fredag 30. november 2018

Barnebokbølgen

En barnebokbølge er over oss! Vi er så heldige som har tilgang til gode bøker for barn og unge så å si hver dag hele året gjennom alle landets folke- og skolebibliotek. Men vi er jammen blitt ekstra privilegerte de siste åra. For etter at norsk barne- og ungdomslitteratur hadde sin storhetstid på 1980- og 1990-tallet med også internasjonalt anerkjente forfattere som Torill Thorstad Hauger (1943-2014), Jostein Gaarder (f. 1952), Kjersti Scheen (f. 1943), Klaus Hagerup (f. 1946) og Kari Bøge (f. 1950), kom en lang tørkeperiode. Riktignok blei perioden liva opp av navn som Jon Ewo (f. 1957) og Marit Nicolaysen (f. 1953) på slutten av 1990-tallet, og både Hilde Hagerup (f. 1976) og Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) vakte stor interesse da de debuterte. Men den gode norske barneboka, ofte av det realistiske slaget, blei fort fortrengt til fordel for oversatt pjatt, mer eller mindre vellykka fantasyserier og ikke minst detektivbyrå ditt og datt, som stort sett har dominert feltet de siste tjue åra - med noen hederlige unntak.

Til nå. Ja, eller ikke akkurat nå, da, for det begynte å løsne allerede for noen år sida. På ett eller annet punkt blei markedet metta, og det var ikke umiddelbart bruk for flere vampyrer, tegneseriedagbøker, feer, alver, detektiver eller zombier. Bøkene blir jo ikke borte, de er der, men behovet for variasjon, noe anna, øker etter lang tid med mye av det samme. Eller sagt på en annen måte: Den barnelitterære pendelen kan heldigvis også svinge. Fra masseprodusert, hyperkommersiell, amerikanskinspirert barnelitteratur med humor i forsetet, tilbake til det rotnorske, virkelige og problemløsende, som tar barna og deres hverdag på alvor.

Jeg har tidligere trukket fram blant annet forfatter Maria Parr (f. 1981) og hennes enestående barnebøker, Vaffelhjarte (2005), Tonje Glimmerdal (2009) og sist Keeperen og havet (2017). I sommer leste jeg første bok i serien om åtteåringen Alice Andersen (2014, 2015, 2016, 2017) av Torun Lian (f. 1956) sammen med eldstebarnet, og i ettertid har vi gått til anskaffelse av de to neste bøkene i serien også. Men innimellom Sommerles og Alice, bading og isspising, fant vi faktisk fram til enda flere gode bøker. Og den jeg vil trekke fram nå, er Brune (2013) av Håkon Øvreås (f. 1974).

Bildekilde: Gyldendal
Rune er et helt vanlig barn i en helt vanlig familie. Han bor sammen med mamma og pappa, går på skolen og har venner. Men når vi møter Rune, har det skjedd noe som endrer alt. Bestefaren til Rune er nemlig død. Bestefar som Rune var så glad i, og som han fortsatt er glad i. For det går jo ikke over med en gang? Rune må se på at foreldrene er i sorg, at de strever, og han må være med i begravelsen. Faren til Rune spør hele tida om det går bra, og Rune svarer ja. Men går det egentlig bra?

Heldigvis har han hytta oppe i skogkanten. Rune bygger i ro og fred, og hytta blir større, finere, mer solid. Her oppe, langt unna tårene til mamma, kan han være i fred med tankene og følelsene og minnene om bestefar. Helt til de store, ekle guttene kommer og ødelegger alt sammen. De som ler rått og er truende og slemme. Kan ikke tro at Rune dunka til den ene av dem med en hammer! Som hevn river de hytta fra hverandre så det ikke er mer enn plankebiter igjen.  

Rune er redd og sint og trist - alt på en gang. Det er nesten så en kan høre han rope fra boksidene: Så urettferdig! Men han sier ingenting. I stedet sniker han med seg det brune beltet til mamma fra badet. Og han finner noen andre klær også. Og midt på natta, når alle sover, kler han på seg disse annerledesklærne. Og slik blir Rune Brune. Brune er superhelt og ikke redd for noe, ikke en gang de store og ekle guttene. Og Brune smyger seg ut om natta for å ta igjen.

