mandag 30. juli 2018

Barneloven

Bildekilde: Bokelskere
Ian McEwans (f. 1948) bøker er bøker jeg alltid bruker lang tid på. Helt sia jeg blei introdusert til forfatterskapet hans ved en snål tilfeldighet for snart femten år sia, har han hatt en helt spesiell plass i leserhjertet mitt - og i bokhyllene. Det er noe ved teknikken hans, ved skildringene, stilen, språket, betrakningene og blikket som appellerer til meg. Og tematikken han velger fra bok til bok oppleves som viktig, relevant og ikke minst troverdig formidla, sjøl om den ofte står svært fjernt fra meg og min virkelighet.

Og det er en stor glede å kunne skrive at Barneloven (utgitt som The Children Act på engelsk i 2014, norsk oversettelse ved Halvor Kristiansen (f. 1969) i 2015) ikke er et unntak! Misforstå meg rett, jeg er ingen småsprø tilbeder som sluker alt McEwan skriver, ukritisk og rått. For eksempel hadde jeg en del å usette på novellesamlinga jeg leste i fjor høst, Kjærlighetens handlinger og andre noveller (norsk utvalg fra 1992). Og sjøl om jeg har lest nesten hele forfatterskapet, betyr ikke det at jeg liker alle bøkene. Langt ifra! Noen av dem er så ille, tematisk sett, at jeg nesten skulle ønske at de var ulest.

Men Barneloven er heldigvis ikke i den kategorien, sjøl om tematikken også her er alvorlig og brutal. Hovedpersonen er Fiona Maye, høyesterettsdommer for familieretten i London. Hun er snart seksti år, godt gift med Jack og bosatt i et flott område av byen. Fiona og Jack er barnløse, men slettes ikke ulykkelige, og er svært glade i og har ofte besøk av nevøer og nieser. Det var bare det at det liksom aldri passa for dem å få egne barn - Fiona har hele veien opplevd det som meningsfylt nok å være tante og ikke minst å arbeide. Hun har arbeidslyst, masse arbeidsglede og finner enormt med mening i å verne om barna hun møter gjennom rettsapparatet.

Vi følger Fiona i tredjeperson, og hele veien er vi så tett på at vi også får innsikt i tanker og følelser. McEwan skriver med stor overbevisning om ei kultivert middelaldrende kvinne, og har lagt til et imponerende antall detaljer fra en dommers hverdag, som han uten å blunke holder styr på. Fiona har en krevende hverdag der arbeidet er i fokus fra morgen til kveld, og hun opptrer profesjonelt og saklig i alle saker som skildres i boka. Med ett unntak.

En kveld hun er på vakt som dommer, ringer telefonen. Det er en hastesak, der en kreftsjuk mindreårig gutt og hans foreldre har nekta blodoverføring med grunnlag i deres religiøse overbevisning som Jehovas vitner. Sjukehuset ønsker å behandle den snart 18 år gamle gutten mot hans og familiens vilje. De mener det er den eneste måten han kan berge livet på. Men for vitnene er blodoverføring synd, og konsekvensen av et slikt valg er total eksklusjon fra trossamfunnet. Det er en kompleks og vanskelig sak med mange hensyn å ta, men hvilket hensyn skal veie tyngst? Fiona er den som til sjuende og sist, når saken er presentert, drøfta og behandla i retten et par dager seinere, skal fatte beslutninga. Hun aleine har ansvar for guttens framtid, for om han overlever eller dør.

Samtidig med at dette skjer, kommer ektemannen Jack og ber om Fionas tillatelse til å ha en affære. Han er misfornøyd med den samme gamle tralten som er sexlivet deres, med hennes dedikasjon til arbeidet og mangel på oppmerksomhet mot han og oppfinnsomhet med han. Derfor kunne han tenke seg et aldri så lite sidesprang med Melanie, en yngre statistiker, samtidig som de to skal fortsette å holde på ekteskap og tosomhet, selskapeligheter og livet i leiligheten. Fiona svarer med å kaste han ut. Mannen hennes, gjennom hele livet, sammen i alt, blir dermed borte. Hun er ikke forberedt på å møte alderdommen aleine og blir rett og slett vippa av pinnen. Kanskje det er derfor hun engasjerer seg så sterkt i den nyeste saken hun har fått i fanget? Kanskje det er derfor hun bestemmer seg for å møte 17 år gamle Adam der han ligger på sjukehuset, for å vurdere om han faktisk har tatt innover seg konsekvensene ved å nekte livreddende behandling?

Saken får store ringvirkninger, uten at jeg skal gå inn på dem her. Til å avsløre det er boka alt for god - du kan rett og slett lese den sjøl! Men sjøl om tematikken er vond, alvorlig og realistisk, og krever innlevelse og tilstedeværelse hos både forfatter og leser, er det godt å lese og være i bokas univers. Fiona er sympatisk, progresjonen i saken og i privatlivet hennes er gradvis og logisk, og hun reflekterer konsekvent rundt valg, avgjørelser, nåtid og framtid og trekker leseren med videre i stadig nye tanker og arbeidsoppgaver. Det gjør at vi føler at vi er sammen med henne, snarere enn at vi observerer henne.

Romanen har lite ytre spenning, men er svært tett og intens og oppleves derfor som veldig spennende likevel. Spenningspunktene oppstår når Fiona går i dialog med andre personer i boka, og mye plass brukes på å skildre hvordan menneskene forholder seg til hverandre og hvordan balansen dem i mellom hele tida forskyves, hårfint og ørlite. Ektemannen Jack gir romanen et uforutsigbart tilsnitt med sitt barduse utspill og sin ukonvensjonelle oppførsel, noe som gir den juridiske ryddigheten en nødvendig kontrast.

