lørdag 30. mai 2020

Tre for tiåringen

Snart starter bibliotekenes fenomenale lesekampanje, Sommerles! Vi er sjølsagt med i år også og teller ivrig ned - nå er det snart 1. juni! Kanskje du og poden også blir med? Her kommer tre boktips som passer for barn mellom åtte og tolv år, litt avhengig av barnas lesenivå, om de leser aleine eller sammen med en voksen og hvilke sjangre de liker å lese. Uansett er bøkene supre å ta med seg inn i Sommerles!

Bildekilde: Bokelskere
Over grensen av Maja Lunde
Andre verdenskrig tematiseres litterært til det kjedsommelige for oss voksne, og oversvømmer i perioder både skjønnlitteraturen, faglitteraturen og alle skjermene våre med til dels nye perspektiver på gamle historier og like ofte det samme gamle en gang til. Men gode bøker for barn og unge om det samme fins ikke i like stor utstrekning. Derfor blei jeg ekstra fornøyd da jeg kom over denne barneromanen av Maja Lunde (f. 1975).

I Over grensen møter vi Gerda på ti år. Hun har god fantasi, elsker å leike og fekte og venter bare på det neste store eventyret, i ekte musketerånd. Men storebroren Otto deler ikke hennes syn. Han er blitt litt for alvorlig for Gerdas smak. Som om han også liksom er en del av krigen, som mamma og pappa og alle de tyske soldatene. Men den dagen Gerda hører stemmer fra kjelleren, må jo eventyret bare begynne! Mamma føyser det bare vekk og Otto vil ikke høre, så Gerda må utforske på egenhånd. Hun leiter, og finner to madrasser, ei bok og ei dokke. Som om noen bodde der nede, i kjellermørket! Da politiet kommer på døra og vil gjennomsøke hele huset, skjønner Gerda plutselig hva som står på spill og hvorfor mamma og pappa har vært så rare og hemmelighetsfulle den siste tida. Det gjelder å ikke si noe som helst! Men blikket hennes glir mot kjellerdøra...

Over grensen er ei spennende bok med handling lagt til andre verdenskrig, som på en tilsynelatende enkel måte bringer barna rett inn i krigens alvor og reiser viktige spørsmål. Kan en egentlig hate mennesker på grunn av utseende, religion eller kultur? Er det slik at vi ikke skal redde andre, bare oss sjøl? Kan vi la være å hjelpe noen som trenger det? Over grensen er ei viktig og relevant bok, en flott inngang til krigen som tema og en super samtalestarter for voksne og barn.

Bildekilde: Bokelskere
Tigermannen av Øistein Hølleland
De viktige spørsmåla fortsetter inn i Øistein Høllelands (f. 1950) bok Tigermannen. Tigermannen er ei novellesamling for barn der livets tilfeldigheter er den røde, tematiske tråden. Vi lever svært forskjellige liv i en og samme verden, og det er ikke til å komme unna at vi er usedvanlig heldige, vi som lever her i Norge. Men veit vi egentlig nok om livsbetingelsene i andre land? Og forstår vi hva det vil si å vokse opp i land som Bangladesh eller Zimbabwe?

Med presise tekster får vi i Tigermannen et aldersadekvat innblikk i barns skjebner rundt om i verden - et (u)behagelig avbrekk fra kjølige faktasetninger og ufølsom statistikk. Tekstene kan være opprørende lesning for en følsom sjel, og en blir ofte sittende å gruble etterpå. Slik er boka en engasjerende øyeåpner for nysgjerrige barn. Blant emnene som tas opp er klima- og miljøutfordringer, fattigdom og matmangel. Boka passer like godt for gutter som for jenter.

Den beste teksten i boka er lagt til ei kald vinternatt her i Norge. I "Lyset i glassbollen" er det spenning på flere nivåer, og kontrastene mellom fantasi og virkelighet er nokså brutale. Det skal vise seg at det er mye som kan skje når en er aleine hjemme! Teksten er velkomponert og lett å kjenne seg igjen i. Tigermannen er ei lettlest og tilgjengelig samling, og kan være ei bok å bruke i de nye læreplanenes tverrfaglige temaer, da den passer inn både under Folkehelse og livsmestring, Demokrati og medborgerskap og Bærekraftig utvikling.

Bildekilde: Bokelskere
Katt savna av Camilla Otterlei
Det er noe Simone ønsker seg mer enn noe annet i hele verden. Og det er en katt! Men det går ikke. Det kommer aldri til å gå. For pappa er nemlig allergisk. Superallergisk! Men det stanser ikke Simone, ikke egentlig. Hun drømmer om katter. Hun leser om katter. Og hun tenker på mennesker og lurer på om de er kattemennesker eller hundemennesker, og om de kan være venner. Hun og mamma er for eksempel kattemennesker begge to. Litt like. Bare synd at mamma så ofte er så langt unna med jobben. Da må Simone spise frokost aleine.