Brune er en fantastisk gavepakke av en samtalestarter som lett og usentimentalt tematiserer sorg, vennskap og mot uten ordgyteri og utstrakt bruk av adjektiver. Gjennom enkelt språk og enkel utkledning er det lett for barna å leve seg inn i forvandlinga til Rune, og de fleste gjennomskuer også realiteten - han er jo fortsatt Rune, bare med andre klær. Men det gjør teksten verken mindre spennende eller interessant, snarere det motsatte. Konflikten er raskt og tydelig etablert, sympatien er på plass, for tre mot en oppi hytta er urettferdig, og vi vil bare vite hva som skjer med Rune.

Superhelten Brune søker rettferdighet på en nokså snill og harmløs måte, og det er et intelligent trekk av forfatteren. Mediene er til en hver tid oversvømt med andre løsninger, slik at barn som vokser opp i dag kanskje fort tror at de må ty til vold eller ondsinna knep for å løse problemer. Rune og Brune viser at det slettes ikke er tilfellet. Alt en trenger er noen gamle klær, litt maling, gode venner og en smule flaks. Ja, også bestefar, da. Når en så legger på god humor, hull i hekken, spennende oppdrag om natta, en streng far, mer maling og fine illustrasjoner, blir resultatet langt ifra dårlig. Faktisk er boka så god at den mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014!

Det er samme strek i bøkene om Alice Andersen som i Brune, og mannen bak streken er illustratør Øyvind Torseter (f. 1972). Men her er illustrasjonene et langt større og viktigere element enn i bøkene om Alice - de er et gjennomgående element som brukes til historias fordel. Mye ligger i bildene, både detaljer, humor og replikker. Og en kommer veldig tett på og blir kjent med de tre barna som har hovedrollene i det som er blitt en bokserie fra Øvreås sin side (I tillegg til Brune har Øvreås også skrevet Svartle fra 2015 og Blåse fra 2018). Karakterene er godt sett og Torseter gir hver av dem fine særtrekk som det er moro å følge med på i bildene.

En kan kanskje tro at det er uheldig med samme illustratør, slik det ofte er når en illustratør overeksponeres og overforbrukes, men det er det ikke. Det at streken er gjenkjennelig er i dette tilfellet en fordel, som kanskje til og med kan trekke lesere fra den ene bokserien til den andre. For bokseriene har likhetstrekk. Dette er ikke bråkete underholdning, det er god litteratur. Her er det verken varulver eller vampyrer, ingen er udødelige eller skikkelig døde, det er ikke krampeaktig kult eller morsomt hele tida, det er ikke desperat eller insisterende, slik andre barnebøker er og kan være. Og noe av det beste er at jeg ser for meg at Rune og Alice eksisterer side om side i samme univers, et realistisk, norsk univers der også stille og sjenerte barn og deres problemer blir sett og skildra med alvor, humor og varme.

Nettopp slike bøker gjør at den norske, realistiske barneboka nå står sterkere enn noensinne. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!

torsdag 15. november 2018

Ingrid Winters makeløse mismot

Bildekilde: Bokelskere
Ingrid Winter har det ikke så greit. Hverdagsstresset, med en krevende jobb, en overarbeida mann, tre barn, et rotete hus og en middag som alltid er for sein, skaper hverdagspanikk. Panikken blir fort til angst og skumle scenarier som må lures bort med litt vin. Vel har hun flotte unger og en lojal mann ved sin side, men de skjønner ikke at familien faktisk bor i feil hus. Det kan bare Ingrid rette på. Og nå skal det riktige huset selges, så det er bare å hive seg rundt. Bjørnar er snill, kanskje for snill, og Ingrid glemmer mye, alt for mye, midt mellom drømmer og realiteter, og når en er ivrig, er det ikke så greit å vite hva som er hva.