Boka har en suveren flyt, slik at en nesten ikke føler at en leser, og McEwan har virkelig veid sine ord, hele veien. Han er verken utmalende eller skravlete, men uhyre presis, kontrollert og svært bevisst på hva han skriver og hva han ønsker å skildre og fortelle. Han utporsjonerer informasjon med omhu, samtidig som vi lesere aldri føler oss snytt eller lurt. Vi er jo der, med Fiona, og ser, hører og føler gjennom henne, med henne. 

Barneloven er ei særdeles god bok, som turnerer valg av emne svært elegant. Det som forundrer meg, er at tematikken er så vanskelig, samtidig som romanen er så lett å lese. Det må ha vært en utfordrende balansegang å få til, sjøl for en så rutinert forfatter. I tillegg til McEwans penn og valg av perspektiv, tror jeg det også kommer av at boka har få andre konfliktlinjer enn de to jeg allerede har nevnt, slik at leseren faktisk får konsentrere seg om disse. Det gir et ryddig og oversiktlig inntrykk, som kler Fiona både privat og profesjonelt.

I tillegg til at Barneloven er ei mesterlig bok, der leseren blir berørt og ikke kan unngå å gjøre seg refleksjoner omkring konfliktene og tematikken underveis, er den også ei viktig bok. Ian McEwan velger å ta barnas ve og vel på alvor gjennom karakteren Fiona, og han våger å la noe så betent og utfordrende som tvungen medisinsk behandling være hovedtematikk. Det er en problemstilling en fra tid til annen kan lese om i avisene, så at det er høyst reelt, er det ingen tvil om. Så er også romanen inspirert av to ulike, men virkelige saker. Men fordi McEwan behandler det så seriøst og respektfullt, blir det aldri spekulativt. I stedet sitter leseren igjen med en berika følelse, og den enorme gleden det er å ha lest en nærmest plettfri roman.

lørdag 28. juli 2018

Dagsferske nyheter!

Jeg er ikke den som er raskest til å lese nye bøker, det skal jeg gladelig innrømme. Her kan det fort gå både vinter og votter, eller dager og år, uten at verken jeg eller boka lar oss affisere av tida som går. Vi har en stilltiende enighet og gjensidig forståelse om at boka blir lest når jeg er klar. Den maser ikke, og jeg stresser ikke. Og det er slik det bør være, mener jeg. At vi lesere finner de bøkene vi er klare for når vi er klare, for lesehumøret og leselysta påvirkes av så mangt. Det må få svinge, i takt og utakt med livet. Det som er viktig, er at vi av og til lar oss skyve ut av komfortsonen og leser noe vi vanligvis ikke ville ha lest, for å utvide horisonten, utfordre oss sjøl og kanskje få en helt unik leseropplevelse.

Men likevel er det umulig å ikke føle på dette jaget. Det brøles på nettsidene til kjedebutikker, nettbokhandler og bokklubber. Det skrikes i reklamer på e-post og det jaller fra reklamen i postkassa og de mange annonsene i avisene. I butikkene er det ikke noe bedre. Det buldrer fra de enorme bokstablene - det er så vidt jeg kan skimte personalet bak der et sted - og det dundrer fra plakatene som dingler fra taket eller opptar plass i vinduet. Alt er konsentrert rundt det eneste ene: At jeg som kunde skal kjøpe den boka akkurat NÅ.

Ja, for boka er jo ei ferskvare som skal fortæres innen holdbarhetsdatoen går ut. Den må kjøpes fort, fraktes varsomt og raskt hjem i riktig emballasje, om nødvendig legges på et kjølig sted uten støv, smuss, sakser, solskinn og barnefingre, og deretter inntas så kjapt som overhodet mulig. Og du må ikke glemme deg bort! Å innta ei bok for seint må være noe av det verste. Da blir du som leser hengende etter. Skrekkelig langt etter. Og du går uten tvil glipp av Den Litterære Sensasjonen, Årets Store Boksnakkis, Den Bejubla Forfatteren og Det Unike Bokverket. Og da - ! Hvem veit hvilken grim skjebne som venter en boktreiger? Og hvem er det som tør å finne ut av det?

Vel, jeg har venta. Mangfoldige ganger. Faktisk er det det jeg stort sett gjør. Jeg boktreiger. Og det går fint. Jeg har ikke pådratt meg stygge skavanker eller store hull med uvitenhet, jeg har ikke blitt straffa med grått hår, knuste lesebriller eller kjeft fra kritikerne, ingen forlag ringer og avhører meg om hvorfor jeg ikke har lest den og den boka og bokhandelen fortsetter å tillate at jeg av og til er kunde. Jeg befinner meg ikke på utsida av den litterære samtalen eller diskusjonen i lunsjen på jobb. Det er overhodet ikke sårt å ikke ha detaljrik innsikt i de siste store verkene til de sensasjonelle poppisforfatterne fra utlandet, eller å ha unngått enda en norsk oppfølger. Jeg føler faktisk at jeg ikke har gått glipp av noe som helst, for lesing og litteratur handler om så vanvittig mye mer enn å være først til å lese det siste.

Ja, om det ikke skulle være tydelig nok: Jeg syns at bøker ikke trenger det nyhetspreget og det ferskvarestempelet de ofte gis. Og jeg blir helt ærlig nesten satt ut av alle de førstemann til mølla-bestillingene og gnålet om å motta boka dagen før alle andre og denslags tull. Hva i all verden er vitsen? Er boka mindre god om du leser den en dag seinere? Koser du deg mindre fordi det er blitt neste uke? Har boka mista all sin kraft, styrke, sjarm, vidd og eleganse måneden etter? Og for å ikke snakke om hvordan den tar seg ut til neste år - har papiret begynt å smuldre opp, er teksten blitt uleselig og er boka plutselig ikke lenger lesverdig?