Men en dag finner Simone en lapp i jakkelomma si. Noen vil møte henne i skogen etter skolen! Hvem kan det være? Og hva vil den personen med henne? Det er både spennende og skummelt på samme tid, men Simone bestemmer seg for å ta sjansen. Hun går til skogen etter skolen. Og hun venter helt til noen kommer. Det viser seg å bli starten på et aldri så lite eventyr.

Med Katt savna har Camilla Otterlei (f. 1980) skrevet ei sjarmerende historie om vennskap, familier og bortkomne katter - der alt heldigvis går bra til slutt. Men ikke uten at Simone må gå i seg sjøl og finne ut hva som egentlig er viktig for henne. Er det drømmen om en katt? Eller å være en god venn? Slike gjenkjennelige hverdagshistorier er en vesentlig del av barnelitteraturen, og en fin inngang til mer avanserte tekster. Og jeg har hørt at det skal komme en oppfølger også!

Med andre ord: Les om Over grensen for alvor, lærdom og viktig tematikk, les Tigermannen for å utvide horisonten og les Katt savna for å få ei ufarlig og koselig historie. God les!

torsdag 21. mai 2020

Et velsignet barn

Bildekilde: Bokelskere
Hver eneste sommer møtes tre halvsøstre i farens sommerhus i den svenske skjærgården. Der skal de, frivillig eller ei, feriere sammen i flere uker, før de endelig får tilbake sine respektive liv: Erika, som er eldst, skal ta med seg Molly, som er yngst, og fly hjem til Norge. Der skilles de to jentene og ser hverandre ikke før neste sommer. Laura, som er nesten like gammel som Erika, kjører hjem til Sverige sammen med mora Rosa og jentenes felles far, Isak Lövenstad. Foruten disse intense sommerukene, lever jentene helt adskilt fra hverandre. Helt fram til sommeren 1979, da alt brått tar slutt og de ikke lenger vender tilbake.

Vi følger de tre voksne kvinnene Erika, Laura og Molly i nåtida. De har hver sine liv, er opptatte med sitt og har ikke så mye til overs for den åttifire år gamle faren, som nå har barrikadert seg ute i sommerhuset på Hammarsö sjøl om det er vinter. Rosa er død, og Isak er mutters aleine, kanskje for første gang i sitt liv. Søstrene ser hverandre sjelden, snakker av og til sammen på telefon. Hverdagene deres er ulike, de har forskjellige utfordringer med jobb, nabolag, barn, salg av hus, tidsklemme og samlivsbrudd. Men nå, som det er vinter og snøen faller i tjukke filler og året er 2005, tar samvittigheten overhånd. Erika vil snakke med faren før det er for seint. Hun setter seg i bilen og kjører mot Sverige.

På mange måter er det Erika som er hovedpersonen i boka, for vi vender stadig tilbake til hennes historie og hennes perspektiv. Det er hun som er eldst, og det er hun som husker mest fra de dagene i 1979. Samtidig har også de to andre søstrene sine egne minner fra denne sommeren, og bit for bit kan leseren legge puslespillet og finne ut hva som egentlig skjedde. Hvilke roller spilte de tre jentene? Og hva med faren deres, Isak? Hvordan henger det hele sammen, sett med henholdsvis et barns uskyldige og kan hende uoppmerksomme blikk og en voksen lesers forståelse og visshet?

Linn Ullmann (f. 1966) kombinerer nåtid og fortid, hverdagsfrustrasjoner og avgjørende, livsendrende hendelser, tenåringens frykt, den distré mammaens mange tanker, veslejentas snevre verdensforståelse og manglende kontekst, intense, vonde erfaringer og en fars valg på ei klok og uhyre velbalansert måte. Med språklig presisjon og en lavmælt stil lar hun jentene i 1979 fortelle med egne ord hva som skjedde, og hun lar de voksne kvinnene i 2005 reflektere og erindre rundt hendelsene, hverandre, eget liv og deres felles far.

Jeg opplevde at begynnelsen på boka var hakkete og litt utfordrende å følge. Det var mange navn, årstall og steder å holde styr på, ulike tråder å følge og scener å legge seg på minnet, i tillegg til vekslinger i tidsplan og fokaliseringsinstanser. Men etter å ha lest hele romanen, leste jeg begynnelsen på nytt, og den ga naturligvis mye mer mening da, for en leser med visshet om hva som rulles opp i løpet av boksidene. Likevel mener jeg at det kunne vært rydda bittelitt i starten, slik at historia, som er god og drivende fortalt, blei en smule lettere å komme inn i. Og alle frampek trenger kanskje ikke å komme på en gang?