Så er det FAU-møtene. En eneste diger klamp om foten, noe hun må lide seg igjennom. Noen foreldre tror virkelig at skolen har ansvar for alt. Knyting av skolisser, for eksempel. Ingrid prater når hun bør holde munn, og omvendt. Og alt blir feil. På jobben også. Og der kan ikke Ingrid rette på noe som helst. Ikke når instituttlederen nesten er etter henne, slik at hun knapt får gjort det hun bør og enda mindre det hun skal. Hun, som skulle ha levert et innlegg til en konferanse for lenge sida. Som skulle undervist og veileda og lest og skrevet. Alt blir bare møter og byråkrati og hun blir anklaga for å "mindfucke" studentene sine og blir lurt inn i en teit allianse for å motarbeide emneomlegginga, og det hele kulminerer i en tur til utlandet som hun ikke vil være med på. Men da er det er for seint. For seint for alt.

Så da kan Ingrid Winter like greit resignere. I sjukdom og med lite annet enn russere rundt seg, med dumme kollegaer vegg i vegg, langt, langt hjemmefra. Hjemme får Bjørnar styre skuta og bo i huset de ikke får solgt og ingen andre enn Ingrid vil flytte fra, for markedet er metta og dessuten går det nedover med boligprisene. De kommer til å tape. Spørsmålet er bare hvor mye. Og Bjørnar, da, som hadde tenkt til å trappe ned på jobben, være mer med familien. Nå går ikke det. Nå ser han nesten ikke på henne lenger heller.

I Russland er det kaldt. Ingrid er kald, tvers igjennom. De blir ikke tatt i mot slik de trodde. Faktisk er ingenting slik de trodde. Og hvordan i all verden skal de få til en samarbeidsavtale mellom utdanningsinstitusjonene da? Det må hun faktisk få til, for å redde jobben. Men verre skal det bli - for plutselig er et russisk ikon stjålet, og det er mye verdt, må vite. Ingrid må brette opp ermene når syndebukken viser seg å befinne seg i egne rekker. Men det er ikke så lett å fikse det hele, med språkbarrierer og alt, når en er sjuk og muligens full på russisk hostesaft, proppfull av hjemlengsel og livredd fra topp til tå.

Ingenting går på skinner i underholdningsromanen Ingrid Winters makeløse mismot (2015). Forfatter Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) tar den norske middelklassetidsklemma på kornet i sine skildringer av Ingrid, ektemannen Bjørnar og deres tre barn. Her er det mange som får som hatten passer - sinte foreldre på FAU-møter, lokale hipstere på visning, møtegale kollegaer med pennen klar, dørselgere, meglere, russere, stressa barnehagemødre, au pairer, tidligere studenter som trenger hjelp og ikke minst Ingrid sjøl. Som er smådesperat og manisk og nervøs og styrete og krisemaksimist. Og som nesten aldri klarer å rote seg ut av det hun har rota seg inn i. I alle fall ikke helt på egenhånd.

Ingrid Winters makeløse mismot er et solid eksempel på en svært lettbeint roman, godt innafor begrepet chick-lit, altså ei fortelling av, med og for damer. Boka ligger fint plassert i underholdningsromanlandskapet, og det var greit å lese en norsk variant framfor alle de oversatte titlene. En tenker kanskje at det ikke har noe å si, dette med oversetting, for underholdning er underholdning, men det har det så absolutt. Referansene, til politikk, populærkultur, akademia og så videre, er norske og gjenkjennelige, framfor fremmede og irrelevante. I tillegg kommer det språklige aspektet - en føler seg ofte nærmere sitt eget språk - og at en slipper å miste mye i en oversettelse. Men det at det er gjenkjennelig, er i grunn det boka er tufta på.

Det er noe grunnleggende befriende med boka til Janne S. Drangsholt. Kanskje det er det at forfatteren gjennomskuer alt og alle og utleverer oss akkurat slik som vi er, desperate, smålige, stressa, frekke, glemske. Og at hun ikke er redd for å skildre ektefellers teite og veldig alvorlige diskusjoner og krangler, varme øyeblikke med barna og situasjoner der mor og far virkelig ikke viser seg fra sin beste side. Ingrid er full av feil, men også full av vilje til å prøve på nytt. Også det er gjenkjennelig, men det nye er at helheten, med feil og mangler, vises fram og ikke gjemmes bort, slik som så ofte er tilfelle for eksempel på sosiale medier. En fin kommentar til dagens samfunn der, altså.

