torsdag 31. mars 2016

Bokhyllelesing 2: Tysk bok

Først og fremst må jeg beklage at mitt eget innlegg og denne oppsummeringa kommer så forferdelig seint - håper dere ikke har venta fælt eller at treiginga mi har gått utover noen av dere. Så til bøkene og lesinga: Temaet for andre runde av Bokhyllelesing 2016 var å lese ei bok som opprinnelig var skrevet på tysk. På alle andre kriterier stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka i tillegg var henta fra egne ulesthyller. Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de tyske bøkene:
Elida trakk seg
Hedda leste Wilhelm Meisters læreår av Johann Wolfgang von Goethe
Elisabeth trakk seg
Monika leste Radetzky March av Joseph Roth
Beathe leste Verden av i går av Stefan Zweig
Berit leste Sommerfugløya av Corina Bomann og Ett minutts stillhet av Sigfried Lenz
Åslaug leste Rød kjærlighet av Maxim Leo og April av Angelika Klüssendorf
Silje leste Katharina Blums tapte ære av Heinrich Böll

Tenkte du som jeg, så tenkte du at tyske bøker ofte er synonymt med tunge bøker. Kanskje er de enda tyngre enn de russiske, for her er en ikke helt forberedt på den tidvis ekstreme omstendeligheten og de baktunge setningene, i tillegg til tung tematikk som menneskenes mørke. Men det var jammen feil - i alle fall i mitt tilfelle. Wilhelm Meisters læreår er ei intellektuell og kraftfull bok, med alvor og skjemt, den er en hyllest til kunst, særlig teater, sjølutvikling og de rette dygder. Det tok lang tid å lese verket, men det var verdt hvert minutt. Håper dere andre også har hatt gode leseropplevelser!

Før runden begynte, var vi 12 påmeldte, men kun ni av oss hadde valgt bøker og var klare for lesing. I løpet av den oppsatte leseuka kom noen bokbytter, og Elida trakk seg, men så så alt ut til å gå på skinner. Bortsett fra at boka mi tok fryktelig lang tid. Kanskje noen andre sitter på samme opplevelse? Deretter trakk Elisabeth seg, mens jeg fortsatt ikke har hørt noe fra Åslaug eller Ingalill. Er dere i gang med bøkene deres, henholdsvis av Klüssendorf og Zweig? Jeg veit at Monika gikk i gang, og at både Beathe og Silje har lest, men innlegg mangler. Er det på trappene? Berit, derimot, har lest hele to tyske bøker. Var den andre like skuffende som den første? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet.

Det er ei ganske variert leseliste over, med både ny og gammel tysk litteratur skrevet av både kvinner og menn. Sjangermessig holder vi oss i romanens rike, så vidt jeg kan se. Men er omstendelighet et fellestrekk, slik jeg trodde, eller er det andre årsaker til at innlegg uteblir og lesinger skippes? Her er det bare å si sin ærlige mening, så kanskje vi ender med å hoppe over kategorien tyske bøker til neste års bokhyllelesing!

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er allerede i uke 15, fra 11. april til 17. april. Da skal vi konsentrere oss om bøker som enten er skrevet i middelalderen - det vil si mellom år 500 og år 1500, samme hvilket språk og hvilken sjanger - eller bøker som handlingsmessig er lagt tilbake til middelalderen, eller som tematiserer middelalderen på en annen måte. Det vil si at du enten kan lese noe fra sagalitteraturens rike verden, som Snorres kongesagaer, et annet middelalderverk, et historisk verk som for eksempel bøkene Kristin Lavransdatter, eller rett og slett ei fagbok i historie. Også bøker om vikingene, om runer, om helgener og legender, om trosendringer, statsdannelse, om Karl den store, den hellige Birgitta eller Olav den Hellige og så videre, kan passe inn her. De fleste har vel noe sånt på lur i hyllene!

Sjøl skal jeg lese andre bind av Flatøybok - et nyoversatt praktverk. Jeg har allerede begynt og håper at jeg denne gangen vil klare det innafor lesetida. Men tekstene er mange og boka er stor, så vi får se. I alle tilfelle koser jeg meg veldig så langt. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

tirsdag 29. mars 2016

Bokhyllelesing: Johann Wolfgang von Goethe

Bildekilde: Bokelskere
Å lese ei tysk bok i forbindelse med Bokhyllelesing 2016, var noe en egentlig skulle drive med den første uka av mars. Jeg har holdt på nesten hele måneden, og må bare beklage det som ser ut til å være tidenes forsinkelse. Det har vært mye å gjøre med studiene i det siste, barnehagen har vært påskestengt i ti dager og det har vært så som så med leselysta. Boka har i tillegg vært krevende, og det har nok ikke hjulpet noe særlig på saken. Men nå er jeg endelig i mål med mitt første verk av tyskeren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), nemlig dannelsesromanen over alle dannelsesromaner, Wilhelm Meisters læreår fra 1795-96.

Ramma for boka, som er på 560 sider, er som følger: Wilhelm Meister er en ung mann med forkjærlighet for teater. Hver kveld tilbringer han på et lokalt etablissement, der han både ser forestillingene, lever seg inn i fortellingene og kurtiserer teatrets stjerne, den unge og skjønne Mariane. Teaterinteressa og begeistringa for Mariane går i ett for den uerfarne Wilhelm, og han er ikke sikker på hvem eller hva han egentlig er mest opptatt av. Er det teatret, der han ønsker å prøve seg som skuespiller, forfatter, dramaturg, regissør? Eller er det Mariane, som lener seg så godt mot kroppen hans, som han kan være sammen med i mangfoldige timer og som han tenker på i ett sett når han ikke er sammen med henne?

Faren til Wilhelm ønsker at sønnen skal ta til fornuften og bli hans etterfølger i det solide familiefirmaet. Salget av bestefarens kunstskatter førte til gode investeringer, og nå vil han sende Wilhelm ut på ei reise for å passe på ulike forretningsforbindelser, kreve inn gjeld, se til eiendommer, gjennomføre transaksjoner, signere nye avtaler med mer. Han ønsker å forberede Wilhelm på et godt, borgerlig liv. Etter ei stund lar Wilhelm seg presse til å reise. Men han oppdager fort at hans fascinasjon for teatret er sterkere enn en sønns pliktfølelse overfor en far: Han forsømmer sine plikter og slår seg sammen med en skuespillertrupp på en heller tilfeldig reise gjennom Tyskland. Nye mennesker, nye steder og nye utfordringer virker sammen og påvirker Wilhelm jevnt gjennom hele boka, og ved hjelp av erfaringer, kunnskap, fornuft og følelser, går Wilhelm fra å være en naiv, vimsete romantiker til å bli et karakterfast og reflektert menneske. Han dannes, og utdannes.