Jeg kan forstå at nyhetsbegrepet i alle fall til en viss grad er relevant når vi snakker om ulike sakprosautgivelser. Da brukes gjerne ord som aktuell og tidsriktig i forhåndsomtalene, eller formuleringer som at boka er nødvendig for å forstå den eller den konflikten, eller at teksten gir deg innsikt i den eller den hendelsen og så videre. De siste åra kan vi for eksempel si at bøker om Syria har havna i denne kategorien. Og spesielt for oss i Norge er også utgivelser som på ulike måter tematiserer og behandler det som skjedde 22. juli 2011. Men en biografi om Karl den store, eller Carl I. Hagen, har ikke samme aktuelle slagkraftighet, og det med rette. Det samme gjelder Kleopatra og Cher.

Men når vi snakker om romaner, er det da i det hele tatt et poeng å trekke fram dette med aktualitet? Er det ikke slik at mange temaer alltid er aktuelle, ettersom hvor vi er i livet? For eksempel tidsklemma, sjuke foreldre, jakta etter en partner? Eller hva med det å føle seg annerledes, utafor, deprimert? Drikke seg dritings, streve med å velge yrke, opponere mot familiens ønsker? Eller å skue tilbake på et langt liv, angre på valg en har gjort og sjanser en ikke har tatt? Kan vi kalle noen av disse temaene for dagsferske nyheter?

Absolutt ikke. Men ei god bok, ei velskrevet, gjennomtenkt og solid komponert bok med fine skildringer, elegante konfliktlinjer og godt språk, som formidler tematikken på en balansert måte, den vil stå seg. Gjennom vinter og votter, måneder og år. Og den er like god på torsdag som på mandag uka etter, og i april som i oktober. Det er det viktig å huske på i reklamejaget der en pådyttes og påmases stadig nye titler, slik at lesinga fort bærer preg av stress snarere enn kos, ro, refleksjon, berøring og glede.

onsdag 25. juli 2018

Bålet

Bildekilde: Bokelskere
Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) er enda en av disse forfatterne jeg er vokst opp med, men som jeg aldri har hatt et sjølstendig forhold til. Det vil si at jeg er vokst opp med navnet hennes, som stadig blei nevnt hjemme, og kjennskap til enkelte verk hun har skrevet. Jeg er vokst opp med referanser til temaer i forfatterskapet hennes og ikke minst med de konkrete, fysiske bøkene i de store, kirsebærbrune bokhyllene til mamma inne på biblioteket oppe i tredjeetasje. Bergljot har liksom alltid bare vært der, sammen med alle de andre, og jeg har latt pekefingeren gli over de mange bokryggene med navnet hennes på flerfoldige ganger.

Men før jeg fikk sjansen til å lese noe av henne og bli kjent med henne på egen hånd, døde hun. Hun og Umberto Eco (1932-2016), uten sammenligning forøvrig, fulgte hverandre med bare noen dagers mellomrom i løpet av februar 2016. Nå, sommeren to år etter, har jeg tatt meg tid og ro til å lese begge to, og det egentlig helt tilfeldig. Først ut var Rosens navn (1980), ei omfattende og ordrik bok lagt til middelalderens Italia. Deretter fulgte Bålet (1962), ei knapp og stram bok lagt til vår nære fortid et lite sted her i Norge.

Boka fokuserer på tre personer, uten at jeg egentlig vil kalle noen av dem for hovedpersoner. For ingen av dem er fokaliseringsinstanser her, de blir konsekvent skildra utenfra, slik resten av bygda og de øvrige personene også skildres. Det er som om en navnløs opinion fører ordet, der noen etterpåkloke og kjølige kommentarer av og til stiger fram. Det er en helt særegen stil som fungerer svært godt, og valg av perspektiv gir masse spillerom for den tilbaketrukne fortelleren, som kan endre fokus slik det finner henne for godt.

Den første personen vi blir kjent med er lærerinna, som driver skolen i bygda. Eller, vi blir ikke egentlig kjent med henne, for hun skildres bare. Vi kommer aldri tett innpå, vi får aldri hennes versjon av det som skjer. Men vi kan ane den. Bygdefolket har respekt for lærerinna fordi hun gjør en god jobb. I tillegg til lærergjerninga kan hun mye om urter, omslag og salver, og hun hjelper barna og familiene deres med å holde seg friske. Det eneste de egentlig har å utsette på henne, er at hun har veldig lange bein. Men det kan like gjerne skyldes klærne hun bruker, som har et underlig snitt.

Den andre personen som introduseres, er skomakeren. Han ankommer kafeen en dag, fulgt av ei lang rekke av bygdas unger. Fremmedkar som han er, som atpåtil skjærer grimaser og driver gjøn med dem! Skomakeren er en stillferdig fyr, med nedluta nakke og store, grove håndverkerhender. Han er like mørk som lærerinna er lys, og like kort i beina som hun er lang. Han pusser opp et lokale og lager seg et verksted der, og blir fort en populær mann. Ikke fordi han er spesielt pratsom eller morsom, men fordi han er behagelig å være rundt, fordi han utfører arbeidet sitt godt og fordi han lar skoleungene sitte i ovnskroken og holde på med skinn- og lærrester.

Noe mer enn ett år etter skomakeren, kommer det enda en mann til den inneklemte bygda, der hun ligger mellom høye fjell. Han er den eneste av dem som gis et navn, og det er Allan. Allan er en slange i bygdeparadiset, en som sprer mistenksomhet og sår skepsis blant venner og naboer. Han spotter og henger ut, lurer og narrer, men på en slik måte at bygdefolket, som aldri har møtt en slik kar før, ikke skjønner hva som foregår. Kun fortelleren forstår, og vi som leser forstår, fordi Allan skildres helt og sant: Den utapåklistra elegansen, som egentlig er gammel, slitt og hullete fajanse - tankene går til vagabonden - de voldsomme faktene, den insisterende latteren og de så smått vulgære utsagnene går hand i hand med gustne kjaker, unaturlig hår, kvapsete, bleik kropp og et ellers plirende og usympatisk utseende. Men før noen egentlig har forstått hva som har hendt, er det sådd splid mellom bygdefolket, og ondsinna sladder rår.