Hovedpersonen Ingrid er et sjarmerende og irriterende menneske vi alle kjenner igjen. Hun er i alles familier eller vennekrets, skal alltid ha rett, tenker seg ikke om før hun snakker, mangler impulskontroll, ler litt for høyt, krangler litt for mye - men hun er god på bunn. Hun er godt skildra og framstår som kompleks, uten at boka egentlig gir henne plass til å være det. Stundens alvor er bare oppslukende i korte øyeblikk av gangen. Ektemannen Bjørnar er en kjernekar som holder ut med denne styrete dama, han er dønn kjedelig, lojal og stødig, og veldig troverdig. Vi kjenner jo alle en slik mann også.

Drangsholt har klekka ut ei god historie en tror sånn passelig på. Det går litt over stokk og stein i Russland, og jevnt over er historia forutsigbar, men det er mye en kan akseptere fordi en koser seg. Drangsholt skriver svært lett, noe som gjør at boka er veldig rask å lese. Det mest imponerende er humoren - at teksten er jevnt morsom, både i språklige vendinger, i typetegninger (som kollegaene til Ingrid) og gjennom rein situasjonskomikk. Det gjør at boka framstår som gjennomarbeida, noe som er et sympatisk trekk ved både tekst og forfatter, og igjen er det en fin avveksling fra oversatt hastverkslitteratur. 

Men likevel: Også Drangshold er fort lest og fort glemt. Sjøl om det var artig så lenge det varte, frister det ikke til gjenlesing. Ingrid Winter er ikke en romanskikkelse jeg trenger å menge meg med på nytt - jeg har henne allerede rundt meg i mange versjoner i levende live, inkludert i meg sjøl! Men det var fint å bli mint på at hun er her, og at en kan ta henne med en klype salt når hun dukker opp. Ei ypperlig bok å lese en litt mørk høstkveld når det meste den dagen har gått skeis - for her er det ei som har det verre! Og det er jo den beste medisin for det aller meste.

søndag 11. november 2018

Bokhyllelesing: Agneta Pleijel

Bildekilde: Bokelskere
I oppfølgeren til Drottningens chirurg fra 2006, Kungens komediant fra året etter, flyttes perspektivet fra legen Herman Schützer til en av hans læregutter. Lars Hjortsberg (1772-1843) er ikke særlig gammel når han begynner å følge den gamle doktoren rundt i Stockholm, der han blir vitne til blodige affærer som får han til å svimle mang en gang. Problemet er bare at Lars ikke er særlig interessert i anatomi eller legemidler eller revolusjonerende kirurgiske inngrep. Han ønsker bare en ting: Å bli skuespiller.

Lars kommer fra en fattig, hardtarbeidende og barnerik familie. Både mor og far er en del av kulturlivet i Stockholm. Faren, som er steinhugger, er med på å reise Operahuset i 1782. Og mora synger ved operaen og opptrer stadig for konge og hoff. Men mellom de mange barna de får med hverandre, der flere faller fra i svært ung alder, og det at farens yndlingssønn Magnus dør i en ulykke på farens arbeidssted bare tolv år gammel, er det noe som endres. Faren klarer ikke gjøre jobben sin lenger. Noen dager kommer han seg ikke opp av senga en gang. Mora blir eneforsørger for seg sjøl, mannen sin og alle barna, og hun blir nødt til å sette flere av barna bort.

Lars er heldig. Han havner i doktorens hjem, der han får mat, seng og lærlingeplass. Her jobber også Liten, den kortvokste datteren til dverginnen fra forrige bok. Lars og Liten blir gode venner og hun, som er noen år eldre, tar seg moderlig av gutten hun deler rom og av og til også seng med om vinteren, fordi det er så bitende kaldt der de sover. Men sjøl om Lars er heldig, og bevisst på det, føler han seg ikke heldig. Doktoren er en sur gammel gubbe som spytter ut sine tyske fraser. Lars må løpe etter doktorens lange, travle steg sjøl om han knapt har sovet, vente i timesvis i den iskalde, stive vinden fra havet, og assistere sjøl om han knapt veit hva han gjør. Og hele tida kjenner han på denne dragninga. Mot teateret, mot operaen. Musikken, kostymene, replikkene, mimikken, spillet. Han vil bare spille.

