom scenene, og Marys monologar sørgjer for at lyttaren alltid har ein viss oversikt.

I det heile tatt: Tre underhaldande timar i lag med Mary Yellan og mysteriene ho kjem utfor. Høyrespelet kan anbefalast til samtlege over 14 år som ønskjer spenning, men ikkje vil verte vettskremte. Her lagar ein alle mentale bilete sjølv (godt hjelpt av den intense forsida på lydboka, kanskje), og jamført med mykje moderne krim er dette beint fram blodfattig. Men heilt miss Marple er det likevel ikkje. Gjennom råkande skildringar av folket på vertshuset Jamaica kjem vi tett på korleis dei levde for to hundre år sidan. Det er mange brutale og triste lagnadar, noko Mary Yellan verkeleg får røyne. Og viss du vil vite meir, må du nesten høyre Vertshuset Jamaica, du med.

I skyggen av Rebecca

Britiske Daphne du Maurier (1907-1989) er mest kjent for sin lange gotiskinspirerte, djupt tragiske kjærlighetsroman Rebecca fra 1938 (som kom på norsk i 1939 ved Helen Stibolt). I følge omslaget er den både et klassisk drama og høydepunktet i du Mauriers forfatterskap, som i følge The New York Times er i en klasse for seg. Vel. Alt med måte.

Og nettopp det burde ved du Maurier lært seg også. Rebecca strekker seg over 439 tette pocketboksider og er ikke på noe vis måteholden. Her følger vi en for lengst forelda, nokså arrogant overklasse som drukner i luksus, representert ved den snart middelaldrende herremannen Maxim de Winter, hans elskede storgods Manderley og en diger tjenerstab. Kontrasten til den navnløse, purunge, foreldreløse og fattige hovedpersonen (også jeg-et og fortelleren i boka) blir dermed svært stor. Og historia skrider av sted med blomstrende benevnelser, svulstige skildringer og sanseberusende beskuelser. Ja, i alle fall for hovedpersonen. For leseren kan det hele av og til virke nokså oppstylta og kunstig, i beste fall som middelmådig og litt gammeldags prosa. Språket er også alderdommelig, og hvis innlegget skulle passe boka som hånd i hanske, burde det vært skrevet på reinspikka riksmål.

Misforstå meg rett: boka er egentlig ikke så veldig dårlig. Det er bare så himla mye av den, hele tida. du Maurier kan ikke la være å understreke blomstenes prakt både fire og fem ganger, og skildrer fargespillet og mengdene og duftene så det er til å bli svimmel av. Skogen, som blir mørk og skummel i skumringa, må også nevnes gjentatte ganger, i likhet med de skumhvite bølgetoppene og dønningene fra havet som slår opp mot den digre eiendommen, moloen, skjærene, klippene og den vesle strandhytta. Leseren får aldri ro, får aldri mulighet til å lage sine egne bilder. du Maurier er på deg som en klegg og instruerer pågående detaljert og nøyaktig om hvordan absolutt alt skal være, se ut, smake, lukte og føles. Og det fungerer, men det verken berører eller engasjerer. Jeg blir totalt passivisert, og er etterlatt bare til å, vel, lese. Og hvis en ikke etterlyser et følelsesmessig engasjement, kan det være greit nok.

Den purunge, ja, hun er jo nesten bare barnet, Maxim de Winter, hennes egen ektemann, kaller henne jo "ungen min" i store deler av boka, er naiv, uerfaren, passiv, sjenert, engstelig, nervøs og ute etter å gjøre alle til lags. At hun er navnløs, er et ynkelig forsøk på at leseren skal tre rett inn i hennes skikkelse og virkelig være denne uskolerte fattigjenta som får oppleve "ungpikedrømmen", som blir hodestups forelska i en mann som kunne vært faren hennes, som gifter seg med han, og som dermed går fra å være en særs dårlig selskapspiketrainee hos den redselsfulle fru Van Hopper til å bli fru de Winter, versjon to. Litt av et hopp. Nokså underlig at hovedpersonen ikke reflekterer over det sjøl. 

Og det er det som er det rare her, i alle fall for meg: utover å tenke på sin elskede Maxim, deres ekteskap, den vrange tjeneren fru Danvers, klær, sminke, hunden Jasper og det store skjæret i sjøen; Maxims avdøde kone, Rebecca, så tenker ikke jeg-et. Hun har ingen tanker om seg sjøl som et eget, sjølstendig individ. Alt er knytta opp til å bli vurdert av dette mannlige, representert ved Maxim de Winter. Min verden er min mann - min mann er min verden, er et refreng som passer svært godt. Det virker helt tullete, litt for offervillig, men jeg kan til nød sette det på kontoen "Fra de forgangne århundrer". Likevel er det et tankekors, at en kvinnelig hovedperson, i en typisk kvinneroman, skrevet av ei kvinne, er så hardt forma av et universelt, mannlig blikk. Her finnes ikke spor av kroppslighet eller seksualitet, det er til og med hemmelig hvorfor disse to så brått tiltrekkes av hverandre, hvis det er det de gjør. Foruten musegrått hår og neglegnaging, og da særlig på tommelen, ilegges ikke jeg-et noen ytterligere person-karakteriserende egenskaper eller definerte utseendemessige karakteristika. Det gjør at hun er en skygge.