Og nettopp dette er også Goethes hovedpoeng. Vi dannes og utdannes i møte med andre mennesker. Vi påvirkes av dem, vi lærer kontinuerlig, og summen av alle erfaringer vi gjør oss og følelsene disse vekker, utvikler oss. Vi kan ikke gjøre det på egenhånd eller gjennom studiet av bøker aleine, vi er avhengig av andre mennesker, av endringer i miljøet, av å erfare sjøl. Wilhelm Meisters læreår tolkes ofte som et opprør mot kunnskapssamfunnet, mot opplysningstida og rådende opplysningstanker, mot at alt skal kunne telles, måles, veies, verifiseres, bevises og etterprøves. Mange menneskelige erfaringer må nemlig ses helt frigjort fra alt slikt, som for eksempel følelser og subjektive opplevelser av kunstartene. Vi kan ikke bevise en kunstopplevelse eller veie aggresjon, vi kan ikke telle hvor god en teaterforestilling er, og heller ikke måle skjønnheten i et maleri. Og det gir heller ikke mening å skulle sette en prislapp på kunstens virkekraft eller våre følelser. Erfaringene er indre, og inderlige, de krever refleksjon og nærvær for at vi skal kunne anvende dem, vokse på dem, dannes med dem og av dem. Slik er verket ei viktig bok i romantikken som litterær epoke.

Wilhelm Meisters læreår er en svært innholdsrik roman. Den er delt opp i åtte hoveddeler, som Goethe kaller bøker, som konsentrerer seg om bestemte handlinger på bestemte steder, og der Wilhelm agerer sammen med bestemte personer. I første bok er Wilhelm for det meste hjemme. Han har sin relasjon til Mariane, men får motstand av vennen Werner, som dyrker det borgerlige, komfortable livet, kapitalisme og privat eiendom. Dannelse, mener Werner, skal være nyttig. Et liv skal være nyttig. Om en ikke kan bruke dannelsen til å tjene penger, om en ikke kan vise til tydelige resultater, trenger en ikke dannelsen. Bare det som kan måles i kroner og øre har verdi. Wilhelm og Werner har sine disputter, men er venner likevel. Wilhelm lar seg til en viss grad påvirke, og er usikker i svært mye han foretar seg. Men så er det dette med Mariane, da. Wilhelm vil gjerne gifte seg med henne og de planlegger å reise langt vekk for å kunne leve sammen. De skal dyrke hverandre og et liv som på scenen. Werner mener det er en usedvanlig dårlig idé, for Mariane er et pengesluk som mest sannsynlig har flere elskere. Dessuten er han i tvil om Wilhelms talenter. Wilhelm lar seg ikke overbevise. Men mot slutten av kapitlet får Werner rett likevel. Dermed settes endringer i sving i Wilhelms indre og har får sin første såre erfaring.

Og slik lar Goethe Wilhelm Meister svinge fra det ene til det andre, fra den ulykkelige og altoppslukende kjærlighetssorgen til begeistring og iver, fra lengt og håp til resignasjon og skuffelse. Wilhelm er god og velger det gode, han er sympatisk, snill, kanskje dumsnill, han er lettpåvirkelig, han kan styres og manipuleres av både menn og kvinner. Fordi han mangler kunnskaper og erfaringer, gjør han mange feil, og av og til blir resultatene fatale. For eksempel i forhold til Mignon, dette underlige barnet han tar til seg og ikke klarer å følge opp. Eller Mariane. Eller Aurelie. Wilhelm tar alle nederlag svært tungt, bebreider seg sjøl, klandrer, angrer. Men: Han lærer også. Han vokser på det negative så vel som det positive, han lærer mennesker å kjenne, og aller viktigst - seg sjøl. Så når Felix er der for godt og Wilhelm innser sin plikt, er det en helt annen Wilhelm som tar han i mot enn den Wilhelm som forlater det trygge barndomshjemmet i begynnelsen av boka. Han har blitt voksen, blitt seg sjøl.

Wilhelm Meisters læreår er en tung roman. Ikke egentlig reint språklig, for der flyter den overraskende lett. Goethe skriver levende og godt, han beskriver detaljer og landskap malerisk og overbevisende. Oversettelsen til Sverre Dahl (f. 1946) er svært solid, og jeg koste meg med å være i romanen, i det tyske landskapet, sammen med Wilhelm og truppen. Men det var likevel ganske intenst og til tider utmattende. For det første på grunn av alle dialogene, som hele tida skal skyve på ens forståelser, som omdefinerer og utfordrer hva en tenker om det som til enhver tid er temaet for samtalen. Det er særlig i forhold til spørsmål rundt identitet, utvikling, verdier, dygder og kunst at romanen nærmest tar en sokratisk form. Det er ikke slitsomt å lese, men om en skal ta alt innover seg og reflektere over de ulike synspunktene, krever det mye av leseren. I tillegg er det mye intertekstualitet i romanen - det vil blant annet være noen usedvanlig tunge passasjer for den som ikke kjenner sin Shakespeare.

For det andre var det en tung, men god, leseropplevelse på grunn av den noe arkaiske skrivemåten til Goethe. Et moderne prinsipp som mange forfattere følger, er "Show, don't tell". En forfatter skal vise leseren hvordan hovedpersonen har det gjennom for eksempel skildringer og replikker, slik at vi kan leve oss inn i han eller henne. Her befinner vi oss godt på vei i motsatt ende av skalaen, og det var nokså uvant. Goethe forteller nesten hele tida. Han viser oss ikke Wilhelms sinnsbevegelser i særlig grad, men skriver: Derimot svevet Wilhelm lykkelig i høyere regioner... (s. 32), ...han grublet over de forskjellige tingene som hadde hendt ham (s. 55), Det var høyst ubehagelig for Wilhelm... (s. 56), Hvor gjerne trodde ikke Wilhelm alt dette! (s. 57) Han hørte klarinetter, valthorn og fagotter, og hans bryst svulmet. (s. 65), Han strakte seg ut under de skjønne stjernene og følte sin eksistens som en gyllen drøm. (s. 65), ...så Wilhelm med forferdelse ned i sin tomme elendighets pinefulle avgrunn, slik man kikker ned i en vulkans utbrente krater. (s. 72), Han foraktet sitt eget hjerte og lengtet etter lindring i jammer og tårer. (s. 72), Mens hun snakket slik, så hun Wilhelm, som satt overfor henne, inn i øynene med et blikk han ikke kunne hindre i å trenge inn til iallfall døren til hans hjerte. (s. 93).

Det blei etter hvert ganske mange påstander om Wilhelm, med andre ord. Og i skildringa av store følelsesutbrudd, er språket nær det patosfylte og pompøse. Men fordi vi som leser Wilhelm Meisters læreår i dag er fullstendig klar over at dette foregår på 1700-tallet, blir slikt som regel stua innunder kategorien "gammelmodig" og sett på som en del av verkets sjarm. Det er i alle fall slik jeg ser det, så jeg lot meg ikke affisere noe særlig av hiksting, hulking, dåning, falling på kne og ymse omfavnelser. Ei gammal bok skal ha en dåm av noe gammelt, og sånt tilhører sjangeren og tida, i likhet med klærne som skildres. Og sjøl om Goethe påstår framfor å skape sympati, oppnås denne sympatien likevel, fordi verket er drivende godt, solid tenkt, utmerket skrevet og har et finurlig plot, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det eneste jeg reagerte på i så måte, var verket i verket, kalt En skjønn sjels bekjennelser. Jeg forstår godt hvorfor det er med, men sjette bok satte lesetempoet ytterligere ned. Likevel kan en ikke hoppe over hele greia, for Goethe, som er i besittelse av en skapende genius, som er uttrykket han ofte bruker i romanen, har sydd dette verket sammen med helheten på en elegant måte. Det samme gjelder også de nydelige diktene og sangene som resiteres og synges for Wilhelm i løpet av hans reise gjennom Tyskland.

