Frøken Jean Brodies beste alder

Bildekilde: Bokklubben

Fra en ny forfatter til en annen: I denne månedens runde av Bokhyllelesing 2018, med temaet adaptasjoner, valgte jeg meg Kazuo Ishiguro (f. 1954) og romanen Gå aldri fra meg (2005). Deretter gikk turen rett til Skottland og selveste Dame Muriel Sarah Spark (1918-2006), med romanen Frøken Jean Brodies beste alder (1961). Det blei en veldig kontrastfylt overgang!

Og en skulle kanskje tro at de ikke var så ulike, disse bøkene. For Ishiguros tar utgangspunkt i elever på en kostskole, hos Spark går de på Marcia Blaines pikeskole. Alle elevene er omtrent ti år gamle når vi kommer inn i den kronologiske fortellinga. Men allerede der stopper likhetene. For eksempel er Ishiguros roman lagt til slutten av 1990-tallet, mens Sparks er lagt til 1930-tallet. Videre er det naturligvis store forskjeller mellom britisk avsondra landsbygd og byen Edinburgh. Kathy H. forteller alt i førsteperson, mens det hos Spark foregår i tredjeperson. I begge romaner finner vi det retrospektive, og ordet er som regel lagt i ei kvinnes munn, der hun skuer bakover på livet sitt. Men fordi Spark forteller i tredjeperson, beveger hun seg mye friere og lettere enn Ishiguro både i tid og rom og mellom personer. Gå aldri fra meg er en dyster roman som utforsker etiske problemstillinger, Frøken Jean Brodies beste alder er ei mye mer humørfylt bok som tar sikte på å skildre enkeltmenneskers kompleksitet, eksemplifisert nettopp med frøken Jean Brodie.

Frøken Jean Brodie er lærerinne ved Marcia Blaines pikeskole. Og hun er ei nokså annerledes lærerinne. Såpass ulik resten av staben er hun, at flertallet knapt snakker med henne, og den kvinnelige rektoren, som er svært opptatt av dygder og sømmelighet, forsøker til stadighet å få henne sparka. For frøken Brodie er impulsiv og uortodoks, frihetselskende, ukrenkelig, rask i tanke og tale og tidvis ganske respektløs overfor autoriteter. Hun omgås noen av de mannlige lærerne ved skolen, og de svermer for henne. Men noe kvinnelig nettverk har hun ikke, og kanskje syns hun heller ikke det trengs. Hun har jo jentene sine!

Frøken Jean Brodie er ugift og stolt, sterk og sta, moderne og sjølstendig, spennende og kreativ. Hun reiser mye, er interessert i malerkunst, historie og politikk. Og hun er, mener hun sjøl, i sin beste alder. Akkurat når den beste alderen begynner og slutter er bittelitt uklart, men at hun er midt i den, er det ingen tvil om. Og av alle disse årsakene er hun midt i blinken for å utdanne unge jenter. Frøken Brodie er opptatt av å gi jentene, alle jentene sine, ikke bare de i klikken, en solid utdannelse. Men hun vil mer enn å lære dem verbbøying, matematikk, tegning og sang: Hun vil lære dem å tenke sjøl. Hun vil at de skal tørre å si ifra, ha egne meninger og ikke bare følge den strømmen det forventes at de skal følge. Hun vil at de skal bli crème de la crème, intet mindre.

Tiåringene Sandy, Rose, Mary, Jenny, Monica og Eunice går alle i klassen til frøken Jean Brodie på Marcia Blaines pikeskole. Det er en skole med høy status, en privatskole som ikke slipper inn hvem som helst. Av svært ulike årsaker trekker frøken Brodie de seks utvalgte jentene gradvis tettere til seg, slik at jentene ganske raskt blir en klikk som ikke bare omgås på skolen og får status der, men også er sammen med frøken Brodie på fritida. Brodie-klikken innvies i frøken Brodies liv, tanker, følelser og planer på en enda grundigere måte enn gjennom klasseromsundervisninga, og det oppstår etter hvert en tett dynamikk der jentene ikke kan avsløre noe uten å også kompromittere seg sjøl. De får stadig høre at de er nøye utvalgt, de er noe helt spesielt, og de skal bli berømte hver for sine egenskaper.

Vi følger jentene gjennom deres år på pikeskolen på 1930-tallet, fra starten på semesteret der de blir Brodie-klikken, til de er ferdige på skolen mange år etterpå. Og sjøl etter endt skolegang fortsetter de å holde på det nære båndet til lærerinne Brodie. Det er særlig to av jentene som kommer svært nær frøken Brodie, nemlig Sandy og Rose. Og det viser seg etter hvert som handlinga skrider fram, at frøken Brodie har ganske bestemte planer for dem begge to.