Boka åpner med et kort avsnitt der det står at Erika er på vei mot Sverige og faren Isak i bil. Hun er ingen god bilist, men hun kjører likevel. Telefonen ligger på setet ved sida av henne. Hun kan når som helst stoppe og ringe, avlyse, velge å ikke reise, å snu, dra hjem, og det vil være en lettelse for både henne og faren. Men hun gir seg ikke. Hun kjører videre. Dette fikk meg til å forvente at boka skulle inkludere gjensynet, eller oppgjøret, mellom Erika og faren. Men det gjør den ikke. Hele romanen er bygd opp over den bevegelsen Erika gjør - ei reise på flere plan og i flere betydninger - og etter hvert som avstanden mellom Oslo og Hammarsö krymper, bringes hun stadig nærmere faren og fortida og blir tvunget til å huske det hun ikke vil huske. Den fysiske reisa er altså ramma for fortellinga, mens dypdykket tas i den indre reisa, erindringa og erkjennelsen av faktiske forhold. Det er klokt komponert.

Før jeg leste Et velsignet barn, hadde jeg lest Det dyrebare av samme forfatter. Og med utgangspunkt i disse to litt like romanene - begge har enkle grunnfortellinger som formidles med en kompleks fortellerstruktur, begge handler om familieforhold, tragiske hendelser og noe dramatisk som involverer unge mennesker - må jeg bare si at Ullmann er svært god på å skildre nettopp dette. Hun tar generasjonskonfliktene på alvor, får fram sårhet og usikkerhet hos de unge, følelsen av maktesløshet hos de eldre, og hun får til å skildre hele familier uten at det blir kaotisk. Styrken hennes ligger i å tone fullstendig ned de store hendelsene, skildre dem rett fram, uten overdrivelser eller mange detaljer. Ullmann er nøktern, rolig og sikker, og slik makter hun ikke bare å holde på leseren, men også skape spenning og uro i leseren. Da jeg leste Det dyrebare trakk jeg paralleller til bøkene til Monika Fagerholm, og det gjorde jeg denne gangen også. Det er noe med den intense, nesten skumle stemninga, det svenske miljøet og de repeterende elementene som gjør at bøkene vekker assosiasjoner til hverandre. 

Et velsignet barn er ikke ei kosebok, men ei bok som fortjener å bli lest, og som kanskje har sterkest appell hos dem som deler Ullmanns oppveksttid og som tar referansene som er hjemla i søttitallet. Det var noe av dette som gikk under radaren her hos meg, men ikke i så stor grad at jeg ikke klarte å henge med. Av hensyn til framtidige Ullmannlesere vil jeg ikke diskutere tittelen i det hele tatt. Og det i seg sjøl burde være et hint om at den er svært meningsbærende. Men hvem som er det velsigna barnet, og hva det innebærer, må dere finne ut av sjøl. Romanen anbefales til alle som vil lese ei dyster og vond men også stødig og god roman med eksistensiell tematikk der det etiske utforskes både i og mellom linjene.

søndag 17. mai 2020

Gratulerer med dagen!

Kjære alle sammen, gratulerer så mye med denne underlige nasjonaldagen! Jeg håper dere har hatt en nydelig dag, uansett hvor i landet dere har vært, og at dere har kost dere med ei feiring i miniatyr. Her har det vært uvanlig stille og rolig, nesten som en vanlig søndag, og bortimot helt uten alle de normale 17. maiingrediensene: Toggåing, sekkeløp, gnagsår, tørste barn, kioskkø, sultne barn, isbart, brus på kjolen, øredøvende korpsmusikk, slitne barn, grillselskap, ketsjup på kjolen, kakespising, isspising, skrubbsår på kneet, hurrarop, sang og flaggvifting. I dag måtte vi nøye oss med å høre noen fjerne klemt fra et korps på avveie og vifte med flagget til naboene. Jo, også var det noen tilfeller av is på kjolen, da. Nyt de siste timene av dagen, før det er hverdag igjen!

Fagert er landet
Fagert er landet du oss gav,
Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav,
soli ho sprett og ho glader,
signar vårt land i nord og sud;
soleis di åsyn lyser, Gud,
over vårt Noreg i nåde.

Signa då Gud vårt folk og land,
signa vårt strev og vår møde,
signa kvar ærlig arbeidshand,
signa vår åker med grøde!
Gud utan deg den vesle urt,
veiknar og visnar, bleiknar bort,
ver du oss ljoset og livet!

Tekst: Anders Karlson Hovden (1860-1943).
Melodi: Melchior Vulpius (1570-1615).

Dette er første og siste vers av salmen "Fagert er landet", som blei utgitt for første gang i diktsamlinga Solhov fra 1907. Melodien er fra 1609. 

lørdag 16. mai 2020

Bokhyllelesing: Aasmund Olavsson Vinje

Kan ein diktsyklus frå 1866 vere forvitneleg for lesarar i dag? Svaret er utan tvil ja. Men då må lesaren vere budd på å gjere seg umak. 