Og han får spille. Lars Hjortsberg er en av Sveriges mest kjente skuespillere, og særlig berømt var han for sine mange komedieroller. Ved et lykketreff får han altså en fot innafor teateret allerede som barn. Han jobber seg oppover, og kommer stadig nærmere kongen. Og som tenåring og ung voksen får han virkelig kjenne på kroppen hva det vil innebære å være en av kongens favoritter. Monarkens mange krigføringer, konflikter og reiser trekker også de ulike teatertruppene med rundt i inn- og utland, og Lars får reist, sett og opplevd. Og spilt. Spilt så det knapt er mer igjen av han enn spill. Og hva er da sant og virkelig? Det spilte livet, eller livet selv? Og er livet noe uten spill, når en lever for spill?

Kungens komediant er en kompleks roman som kombinerer historiske elementer med en tradisjonell livssaga, og som flere ganger vender tilbake til ulike problemstillinger omkring identitet. Det er Lars som kretser rundt dette, og vi som leser opplever at perspektivet endres etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i historia, i takt med endringer i hans liv. Det hele fortelles til oss av Lars sjøl, i førsteperson. Og det er formulert nettopp som en slags berettelse eller et skriftemål: Lars, som gammel mann, forteller sitt liv til Liten. Hvorfor det er akkurat henne han forteller til kan virke litt uklart i starten, men det får sin forklaring.

Lars forteller sitt liv, ja, men han forteller også kongens. Når han kommer nær kongen og blir hans foretrukne skuespiller, hans bibliotekar og hans høytleser, gir det han også en mulighet til å få et unikt innblikk i monarkens liv. Lars kommer og går som en skygge gjennom den hemmelige døra i veggen, eller forblir gjemt bak forhenget omkring majestetens seng. Han lærer seg å være lydløs og usynlig, nærmest ikkepustende. Men sjøl om Lars lenge trakta etter kongens oppmerksomhet, får han også erfare det negative. Å være kongens yndling medfører at han alltid må være tilgjengelig for en annens behov, hva enn de måtte være, og at hans privatliv omtrent er ikkeeksisterende.

Kongen i romanen er ingen ringere enn Gustav III (1746-1792), som gjeninnførte det opplyste eneveldet i Sverige. Dette gjorde han gjennom en rekke reformer og harde grep mot for eksempel korrupsjon - særlig i egen administrasjon. Kongen var på prinsipielt grunnlag i mot dødsstraff, avskaffa tortur og innførte trykkefrihet. Men han var også en ivrig kriger, og som alle veit, krig tapper statskassene mye fortere enn kvinner, brennevin, slottsbygging og andre kongelige forlystelser. Og et ruinert rike setter mangt et sinn i brann, slik at komplottene ikke er langt unna. Så var det da også det som hendte her.

Skildringene av den svenske kongens siste levedager er fylt med en sjelden detaljrikdom, som også kjennetegner Agneta Pleijels (f. 1940) første bind av trilogien, Drottningens chirurg. Hun skildrer de fysiske og psykiske grusomhetene kongen må igjennom og gjør det sanselig også for oss som leser, men uten å velte seg i det groteske. Vi får lukter, lyder, synsinntrykk, skildringer av ulike behandlinger. Pleijel er knapp og presis hele veien, og alt ses fra Lars sitt ståsted. Han, som en anonym skygge ingen ofrer en tanke, lytter til mang en samtale, slik at vi som får dette gjenfortalt, lett ser hvordan menneskene rundt kongen manipulerer, presser, juger og herser med hverandre og den såra kongen. Det er grusom lesing - og det vondeste er at menneskene fristes av mulighetene til å få mer makt, og at det er mye mer verdt enn et liv.

Strukturen i boka er elegant, med noen tidshopp, men ikke slik at det blir forvirrende. Rammehistoria er fint plassert og gir teksten ytterligere vekslinger i spenning og intensitet. Dynamikkene mellom før og nå, konge og pasje, fri og ufri, mann og kvinne, spill og sannhet, er interessante og speiler hovedpersonens utvikling og liv. Og fordi historia om Lars og historia om kongen er så tett sammenvevd, blir det naturlig at det framstår som en helhet. Pleijel har en grunnleggende god forståelse for tida hun skriver om, og behandler den med respekt. Det gir gjenklang i verk og leser, og vekker nysgjerrighet og leselyst.