Det er vanskelig å si mer om boka, uten at det skal bli forskrekkelig langt, derfor gir jeg like greit ordet til Goethe sjøl. Her fra åpninga av syvende bok, der Wilhelm først er aleine på landeveien og deretter får selskap av en halvkjent mann som spør om hvor det er blitt av teatertruppen og hvor lenge Wilhelm var sammen med dem:

Våren var kommet i all sin herlighet; et tidlig tordenvær som hadde truet hele dagen, slo stormfullt ned over fjellene, regnet trakk seg innover landet, solen brøt frem igjen i sin glans, og en herlig regnbue kom til syne mot den grå bakgrunnen. Wilhelm red mot den og så på den med vemod. "Å, viser livets vakreste farver seg alltid bare mot mørk bakgrunn for oss?" sa han til seg selv. "Og må det falle dråper for at vi skal henrykkes? En klar dag er som en grå når vi ser uberørt på den, og hva kan vel røre oss mer enn det stille håp om at den medfødte lengsel i vårt hjerte ikke skal forbli uten mål? Vi røres hver gang vi hører om en god gjerning, vi røres av å se enhver harmonisk gjenstand. Da føler vi at vi ikke befinner oss helt i det ukjente, vi synes å være nærmere et hjem som det beste og innerste i oss utålmodig streber mot."
(...)
[Wilhelm svarer, deretter mannen:]
      "Lenger enn jeg burde ha vært; for når jeg tenker tilbake på den tiden jeg tilbragte sammen med dem, er det dessverre som å se inn i et uendelig tomrom; jeg har ikke hatt noe igjen for det.!
          "Her tar De feil; alt vi møter, etterlater spor, alt bidrar umerkelig til vår dannelse; men det er farlig å ville avlegge regnskap for det. Da blir vi enten stolte og nonchalante eller nedslåtte og motløse, og det ene er like mye til hinder som det andre for det som skal komme. Det tryggeste er alltid bare å gjøre det nærmeste som ligger foran oss (...).

Her oppsummeres altså en del av verkets tanker. Og jeg opplever at Goethes prosjekt er nettopp dette, å vise hvordan et menneske (som for eksempel Wilhelm) stadig dannes etter hvert som omgivelsene hans endrer seg. Hans identitet er ikke en fast, avgrensa, innesperra klump, det er noe som konstant er i endring, det er mjukt, det er plastisk, og enhver følelse, tanke, erfaring, fornuftig resonnement og økt innsikt på et felt, endrer han. Mennesker er i stadig utvikling, sier Goethe, en utvikling som ikke kan måles, men føles, en utvikling som ikke har økonomisk avkastning, men personlig avkastning. Slik er verket relevant også i dag, for oss som bruker stadig mer tid foran tv-skjermer og dataskjermer og stadig mindre tid ute blant mennesker, som vil underholdes til vi får livsstilssjukdommer men som knapt har begreper om kunst. Wilhelm Meisters læreår anbefales - den gir til den som klarer å ta i mot.

lørdag 26. mars 2016

De fire store (4)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Til slutt landa jeg på at det måtte bli Knut Hamsun (1859-1952), Gabriel Scott (1874-1958), Olav Duun (1876-1939) og Johan Falkberget (1879-1967) som med sine verker var med på å prege de tre første tiåra av 1900-tallet sterkest. Hver på sitt vis utfordrer og viderefører de arven etter det originale kobbelet Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Når vi kommer inn på 1900-tallet, er det moderne gjennombrudd ikke lenger et skjellsord eller en rein agenda - det skrives problemlitteratur over en lav sko. Realismen og romantikken, som dominerte før Brandes' forelesninger, er fremdeles to litterære strømninger som inspirerer og frustrerer, kamuflert med epokebetegnelsene nyromantikk og nyrealisme. Og både Hamsun, Scott, Duun og Falkberget makter å forene realisme og romantikk i sine bøker. Men hvem er deres kvinnelige motstykker?

På 1800-tallet er det som skrevet over Camilla Collett (1813-1895), Magdalene Thoresen (1819-1903), Amalie Skram (1846-1905) og Hulda Garborg (1832-1934) som leder an blant de virkelig store, kvinnelige forfatterne i Norge. De står for den første tendensromanen i nordisk litteraturhistorie, breie folkelivsskildringer, djupe psykologiske portretter og tematisering av seksualmoral - blant annet. Hvilke fire damer følger i disse fotspora og er arvtakere og videreførere?

Ei som ofte glemmes når det skal kanoniseres her til lands, er den produktive og allsidige Nicoline Magdalene Roll (1873-1942). Hun debuterte allerede i 1898 under pseudonymet Jo Nein, og fikk sitt litterære gjennombrudd under eget navn i 1909 med dagbokromanen Benedicte Stendal. Også Det svake kjøn (1915) ga forfatteren mye publisitet. Hovedtyngden av forfatterskapet hennes, som rommer nesten tretti titler, utkom på 1920- og 1930-tallet. Nini Roll Anker var av borgerlig familie, men hun var politisk på arbeidernes side, noe som er svært tydelig i litteraturen hun skreiv. For eksempel er et av hennes mest kjente verk, Den som henger i en tråd (1935), ei bok om de vanskelige livene til de fattige syerskene på en konfeksjonsfabrikk. På grunn av denne kombinasjonen av privilegier og penger på den ene sida og feminisme og sosialisme på den andre, fikk Roll Anker i samtida tilnavnet "kongelig norsk hoffkommunist". Roll Anker var ei av de mest markante nyrealistiske forfatterne i mellomkrigstida, og som forfatter og kvinnesakskvinne går hun i fotspora til Camilla Collett.

Ei som ofte var å se sammen med nettopp Nini Roll Anker, for eksempel på Den Norske Forfatterforenings medlems- og styremøter, var Sigrid Undset (1882-1949). Hennes plass i enhver norsk kanon burde være sjølsagt, og hun trenger vel strengt tatt ingen nærmere introduksjon som tredje og hittil siste norske forfatter til å motta Nobelprisen i litteratur (1928). Hun debuterer i det viktige året 1907 og er sammen med blant annet Duun og Falkberget med på å bane veien for den nye, store romanen i norsk litteratur. Sentrale verk i forfatterskapet er debutboka Fru Marta Oulie, gjennombruddsromanen Jenny (1911), det mektige trebindsverket om Kristin Lavransdatter, lagt til 1300-tallet (1920, 1921, 1922), tobindsverket om Olav Audunssøn og barna hans, som foregår på 1200-tallet (1925, 1927), samt den sjølbiografiske romanen Elleve aar (1934). Undset konverterte til katolisismen i voksen alder, og denne endringa og intensiveringa i tro er bakgrunn i flere av bøkene hennes, for eksempel Gymnadenia (1929) og Den brændende busk (1930). Hun skreiv også en mengde essays og artikler, særlig under og like etter krigen. Fordi hun tidlig tok sterk avstand fra Hitlers regime, måtte hun flykte og tilbringe okkupasjonsåra i USA. Da hun vendte hjem, var det som om både skrivekraft og livskraft var litt forsvunnet.

