Bokhyllelesing: Johann Wolfgang von Goethe

Bildekilde: Bokelskere

Å lese ei tysk bok i forbindelse med Bokhyllelesing 2016, var noe en egentlig skulle drive med den første uka av mars. Jeg har holdt på nesten hele måneden, og må bare beklage det som ser ut til å være tidenes forsinkelse. Det har vært mye å gjøre med studiene i det siste, barnehagen har vært påskestengt i ti dager og det har vært så som så med leselysta. Boka har i tillegg vært krevende, og det har nok ikke hjulpet noe særlig på saken. Men nå er jeg endelig i mål med mitt første verk av tyskeren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), nemlig dannelsesromanen over alle dannelsesromaner, Wilhelm Meisters læreår fra 1795-96.

Ramma for boka, som er på 560 sider, er som følger: Wilhelm Meister er en ung mann med forkjærlighet for teater. Hver kveld tilbringer han på et lokalt etablissement, der han både ser forestillingene, lever seg inn i fortellingene og kurtiserer teatrets stjerne, den unge og skjønne Mariane. Teaterinteressa og begeistringa for Mariane går i ett for den uerfarne Wilhelm, og han er ikke sikker på hvem eller hva han egentlig er mest opptatt av. Er det teatret, der han ønsker å prøve seg som skuespiller, forfatter, dramaturg, regissør? Eller er det Mariane, som lener seg så godt mot kroppen hans, som han kan være sammen med i mangfoldige timer og som han tenker på i ett sett når han ikke er sammen med henne?

Faren til Wilhelm ønsker at sønnen skal ta til fornuften og bli hans etterfølger i det solide familiefirmaet. Salget av bestefarens kunstskatter førte til gode investeringer, og nå vil han sende Wilhelm ut på ei reise for å passe på ulike forretningsforbindelser, kreve inn gjeld, se til eiendommer, gjennomføre transaksjoner, signere nye avtaler med mer. Han ønsker å forberede Wilhelm på et godt, borgerlig liv. Etter ei stund lar Wilhelm seg presse til å reise. Men han oppdager fort at hans fascinasjon for teatret er sterkere enn en sønns pliktfølelse overfor en far: Han forsømmer sine plikter og slår seg sammen med en skuespillertrupp på en heller tilfeldig reise gjennom Tyskland. Nye mennesker, nye steder og nye utfordringer virker sammen og påvirker Wilhelm jevnt gjennom hele boka, og ved hjelp av erfaringer, kunnskap, fornuft og følelser, går Wilhelm fra å være en naiv, vimsete romantiker til å bli et karakterfast og reflektert menneske. Han dannes, og utdannes.

Og nettopp dette er også Goethes hovedpoeng. Vi dannes og utdannes i møte med andre mennesker. Vi påvirkes av dem, vi lærer kontinuerlig, og summen av alle erfaringer vi gjør oss og følelsene disse vekker, utvikler oss. Vi kan ikke gjøre det på egenhånd eller gjennom studiet av bøker aleine, vi er avhengig av andre mennesker, av endringer i miljøet, av å erfare sjøl. Wilhelm Meisters læreår tolkes ofte som et opprør mot kunnskapssamfunnet, mot opplysningstida og rådende opplysningstanker, mot at alt skal kunne telles, måles, veies, verifiseres, bevises og etterprøves. Mange menneskelige erfaringer må nemlig ses helt frigjort fra alt slikt, som for eksempel følelser og subjektive opplevelser av kunstartene. Vi kan ikke bevise en kunstopplevelse eller veie aggresjon, vi kan ikke telle hvor god en teaterforestilling er, og heller ikke måle skjønnheten i et maleri. Og det gir heller ikke mening å skulle sette en prislapp på kunstens virkekraft eller våre følelser. Erfaringene er indre, og inderlige, de krever refleksjon og nærvær for at vi skal kunne anvende dem, vokse på dem, dannes med dem og av dem. Slik er verket ei viktig bok i romantikken som litterær epoke.