Noko av det eg likar best med leseutfordringar som til dømes Bokhyllelesing og Alfabetlesing, er at ein vert tvinga til å lese heilt vilkårlege bøker frå eigne hyller med ulesne bøker. Nokre gongar har ein hatt boka i hylla i fleire år, om ikkje tiår! Med ei leseutfordring får ein treig lesar, som meg sjølv, eit spark bak for å kome i gang med bøker som har vorte litt gløymt, eller gøymt. Denne gongen er det Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) si imponerande, episke diktsamling frå 1866, Storegut, som eg har lese. Mi utgåve er frå år 2000.

Bilete: nb.no
For å forstå og få eit utbyte av tekstene til Vinje, som er særs bundne til omgjevnadane, vert ein nøydd til å setja seg inn i kva føresetnadar dikta er skrive ut ifrå. Difor er føreordet til Åsulv Edland (f. 1944) heilt vesentleg, innleiinga til Aasmund Olavsson Vinje sjølv med. Der får lesaren forklåra kva menneske me skal lese om, og korleis lagnadene deira hengjer saman. Til dømes skriv Vinje at desse sogene er røynlege. Like fullt veit både me som les og han som skriv at noko også er røynsler, draumar og tankar me ikkje kan vite noko om. Men nett denne innlevinga gjer dikta nære og verkelege. 

Vinje er inspirert av hendingar i nær fortid, og fortelijngar om desse hendingane som var høgst levande i Telemarksbygdene medan Vinje levde. Då Vinje var ung, gjekk det gjetord i bygda om Storegut, kjempekaren som ingen kunne sigra over. Han heitte eigentleg Olav Olavsson Edland og vart fødd på Nordigard på Edland i 1764. Han var storvaksen, høg og sterk - og god. Og nett dette, at han tek parti med dei små og svake, skal seinare vere med på å felle den store guten. 

Men forteljinga - og dikta - tek til før dette. Alt byrjar med far til Storegut, blodtapparen Olav. Av di båe heiter Olav, opner Vinje syklusen med 

Og Olav het son, og Olav het far.
     Det Olav på Olav var,
so lenge som det var spurt til mann
     som eigar av Nordigard.

Og då er me allereie i gong med handlinga. Vinje skriv fram livet deira, ikkje berre til far og son, men heile familien. Alle ungane som kjem, tolv i talet, og dei harde vilkåra deira. Det er ikkje lett å leva frå hand til munn i ei lita bygd, der fut og fogd og prest styrer med hard hand på vegne av monarken i København. Men gamle Olav kjenner seg rik, med borna, med kjærleiken. Og han skildrar ei djup lukke, sjølv om me som les ikkje kan la vere å sjå armodet. 

Kvart dikt har eit emne og si eiga form. Mønster for rim og rytme vekslar også, men eit særtrekk ved dikta i Storegut, er at mange av dei er skrive på nystevmetrum og at dei er sangbare, med rimmønster aabb eller abab. Vinje skildrar sårt og klårt kva som hender. Gamle Olav fortel til oss frå andre dikt i andre del. Han skildrar leseopplæring, krigsteneste og kjærleiken. Så kjem borna, og med dei Storegut. Og det er gamle Olav som held fram med å fortelje om korleis sonen veks til, om barndom og lærdom, korleis han vrir kjeft og brukar vald. Etter kvart står Storegut framom oss som eit levande menneske med tresko, litt stutte bukser, slitt ullvest, digre never og eit endå større hjarte. 

(...)
Han måtte varna åkrens bard
med all den makt han åtte.
Um tora slog, som rædd han var, 
til skogs han endå måtte.

Når ku til skogs fyr kleggen flaug
og sprengde grindarfalsen,
han sprang som i eit sveitte-laug,
og blodet brann i halsen.

Bilete: Bokelskere
Urettane vert fleire og fleire for familen på Nordigarden. Ein lokal mann tek seg til rette og utbyter folket kringom. Det vert dårleg stemning, og det er spennande å lese om korleis konflika utspelar seg. Storegut vert så med til København for å snakke med kongen om saka (noko som truleg ikkje hende i røynda). Men resultatet er ikkje bra: Far og son vert fredlyst.  

So ikring med foten sår
ifrå gard til gard me rømde,
beiske drykken ut me tømde
til den siste dogg og tår. (...)

Men det skal verte verre. Storegut vert dinest send i krigen saman med dei seks brørne sine. Storegut er den einaste som kjem att.  

(...)
Ja, våre søner med dei var
i dette fæle slag.
Det gløymer aldri arme far
i all sin livedag.

Dei hadde døytt dei andre tri;
og tri fell denne dag.
Berr' Storegut var livet i.
Det var eit sonar-slag. (...)

Etter kvart er Storegut ordentleg vaksen, ferdig med krigsteneste og klar for å setje bu for seg sjølve, med eigen familie. Eit av dei mest kjende dikta til Vinje er frå den sommaren då Storegut er i fjellet. Frå ein stad langt unna høyrer han song, "gjente-ljod". Kan det vere ho? Heime på sætra fell han i tankar. 

