Ingrid Winters makeløse mismot

Bildekilde: Bokelskere

Ingrid Winter har det ikke så greit. Hverdagsstresset, med en krevende jobb, en overarbeida mann, tre barn, et rotete hus og en middag som alltid er for sein, skaper hverdagspanikk. Panikken blir fort til angst og skumle scenarier som må lures bort med litt vin. Vel har hun flotte unger og en lojal mann ved sin side, men de skjønner ikke at familien faktisk bor i feil hus. Det kan bare Ingrid rette på. Og nå skal det riktige huset selges, så det er bare å hive seg rundt. Bjørnar er snill, kanskje for snill, og Ingrid glemmer mye, alt for mye, midt mellom drømmer og realiteter, og når en er ivrig, er det ikke så greit å vite hva som er hva.

Så er det FAU-møtene. En eneste diger klamp om foten, noe hun må lide seg igjennom. Noen foreldre tror virkelig at skolen har ansvar for alt. Knyting av skolisser, for eksempel. Ingrid prater når hun bør holde munn, og omvendt. Og alt blir feil. På jobben også. Og der kan ikke Ingrid rette på noe som helst. Ikke når instituttlederen nesten er etter henne, slik at hun knapt får gjort det hun bør og enda mindre det hun skal. Hun, som skulle ha levert et innlegg til en konferanse for lenge sida. Som skulle undervist og veileda og lest og skrevet. Alt blir bare møter og byråkrati og hun blir anklaga for å "mindfucke" studentene sine og blir lurt inn i en teit allianse for å motarbeide emneomlegginga, og det hele kulminerer i en tur til utlandet som hun ikke vil være med på. Men da er det er for seint. For seint for alt.

Så da kan Ingrid Winter like greit resignere. I sjukdom og med lite annet enn russere rundt seg, med dumme kollegaer vegg i vegg, langt, langt hjemmefra. Hjemme får Bjørnar styre skuta og bo i huset de ikke får solgt og ingen andre enn Ingrid vil flytte fra, for markedet er metta og dessuten går det nedover med boligprisene. De kommer til å tape. Spørsmålet er bare hvor mye. Og Bjørnar, da, som hadde tenkt til å trappe ned på jobben, være mer med familien. Nå går ikke det. Nå ser han nesten ikke på henne lenger heller.

I Russland er det kaldt. Ingrid er kald, tvers igjennom. De blir ikke tatt i mot slik de trodde. Faktisk er ingenting slik de trodde. Og hvordan i all verden skal de få til en samarbeidsavtale mellom utdanningsinstitusjonene da? Det må hun faktisk få til, for å redde jobben. Men verre skal det bli - for plutselig er et russisk ikon stjålet, og det er mye verdt, må vite. Ingrid må brette opp ermene når syndebukken viser seg å befinne seg i egne rekker. Men det er ikke så lett å fikse det hele, med språkbarrierer og alt, når en er sjuk og muligens full på russisk hostesaft, proppfull av hjemlengsel og livredd fra topp til tå.

Ingenting går på skinner i underholdningsromanen Ingrid Winters makeløse mismot (2015). Forfatter Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) tar den norske middelklassetidsklemma på kornet i sine skildringer av Ingrid, ektemannen Bjørnar og deres tre barn. Her er det mange som får som hatten passer - sinte foreldre på FAU-møter, lokale hipstere på visning, møtegale kollegaer med pennen klar, dørselgere, meglere, russere, stressa barnehagemødre, au pairer, tidligere studenter som trenger hjelp og ikke minst Ingrid sjøl. Som er smådesperat og manisk og nervøs og styrete og krisemaksimist. Og som nesten aldri klarer å rote seg ut av det hun har rota seg inn i. I alle fall ikke helt på egenhånd.

Ingrid Winters makeløse mismot er et solid eksempel på en svært lettbeint roman, godt innafor begrepet chick-lit, altså ei fortelling av, med og for damer. Boka ligger fint plassert i underholdningsromanlandskapet, og det var greit å lese en norsk variant framfor alle de oversatte titlene. En tenker kanskje at det ikke har noe å si, dette med oversetting, for underholdning er underholdning, men det har det så absolutt. Referansene, til politikk, populærkultur, akademia og så videre, er norske og gjenkjennelige, framfor fremmede og irrelevante. I tillegg kommer det språklige aspektet - en føler seg ofte nærmere sitt eget språk - og at en slipper å miste mye i en oversettelse. Men det at det er gjenkjennelig, er i grunn det boka er tufta på.

Det er noe grunnleggende befriende med boka til Janne S. Drangsholt. Kanskje det er det at forfatteren gjennomskuer alt og alle og utleverer oss akkurat slik som vi er, desperate, smålige, stressa, frekke, glemske. Og at hun ikke er redd for å skildre ektefellers teite og veldig alvorlige diskusjoner og krangler, varme øyeblikke med barna og situasjoner der mor og far virkelig ikke viser seg fra sin beste side. Ingrid er full av feil, men også full av vilje til å prøve på nytt. Også det er gjenkjennelig, men det nye er at helheten, med feil og mangler, vises fram og ikke gjemmes bort, slik som så ofte er tilfelle for eksempel på sosiale medier. En fin kommentar til dagens samfunn der, altså.

Hovedpersonen Ingrid er et sjarmerende og irriterende menneske vi alle kjenner igjen. Hun er i alles familier eller vennekrets, skal alltid ha rett, tenker seg ikke om før hun snakker, mangler impulskontroll, ler litt for høyt, krangler litt for mye - men hun er god på bunn. Hun er godt skildra og framstår som kompleks, uten at boka egentlig gir henne plass til å være det. Stundens alvor er bare oppslukende i korte øyeblikk av gangen. Ektemannen Bjørnar er en kjernekar som holder ut med denne styrete dama, han er dønn kjedelig, lojal og stødig, og veldig troverdig. Vi kjenner jo alle en slik mann også.

Drangsholt har klekka ut ei god historie en tror sånn passelig på. Det går litt over stokk og stein i Russland, og jevnt over er historia forutsigbar, men det er mye en kan akseptere fordi en koser seg. Drangsholt skriver svært lett, noe som gjør at boka er veldig rask å lese. Det mest imponerende er humoren - at teksten er jevnt morsom, både i språklige vendinger, i typetegninger (som kollegaene til Ingrid) og gjennom rein situasjonskomikk. Det gjør at boka framstår som gjennomarbeida, noe som er et sympatisk trekk ved både tekst og forfatter, og igjen er det en fin avveksling fra oversatt hastverkslitteratur. 

Men likevel: Også Drangsholt er fort lest og fort glemt. Sjøl om det var artig så lenge det varte, frister det ikke til gjenlesing. Ingrid Winter er ikke en romanskikkelse jeg trenger å menge meg med på nytt - jeg har henne allerede rundt meg i mange versjoner i levende live, inkludert i meg sjøl! Men det var fint å bli mint på at hun er her, og at en kan ta henne med en klype salt når hun dukker opp. Ei ypperlig bok å lese en litt mørk høstkveld når det meste den dagen har gått skeis - for her er det ei som har det verre! Og det er jo den beste medisin for det aller meste.