Hva som skjer videre i romanen, skal jeg la være å skrive noe om. Den er såpass god og såpass kort at den bør leses av mange, mange! Her er det svært mye å hente både for en konkret og spenningssøkende leser, og for en som går mer etter symbolikk, det som står mellom linjene og indre spenning. Bergljot Hobæk Haff gir begge deler i rikt monn, og det gis med eleganse, spissfindighet og intensitet.

Det vesle bygdesamfunnet som skildres gir assosiasjoner til blant annet tekster av Alf Prøysen (1914-1970) og Olav Duun (1876-1939), som begge skreiv om småkårsfolket med alle deres særegenheter, med like stor varme for alle. Dette følger også denne forfatteren, som aldri gjør narr av jenta med det vansira ansiktet, den surrete gamlingen eller bygdas tulling - den tilbakestående unggutten med det store hodet. Derfor blir det så sårt når noen andre i boka gjør det. Det intense og såre i romanen lar også tankene fare til Tarjei Vesaas (1897-1970) og hans bygderomaner.

Men teknikken til forfatteren, det litterære grepet om teksten, historia og personene er her helt annerledes. Boka er svært interessant teknisk sett, da jeg så å si aldri har vært borti en lignende kombinasjon tidligere. Måten å fortelle på, med skildringer av skjebnens lunefulle veier, med rom for noe litt underlig og kanskje så smått umenneskelig, kan minne om fortellingene til Karen Blixen (1885-1962), dog sistenevnte ofte tar steget fullt ut i gotikken. Det gjøres ikke her, forfatteren holder hele tida på sin egen, stramme tråd og mister aldri sin vei av syne.

Bergljot Hobæk Haff står med andre ord i en solid litterær tradisjon med sin bygderoman, og bygger på elementer fra både romaner og fortellinger. Så er også de korte kapitlene hennes på mange måter lik små fortellinger i seg sjøl, slik at teksten får preg av å være lag på lag med korte tekster. Når disse legges oppå hverandre, gir de oss til sammen mye mer informasjon enn hver for seg. I alle fall når det er så godt gjort som her. 

Det er sjelden jeg leser så elegante romaner. Men her stemmer alt, og boka kan slik sett leses i ett jafs. Jeg for min del tok mange pauser - jeg ville at boka skulle vare! - men også på grunn av tematikken i romanen, den utrolig intense stemninga og tidvis svært sterke spenninga. For sjøl om forfatteren kommer med mange frampek og leseren tidlig veit hvordan alt kommer til å gå, er det veien dit som er det interessante. På hvilken måte skjer det? Hva sies, og hvordan sies det? Hvem gjør hva mot hvem, og hvorfor? Og bygdefolket, da, hva står de igjen med, etter alt sammen, etter bålet? Jeg anbefaler at du også leser og finner ut av det. 

onsdag 18. juli 2018

Tusen takk!

Plutselig så jeg det. Helt ut av det blå, nærmest, for jeg sjekker jo ikke slikt daglig. Faktisk har jeg ikke sjekka det på veldig, veldig lenge, det er jo sånt som tikker og går uten at jeg trenger å legge meg oppi det. Men nå så jeg det! At akkurat denne bloggen i løpet av noe som må være de siste dagene, har bikka besøk nummer tre hundre tusen!

Det er helt ufattelig at sida mi, det jeg skriver om, det jeg tenker, det jeg mener, er noe som folk klikker seg inn på og leser. Mange ganger. Men det gjør meg jo også veldig glad! For det var langt ifra det jeg så for meg da jeg starta opp med blogging på seinvinteren for ti år sida. De første to åra var ei reise innafor prøving og feiling, og ikke minst var det noe som blei gjort mer eller mindre i smug. Og det var mye snålt som fant veien hit også, for jeg var ikke klar over at det var en bokblogg dette skulle bli. Så jeg har vært innom både oppskrifter og bilder av bakst til vinterbilder og ymse synsing om svært ulike temaer. Men i løpet av 2009 blei det tydelig at det var bøker det skulle handle om her. Og i 2010 var det vel ingen tvil.

Men det var fortsatt ikke slik at jeg promoterte det jeg skreiv og hvor jeg skreiv det. Foruten noen familiemedlemmer og nære venner, var bloggen fortsatt hemmelig. Og sjøl om det kanskje er skrekkelig snålt, hadde jeg et behov for at den skulle fortsette å være litt hemmelig, sjøl om tekstene altså blei publisert på nett og slik var tilgjengelige for hvem som helst. Det kommer av at jeg helt ifra starten av har valgt å skrive under pseudonym framfor å stå fram med mitt ekte, fulle navn. Jeg opplever at pseudonymet gir meg muligheter til å skrive og mene ting jeg ellers kanskje ikke kunne skrevet og ment. Og en slik ytringsfrihet er svært viktig.

Men, tilbake til dere som leser, om det så er trofast og hyppig, innimellom, sporadisk eller bare en eneste gang: Tusen takk! Takk for at du kikker innom, kommenterer, tenker, leser og kanskje også blir inspirert eller får et godt tips? Eller kan hende det motsatte, for lesesmaken går alle veier! Takk for at du tar deg tid til å finne fram til sida mi. Jeg håper du finner det jeg skriver om interessant, spennende eller tankevekkende. For meg er det ikke så nøye om vi er enige eller ikke, så lenge det er noe å hente for oss begge i innleggene: Et nytt perspektiv på ei bok, ei annerledes vinkling på et tema, en bevisstgjøring av hvilke litterære virkemidler som brukes, intertekstuelle tråder mellom verk eller litterære strømninger på kryss og tvers i tida. Målet er ikke at bloggen skal passe for alle, men at mange kan finne en litterær tråd her, som de kan nøste videre på i eget tempo.