Foruten det svært tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, som virker fremmed etter å ha lest norsk samtidslitteratur, er det mysteriet med ekskona Rebecca som tar mesteparten av plassen her, både for forfatter, hovedperson og leser. Hun spøker både i kulissene og midt på scenen, og levendegjøres gjennom lange erindringer. Men alle orda, alle stemningene som klæsjes på hverandre, alle de eviglange replikkene, gjør at spenninga sprekker opp. du Maurier klarer ikke å holde intensiteten oppe på et jevnt nivå. Jeg ville forsåvidt vite hva som skjedde, sjøl om boka var forutsigbar. Men jeg hadde aldri problemer med å legge den fra meg. Likevel gikk det fort, fordi boka ikke ytte meg motstand på noe nivå. Den er forbløffende lettlest, akkurat som jeg-et er forbløffende formløst. Men dessverre går du Maurier i fella et par ganger: hun lar leseren få vite mer enn jeg-et. Når leseren da skal være med på jeg-ets oppklaring av saken, blir det av og til langtekkelig og anmasende, fordi informasjonen allerede er på plass. Nye detaljer kommer ikke. Romanen kunne gjerne vært kutta en god del i slike passasjer.

Fortellergrepet er i og for seg greit, retrospeksjon, men som alltid utroverdig når detaljrikdommen ingen ende tar og når nesten halvparten av boka spenner over tre dager, mens resten går over omtrent tre måneder. Det er som sagt et kvinnelig, navnløst jeg som fører ordet, at hun er naiv påvirker sjølsagt også hvordan leseren forstår helheten, at hun ikke involveres i hva som virkelig skjer, gjør at "alle" sitter på gjerdet, med henne. Når da leseren får mer informasjon og går i fra jeg-et i kunnskap, kommer et lite kledelig brudd i teksten som for all del burde vært unngått. De viktigste elementene i romanen er gjenfortalt, i monolog eller dialog. Det som faktisk skjer, skildres i fortid. Generelt synes jeg det er et usjarmerende grep, fordi det så sjelden fungerer. Her slingrer det sånn passe i vei. 

du Maurier var åpen med sine inspirasjonskilder, og her er det svært tydelig at det er Jane Eyre som er idealet. Jeg-et har mye til felles med henne: foreldreløs, fattig, opplever at en mann som er henne overlegen på alle måter vil ha henne, og at deres samliv er prega av "spøkelser fra fortida" i form av ekskoner, levende og døde og ravende gale. Til og med Rebecca og Bertha har sine fellestrekk. Men der Jane Eyre er vittig og sjølsikker; hun forlater jo tross alt Mr. Rochester, er fru de Winter bare daff og usikker. Humor er i grunn ikke en essensiell del av denne boka, og det skulle det kanskje heller ikke være? Likevel er det flere scener som blir komiske, helt ufrivillig, fordi jeg-ets opptatthet av Maxim de Winter når sjukelige høyder. Å innstille seg etter ektemannens svingende luner er sjølutslettende og fremmed for meg i dag.
Det er også tydelig ar Rebecca er blitt et forbilde for mange andre forfattere innen litterære lettvektere; de store britiske godsene, familiehemmelighetene, de blendende skjønnhetene og de kjekke mannfolka, de tilfeldige vitnene og de utro tjenerne, kjærlighet, sjalusi og påfølgende dramatikk er alle felles ingrendienser sjøl om plottene er annerledes utforma.

Noe av det viktigste i boka, for meg, er ikke hele greia med Rebecca, men hvordan jeg-et reagerer på Maxims hemmeligheter. Her opplever jeg at forfatteren lar alle sjanser for å kritisere både enkeltindivider og samfunn gli unna: det er ingenting annet enn kjærligheten som gjelder. Men fordi sannheten er såpass drøy, klarer jeg ikke la være å stille spørsmål ved jeg-ets mentale helse. Er hun virkelig klar over hva hun gjør? I mine øyne kan alvorlige forbrytelser aldri unnskyldes, og ett av rettsstatens viktigste prinsipper er likhet for loven. Her demonsterer du Maurier mot sunn fornuft, og lar gjerningsmannen slippe fri. Eller gjør hun? Det kan jo diskuteres hvem som er den egentlige slangen her, og hvem som setter hvem fri. Tydelig er det uansett at forestillinga om hva som er romantisk dominerer i jeg-ets fortelling. Og det er for skralt for meg. Samtidig blir jeg provosert over at forfatteren ikke tematiserer det overhodet, hun lar jo ikke en gang jeg-et reflektere over ektemannens handlinger. Det er vel fordi hun ikke evner å reflektere.

Det store og dystre mysteriet med ekskona Rebecca, som preger ekteskapet, hovedpersonene og hele romanen, er ikke så stort og dystert som forfatteren vil ha det til. Jeg opplever at hun har tatt en "enkel utvei" mot slutten, og er derfor skuffa over løsninga. I tillegg synes jeg at boka slutter brått, sjøl om slutten forsåvidt er grei nok. Jeg ser at det kan være vanskelig å skrive videre fra nettopp dette punktet, og tenker at det er derfor det blei sånn. Men etter 439 sider hadde jeg forventa mer, og etter en så intens oppladning hadde jeg forventa skikkelig kraft i suppa, ikke bare buljong. Alt i alt er jeg derfor ikke enig i at dette er et klassisk drama, sjøl om den berømmelige trekantkonflikten har vært tematisert sida tidenes litt utpå dagen. Og hvis dette er du Maurier på sitt beste, som mange mener, kommer nok ikke jeg til å lese henne igjen. Dessverre.