Ei som ikke lar seg stoppe av krigen, er Sara Cecilia Görvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under forfatternavnet Cora Sandel. Men så har hun heller ikke den samme politiske agendaen som Undset. Sandel debuterte som 46-åring i 1926 med romanen Alberte og Jakob. Det skulle vise seg at boka blei første bind i en svært viktig og dels sjølbiografisk romantrilogi, med oppfølgerne Bare Alberte (1931) og Alberte og friheten (1939). Verkene handler om hvordan den kua og forstumma ungjenta Alberte Selmer i løpet av omtrent femten lange modningsår i Paris endelig tør å ta sjansen på eget talent som forfatter. Kvinneperspektivet er nådeløst, kvinnerolla utfordres og diskuteres. Sandel skildrer fattigdommen og kunstnermiljøet i Paris med stor innsikt, og hun makter å portrettere den komplekse Alberte, som kjemper mot seg sjøl, i seg sjøl, på en troverdig og sterk måte. Andre viktige verker fra Sandels hånd er novellesamlingene Mange takk, doktor (1935) og Dyr jeg har kjent (1946), samt romanen Kranes konditori (1945). Sandel levde et svært privat og tilbaketrukket liv, men oppnådde stor anerkjennelse i sin samtid.

Den siste forfatteren jeg ønsker å inkludere her, er ei som ofte blir forbigått og glemt i dag. Kanskje fordi hun skreiv mest for barn og ungdom, kanskje fordi mange mener at verkene hennes holder lavere kvalitet enn for eksempel Roll Ankers, Undsets og Sandels (noe som kanskje igjen er avhengig av sjanger - dårlig sirkel, det der). Men Barbra Mathilde Ring (1870-1955) var umåtelig populær og viktig i sin samtid, og blei oversatt til mange språk. Mellom debuten med Babbens dagbok i 1904 til hennes siste utgivelse, Mellom venner og fiender i 1947, ga hun ut omtrent femti bøker. De fleste kom ut før andre verdenskrig. Slik var hun med på å prege de aktuelle tiåra jeg ser etter her. Ring skreiv for barn, ungdom og voksne, og utga både romaner, fortellinger, eventyrspill, biografier og artikler, samt at hun gjendikta og oversatte flere verker. Mest kjent er kan hende bøkene om Peik (1910, 1911) og samlinga Fjeldmus og andre fortællinger (1918). Ved sida av å være forfatter, virka hun også som kritiker, og hun var aktiv i Den norske forfatterforening.

Jeg har forsøkt å finne forfattere som på ulik måte er viktige i sin samtid. Det springer fra Nobelprisvinner Undset til den lette Ring. Men også her, mellom det storslagne og det smålåtne, finner jeg, kan hende litt overraskende, en del fellestrekk. Igjen er det realisme som er et stikkord, det er romaner, helst av det samtidige slaget, det er kvinnesak og arbeidersak, det er kunstnerrolle og morsrolle - alt skildres under presset fra et før og et nå, ei vanskelig brytningstid mellom nytt og gammelt. På den ene sida står det tradisjonelle samfunnet med sine kristne kjerneverdier og sterke bondekoner. På den andre kommer industrialiseringa for fullt, med kvinner som arbeider i fabrikker og bor i byene. Undset tilhørte disse byboerne, og hun jobba som kontordame i ti år før hun for alvor kunne satse på forfatterskapet og dro til Roma. Cora Sandel levde ut kunstnerdrømmene - kan hende også marerittene - i Paris. Begge gifter seg med menn ved navn Anders - en maler og en skulptør - de får barn, de skiller seg og gifter seg ikke igjen. Det var Roll Anker modig nok til å gjøre - med ektemannens fetter. Også Ring skilte seg og satsa på et gjengifte.

Hva har så sivil status med kanonisering av litteratur å gjøre? Det var jo ikke relevant da jeg fant fram til fire menn? Nei, fordi menn kan kjøre på med sine kunstnerprosjekter i fred og ro mens husfrua ordner hus og barn. Talentfulle kvinner settes fast i husarbeid og dør i barsel. Derfor har det mye å si, for det viser at dette er modige, uredde kvinner. De tør, de satser. De gjør noe som blir sett på som ugreit, som i visse kretser er tabu, skandaløst, som det blir sladra om: De setter seg sjøl først! Ikke som mor eller kvinne, men som menneske! Kanskje vinner kunstnerplikten over morsplikten. Kanskje ofrer de kjærlighet og familieliv for å tematisere det i kunsten. Det er vanskelige, tunge kamper. At det har vært kamper, vises i litteraturen de skreiv. Den handler om oppvekst og tilhørighet, om å modnes som menneske og kunstner, om å tørre, enten det er å konvertere, skrive, støtte en vanskelig sak, velge sin egen kjæreste. Det handler om retten til å velge sitt eget liv, om å være fri og likeverdig.

Sjølsagt kan andre forfattere trekkes fram her også. Jeg ville gjerne få med Ragnhild Jølsen, men fordi hun debuterer i 1903 og dør i 1908, nesten uten å ha blitt oppdaga, er det svært begrensa hvordan hun fikk påvirka tiåra etter seg. Flere lyrikere var også aktuelle, men fordi de debuterer på 1920-tallet og holder på til langt etter krigen, er jeg usikker på om tyngdepunktet i karrièrene deres ligger allerede i begynnelsen. En blir ofte enda bedre med åra, for skriving er en blanding av foredling av talent og kyndig teknisk opplæring. Og her skal jeg trekke fram de viktigste, de beste, de som blei lest og diskutert, som påvirka andre og som fortsatt leses. Og det blei Roll Anker, Undset, Sandel og Ring. Fire flotte damer med mot og kraft til å gjøre - og skrive.

lørdag 19. mars 2016

De fire store (3)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Jeg begynner med mannfolka. Og den første jeg ønsker å trekke fram, er faktisk Knut Hamsun (1859-1952). Han tilhører både 1800-tallet og 1900-tallet, både det gamle og det nye, akkurat som Arne Garborg (1851-1924). Disse forfatterne som skaper i brytningstid og overgangstid, som beveger seg midt mellom generasjoner og paradigmeskifter, er det utfordrende å kanonisere. De stiller på sett og vis i en klasse for seg. Jeg velger å utelate Arne Garborg denne gangen. Dels er det på grunn av at produksjonen hans avtar utover 1900-tallet, dels er det fordi jeg opplever at hans prosjekt er hjemla i den gamle tida, i 1800-tallet, og at han, med sitt vide utsyn og moderne tanker, likevel hører hjemme der. Arne Garborg er viktig, men det er andre som dominerer, og det er disse jeg nå skal fram til.