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer. 
Um nott og dag er du lika nær,
og best eg ser deg når myrkt det er. (...)

Det skal visa seg at Storegut aldri vert gift. Sommaren 1791 er han på gjeting i Borddalen, men han kjem aldri heim att. Vinje diktar fram ein lagnad som mange meiner er den einaste forklåringa på kva som eigentleg hende. Så vert det funne ein kropp -. Attende står far, gamle Olav. Heilt åleine no, og på legd. Og han avslutter soga om liva deira slik

(...)
Eg syng fyr folk i haug og horg,
at gut fyr gjenta gjekk i borg
og fridd' a ut.
Eg syng fyr dei um elsk og sorg
og Storegut.

(...)
Det bakken upp fyr alle ber,
og vegen er fyr alle her
so smal og trong.
I livet er slik sorg at der
er nok fyr song.

Vinje & Aasen. Teikning av Olav Rusti
frå 1904. Tilhøyrer Aasen-tunet.
Dinest i boka er ei ordliste over omgrep som Vinje har nytta i dikta. Etter desse kjem folkemusikar Rikard Berge (1881-1969) sine kommentarar til Storegut, som mest er ei attforteljing og forklåring av Storegut-soga. Men heile soga er skrive på Berge sin dialekt, så det tek tid å lesa! Heldigvis finst der ordtydingar til dette med. Og heilt attarst finst det "ættavlur" for den som ønskjer å sjå på dei.

Soga om Storegut er ei historie om bygde-Noreg på 1700-talet og ei forteljing om den norske bonden som ikkje lèt seg kue. Storegut vert eit opphøgd ideal me må hugse, samstundes som lagnaden er ein tragedie. Slik kan både menneskeskildringar og naturskildringar glide inn i ein epoke som nasjonalromantikken. Like fullt må ikkje den brutale realismen verte glømyt. Storegut er kloke, klangfulle og såre dikt om liv - kan hende noko av det vakraste som er skrive på norsk. Om lukka som er så stor, sjølv om den berre kjem i små, små glimt. Om dei harde, vonde tidene, der ein berre saknar og vonar medan føtene er låke og ein må sova ute i sjølv dei kaldaste nettene. Om tap og sorg. Og om kjærleik og død og lagnad, som ein aldri kan verna seg mot. 

fredag 8. mai 2020

Spørsmål og svar om lesing

Det fins mange underlige innfallsvikler, snål statistikk og morsomme spørsmål og svar om lesing. Lesevaner, lesehumør og lesesmak har tross alt mye å si, og vi lesere kommer i alle varianter, akkurat som sportsidioter og spillegjøker, treningsdesperadoer, klesnisser, bakegærninger og håndarbeidsentusiaster. Derfor er det gøy å se hvor ulikt vi svarer, hvor forskjellig vi tenker, hvilke rutiner vi har og hva vi tillater oss, - og ikke. Da jeg kom over to slike spørsmålsrunder hos Hilde, bestemte jeg meg for at jeg også ville svare, om ikke anna, så for min egen del. Spørsmåla har jeg sjøl oversatt til norsk, og de som også har lest Hildes innlegg, vil se at jeg har en del færre spørsmål enn det hun har. Fyll gjerne ut ei egen liste, du også!

  1. Hva leser du akkurat nå?
Jeg leser først og fremst Simone de Beauvoirs mesterverk Det annet kjønn, men også Arne Garborgs Fred og Siri Hustvedts Sommeren uten menn for å få litt avveksling fra filosofien.

  2. Veit du hva du skal lese etterpå?
Ja, såklart! Lesinga mi er som regel planlagt, i noen tilfeller flere måneder i forveien, som regel med to-tre uker. Men det er alltid rom for å lese impulsivt også.

  3. Hvilke blader eller magasiner har du på badet akkurat nå?
Ingen blader, men en stabel med pekebøker og småbarnsbøker! Vi har en liten beboer som syns det er stas å lese på potta. Ellers pleier jeg ikke å ha bøker og blader på badet fordi jeg ikke vil at det skal bli vått, og det blir fort vått når tre små skal vaske og dusje og pusse og stelle og så videre.

  4. Hva er det verste du noensinne har blitt tvunget til å lese?
Jeg har ikke så veldig gode minner fra gjennomgangen av sagalitteraturen på ungdomsskolen og videregående, noe som er litt kleint, fordi jeg er veldig glad i alle former for sagalitteratur nå! Underforstått: Det hadde ingenting med bøkene å gjøre... Et anna seigt litterært minne er da vi leste Victoria på ungdomsskolen. Det var ingen stor suksess, for å si det pent. Likevel mener jeg at alle elever i norsk skole skal lese de norske klassikerne, men bøkene må treffe! Hva med litt friere bokvalg? Eller i det minste et par alternativer? Victoria blei lansert for oss under parolen "frivillig tvang", så det måtte jo gå gæli.

