Bokhyllelesing: Agneta Pleijel

Bildekilde: Bokelskere

I oppfølgeren til Drottningens chirurg fra 2006, Kungens komediant fra året etter, flyttes perspektivet fra legen Herman Schützer til en av hans læregutter. Lars Hjortsberg (1772-1843) er ikke særlig gammel når han begynner å følge den gamle doktoren rundt i Stockholm, der han blir vitne til blodige affærer som får han til å svimle mang en gang. Problemet er bare at Lars ikke er særlig interessert i anatomi eller legemidler eller revolusjonerende kirurgiske inngrep. Han ønsker bare en ting: Å bli skuespiller.

Lars kommer fra en fattig, hardtarbeidende og barnerik familie. Både mor og far er en del av kulturlivet i Stockholm. Faren, som er steinhugger, er med på å reise Operahuset i 1782. Og mora synger ved operaen og opptrer stadig for konge og hoff. Men mellom de mange barna de får med hverandre, der flere faller fra i svært ung alder, og det at farens yndlingssønn Magnus dør i en ulykke på farens arbeidssted bare tolv år gammel, er det noe som endres. Faren klarer ikke gjøre jobben sin lenger. Noen dager kommer han seg ikke opp av senga en gang. Mora blir eneforsørger for seg sjøl, mannen sin og alle barna, og hun blir nødt til å sette flere av barna bort.

Lars er heldig. Han havner i doktorens hjem, der han får mat, seng og lærlingeplass. Her jobber også Liten, den kortvokste datteren til dverginnen fra forrige bok. Lars og Liten blir gode venner og hun, som er noen år eldre, tar seg moderlig av gutten hun deler rom og av og til også seng med om vinteren, fordi det er så bitende kaldt der de sover. Men sjøl om Lars er heldig, og bevisst på det, føler han seg ikke heldig. Doktoren er en sur gammel gubbe som spytter ut sine tyske fraser. Lars må løpe etter doktorens lange, travle steg sjøl om han knapt har sovet, vente i timesvis i den iskalde, stive vinden fra havet, og assistere sjøl om han knapt veit hva han gjør. Og hele tida kjenner han på denne dragninga. Mot teateret, mot operaen. Musikken, kostymene, replikkene, mimikken, spillet. Han vil bare spille.

Og han får spille. Lars Hjortsberg er en av Sveriges mest kjente skuespillere, og særlig berømt var han for sine mange komedieroller. Ved et lykketreff får han altså en fot innafor teateret allerede som barn. Han jobber seg oppover, og kommer stadig nærmere kongen. Og som tenåring og ung voksen får han virkelig kjenne på kroppen hva det vil innebære å være en av kongens favoritter. Monarkens mange krigføringer, konflikter og reiser trekker også de ulike teatertruppene med rundt i inn- og utland, og Lars får reist, sett og opplevd. Og spilt. Spilt så det knapt er mer igjen av han enn spill. Og hva er da sant og virkelig? Det spilte livet, eller livet selv? Og er livet noe uten spill, når en lever for spill?

Kungens komediant er en kompleks roman som kombinerer historiske elementer med en tradisjonell livssaga, og som flere ganger vender tilbake til ulike problemstillinger omkring identitet. Det er Lars som kretser rundt dette, og vi som leser opplever at perspektivet endres etter hvert som vi kommer lenger og lenger ut i historia, i takt med endringer i hans liv. Det hele fortelles til oss av Lars sjøl, i førsteperson. Og det er formulert nettopp som en slags berettelse eller et skriftemål: Lars, som gammel mann, forteller sitt liv til Liten. Hvorfor det er akkurat henne han forteller til kan virke litt uklart i starten, men det får sin forklaring.

Lars forteller sitt liv, ja, men han forteller også kongens. Når han kommer nær kongen og blir hans foretrukne skuespiller, hans bibliotekar og hans høytleser, gir det han også en mulighet til å få et unikt innblikk i monarkens liv. Lars kommer og går som en skygge gjennom den hemmelige døra i veggen, eller forblir gjemt bak forhenget omkring majestetens seng. Han lærer seg å være lydløs og usynlig, nærmest ikkepustende. Men sjøl om Lars lenge trakta etter kongens oppmerksomhet, får han også erfare det negative. Å være kongens yndling medfører at han alltid må være tilgjengelig for en annens behov, hva enn de måtte være, og at hans privatliv omtrent er ikkeeksisterende.

Kongen i romanen er ingen ringere enn Gustav III (1746-1792), som gjeninnførte det opplyste eneveldet i Sverige. Dette gjorde han gjennom en rekke reformer og harde grep mot for eksempel korrupsjon - særlig i egen administrasjon. Kongen var på prinsipielt grunnlag i mot dødsstraff, avskaffa tortur og innførte trykkefrihet. Men han var også en ivrig kriger, og som alle veit, krig tapper statskassene mye fortere enn kvinner, brennevin, slottsbygging og andre kongelige forlystelser. Og et ruinert rike setter mangt et sinn i brann, slik at komplottene ikke er langt unna. Så var det da også det som hendte her.

Skildringene av den svenske kongens siste levedager er fylt med en sjelden detaljrikdom, som også kjennetegner Agneta Pleijels (f. 1940) første bind av trilogien, Drottningens chirurg. Hun skildrer de fysiske og psykiske grusomhetene kongen må igjennom og gjør det sanselig også for oss som leser, men uten å velte seg i det groteske. Vi får lukter, lyder, synsinntrykk, skildringer av ulike behandlinger. Pleijel er knapp og presis hele veien, og alt ses fra Lars sitt ståsted. Han, som en anonym skygge ingen ofrer en tanke, lytter til mang en samtale, slik at vi som får dette gjenfortalt, lett ser hvordan menneskene rundt kongen manipulerer, presser, juger og herser med hverandre og den såra kongen. Det er grusom lesing - og det vondeste er at menneskene fristes av mulighetene til å få mer makt, og at det er mye mer verdt enn et liv.

Strukturen i boka er elegant, med noen tidshopp, men ikke slik at det blir forvirrende. Rammehistoria er fint plassert og gir teksten ytterligere vekslinger i spenning og intensitet. Dynamikkene mellom før og nå, konge og pasje, fri og ufri, mann og kvinne, spill og sannhet, er interessante og speiler hovedpersonens utvikling og liv. Og fordi historia om Lars og historia om kongen er så tett sammenvevd, blir det naturlig at det framstår som en helhet. Pleijel har en grunnleggende god forståelse for tida hun skriver om, og behandler den med respekt. Det gir gjenklang i verk og leser, og vekker nysgjerrighet og leselyst.

Kungens komediant er mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese oppfølgere.