Jeg håper jeg klarer å formidle de litterære trådene jeg nøster på videre til deg som leser. Jeg håper at leseglede og skriveglede smitter, at du blir berørt, får en ny tanke eller blir skikkelig sint. Og at du roper ut om det, hvis du har behov for det. Og til sist håper jeg at du vil følge meg videre på vei mot neste milepæl.

søndag 15. juli 2018

Bokhyllelesing: Umberto Eco

Bildekilde: Bokelskere
Vi skriver året 1327 og den atten år gamle novisen Adso fra Melk blir med på ei dannelsesreise av de sjeldne sammen med sin læremester, broder William fra Baskerville. I november ankommer de et stort abbedi i Italia, trolig å finne i regionen Liguria, der William har et offisielt ærend som sendebud fra keiser Ludvig IV av Bayern (1282-1347). Benediktinerklosteret ligger svært kronglete og øde til oppi fjellene. Men innafor klostermurene skal det vise seg at en finner det meste, fra hemmeligheter, forsvunne bøker og uskyldige laster til grådighet, smålighet, maktbegjær, ulovlige seksuelle relasjoner, reine utbyttingsforhold og ikke minst også drap, ondskap og galskap.

Det er den unge Adso som forteller historia, som nesten er seks hundre sider lang, til oss i førsteperson. Det vil si, når han skriver ned disse hendelsene, er han ikke lenger så ung. Da er han en gammel munk på rundt åtti år som betrakter sitt liv i retrospektiv, og som særlig konsentrerer seg om denne begivenhetsrike høstuka og som inngående skildrer sin læremester. Derfor er det somme stunder rom for etterpåklokskapens kommentarer, men også glimrende frampek. Og det skal vise seg at Adso har flere grunner til å huske på alt det som skjedde.

Men for å komme til rammefortellinga må vi faktisk hoppe enda ett hakk ut, forbi Adsos prolog og ut til det fiktive forordet, som Eco utgir for å være ekte. I denne romanen finner vi både kløktig komposisjon og sinnrik oppbygning på svært mange nivåer - det gjelder ikke bare bokas tredje "hovedperson", byggverket Kolossen. Ja, for det hele begynner med et manuskript. Funnet av et tapt og ukjent manuskript, for å være presis. Og det er dette underfundige manuskriptet vi nå leser en versjon av, og det er slik vi tas med tilbake til 1327.

Mange kjenner godt til romanen og forfatter Umberto Eco (1932-2016), da boka utkom for første gang på italiensk i 1980 og blei en umiddelbar suksess. Den norske oversettelsen forelå i 1984 ved Carsten Middelthon (1915-2005). Og sjøl om jeg nå har lest hele greia, tjukk og lang som den er, så syns jeg likevel det er litt underlig at den skulle slå an så innmari. Det er imponerende, og det er velfortjent, misforstå meg rett! Men boka krever sin leser og er så absolutt ingen lettvekter. Her er det mange detaljer og ulike lag å følge med på - årstall, personer, historie, filosofi, investiturstrid, kjetterbevegelser i fleng, etikk, logikk, utsmykning, arkitektur, relikvier og så videre. Også alle munkene, da, som ofte nevnes med både fornavn, stedet de kommer fra og yrkestittel. For min del kom rollelista i starten svært godt med. For dette er et massivt verk!

Men sjølve hovedhandlinga er ganske enkel, og det er vel en vesentlig årsak til bokas suksess. For den kan nemlig alle henge med på. Adso og William ankommer altså dette klosteret som ligger så kronglete til, og der kommer de relativt raskt i møte med abbeden. Han er urolig, og kan fortelle at en av klosterets åtti munker nylig er funnet død, og det på en mistenkelig måte. Er han blitt drept? Før Adso og William, den store logikeren og tidligere inkvisitoren, egentlig rekker å komme skikkelig i gang med etterforskninga, det vil si samtalene og undersøkelsene i forbindelse med funnet av kroppen til den unge miniatyrmaleren Adelmo, dukker lik nummer to opp. Også dette er en munk. Er det helt tilfeldig, dette, eller er det for alvor noe skummelt ute og går?

Det digre bygget Kolossen fascinerer både Adso og William. Det er ei arkitektonisk perle, strukturert etter kristendommens hellige tall, som tre, fire og sju, både med tanke på etasjer, rom og vinduer. I første etasje finner vi kjøkkenet og refektoriet, i etasjen over ligger scriptoriet, der munkene arbeider med miniatyrmalerier, avskrifter og oversettelser, for å nevne noe. I tredje etasje ligger det sagnomsuste biblioteket, kristenhetens største bibliotek, utforma som en labyrint og som visstnok innehar mange svært sjeldne bøker i sin enorme boksamling. Men her er det bare bibliotekaren Malachia som har adgang, en nokså brysk, beinete og sur gammel munk som helst ikke vil ha Adso og William hengende rundt i scriptoriet en gang. Det er klart at den oppførselen pirrer nysgjerrigheten til våre to helter. Men de må vente til det er natt før de kan forsøke å komme seg inn etter stengetid. Men hvor er egentlig inngangen? Og hvordan skal de komme inn uten å bli sett? Og hvor skal de få tak i lys?