Men Hamsun må med. Hovedvekta av forfatterskapet hans er fra 1900-tallet, sjøl om både Sult, Mysterier, Pan og Victoria tilhører hundreåret før (utgivelser i 1890, 1892, 1894 og 1898). Knut Hamsun gjør opprør mot gamlegutta og gammel form, og introduserer en distinkt følelse av det moderne samfunnet i sin realistiske prosa, sjøl om Sult ikke er den første realistiske, moderne roman (den æra får Camilla Collett). Men Hamsun er blant de første som skildrer moderniteten i samfunnet og behandler dette skjønnlitterært. I Sult er moderniteten representert blant anna med klokka, som er med på å dele opp teksten for leserne slik den deler opp dagen for arbeiderne. Den evige krona på verket for Hamsun er utmerkelsen fra 1920: Nobelprisen i litteratur. Som andre norske forfatter etter Bjørnson kom nok prisen som en enorm bekreftelse på Hamsuns prosjekt. Som forfatter beveger han seg over mange ulike sjangere og lar seg inspirere av mange ulike litterære epoker. Han lar seg verken fange eller sette i bås.

Mann nummer to har samme type utfordringer som Knut Hamsun for en som forsøker å kanonisere: Han er født på 1800-tallet (1874), debuterer på 1800-tallet (1894), men er mest populær utover 1900-tallet. Navnet er Gabriel Scott, og tilnavnet er "Sørlandets dikter". Han blei umåtelig populær i sin levetid, og er kjent for verker som Tante Pose (1904), Kilden eller Brevet om fiskeren Markus (1918) og De vergeløse (1939) - alle tre er fortsatt kjente titler for mange lesere. Gjennombruddet kom i 1915 med Jernbyrden, og fra debuten og fram til han døde i 1958 kom det seksti verker fra hans hånd. Og ikke nok med det, Scott beveger seg naturlig mellom mange slags sjangere, og skriver like gjerne for barn som for voksne, og både poesi, prosa og dramatikk - alt med lun varme og mye medmenneskelighet. Det som gjør forfatterskapet ekstra imponerende er opplagstallene: Enkelte titler har solgt i både 20 000 og 30 000 eksemplarer, mens romanen Det gyldne evangelium (1921) passerte 45 000 allerede i 1945.

Av en eller annen grunn er året 1907 et svært viktig år i norsk litteraturhistorie. Er det noen som veit hvorfor? I 1907 debuterer flere viktige forfattere, men særlig tre av dem skal komme til å prege samtidslitteraturen fram til andre verdenskrig. Underlig nok er det også med historiske romaner de står sterkest. Disse tre er naturligvis Sigrid Undset (1882-1949), Johan Falkberget (1879-1967) og Olav Duun (1876-1939). Og det er de to siste jeg vil trekke fram her.

Ole Julius Raabye blei født på Jøa i Namdalen og debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907. Da var han blitt 31 år gammel, og hadde flerfoldige utgivelsesforsøk bak seg. Han skreiv på nynorsk med sterke innslag av dialekt, og blei raskt kjent for bruk av ironi og et aforismelignende språk. Gjennombruddet kom med seksbindsserien om Juvikfolke, som blei utgitt mellom 1918 og 1923. Serien åpner som historiske romaner, men strekker seg helt inn i nåtida. Over de flerfoldige tiåra som går, får Duun skildra et bondesamfunn som utvikles under sterkt ytre press. Men det er kanskje aller mest i de psykologiske portrettene at Duun får vist seg som den mesteren han er. Her kan Ragnhild-trilogien (1929-1933) med fordel trekkes fram. Også Menneske og maktene (1938), Duuns siste roman, er viktig. Mange mener at han her leverer en elegant essens av sitt forfatterskap samtidig som han peker fram mot andre verdenskrig.

Johan Petter Lillebakken var en allsidig mann. I tillegg til å skrive romaner, fortellinger og eventyr, var han også politiker, journalist og bonde. Men for ettertida er han blitt stående som "bergarbeidernes forfatter". Dette hadde rot i at han sjøl, allerede som sjuåring, måtte arbeide i kobbergruvene på Røros. Og der blei han i rundt tjue år. Disse tjue åra, samt det karakteristiske landskapet i Rørostraktene, skulle komme til å prege Johan Falkberget noe enormt, og var bakgrunnen i mange av romanene hans, både økonomisk, sosialt og ikke minst klimatisk. Falkberget fikk utgitt små fortellinger fra 1901, men debuterte for alvor i 1907 med den korte romanen Svarte Fjelde. Deretter hadde han bok nesten hvert eneste år fram til andre verdenskrig, og mange av dem var lagt tilbake i tid. Falkberget fikk stor suksess med Bør Børson jr. som kom i bokform i 1922. Andre viktige verker er Brændoffer (1917), Den fjerde nattevakt (1923), romantrilogien Christianus Sextus (1927-1935), med navn etter gruva Falkberget sjøl jobba i, og kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-1959). Da Falkberget gikk bort i 1967, hadde han utgitt rundt femti bøker og skrevet mer enn 7000 innlegg i aviser og tidsskrifter.  

Disse fire mannfolka, Hamsun, Scott, Duun og Falkberget, kunne lett vært fire andre. For eksempel kunne en inkludert Johan Bojer, Vilhelm Krag eller Herman Wildenvey, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen og Kristian Elster d.y.. Og en skal vel heller ikke helt glemme den produktive Sven Elvestad? Alt avhenger av perspektiv og formål - hva en ser etter, og hvorfor. Og det er altså disse fire jeg opplever som viktigst i de første tiåra av 1900-tallet. Sjøl om de er veldig ulike, har de også noen fellestrekk. For eksempel har alle en jevn produksjon av verker med høy litterær kvalitet. De befinner seg stort sett innafor realismen, der de skildrer samfunnet nedenfra, altså fra de fattige arbeidernes side. Bare tenk på romanhelten i Sult, den tøffe An-Magritt, den fattige fiskeren Markus og de slitne bøndene hos Duun. Menneskene har skrinne livsvilkår og lever ofte fra hånd til munn. Skildringene er sterke og sanselige, men uten sentimentalitet. Alle fire skriver også store romaner - både i omfang og innhold. De gir leserne djuptloddende psykologiske portretter av mennesker med ulike utfordringer, fra fattigdom, nød og sjukdom til tro, tvil og etikk - både i fortida, i møtet med det nye, moderne samfunnet på 1800-tallet og i den skrivendes samtid.

