Bokhyllelesing: Kazuo Ishiguro

Bildekilde: Bokelskere

Månedene går fort, og med dem følger leseutfordringene. Og for ei som har hengt litt etter med fjorårets Bokhyllelesing, blei det plutselig veldig mange utfordringer å holde styr på! Men nå er jeg endelig à jour, mangfoldige lesekryss er innkassert, innlegg er publisert og bøkene er flytta over til reolene for leste bøker og jeg har attpåtil fullført månedens leseutfordring - i rett måned. Puh!

Og denne gangen var det adaptasjoner som stod på menyen, eller sagt med andre ord: Les boka bak filmen. Alt annet var åpent! Og det må jo ha vært en nokså grei kategori å finne bok til - det var det i alle fall for meg. Valgene er mange - veldig mange gode romaner er jo blitt filmatisert opp igjennom åra, fra Jane Austen og Charles Dickens via Sigrid Undset og Knut Hamsun til Karin Fossum og Gunnar Staalesen. Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle velge, rett og slett fordi det var så mange flotte alternativer også i mine ulesthyller. Men valget falt til slutt på romanen Gå aldri fra meg (2005, på norsk i 2006) av den for meg ukjente forfatteren Kazuo Ishiguro (f. 1954), som mottok Nobelprisen i litteratur i fjor. Og det var det hovedsakelig to årsaker til: Jeg ønska å lese ei bok jeg ikke hadde sett filmatiseringa av, da jeg, så langt jeg kan, ønsker å gjøre det i "riktig" rekkefølge (men det er slettes ikke alltid det går). Og: Jeg har lenge hørt snakk om både bok og film, og ville gjerne lese boka rett og slett fordi jeg var nysgjerrig.

Over til romanen: Mange kjenner til den, og mange kjenner til filmen. Og dessverre er det også slik at bokas hovedpoeng og omdreiingspunkt, det underliggjørende elementet som skal skille boka fra vrimmelen av andre bøker og utgjøre en forskjell, er allment kjent - også for denne leseren. Det gjør at romanen slettes ikke er så spennende som den kunne ha vært, fordi en veit hva som kommer. Så om noen vurderer å lese boka og ikke veit hva det går i, så anbefaler jeg å ikke lese noe om boka på forhånd, bare gå rett til romanen. Og nei, jeg skal ikke røpe noe ytterligere her.

Gå aldri fra meg er lagt til vår nære fortid (slutten av 1990-tallet). Stedet er landsbygda i England, og vi følger noen kostskoleelever gjennom utvalgte episoder fra noen av deres skoleår, særlig fra alderen ti til seksten, videre deres liv rett etter kostskolen og deretter deres yrkesliv. Det blir ganske tidlig klart at det er noe helt spesielt med disse elevene vil leser om, men hva det er, avdekkes gradvis. Det er Kathy H. som er bokas hovedperson. Hun forteller alt til oss i førsteperson, og er fokaliseringsinstansen hele veien. Det er jevnt, solid og elegant gjennomført fra forfatterens side. Kathy, ofte kalt Kath, befinner seg nå, når vi kommer inn i historia, på et seinere punkt i livet enn det hun forteller om. Hun er 31 år og har vært det de kaller omsorgsperson i elleve år. Nylige hendelser tvinger henne til å se tilbake på sitt eget liv, da særlig i relasjon til venninna Ruth og kompisen Tommy, som begge også har gått på kostskolen Hailsham.    

For hva slags skole var det, egentlig? Og hva lærte de der? Hvordan blei de forberedt på voksenlivet, hvordan blei de ikke forberedt? Hva kunne vært gjort annerledes? Og når begynte de egentlig å forstå? På sett og vis har de kanskje alltid visst om det, tenker Kathy, men de har ikke forstått, for å vite og å forstå er så absolutt ikke det samme. Men som voksen ser Kathy så mye mer, og hun skjønner mer av skolegangen, undervisninga, lærerne, reglene og visse episoder som har satt seg i minnet. Noen av disse episodene kan virke svært gåtefulle for oss i starten av lesinga, men mange av dem forklares mot slutten, slik at også vi får en helhet og en avslutning, sjøl om Kathy ikke får det.

Fordi romanen ikke var så spennende som først antatt (jeg trodde det var noe mer her, noe mer enn det jeg allerede visste), blei ikke leseropplevelsen helt som forventa. Men det jeg fikk, var en solid og godt skrevet fortelling som fikk meg til å gruble over dagens samfunn, og da særlig med vekt på etikk, moral og menneskelige verdier. Er det riktig at alt skal kunne kjøpes, eies, forsikres, utnyttes, brukes - uten at vi tenker over omkostningene? Videre tematiserer boka blant annet utdanning og utdanningskvalitet, samt viktigheten av bevisstgjøring, informasjon og kunnskap. I tillegg skildrer Ishiguro den helt spesielle formen for samhold og kjærlighet som oppstår mellom hovedpersonen Kathy og de to viktigste bipersonene i boka. De har ikke så mye mer enn hverandre, og må ta til takke med den ømheten de får, sjøl om de overhodet ikke er opplært til ømhet. Det er skummelt å se hvor upersonlige de er, hvor instrumentelt de på mange måter behandler hverandre, og det er sårt å lese om ulike typer mellommenneskelige relasjoner som går i grus over misforståelser, særlig når det er så skjørt i utgangspunktet.

Romanen har god struktur og fine tidshopp, ingen unødvendige transportetapper og heller ingen synsvinkelproblemer - noe som tyder på en grunnleggende høy grad av profesjonalitet tvers igjennom. Det er alltid snadder for en fagidiot, som setter pris på det gjennomtenkte og gjennomarbeida! Språket i boka har god flyt, det er subtilt, usentimentalt, knapt og litt kjølig, eller kanskje heller noe distansert og avmålt - men det er velfungerende. Dessverre hemmes teksten noe av oversettelsen til Kari (f. 1932) og Kjell Risvik (f. 1941). Det virker som om de har gjort en del slurvefeil som sjølsagt er irriterende for leseren, og som også er aldeles unødvendige. Her burde forlaget stramma opp noe før utgivelse, slik at en unngår upresisheter som feilstavinger, feil endelser og manglende endelser. 

Etter endt lesing var det mest av alt melankolien i teksten som blei sittende igjen i meg. Boka innehar veldig få lyspunkter, og fordi vi såpass tidlig skjønner at det ikke kommer til å gå bra med alle Hailsham-barna, blir det fort en sørgelig stemning. Dette blei brutt bare mot slutten for min del, når Kathy og Tommy følger Ruths råd. For første gang rår optimisme og håp -.

Gå aldri fra meg anbefales til lesere som ønsker ei stille og samtidig urolig bok, med mange moralske tankekors og melankolsk og ettertenksom stemning.