Spenningsmomentet i boka er at vi tidlig i teksten får vite at noen i Brodie-klikken på et bestemt punkt forråder frøken Brodie, noe som igjen fører til at hun mister jobben. Men hvem er det? Hvorfor og hvordan blir det gjort? Hvilke hemmeligheter blir fortalt? Og hvilket etterspill får det? Forfatteren leiker elegant med de ulike tidsplanene i boka og hopper fram og tilbake i takt med hvor det er best egna at vi som lesere får mer informasjon. Trenger vi for eksempel å vite mer om trekantdramaet som utspiller seg i kulissene på skolen? Eller skal vi få sørgelige skildringer av frøken Jean Brodies tilstand etter krigen, før hun dør? Og hva med planene for Sandy og Rose, vil de innfri frøken Brodies forventninger? Tidshoppene blir aldri rotete eller stressende, og hele veien er progresjonen jevn og flytende.

Teksten er lett, det er mye dialog, mye humor og mange slagferdige og kvikke kommentarer. Men alt gjenfortelles, slik at vi aldri er med akkurat der og da, men kan betrakte alt som skjer og alt som sies i etterpåklokskapens lys. Det vil si, noe kan vi betrakte på den måten. Annet veit vi jo rett og slett ikke noe om, men det avsløres underveis, og da kan vi bla tilbake og se frampek, symbolikk og ulike nivåer i teksten. Og mens handlinga går sin gang, tegnes portrettet av frøken Jean Brodie med flere og flere valører. Hun er et komplekst og rikt menneske, samtidig som hun er nokså enkel, hun også. For slik jeg ser det, er hun hardhuda og sterk, men fryktelig ensom. Kjærlighetslivet hennes er tragisk, men logisk. For hun ønsker jo bare å være en del av noe mer, hun som alle andre.

I tillegg til at frøken Jean Brodies karakter skildres og utdypes, er det også en annen person som utmerker seg i romanen. Det er Sandy. Hun har masse fantasi og lever seg inn i romaner og dikt og ikke minst i livet til frøken Jean Brodie. Når lærerinna forteller sin tragiske kjærlighetshistorie, der forloveden hennes dør under første verdenskrig, begynner Sandy å skrive om på den, slik at det skal gå bra. Hun er djupt fascinert av frøken Brodie, slik hun også seinere skal fascineres av andre mennesker.

Uten å si noe mer om handlinga, kan jeg derfor så smått oppsummere at mitt første møte med Muriel Spark blei positivt. Jeg hadde hørt en del om boka på forhånd, men kjente ikke til dens svært spesielle hovedperson. Og godt var det, for slik blei jeg overraska noen ganger underveis, i det som ellers er en tekst uten noe særlig ytre spenning. Jeg må også innrømme at jeg er imponert over hvor godt forfatteren skildrer ulike mennesker til ulike tider av deres liv. For eksempel fanger hun det barnlige i de ti år gamle jentene helt suverent, og hun gir dem et veslevoksent perspektiv med sine sjølsagte verdensanskuelser og tendenser til raske konklusjoner. Det er så gjenkjennelig! 

Frøken Jean Brodie sjøl er lenge uangripelig, hun er Brodie-klikkens alt, toneangivende for god smak og stil, for rett og galt, for viktig og uviktig. Jentene oppfatter nærmest instinktivt hva hun vil, og lar seg lede. Sjølsagt kan det etiske her diskuteres, og når det bikker over, når jentene blir brikker i et større spill, er det mye en kan konfrontere lærerinna med. Men nettopp derfor er det også godt når frøken Brodie er sårbar og liten, for da oppleves hele mennesket Jean Brodie, hun framstår som virkelig med sine feil og mangler. Og ikke minst gir Sandys oppførsel slik et enda sterkere inntrykk, og det er forståelig hvordan hennes eksistensielle grublerier begynner, og får de utslagene de får. 

Frøken Jean Brodies beste alder er glitrende oversatt av Merete Alfsen (f. 1950), som ikke bare gjengir frøken Brodies spesielle personlighet med fynd og klem, men som også fanger det vemodige oppi alt det muntre og barske. Hun holder en kvikk tone boka igjennom, men uten å overdrive, slik at det alvorlige, som de to verdenskrigene, trekantdramaet, anklagene mot frøken Brodie og Sandys livsvalg, også får den tyngden det trenger. Slik løftes romanen opp fra det trivielle og underholdende, og blir ei bok en kan minnes over lengre tid - med et smil om munnen.