Hamsun, Scott, Duun og Falkberget. Hvem er deres motstykker? Hvilke kvinner skriver innafor samme periode og preger de samme tiåra? Holder kvinnene seg også til den store, realistiske romanen, gjerne av det historiske slaget, eller har de et annet fokus? Skriver de også nedenfra, eller har de et annet perspektiv? Hvilke fire store vil jeg komme fram til?

søndag 13. mars 2016

En kongelig affære

Ei ung, britisk prinsesse giftes bort til en ung, dansk konge. Alt er nytt: Språket, kulturen, hoffet, folket. Hun er mutters aleine, bortsett fra sin ektemann. Problemet er bare at han er splitter pine gal, forelska i en prostituert og mer opptatt av å spille teater og leike med hunder og negerpasjer enn å faktisk være konge. Derfor har geheimkonsilet overtatt den reelle styringa av landet, og kongen vandrer rundt som en gallionsfigur med parykk. Høres det kjent ut? Det tror jeg, iallfall hvis jeg legger til at kongen skal ut på ei lengre reise i Europa. Med seg må han ha en livlege. Når denne entrer scenen blir det hele ei unik historie - i alle definisjoner av ordet.

Vi skal sjølsagt til København i det som da var Danmark-Norge. Det er seint på 1760-tallet, den britiske prinsessa er ingen ringere enn Caroline Mathilde (1751-1775), den unge kongen er Christian VII (1749-1808), og livlegen er naturligvis tyskeren Johann Friedrich Struensee (1737-1772). Og mediet denne gangen er en film hvis tittel er En kongelig affære (2012). I regi av Nikolaj Arcel (f. 1972) møtes to menn og ei kvinne fra tre ulike europeiske land, to er av adelig byrd, en er av folket, alle tre er tilsynelatende begeistra for opplysningstankene som vrimler på kontinentet i deres samtid. I disse ideene skal de også møtes, agere og finne sin skjebne. Trekantdramaet, det viktigste og mest omdiskuterte i dansk historie, er uunngåelig.

De tre hovedpersonene Struensee, Caroline Mathilde og Christian VII.
Bildekilde: Filmweb

Historia bak filmen er naturligvis først og fremst den virkelige historia. Det er dronninga som forelsker seg i den gale kongens livlege og mest sannsynlig, men enda ikke bevist, får et barn med han. Det er en hel nasjon som snus opp-ned: På få år går Danmark fra å være et avsondra og lukka, lite land til å bli en foregangsnasjon. Dels ved dronningas hjelp, deretter ved overtalelse og overbevisning, dels ved samarbeid, litt flaks og manipulasjon, kommer den moderne og demokratiske livlegen til makta. De stramme stavnsbåndene løsnes, det blir trykkefrihet og ytringsfrihet, avskaffelse av tortur og rett på rettssak, det blir vaksiner og bedre reinhold i byene og økt fokus på hygiene. Struensee jobber som en gal og er en slags Robin Hood som tar fra de adeliges privilegier og gir til uekte barn, enslige mødre og sørgende enker. Kanskje er han innerst inne vel vitende om at hans tilstedeværelse i maktas korridor kun er midlertidig. Når det så er slutt, er det brått og endelig. Danmark slenges tilbake til bakstreverskhet og mørke. Tilbake sitter Caroline Mathilde. Igjen er hun aleine.

De som kjenner til historia, veit at den er behandla litterært flerfoldige ganger, kanskje aller mest kjent og mest elegant turnert av den svenske mesteren Per Olov Enquist (f. 1934). Hans verk, Livlegens besøk (1999), som også er blitt opera (2008), er derimot ikke lagt til grunn for denne filmen. Den baserer seg isteden på ei bok av Bodil Steensen-Leth (f. 1945) fra år 2000, kalt Prinsesse af blodet. Jeg har ikke lest sistnevnte, og veit derfor ikke noe om hvor stor avstanden er mellom bok og film. Men jeg kjenner stoffet godt fra historia og Enquists roman. Filmmanuset er skrevet av Rasmus Heisterberg og regissør Arcel, og åpner med nettopp Caroline Mathilde hjemme i England. Det er henne vi følger, nesten hele veien, det er her sympatien ligger, det er henne vi føler med. Det er hennes historie som fortelles.

Rammehistoria er Caroline Mathilde som skriver til sine barn. Hun vil forklare alt som skjedde, hvorfor det skjedde. Og ikke minst vil hun gi sin datter Louise Augusta et portrett av faren. Og det hele begynner med at den britiske prinsessa skal bli dansk dronning. En vil kanskje finne det noe utroverdig at hun lærer seg dansk (av hvem?) og snakker det flytende og moderne (for oss i dag, ikke for 1760-tallsørene) før ankomsten i Danmark, men pytt. Ei heller er det særlig sannsynlig at prinsessa gleder seg til et arrangert politisk-strategisk tvangsekteskap, der hennes rolle er å være barneprodusent. Men slike spørsmål blir raskt irrelevante fordi hovedrolleinnehaver Alicia Amanda Vikander (f. 1988) er så naturlig og tilstede. Hun virker sikker, fører seg verdig, har et godt blikk og er overbevisende i sitt spill som forventningsfull og glad, seinere ensom og nedtrykt.

Det er naturligvis kong Christian VII som i kombinasjon med alt dette nye skaper store endringer i dronningas sinn. Han er ustabil, kan juble i det ene øyeblikket, rope i det neste, han blir tydelig manipulert av enkedronning Juliane Marie, som ikke har noen interesse av at galekongen skal reprodusere seg. Hun ønsker nemlig at hennes egen sønn skal ta over trona når den udugelige endelig blir avsatt. Derfor fryder hun seg over kongens raljering med hoffets nykomling. Når hun musiserer brøler han at hun skal holde opp og ta sine tjukke lår og sette seg. Av og til er kongen bare slem og ondskapsfull, andre ganger gis han et humoristisk tilsnitt, som når han utnevner hunden sin til æresmedlem i geheimkonsilet og seinere avsetter hele gjengen med replikken "Farvel, pissemaur". Mikkel Boe Følsgaard (f. 1984) er grusom i sin kongerolle, han vekker mest avsky, men også medlidenhet. For det er lett å se at han lider mellom alle krav han må innfri, alle roller han må fylle. 

Kongen og Struensee har mottatt et brev fra selveste Rousseau!
Bildekilde: Filmweb

Når kongen så skal ut på en lengre Europareise i 1768 - det gikk svært langsomt den gangen og kunne fort ta flere år med hest og vogn - må han ha med seg en livlege. Han vil ikke, for han er ikke sjuk, men hoffet og geheimkonsilet innkaller flere kandidater som skal ta en kikk på kongen. Blant dem sitter en tysker som ikke helt veit hva han skal med kongen, han er vant til å jobbe med folket, han eksperimenterer med koppervaksiner på seg sjøl, han er opplysningsmann og har skrevet en rekke pamfletter og skrifter anonymt. Men så får de kontakt, og legen ser lidelsen, han ser at kongen både er ustabil og ensom, at han trenger noen hos seg. I kraft av stillinga som livlege blir han også en nær venn av kongen, og i dette vennskapet utveksles mange tanker og ideer om smått og stort i samfunnet. Og det gir tyskeren en gyllen mulighet for påvirkning og makt, en mulighet han benytter til det fulle.