Kungens komediant er mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese oppfølgere.

tirsdag 6. november 2018

Høstlesing, del III

Vi venter bare på vinteren, vi nå. Første runde med snø er allerede kommet og gått, og det var nok til at barna blei enige om at vinter er best og snø er kulest og hvilke leiker de ønsker seg til jul. Men før det var de altså ute i hagen og boltra seg med bøtter og spader og de små snømåkene sine og i omtrent fjorten timer hadde vi en diger snømann mellom trærne, pynta med blader, grus og kvister. Så sank den langsomt sammen, og da jeg kikka ut av vinduet klokka halv fire den natta, var det Hufsa som glodde tilbake. Dagen etter hadde Hufsa-Olaf (snømannen het sjølsagt Olaf) blitt en sammensunken liten pukkelrygga klump som fikk navnet Huflaf. Den levde i seksten timer til før barna kunne konstatere at det bare var en liten snøhaug igjen, og den kunne faktisk brukes til noe anna før den smelta helt. Så kom det pisskalde, harde høstregnet og jeg ropte dem inn for å lese bok. Og her går det unna med både Vilma, Alice og ikke minst Rune - mer om det kommer kanskje i et eget innlegg. For min egen del går det fortsatt nokså treigt.

Alexander L. Kielland
Tredje bind av denne mannens samlede verker ligger fortsatt klart med bokmerke i der jeg slapp sist, men neste bok ut er fortsatt ulest (og jeg har til og med glemt tittelen i farta). Et noe kaotisk familieliv med kraftige forkjølelser på alle får skylda denne gangen.

Per Olov Enquist
Heller ikke Enquist vant fram i lesekøen i forrige måned. Jeg som drømte om en lesehøst har fått det motsatte, men sånn er det av og til. Det får bare være greit. Målet er fortsatt å lese sjølbiografien hans før jul, så jeg blir veldig glad om jeg får til det.

Agneta Pleijel
Bok nummer to av tre i forfatterens serie om egen slekt, Kungens komediant, blei som sagt lest i september. Men innlegget har latt vente på seg. Det er svært lite med lese- og skrivetid her nå om dagen, men det kommer. Trolig i en kortere versjon enn vanlig, men det får så være.

Janne S. Drangsholt
På leit etter noe tilgjengelig, lett og enkelt for å sette i gang leselysta igjen, kom jeg over denne dama i ulesthylla. Det gikk greit å kombinere Ingrid Winters makeløse mismot med alt mulig familiekaos, og den er ferdiglest. Leselysta er det fortsatt så som så med - det er og blir vanskelig å motivere seg for lengre tekster når en veit at en kan bli avbrutt når som helst. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.
Jeg er godt i gang med romanen Kameliadamen, som ikke akkurat er ei lett bok, men som er nokså tilgjengelig i form og innhold. Jeg håper å bli ferdig i løpet av uka, og kommer nok med et lite innlegg innen november er omme.

Edith Södergran
En skulle tro at dikt er ypperlig å lese mellom slaga, som for eksempel når en hjelper med lekser og rører i suppa, og det er det kanskje også. Men ikke denne dama. Jeg opplever at diktene "lukker seg" hvis jeg leser sporadisk og slurvete, mens jeg får et helt annet utbytte ved fokusert og nøyaktig lesing. Og jeg foretrekker det siste.

Alfabetlesing
Det nye leseprosjektet, som sjølsagt skal gjennomføres trass i lav suksessrate så langt, skyves med videre inn i neste måned. Den ene fingern jeg har planta i jorda (og ikke i familiesfæren), tilsier at det ikke blir en realitet før til neste år. Men vi får se. Første bokstav ut er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018
For august var planen å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. For september var fokuset å lese oppfølgere. I oktober var det skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og nå i november er det nobelbøkene som skal leses - altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg henger etter og har ikke fullført oktoberrunden, men har absolutt planer om å gjøre det. Og naturligvis skal jeg lese ei nobelbok også, men hvilken det blir, gjenstår å se. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Nyt årets siste høstmåned!