Slik ruller den ytre handlinga i gang, tett fulgt av lange, dvelende skildringer av kunst, refleksjoner rundt ulike former for tro, Williams deduksjoner og heftige diskusjoner mellom ordensbrødrene, som viser seg å ikke alltid være av samme orden likevel. Mer enn én munk bærer på en hemmelighet, og ikke så sjelden er den av det mer skitne slaget enn det abbeden skulle like å vite. Ja, for tilsynelatende veit han faktisk ingenting! Eller kanskje han bare ikke bryr seg, så lenge han sjøl sitter trygt? Her, som i mange andre tilfeller i denne boka, er det flerfoldige tolkningsmuligheter, og det er noe av det som gjør romanen både interessant og spennende.

Ja, boka er lang og den er tidvis tung - jeg regner nemlig med at ikke alle finner filosofiske diskusjoner, kjetterrettssaker og investiturstrid så fascinerende som det jeg gjør. Men her er det altså svært mye å hente bare en kommer i gang! Og til min store glede bruker Eco mange virkelige historiske personer og hendelser i romanen, slik at den som lurer på noe underveis i lesinga faktisk kan konsultere andre kilder for å komplettere inntrykket eller den historiske bakgrunnen. Og det er mye humor her også, særlig William er ironisk, mens Adso skjønner svært lite av hva som egentlig skjer - for å ikke si omfanget av det. Vel lærer han seg etter hvert en del av Williams teknikker, men han viser mot slutten at han ikke helt klarer å ta alt sammen innover seg. Kanskje skjebnen til det enorme biblioteket blei for mye å bære?

Rosens navn er ei bok for bokormer, for historieinteresserte, for de som liker lange tekster med intertekstualitet, referanser, mange digresjoner, assosiasjoner og retninger, og der ikke nødvendigvis alt blir oppklart til slutt. En må også takle små og noe større mengder latin underveis, da det var kirkespråket i middelalderen. Slik sett treffer Eco svært godt på troverdighet. Det gjelder forsåvidt også alle de andre detaljene han strør om seg med - være seg klesdrakter, gamle bøker, lukter og vær. For min del er det eneste som trekker litt ned at jeg ikke helt får taket på Adso som karakter, og jeg ser virkelig ikke poenget med hans erotiske eskapader. Men det er ikke så ille at boka ikke er lesbar, for det er den i aller høyeste grad.

Bakerst i boka finner vi et kart over abbediet, der alle viktige bygninger er framheva. Dette var svært nyttig underveis for å se for seg personenes bevegelser rundt på området. Videre finner en ei lang liste med ordforklaringer, også veldig greit å ha for handa om det skulle bli for mange fremmedord på en gang (ja, for Eco er litt svulstig av seg, særlig når han legger replikker i Williams munn). Et fyldig etterord følger også, kalt Randbemerkninger. Dette essayet må leses helt til slutt, da vesentlige poenger i teksten diskuteres her, inkludert hvem som egentlig har gjort hva. Og når disse munkene fortsetter å dø, blir jo det ganske viktig... Eco kjører også på med sitt litteratursyn, her får en bare ta det han skriver med ei klype salt. Han er veldig prega av skrivetidspunktet og sin egen lærde posisjon.

Helt til slutt må jeg bare presisere hvor godt det var å endelig lese denne boka. Jeg har hatt lyst til å lese den i mer enn ti år, men da jeg slumpa til å se filmen tilbake i 2010, fant jeg ut at jeg måtte vente litt før jeg tok opp den litterære tråden. Og jeg er veldig glad for at Birthe ville lese den sammen med meg i sommer! Jeg dikta ikke inn noen horribelt stygge munkesveiser, for de hadde jeg jo nesten glemt innen nå, veldig få av mine indre munker hadde vorter og lange gule negler, og ingens hengende lem var plagsomt dinglende og tilstedeværende underveis. I tillegg fikk jeg mye mer av alt det som ikke fikk nok plass i filmen, og slukte det meste med fornøyd mine. Rosens navn kan trygt anbefales videre.

tirsdag 10. juli 2018

Dameroman m/menn

Bildekilde: Bokelskere
Det fins ingen fin måte å skrive dette på. Og ikke er det mye hyggelig heller. Jeg skreiv nemlig særemnet mitt om Kim Småge (pseudonym for Anne Karin Thorhus, f. 1945) og diskuterte feministisk kriminallitteratur med sensor på muntlig eksamen på videregående. Kim Småge var på mange måter min vei inn i voksenlitteraturen. Jeg har lest alt hun har skrevet med unntak av noen få noveller de seinere åra. Og jeg har alltid hatt den største respekt for henne som forfatter og sett på henne som ei nødvendig og sterk motvekt til dillete damer, navlebeskuende sutrekopper, skrævende mannfolk og trendfikserte hipstergjøker. Men nå, etter å ha lest Dameroman m/menn (2016), ei bok med en helt elendig tittel, kjenner jeg at det kan bli vanskelig å opprettholde respekten og de gode følelsene. For boka er virkelig ikke god.

Og det er så trist! Jeg hadde et sterkt ønske om at boka skulle være god, at forfatteren skulle motbevise den grusomme tittelen allerede på første side, og jeg gleda meg til humor og snert og spissfindige replikker, elegante setninger og gode skildringer av stilige damer med bein i nesa. Jeg så fram til noe vettugt og slagkraftig, sjøl om det var pakka inn i kiosklitteraturens glansa omslag. Jeg tenkte at forlaget Juritzen, et forlag jeg assosierer utelukkende med dårlige bøker, ikke hadde klart å fjerne alt som er Kim Småge, jeg så for meg at hun skulle skinne som en sjelden skatt blant alle deres råtne epler. Men noe har skjedd. Kim Småge er ikke lenger Kim Småge. Hun er blitt borte her eller i en annen prosess, hva veit jeg. Det jeg veit, er at jeg blei skuffa.