Det er den internasjonalt anerkjente Mads Dittman Mikkelsen (f. 1965) som bekler rolla som Struensee. Jeg var ikke helt sikker på om det var et godt valg - Mikkelsen er en del eldre enn det Struensee var, slik at aldersforskjellen mellom legen og dronninga blir enda større enn de virkelige fjorten år (23!). Jeg tenkte han var for gammel, for moden, for tung for ei sånn rolle, for min indre Struensee er lett, kvikk, rask, og ganske ung. Han er full av livskraft, han er en opportunist, en optimist. Og da jeg så Mikkelsens ansikt, assosierte jeg mer i retning av dvask og doven. Men når Mikkelsen endelig kommer inn i bildet, skjønner jeg hvorfor han er valgt. Vel ser han kan hende litt sliten ut, litt rufsete med parykkhår og oppbretta skjorteermer og blodsøl oppover armene. Og det er ikke stort bedre når han har pynta seg - det er begrensa hva en fattig tysker kan få til på sparket. Men Mikkelsen har en enorm karisma. Han har et utrolig nærvær, djup konsentrasjon om det han holder på med, og når rolla tillater, kommer glimtet i øyet og en lun varme. Det blir tydelig utover i filmen at Mikkelsen egentlig er det bærende element, den som gjør filmen til noe mer enn en dramatisk og trist affære. Han bringer kraft, tyngde og erfaring til lerretet, ikke minst i møtet med den unge dronninga.

Caroline og Johann. Bildekilde: Filmweb

En kongelig affære er langt på vei en vellykka og velspilt film om et svært spennende avsnitt i dansk-norsk historie. Den er tidvis skremmende, deretter romantisk, men mest av alt veldig, veldig sår. For Caroline Mathildes erfaringer er noe av det verste ei kvinne kan gå igjennom. Akkurat her er Vikander kanskje litt for lett, men samtidig er det fint at hun ikke velter seg i sentimentalitet og lidelse. Det gjør for øvrig ingen av de andre heller, noe som gjør filmen til et fint alternativ til masseproduserte amerikanske klissefilmer. Dialogene er gode og trekker handlinga framover, det er få unødige replikker. Vikanders fortellerstemme er nødvendig for helheten, sjøl om det er et litt uoriginalt grep. 

Periodedramaet er visuelt vakkert. Filmen er nydelig skutt i flere flotte landskap, har mange pene interiørdetaljer og fin koloritt i form av blant anna kostymer og frisyrer. Den er også behagelig klipt. Det er mange dvelende scener og lange takninger, noe som gir filmen en ytre ro. I kombinasjonen med det som bobler under, det som vi veit kommer, oppstår mange interessante og nødvendige gnisninger. Det lave klippetempoet gjør også at seeren får mulighet til å få med seg mer av bildet, kjenne på stemningene og lytte til musikken. En film med rot i historiske hendelser har lett for å bli tung, fordi filmskaperne vil ha med alle detaljene. Her er det vektlagt at det er Caroline Mathildes versjon, ikke en politisk variant. Bortsett fra noen få litt uprofesjonelle, men vesentlige scener, følger vi henne hele veien. Vikander gir Caroline Mathilde pust og liv, tanker og humør, sjøl om hennes interesse for opplysningsideene kanskje ikke er så overbevisende.  

En kongelig affære minner på flere måter litt om Stolthet og fordom (2005). Det er noe med filminga, måten de forsøker å fange lyset på, et lys som verken flimrer eller skinner, men som gjennomstrømmer. Det er denne dansen som fanger hun og han, som gjør dem til ett, som stenger resten av verden ute. Det er disse intense øyeblikkene når det bare er de to, når vi ser blikkene og ikke hører anna enn pust. Men som de fleste veit, går det i hver sin retning for de elskende. Der de to utpå holmen finner sammen, gjør Mikkelsen en rad av svært sterke scener - som stadig mer desperat makthaver, som hemmelig far og avslørt elsker, der han forsøker å slå ned opprør, i fengselet, på vei til skafottet. Det er fælt å se at han gjennomskuer prestens løgn, hvordan han takler de oppmøtte og det som kommer. Det han fokuserer på, er henne. Caroline. Hun som synker sammen og skriker og etterlates aleine.

torsdag 10. mars 2016

Favorittbøker: R

Jeg var overbevist om at det eksisterte svært mange favorittalternativer med tittel som starter på bokstaven R. Og det gjør det sikkert også, men jeg har bare fem her hjemme hos meg. Likevel var det absolutt ingen tvil om hva det skulle og måtte bli.

Bildekilde: Bokelskere
Rikka Gan
Ragnhild Theodora Jølsens (1875-1908) litterære univers er helt enestående i norsk sammenheng. Hun viderefører den gotiske arven fra britisk litteratur, men med mindre romantikk og mer symbolikk enn søstrene Brontë (Anne 1820-1849, Emily 1818-1848 og Charlotte 1816-1855), og minst like grufullt som Mary Wollstonecraft Shelleys (1797-1851) Frankenstein fra 1818. Og blant hennes verker, er Rikka Gan (1904) det fremste eksempelet, både på gotisk naturalisme og fremragende komposisjon.

Rikka Gan er lagt hundre år tilbake i tid fra skrivetidspunktet, og vi befinner oss på en gammel slektsgård i skogtraktene rundt Enebakk, ikke langt fra der forfatteren sjøl vokste opp. Stedet er bygd opp av fru Brynhilda for mange generasjoner sida, men etterkommerne hennes måtte av uklare årsaker rømme fra morsgården. De vokser opp i traktene rundt Gan og blir ei slekt med sterke kvinner og svake menn, kvinner som veit hemmeligheter om gården og fru Brynhilda. Men inn på Gan kommer de ikke. Ikke før gården blir kjøpt opp og bestyreren blir Jon Torsen.

Men det er ikke mye fart i Jon Torsen. Han er en tafatt og sjukelig fyr, som verken kan jordbruk eller skogbruk eller noe anna. Jammen bra at kona til Jon, Fernanda, og søstera hans, Rikka, kan ordne opp. Så er det også de som bestemmer til både hverdags og fest, og det er de som har beprata Mattias Aga i byen og overbevist han om at Jon var den rette mannen for stillinga. Det var det de måtte, for å overleve. Aga går med på å la Jon være bestyrer og ha bruksrett. Bare synd at Mattias Aga også mener at han har bruksrett - på Rikka.  

Den gamle gården skildres som ei dyster og gretten gyger. Hun knaker og braker i takt med husets befolkning og det som skjer med dem. Men på høylys dag lukker hun seg inne så ikke en gang sola kan skinne og gnistre i vinduer og på takstein. Heller gnistrer hun i mørket, når skyggene er djupe og lange. Da slipper hun løs stemmer og sus. Frampekene i Rikka Gan er mange. Og med å følge med på slike besjelinger kan en få tilgang til både et annet nivå i teksten, samt djupere innsikt i den symbolsfæren Jølsen befatter seg med. 