  5. Hvilken bok anbefaler du til bortimot alle?
Slikt går i faser og er avhengig av hvor prega jeg blir av det jeg leser og hvor lenge boka henger igjen i kropp og sinn. Og ikke minst av den potensielle leseren! I min nåværende jobb har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har trukket fram Ishavspirater av Frida Nilsson. Den funker så det suser. Ellers: Styrtet engel av Per Olov Enquist, Den blinde morderen av Margaret Atwood og Om forlatelse av Ian McEwan. Disse titlene har vært mine favoritter i mer enn ett tiår, og står seg fortsatt godt! Jeg kommer også alltid tilbake til Stormfulle høyder av Emily Brontë, som er lett å trekke fram og anbefale.

  6. Bare innrøm det; bibliotekarene på biblioteket kjenner deg godt, gjør de ikke?
Det bør de, for jeg jobber der!

  7. Leser du bøker mens du spiser? Mens du tar et bad? Mens du ser på film eller tv? Mens du hører på musikk? Mens du er på nett? Mens du har sex? Mens du kjører?
Helst ikke, jeg kan ikke fordra matrester mellom boksidene og fettflekker på omslaget eller permen. Absolutt ikke, men det kommer mest av at jeg ikke har badekar. Bøker i dusjen er og blir upraktisk. Nei, hva i alle dager er poenget med det - bombardere hjernen med alt for mye, så en ikke får med seg noe som helst? Ikke hvis jeg kan unngå det. Igjen, hvorfor? Eh, nei? Og det er jeg vel rimelig sikker på ikke er anbefalt?

  8. Blei du erta for lesevanene dine da du var lita?
Bare hvis godmodig erting fra familien teller, for jeg var jo rimelig gira på bøker og det var kanskje ikke alle som syntes det var nødvendig at jeg skulle drasse med meg hele serien om Den vesle vampyren, som jeg forøvrig hadde lest to ganger før, opp på hytta i vinterferien, der bilveien stoppa et par kilometer unna. Bøkene måtte fraktes opp i pulk.

 9. Hvilken bok var den siste du mista nattesøvn over, fordi du bare ikke kunne slutte å lese?
Det skjer ganske ofte! Dårlig vane, i grunn. Nå nylig var det de siste hundre sidene av Et velsignet barn av Linn Ullmann, og oppklaringa av mysteriet i Sherlock Holmes-boka De fires tegn. I etterpåklokskapens lys kunne jeg helt sikkert venta til dagen etterpå med å lese ferdig.

10. Hvilken forfatter eier du flest bøker av?
Etter ei rask telling i bokhylla blei det fjorten titler av Ian McEwan, ti av Selma Lagerlöf og ni av Margaret Atwood. I tillegg kommer alle de bøkene jeg ikke har lest, også av respektive forfattere, så tallet justeres jevnlig oppover.

11. Hvilken bok eier du flest kopier av?
Det er uten tvil Stormfulle høyder av Emily Brontë, som jeg har i fire ulike utgaver, to på norsk og to på engelsk. Men jeg har også lest den fire ganger og blir aldri helt ferdig med boka.

12. Hvilken karakter har du blitt hemmelig forelska i?
Jeg blir ikke forelska i litterære personer, verken i all hemmelighet eller helt åpenlyst. Jeg hadde forventninger til den berømte Jamie i Outlander-bøkene, men det skjedde jo ikke... Jeg blir fort fascinert, da, men gjerne av bokas helhet og ikke en person aleine, slik som i Middlemarch, Stormfulle høyder eller bøkene om Olav Audunssøn, for å nevne noen eksempler.

13. Hvilken bok har du lest flest ganger?
Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg leste ulike bøker som barn, men det var sikkert noen titler som fikk kjørt seg den gangen også. Som voksen er det Stormfulle høyder.

14. Hva var yndlingsboka di da du var ti år gammel?
Jeg kan huske at jeg i en lang periode var utrolig fascinert av Roald Dahls universer og lånte alt han hadde skrevet, inkludert den treige (i forhold til de andre bøkene hans) sjølbiografien Gutt, som jeg faktisk også leste, sjøl om jeg sikkert ikke forstod mer enn halvparten. Charlie og sjokoladefabrikken leste jeg mange ganger. Men om jeg var akkurat ti år, er jeg ikke helt sikker på. Andre favoritter var Kysse, sa Heidi og Jørgen + Anne er sant.

15. Hva heter den dårligste boka du har lest det siste året?
Inneværende år var Norma en skuffelse, men så må jeg tilbake til 2018 for å finne ei bok jeg fortsatt gremmes av; Dameroman m/menn er absolutt noe av det kleineste jeg har lest. Noensinne.

16. Hva heter den beste boka du har lest det siste året?
Jeg holder på med den nå! Det annet kjønn er en helt usedvanlig leseropplevelse! Ellers kan jeg trekke fram både Middlemarch og Villette.