Wilhelm Meisters læreår er en svært innholdsrik roman. Den er delt opp i åtte hoveddeler, som Goethe kaller bøker, som konsentrerer seg om bestemte handlinger på bestemte steder, og der Wilhelm agerer sammen med bestemte personer. I første bok er Wilhelm for det meste hjemme. Han har sin relasjon til Mariane, men får motstand av vennen Werner, som dyrker det borgerlige, komfortable livet, kapitalisme og privat eiendom. Dannelse, mener Werner, skal være nyttig. Et liv skal være nyttig. Om en ikke kan bruke dannelsen til å tjene penger, om en ikke kan vise til tydelige resultater, trenger en ikke dannelsen. Bare det som kan måles i kroner og øre har verdi. Wilhelm og Werner har sine disputter, men er venner likevel. Wilhelm lar seg til en viss grad påvirke, og er usikker i svært mye han foretar seg. Men så er det dette med Mariane, da. Wilhelm vil gjerne gifte seg med henne og de planlegger å reise langt vekk for å kunne leve sammen. De skal dyrke hverandre og et liv som på scenen. Werner mener det er en usedvanlig dårlig idé, for Mariane er et pengesluk som mest sannsynlig har flere elskere. Dessuten er han i tvil om Wilhelms talenter. Wilhelm lar seg ikke overbevise. Men mot slutten av kapitlet får Werner rett likevel. Dermed settes endringer i sving i Wilhelms indre og har får sin første såre erfaring.

Og slik lar Goethe Wilhelm Meister svinge fra det ene til det andre, fra den ulykkelige og altoppslukende kjærlighetssorgen til begeistring og iver, fra lengt og håp til resignasjon og skuffelse. Wilhelm er god og velger det gode, han er sympatisk, snill, kanskje dumsnill, han er lettpåvirkelig, han kan styres og manipuleres av både menn og kvinner. Fordi han mangler kunnskaper og erfaringer, gjør han mange feil, og av og til blir resultatene fatale. For eksempel i forhold til Mignon, dette underlige barnet han tar til seg og ikke klarer å følge opp. Eller Mariane. Eller Aurelie. Wilhelm tar alle nederlag svært tungt, bebreider seg sjøl, klandrer, angrer. Men: Han lærer også. Han vokser på det negative så vel som det positive, han lærer mennesker å kjenne, og aller viktigst - seg sjøl. Så når Felix er der for godt og Wilhelm innser sin plikt, er det en helt annen Wilhelm som tar han i mot enn den Wilhelm som forlater det trygge barndomshjemmet i begynnelsen av boka. Han har blitt voksen, blitt seg sjøl.

Wilhelm Meisters læreår er en tung roman. Ikke egentlig reint språklig, for der flyter den overraskende lett. Goethe skriver levende og godt, han beskriver detaljer og landskap malerisk og overbevisende. Oversettelsen til Sverre Dahl (f. 1946) er svært solid, og jeg koste meg med å være i romanen, i det tyske landskapet, sammen med Wilhelm og truppen. Men det var likevel ganske intenst og til tider utmattende. For det første på grunn av alle dialogene, som hele tida skal skyve på ens forståelser, som omdefinerer og utfordrer hva en tenker om det som til enhver tid er temaet for samtalen. Det er særlig i forhold til spørsmål rundt identitet, utvikling, verdier, dygder og kunst at romanen nærmest tar en sokratisk form. Det er ikke slitsomt å lese, men om en skal ta alt innover seg og reflektere over de ulike synspunktene, krever det mye av leseren. I tillegg er det mye intertekstualitet i romanen - det vil blant annet være noen usedvanlig tunge passasjer for den som ikke kjenner sin Shakespeare.

For det andre var det en tung, men god, leseropplevelse på grunn av den noe arkaiske skrivemåten til Goethe. Et moderne prinsipp som mange forfattere følger, er "Show, don't tell". En forfatter skal vise leseren hvordan hovedpersonen har det gjennom for eksempel skildringer og replikker, slik at vi kan leve oss inn i han eller henne. Her befinner vi oss godt på vei i motsatt ende av skalaen, og det var nokså uvant. Goethe forteller nesten hele tida. Han viser oss ikke Wilhelms sinnsbevegelser i særlig grad, men skriver: Derimot svevet Wilhelm lykkelig i høyere regioner... (s. 32), ...han grublet over de forskjellige tingene som hadde hendt ham (s. 55), Det var høyst ubehagelig for Wilhelm... (s. 56), Hvor gjerne trodde ikke Wilhelm alt dette! (s. 57) Han hørte klarinetter, valthorn og fagotter, og hans bryst svulmet. (s. 65), Han strakte seg ut under de skjønne stjernene og følte sin eksistens som en gyllen drøm. (s. 65), ...så Wilhelm med forferdelse ned i sin tomme elendighets pinefulle avgrunn, slik man kikker ned i en vulkans utbrente krater. (s. 72), Han foraktet sitt eget hjerte og lengtet etter lindring i jammer og tårer. (s. 72), Mens hun snakket slik, så hun Wilhelm, som satt overfor henne, inn i øynene med et blikk han ikke kunne hindre i å trenge inn til iallfall døren til hans hjerte. (s. 93).