Jeg ønsker ikke å slakte ei bok, virkelig ikke. Det er ikke hyggelig i det hele tatt! Men når jeg sitter her og skal være ærlig med meg sjøl om leseropplevelsen, med dere som leser innlegget, med forfatteren - som faktisk har brukt masse tid og krefter på å skrive boka - føler jeg at jeg ikke har noe valg. Alle har krav på ærlighet, sjøl om den er av det vanskelige slaget.

Romanen Dameroman m/menn har så mange slurvefeil at det blir pinlig. Navn skrives feil (for eksempel skriver faktisk forlaget (!) at den ene hovedpersonen heter Eldbjørg på smussomslaget, men hun heter da for svingende Eldrid!), endelser er uteblitt, det er bøyinger jeg ikke har vært borti før, stavefeil og en underlig sammenblanding av riksmål og et mer radikalt bokmål, som ikke er gjennomført. Tidsrot er det også, noen ganger til og med i samme setning. Og det er tidvis en helt grusom syntaks. Det er tydelig at språkvasken er uteblitt, og det får meg til å lure på om forlaget i det hele tatt prioriterer slikt. Hvordan kan en ellers unngå å se så massive feil? Men det som verre er, er at det virker som om redaktøren har sett en annen vei gjennom hele prosessen med manuset. For her er det så mye som er ugreit, og det burde vært rydda opp i fra ende til annen om boka i det hele tatt skulle ha hatt en sjanse.

For eksempel er det jevnlig problemer med å plassere historia og personene innafor klare tidsmessige og av og til også stedsmessige rammer. Når boka begynner, har jeg ikke filla peiling på hvor vi er og hva vi skal, jeg veit ikke hvem som snakker og hvorfor. Og det er i ei bok der det fortelles i tredjeperson! Jeg aner ikke hvilket år det er en gang, og småbyen det fortelles om innimellom er anonym og utydelig, helt tappa for detaljer og sjarm. Slik fortsetter det over i alle fall de første åtti sidene, og det er slitsomt for leseren å ikke vite hva en skal forholde seg til. Boka virker retningsløs og ustrukturert, hva er egentlig poenget her, tenkte jeg mange ganger underveis.

Vel, poenget er vel at dette er en dameroman, der vi blir kjent med tre damer. De heter Oda, Karin og Eldrid, og Oda trer fram som en slags hovedperson i starten, uten at jeg skjønner hvorfor, for etter hvert er hun den mest fjerne av dem. Jeg veit ikke hvor gamle disse damene er, jeg veit ikke når jeg kommer inn i livene deres, men det som binder dem sammen er bakgrunnen i småbyen. Hvorfor de er venner og hvorfor de holder kontakten boka igjennom, aner jeg heller ikke. De forteller hverandre svært lite, og telefonsamtalene dem i mellom framstår som tvungne og ufrivillige. Det er ille når det primært er slik de holder kontakt. Og jeg skjønner i alle fall ikke hvorfor de sendes ut på de himla dramatiske reisene sine, en etter en, til Paris og USA og Mexico og Amman og Bhutan og jeg veit da søren hvor, for reisene deres endrer jo ingenting. Teksten er i beste fall usammenhengende, umotivert og svært usannsynlig.

De tre hovedpersonene tenker såpass likt at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, og ofte overlapper de hverandre, slik at det blir sådd tvil om hvem vi følger og hvem som tenker og føler hva. Det er ikke bra, verken for boka eller leseren. Begynnelsen på romanen er rotete. Fortsettelsen er hakkete og helt uten forklaringer, det forventes bare at leseren henger med på stort og smått og engasjerer seg like lite som hovedpersonene. Slutten er brå og nesten like rotete som starten. Kapitlene er korte, stakatto og ofte uten hode og hale. Det samme gjelder setningene. Bruddene mellom kapitlene er mange og ulogiske eller totalt fraværende, alt ettersom. Vi kan følge en og samme person gjennom noen linjer, eller over flere kapitler, og skiftene kan komme midt i ei setning.

Hvorfor skal jeg egentlig lese om disse damene? De fins ikke interessante. De er stereotypier, alle tre, på hver sin måte. De opptrer forutsigbart og utsettes for godt oppbrukte hendelser som heller ikke ser ut til å prege dem noe særlig. Noen av hendelsene er mer nyskapende enn andre, som Karins reaksjon etter møtet med politimannen i Amman. Men sjøl om ideen er god og forsåvidt troverdig, er gjennomføringa helt ekstremt utroverdig. Når ville dette vært mulig å gjennomføre? Overfor alle tre kommer forfatteren med stadige påstander, men de underbygges aldri i teksten. For eksempel sies det at Oda kjempa for døtrene sine, men vi får aldri høre noe om det. Vi får bare høre om hva legemannen hennes gjorde. Oda sjøl virker snarere resignert og uengasjert, også i forhold til sine egne barn. 

Følelsesregisteret jobbes trofast igjennom, men ingenting treffer. Det blir bare for mye, av alt, sjøl i ei bok med 82 korte kapitler fordelt på 337 sider, der det i tillegg er et utall blankesider. Skjebnene til Oda, Eldrid og Karin formidles overtydelig og utapåklistra, alt er formulert, og gjerne flere ganger, rett etter hverandre. Jeg slipper å lure på noe som helst, men jeg kjeder meg jo noe så innmari! Hvor er spensten, drivet og krafta? Hvor er de subtile skildringene? Hvor er energien til Kim Småge, slik jeg kjenner henne?  