17. Hvis du kunne tvinge andre til å lese ei bok, hvilken bok ville det vært?
Det annet kjønn! Den burde være obligatorisk for absolutt alle, og særlig for alle innbyggere over tjue år i land der kvinnas posisjon er utsatt eller vanskelig, eller der kvinner systematisk diskrimineres eller undertrykkes. Men fordi den er en solid og for mange en tung filosofisk fagtekst, bør lesinga følges av et tjuetimers innføringskurs som heter Likestilling og likeverd. Jeg foreslår at Marta Breen påtar seg jobben.

18. Hvem fortjener å motta den neste Nobelprisen i litteratur?
Å! Den skulle jo gått til Per Olov Enquist! Jeg forundres stadig over De Aderton og hva faen de fyller dagene med, men det å IKKE gi til Enquist og Lindgren?? Fy skam! Nå som den muligheten er borte, bør den gå til Margaret Atwood. Sporenstreks, for hun blir ikke yngre, hun heller.

19. Hvilken bok skulle du helst ha sett filmatisert?
Her mener jeg at ymse filmselskaper bør vende nesa mot sagalitteraturen. Der fins det så utrolig mye bra som ville gjort seg på det store lerretet.

20. Og hvilken bok vil du helst ikke se filmversjonen av?
Jeg kjenner at jeg ikke har så innmari lyst til å se disse Outlander-greiene, men den er jo anbefalt over en lav sko. Skepsisen sitter i lell. Jeg vil heller ikke se ei filmatisering av Larmen og vreden. Det ville ødelagt leseropplevelsen fullstendig, for så mye av poenget ved boka ligger i språket.

21. Hva er den vanskeligste boka du noensinne har lest?
Jeg blei superforvirra av de russiske navneskikkene i Anna Karenina og holdt på å bli helt sprø fordi jeg ikke helt fikk til å holde personene fra hverandre. I alle fall ikke i løpet av de første to hundre sidene. Så løsna det vel, på et vis, for jeg fikk jo lest. Ellers mener jeg at de fleste bøker ikke er vanskelige, men de krever leseren på ulike måter. Med innsats og godvilje kommer en igjennom det meste.

22. Hva er det største eller flaueste hullet i lesinga di?
Det må bli underholdningslitteratur og fantasylitteratur. Jeg er ikke særlig belest på noen av delene, så der er det hull. Men flaut er det ikke!

23. Hvem er nåtidas mest overvurderte forfatter?
Karl Ove Knausgård, svarer jeg, uten å ha lest han i det hele tatt. Så det er vel ikke en særlig hyggelig påstand. Ellers har jeg ikke mye til overs for omtrent nittini prosent av det som utgis på Flamme forlag. Der er det mye konseptuelt rusk som verken beriker perspektiver eller utvider horisonten, men forvirrer leseren og undergraver litteraturen i sin helhet.

24. Hvilken bok ville du tatt med deg på ei øde øy?
Tror like greit jeg ville tatt med meg Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon i seksten bind. Da har jeg i alle fall litt å holde på med. Om det ikke er godkjent, tenker jeg at tida er moden for Don Quijote, som jeg faktisk ikke har lest.

lørdag 2. mai 2020

Vårlesing, del III

Vi våkner opp til 01. mai - og der er det snø, gitt! Det var en strek i regninga. Men heldigvis lar vi oss ikke stoppe av litt hvitt på bakken, og dagen fyker videre med måltider, arbeid, lesetid, ridning, hviletid, uteleik, tv-tid og kvelds. Og ett eller annet sted, midt i mellom lesinga og rideturen, tror jeg, så forsvinner det hvite dekket. Og bjørka er lysegrønn og frisk, og gresset grønnes, det er knopper på syrinen og det kvitrer og klukker borte i skogholtet, i gatene klasker det lett av nye joggesko, det gnisser i tynne jakker, knirker i trampoliner, det suser i sykkeldekk og smeller fra hoppetau. Snø eller ei: Våren er kommet.

Homer
Ett av mange leseprosjekter er å komme igjennom de homeriske verker og andre antikke klassikere. Jeg leste Iliaden tidligere i vinter, og Odysseen ligger fortsatt klar. Kanskje den blir lest i mai?

Elsa Morante
Ei anna bok som også har vært på vent ei stund, er Historien av Elsa Morante. Den får bli med videre inn i våren, og plutselig blir den lest. Håper jeg!

Bjørn Godøy
Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske er lest, likt og omtalt! Og omtalen ligger her. Dette var kort og godt ei engasjerende, spennende og fæl fagbok som jeg håper mange leser.

Ida Simons
I måneden som har gått har jeg skrevet om Timen før midnatt også, ei bok jeg dessverre ikke hadde så mye til overs for. Den ga meg veldig lite, var lett og ganske uinteressant, og blir nok fort glemt. Innlegg finner du her.