Det blei etter hvert ganske mange påstander om Wilhelm, med andre ord. Og i skildringa av store følelsesutbrudd, er språket nær det patosfylte og pompøse. Men fordi vi som leser Wilhelm Meisters læreår i dag er fullstendig klar over at dette foregår på 1700-tallet, blir slikt som regel stua innunder kategorien "gammelmodig" og sett på som en del av verkets sjarm. Det er i alle fall slik jeg ser det, så jeg lot meg ikke affisere noe særlig av hiksting, hulking, dåning, falling på kne og ymse omfavnelser. Ei gammal bok skal ha en dåm av noe gammelt, og sånt tilhører sjangeren og tida, i likhet med klærne som skildres. Og sjøl om Goethe påstår framfor å skape sympati, oppnås denne sympatien likevel, fordi verket er drivende godt, solid tenkt, utmerket skrevet og har et finurlig plot, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det eneste jeg reagerte på i så måte, var verket i verket, kalt En skjønn sjels bekjennelser. Jeg forstår godt hvorfor det er med, men sjette bok satte lesetempoet ytterligere ned. Likevel kan en ikke hoppe over hele greia, for Goethe, som er i besittelse av en skapende genius, som er uttrykket han ofte bruker i romanen, har sydd dette verket sammen med helheten på en elegant måte. Det samme gjelder også de nydelige diktene og sangene som resiteres og synges for Wilhelm i løpet av hans reise gjennom Tyskland.

Det er vanskelig å si mer om boka, uten at det skal bli forskrekkelig langt, derfor gir jeg like greit ordet til Goethe sjøl. Her fra åpninga av syvende bok, der Wilhelm først er aleine på landeveien og deretter får selskap av en halvkjent mann som spør om hvor det er blitt av teatertruppen og hvor lenge Wilhelm var sammen med dem:

Våren var kommet i all sin herlighet; et tidlig tordenvær som hadde truet hele dagen, slo stormfullt ned over fjellene, regnet trakk seg innover landet, solen brøt frem igjen i sin glans, og en herlig regnbue kom til syne mot den grå bakgrunnen. Wilhelm red mot den og så på den med vemod. "Å, viser livets vakreste farver seg alltid bare mot mørk bakgrunn for oss?" sa han til seg selv. "Og må det falle dråper for at vi skal henrykkes? En klar dag er som en grå når vi ser uberørt på den, og hva kan vel røre oss mer enn det stille håp om at den medfødte lengsel i vårt hjerte ikke skal forbli uten mål? Vi røres hver gang vi hører om en god gjerning, vi røres av å se enhver harmonisk gjenstand. Da føler vi at vi ikke befinner oss helt i det ukjente, vi synes å være nærmere et hjem som det beste og innerste i oss utålmodig streber mot."

(...)

[Wilhelm svarer, deretter mannen:]

      "Lenger enn jeg burde ha vært; for når jeg tenker tilbake på den tiden jeg tilbragte sammen med dem, er det dessverre som å se inn i et uendelig tomrom; jeg har ikke hatt noe igjen for det.!

          "Her tar De feil; alt vi møter, etterlater spor, alt bidrar umerkelig til vår dannelse; men det er farlig å ville avlegge regnskap for det. Da blir vi enten stolte og nonchalante eller nedslåtte og motløse, og det ene er like mye til hinder som det andre for det som skal komme. Det tryggeste er alltid bare å gjøre det nærmeste som ligger foran oss (...).

Her oppsummeres altså en del av verkets tanker. Og jeg opplever at Goethes prosjekt er nettopp dette, å vise hvordan et menneske (som for eksempel Wilhelm) stadig dannes etter hvert som omgivelsene hans endrer seg. Hans identitet er ikke en fast, avgrensa, innesperra klump, det er noe som konstant er i endring, det er mjukt, det er plastisk, og enhver følelse, tanke, erfaring, fornuftig resonnement og økt innsikt på et felt, endrer han. Mennesker er i stadig utvikling, sier Goethe, en utvikling som ikke kan måles, men føles, en utvikling som ikke har økonomisk avkastning, men personlig avkastning. Slik er verket relevant også i dag, for oss som bruker stadig mer tid foran tv-skjermer og dataskjermer og stadig mindre tid ute blant mennesker, som vil underholdes til vi får livsstilssjukdommer men som knapt har begreper om kunst. Wilhelm Meisters læreår anbefales - den gir til den som klarer å ta i mot.