Kjære Kim Småge, dersom du mot all formodning skulle komme til å lese dette: Jeg er så lei for å radbrekke boka di! Men jeg vil at du skal vite at jeg fortsatt følger forfatterskapet ditt, og at jeg kommer til å lese neste bok også, av rein lojalitet. Jeg håper bare du finner tilbake til noe som er mye mer deg, at du gjenoppdager krafta du hadde i debuten, motet du hadde da du nådeløst tok opp tøffe temaer og posisjonen du hadde som ei nødvendig og sterk motvekt til det overflødige og unødvendige, framfor å bli en del av det sjøl.

tirsdag 3. juli 2018

Sommerlesing, del II

Fra knallhard, lang og iskald vinter til supervarm sommer! Jeg er glad for at vi har disse årstidsvariasjonene i Norge, sjøl om de er av det litt ekstreme slaget i år. Men vi koser oss ute i alt som er, være seg lassevis med snø eller brungult gress! Nå er det såpass varmt at det av og til er vanskelig å konsentrere seg om lesinga, særlig den av det tyngre slaget, og jeg må støtt og stadig uti for å bade, jeg også, uansett om det er i havet, badedammen eller ungenes plaskebasseng. Men når det er som verst, er det jammen bra med et kjølig kjellerrom der det står en lenestol rett under ei litt svak taklampe. Lett å snike seg unna, om så bare for ei lita stund... For nå er nemlig alle bøker pakka opp og på plass i både nye og gamle hyller, og de uleste bøkene skinner i all sin prakt!

Alexander L. Kielland
Denne herremannen blei ikke lest i måneden som gikk, men kan hende i måneden som kommer? Det hadde vært moro å avslutte bind tre av hans samlede verker i løpet av høsten, slik at jeg kan gyve løs på fjerde og siste bind og etter lang tid se enden på leseprosjektet.

Per Olov Enquist
Enquists sjølbiografi venter fortsatt på å bli lest. Jeg har begynt fire ganger så langt, men begynner gjerne en gang til, fordi jeg veit at det er vel verdt innsatsen. Om bare tid og stemning klaffer kommer sidene til å flagre!

Marita Fossum
Lykksalighet er lest og faktisk også likt, og jeg kom etter hvert også i mål med et innlegg, som du kan lese her. Ei alvorlig bok om flere alvorlige temaer, men både tematikk og mennesker blir forsiktig og sympatisk behandla.

Tre riddersagaer
Lesekryss på plass! Nå er tre av tre sagaer lest, og om du vil vite mer om Partalopi, Flores, Blankiflor eller Bevers, eller bare er interessert i gammel litteratur, er dette ei flott utgave å dykke ned i. Innlegg finner du her. Og, jeg kan ikke få skrevet det nok ganger, jeg er utrolig imponert over Birgit Nyborg. Fremragende oversatt og formidla!

Ian McEwan
Barneloven er ventegurk ei lita stund til, og jeg likeså, men det er jo grenser for hvor mange bøker en kan holde på med på en gang. Da blir det til at jeg strever med å velge når jeg først skal lese, gir opp og ikke kommer videre i noen av dem. Hva er din smertegrense? Her ligger den på fem-seks titler på samme tid, men i realiteten er det ofte to eller tre bøker som leses parallelt. Det fungerer godt!

Monika Fagerholm
Å, som jeg gleder meg til å ta fatt på denne dama igjen! Nå som det er så varmt og klamt passer det bra med ei bok som du bare må lese på videre utover i de kjølige nattetimer (det er jo da det er aller best å lese, i mørket og stillheten og roa). Og disse jentene, da, hvordan er det med dem?

Umberto Eco
Fiktive italienske middelaldermysterier med munkehovedpersoner er jammen ikke så verst! Det går overraskende greit å hanskes med denne tjukkasen, i alle fall inntil videre, men hvem veit, jeg er jo ennå ikke i mål... Og hvordan skal dette egentlig gå? Jeg ser ingen utvei eller sannsynlige løsninger så langt - det er med andre ord en elegant komponert kriminalgåte. Jeg leser sammen med Birthe og koser meg masse med det. Om du også vil være med, er det ennå ikke for seint å hive seg på!

Agneta Pleijel
Kan en historisk roman skrives bedre? Jeg tror nesten ikke det. Drottningens chirurg er en roman som har alt, så det er bare å applaudere forfatteren, kjøpe og lese, lese, lese. Jeg fortsetter forhåpentligvis med oppfølgeren Kungens komediant i løpet av måneden. Og du! Det er helt vidunderlig å lese på svensk!

Kim Småge
Årets late sommerlektyre er ennå ikke påbegynt, men det er nok ikke mye om å gjøre nå. Når ferien for alvor kommer i gang og de virkelig seige dagene trilles ut som perler på ei snor, tror jeg denne er perfekt! Boka heter Dameroman m/menn, og gjør du som jeg, så skuer du hunden på håra men lar det stå til lell.

Alexandre Dumas d.y.
I noen familier går tydeligvis det litterære talentet i arv. Fra før av har jeg lest Alexandre Dumas, men sønnen hans er inntil videre et ubeskrevet blad. Jeg har lagt klar Kameliadamen og håper det snart endrer seg.

Merethe Lindstrøm
Det er gått noen år sia sist jeg leste Merethe Lindstrøm, og nå vil jeg gjerne lese henne igjen. Novellesamlinga Arkitekt ligger klar! Jeg tenker at kortere tekster passer fint nå i varmen, og burde med den logikken også finne fram dikt og dramatikk, essays og artikler. Vi får se...

Bokhyllelesing 2018
Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. Det er ingen tvil om at Bokhyllelesing 2018 er godt i gang! Etter dette har vi lest om familier (Alexander Kiellands Fortuna for min del), deretter boka bak filmen (her valgte jeg meg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg). I juni og juli leser vi tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og jeg er godt i gang med Umberto Ecos Rosens navn. Hvilken bok leser du? For de av dere som allerede er i mål med de tjukke bøkene, er det bare å gå videre til neste utfordring. I august er temaet å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Det er med andre ord en del å velge i, også i den runden! Sjøl aner jeg ikke hva jeg skal ta tak i neste måned, men jeg satser på at jeg finner rett bok i løpet av sommeren.

Fortsatt god lesesommer!