Med effektive setninger, symboler og leik, ruller denne korte romanen i gang. Språket er kan hende noe gammelmodig, men velklingende, presist og overhodet ikke vanskelig å forstå. Dialogene er lette og mange, men en må ikke la seg lure og lese for fort, da går en glipp av viktig informasjon. For Jølsen skriver ikke fullt ut alt som skjer. Hun nøyer seg med å hinte, antyde, lage små lommer i teksten der personene kan agere, hun lar dem liste, snike og spøke, de lokker, leiker og lurer, i skog og skygger, i lønnganger og ved vannkanten. I stille kulisser, i naturskildringer, i dyremetaforer legger Jølsen ut nøkler som gjør at en kan dekode og fullt ut forstå boka. Om en kan forstå. For det er vondt og ille det som skjer på Gan.

Og i sentrum står Rikka. Den unge, steile kvinna som ikke lar seg pille på nesa, som roper og slår, som kjenner raseriet dunke igjennom kroppen, som ser slanger og ildtunger og som snakker med vonde makter. For hun må la seg kue likevel. For sånn er avtalen blitt. Også Fernanda, da, som er minst like ille som Rikka sjøl. Eller er det Aga som er skurken? Det er mange perspektiver og tolkningsmåter her, mange måter å se det på. Ingen av dem fratar Aga et visst ansvar. Men verken Fernanda eller Rikka går fri, de heller. Aldri.

Hva er din favorittbok på R?
Jeg kan tenke meg at mange her velger seg Ringenes herre - samletittelen på det omfattende livsverket til J. R. R. Tolkien. Og jeg var inne på tanken, jeg også, men strengt tatt er ikke verket en favoritt. Hovedfortellinga er blitt allemannseie gjennom filmene til Peter Jackson, men bøkene inneholder så mye, mye mer. Og sjøl om de absolutt har sine kvaliteter, er de underlegne Rikka Gan, der Jølsen dyrker det stramme og presise - en rein kontrast til den ordrike Tolkien. En kontrast er også Daphne du Mauriers Rebecca, som bare sneier innom gotikken og ellers er en overfladisk og pratete spenningsroman. Pratete er absolutt ikke middelalderverket Rolandsangen, som også kommer svært høyt opp her hos meg. Nederst av de fem ligger Rosemary Sutcliffs forenkla framstilling av fortellingene om Robin Hood. Men Ragnhild Jølsen er og blir en imponerende forfatter. I Rikka Gan skildrer hun hvordan de nye, moderne tidene nådeløst presser seg fram mellom furustammene, og vipper hele det gamle livet ut av en skjør balanse. Konsekvensene er fatale.

fredag 4. mars 2016

Vårlesing

Det er blitt vår, men det føles ikke sånn, for det er kaldt og snøen har lava ned de siste døgna. Og i tillegg kan både små og store her i heimen kose seg med feber og snørr - det har vi egentlig gjort mer eller mindre den siste måneden. Tidvis har det faktisk vært så ille at jeg verken har orka bøker eller skjerm, hjernen føles nemlig noe vissen når temperaturen stiger over 39. Men vi satser på at dette er vinterens siste infeksjon, og at det bare kan gå oppover nå. Med lesinga også! Og i tida som kommer har jeg tenkt til å kose meg med følgende:

Carl Frode Tiller
Han står støtt, han Tiller, og blir til og med brukt som bokstøtte på topphylla. Men jeg håper at leselyst og leseform er økende etter hvert som feberen synker, slik at jeg en dag kan ta fram tredje og siste bind i Innsirkling-serien.

Alexander L. Kielland
Kielland forsvinner nok ikke fra leseplanene med det første. Riktignok er hans samla verker "bare" på fire bind, men ting tar skrekkelig lang tid om dagen, og jeg er heldig om jeg får til å lese to-tre bøker i måneden i tillegg til et spennende men noe omstendelig pensum. Men det har heldigvis ingen hast med Kielland. Jeg har kost meg med det jeg har lest så langt, og ser fram til å gyve løs på neste verk!

Rolandsangen
I februar leste jeg middelalderverket Rolandsangen som bidrag til Ingalills biografisirkel. Litt søkt og kan hende litt for langt utafor kriteriene som var sport og idrett, men: For et verk! Jeg brukte lang tid på eposet, for det var uhyre fascinerende, mangefasettert og imponerende, med vakre, innsiktsfulle og sympatiske skildringer oppi all brutaliteten. Og Helge Nordahl kompletterte leseropplevelsen med sitt fyldige og lærde etterord. Hittil har jeg motstått fristelsen om å skrive mer om eposet her på bloggen, men en dag kommer det nok.

Flatøybok
Enda et av middelalderens storverk står fortsatt ulest. Jeg har bladd i praktboka mange ganger, men det er med ærefrykt. Tenk at disse fortellingene er så gamle! Boka er flott illustrert og nydelig satt. Jeg vil ikke stresse lesinga, og har derfor ikke begynt. Jeg håper mars blir måneden.

Johann Wolfgang von Goethe
Mannen hvis navn jeg alltid vil forbinde med vitsen hvis hovedpoeng var slik: Gøte var en stor pøt. Nå er jeg i gang med mitt første verk av tyskeren, i forbindelse med andre runde av Bokhyllelesing 2016. Og jeg som hadde grua meg, da gitt! For tyskerne er kjent for tunge setningskonstruksjoner og mye omstendelighet. Men det er slettes ikke så ille i det hele tatt, faktisk flyter det ganske bra, og jeg koser meg sammen med den akkurat nå ulykkelige Wilhelm Meister. Men boka er lang, og mye kan skje...

Inger Christensen
Som motsats til en smule gubbete og tidvis veldig gammal prosa, valgte jeg meg poeten Inger Christensen og diktsamlinga Alfabet fra 1981. Det var akkurat blitt februar, og jeg tenkte at jeg kanskje rakk å skvisje inn denne vesle boka en eller annen gang i løpet av måneden, etter alle de gamle prosagubbene. Men Christensen byksa framover i lesekøen, og plutselig satt jeg der og leste. Og Alfabet var så absolutt ei spennende og interessant diktsamling, med viktig politisk og etisk innhold. Du kan lese mer om den her

Ingvild H. Rishøi
Jeg må ha en motsats for mars måned også, og det blir novellesamlinga Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Jeg er ikke blant hennes ivrigste tilhengere så langt, men boka har nå en gang funnet veien inn i ulesthylla, og må derfor ut også. Faller den ikke i smak, den heller, er det spikeren i kista for Rishøi og meg.

Faglitteratur
Sjøl om vi har vært sjuke, har det faktisk gått unna på denne fronten. Det er som om jeg konsentrerer meg enda bedre når det er knapt med tid og prioriteringa er nødt til å være knallhard. Jeg har lest blant anna Kjersti Bale, Umberto Eco, Siri Meyer, Jacques Rancière, Johann Gottfried Herder, Jack Goody, Leidulf Melve og Vincent David. Og ikke bare det, jeg har også kost meg med deler av en poetikk fra Dante Alighieris hånd! Etter at det verket er ferdiglest, skal jeg lese Anne Svånaug Blengsdalen, Tim Blanning, Maurice Cranston, Jean-Jacques Rousseau med flere. Jeg gleder meg!

God lesemåned, alle sammen!