Valmiki
Jeg har veldig mye forskjellig i bokhyllene mine, derimot store deler av Bokklubbens nedlagte serie Verdensbiblioteket. Sjølsagt kutta de ut produksjonen før jeg hadde skaffa meg alle bøkene, noe som er tungt å bære for en serieidiot. Men noen skatter har jeg skaffa meg, deriblant Ramayana, som jeg nå også har lest. Det er utrolig spennende å lese disse gamle eposene, som er noe av det første menneskeheten har skriftfesta. Kan de si oss noe, lære oss noe, flere tusen år etterpå? Absolutt! Les mer her.

Jeffrey Eugenides
Kultromanen The Virgin Suicides, på norsk Jomfrudød, var faktisk ei bok jeg så fram til å lese. Men den blei ikke akkurat den leseropplevelsen jeg forventa. Hvorfor ikke? Det kan du finne ut her.

Simone de Beauvoir
Årets mest imponerende (og overraskende) opptur så langt er fagboka Det annet kjønn av Simone de Beauvoir. Jeg koser meg noe helt enormt! Forfatteren har stålkontroll på sitt eget, nøye utvalgte og strukturerte materiale, er uhyre profesjonell, reflektert, skarp, klok, har en effektiv penn og et ryddig sinn, og lesinga er rett og slett ei glede. Jeg og Birthe har lest oss igjennom første bok, og nå står andre bok for tur. Jeg gleder meg!

Øystein Runde
Den hardtslående herremannen Olav Sleggja gjorde suksess her hos meg, med olme blikk, krasse kommentarer, svart humor og grim skjebne. Øystein Runde har gjort en solid innsats med å fange sagalitteraturens vesen i tegneserieformat. Anbefales! 

Aasmund Olavsson Vinje
Ett av Vinjes viktigste verker er diktsyklusen Storegut fra 1866. Og dette verket har faktisk overraskende mye til felles med Soga om Olav Sleggja! Årstalla er ulike, og hendelsene tar til på forskjellige steder, men i fokus står sterke menn og deres fiender. Og det er sjølsagt mye som skjer når Olav Olavsson Edland, faren hans, som også heter Olav, og Olav Sleggja taler konger og storfolk midt i mot. Omtale kommer.

Linn Ullmann
I april leste jeg også min andre bok av Linn Ullmann, en forfatter jeg gradvis begynner å få sansen for. Boka jeg leste denne gangen var Et velsignet barn, og etter en litt rotete start, var resten av romanen velkomponert og fin. Innlegg kommer.

Arthur Conan Doyle
Jeg er verken en krimentusiast eller en påskekrimtilhenger, men et par ganger i året leser jeg ei krimbok allikevel. Men da holder jeg meg som regel til klassikerne. Og i år blei det sånn at jeg leste De fires tegn ei uke etter påske - altså ei fortelling om selveste Sherlock Holmes. Omtale kommer etter hvert.

Arne Garborg
Det skulle bli den aller siste dagen av april før jeg kom i gang med marsboka i Bokhyllelesing 2020. Men sånn er det når en har tre små og prioriterer å lese et standardverk i moderne filosofi! Uansett har jeg kommet godt inn i historia nå, og ser fram til å lese videre om Enok Hove.

Siri Hustvedt
På leselista for mai står plutselig Siri Hustvedt også. Romanen Sommeren uten menn var hovedbok i Bokklubben en gang i fjor, og når en ikke følger med og avbestiller i tide, får en diverse bokpakker sendt hjem. Blant anna denne, altså. Jeg liker i alle fall ikke omslaget, men innholdet kan jo fenge?

Barne- og ungdomslitteratur
Jeg fortsetter med å lese en del, både for barna og for min egen del, blant anna Anton og andre flokkdyr, Det du ikke vet om Vilde, Snøsøsteren, Det runde problemet, Hvem vil komme i bursdagen min?, bøkene om Johannes Jensen, Margrete 1. og så videre. Om det blir omtaler av alt sammen, er jeg ikke sikker på, men det leses! Første samleinnlegg er her

Alfabetlesing
Her har det stått bom stille i måneden som har gått, igjen på grunn av Det annet kjønn. I kombinasjon med ei slik tett fagbok, er det greit med noe lettere. Men Odysseen er første bok ut når jeg er i mål med de Beauvoir, og deretter følger Prosessen og trolig Ramstasagaene. Jeg gleder meg! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Det er etterslep på alle bauger og kanter her hos meg i disse dager! Og det hjelper pent lite å ha hjemmekontor i tillegg, for å si det sånn. Uansett - i januar leste vi grønne bøker, i februar leste vi gamle bøker, i mars leste vi bøker med korte titler, i april skulle vi fokusere på bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris og nå i mai skal vi lese bøker som egentlig er skrevet på russisk. Det er bare å hive seg rundt!

Jeg ønsker dere en nydelig maimåned!