Tundals visjon

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest om Marie de France i Matrix, merka jeg at jeg hadde lyst til å lese mer litteratur fra middelalderen. Og da det erfaringsmessig er lenge mellom de gode historiske romanene fra denne tida, fant jeg ut at det var like greit å gå direkte til kildene, nemlig den virkelige middelalderlitteraturen! I ulesthylla har jeg fortsatt et assortert utvalg fra studietida, der Thorleif Dahls Kulturbibliotek naturlig nok står for mange av titlene. Og denne gangen var det Tundals visjon jeg tok ned.

Tundals visjon tilhører, som navnet avslører, visjonsdiktinga. Visjonsdiktinga er en egen sjanger innen middelalderlitteraturen, der en gitt hovedperson opplever ulike versjoner av et helvete og en himmel. I noen tilfeller er det også med en skjærsild. Det mest kjente visjonsdiktet er uten tvil Den guddommelige komedie (1307-1321) av Dante Alighieri (1265-1321). Litt mer hjemlig og mye kortere er Draumkvedet. Her mangler vi navn på forfatteren, og det er usikkert når balladen blei dikta. Det eneste som er sikkert, er at den blir til i løpet av middelalderen, og at den først skrives ned på 1840-tallet. 

Men nå, altså, Tundals visjon. Verket tilskrives broder Markus, en irsk munk. Teksten blei i følge min utgave ved Jan W. Dietrichson (1927-2019) fra 1984 skrevet i år 1451, noe vi veit fordi det står helt til slutt i teksten. Men i tekstens innledning står følgende formulering "Dette hendte en gang i Irland ett tusen ett hundre og ni og førti vintre efter at Gud døde og gjenoppstod, slik det er skrevet i fortellingen." Jeg ser at både Store norske leksikon og Wikipedia skriver at visjonen er fra 1149/1150 (håndskriftet er datert til denne tida), så her har vi mest sannsynlig en situasjon der oversetteren har skrevet seg sjøl litt inn i teksten omtrent tre hundre år seinere. Tidsforskjellen åpner for både misforståelser og direkte feil, tolkningsutfordringer og rom for personlige vurderinger, samt anakronismer og veldig religiøse forståelser av det de kristne anså som et hedensk levesett. Så er også noe av dette kjerna i teksten, og årsaken til at nettopp Tundal gjennomlever visjonene. 

Kort fortalt er Tundals visjon en tekst om den ikke helt sympatiske Tundal, som skildres som rik på alle ting, beryktet for sin ondskap, men fattig når det gjelder å gjøre godt. Han er mest glad i å leve i utukt eller å fråtse. Når teksten begynner, er han på besøk hos en mann for å kreve inn penger. Mannen kan ikke betale for hestene han har kjøpt, han ber om utsettelse og tilbyr sin ed som sikkerhet. Men det er ikke godt nok for Tundal, som blir sint, og reagerer med å øke prisen på hestene. Mannen som har lånt penger, må krype og be og blidgjøre Tundal gjennom å varte han opp med middag. Men når Tundal skal spise, kjenner han at ikke alt er som det skal være. Han klarer ikke løfte handa, han blir redd, ber Jesus om nåde, reiser seg og faller om. Menneskene rundt tror han er død, men fordi de kjenner litt varme på venstre side av Tundals bryst, lar de han være. Slik ligger Tundal som død i tre dager og tre netter.

Når Tundal ligger i denne djupe søvnen, eller dvalen, er det kun kroppen som blir liggende igjen, som et skall. Sjelen flyr av gårde og brått befinner Tundal seg på et mørkt sted. Han er helt aleine og tror at han er dømt til pine på grunn av alle syndene sine. Han er redd, og det blir ikke bedre når det kommer en stor flokk med onde ånder. Åndene er grusomme å se på og de skildres detaljert i diktet. Etter å ha gjort Tundal skjelvende av skrekk, snakker de til han. De roper ut syndene hans, kaller han ussel og syndig og en horebukk. Og de skal ta han med seg og pine han, og han skal ingen nåde få. Brått kommer så ei lysende stjerne. Det er en engel, og engelen tar til orde for å vise Tundal nåde. Men, legger han til, det blir en hård strid. For selv om Tundal vises miskunn, slik Gud ønsker, skal han se og delvis også oppleve hvilke pinsler synd fører til. Og slik starter Tundals reise.

Med engelen som sin personlige veiviser føres Tundal ned i en stadig dypere dal. Der er det en forferdelig stank, og Tundal må se hvordan synderne pines og brennes. Det begynner med morderne, og deretter fortsetter det med kjeltringer, bedragere og de hovmodige. Når de så kommer til de griske, må Tundal også gjennom en avstraffelse. For han har vært grisk og grådig, gjentatte ganger. Tundal begynner slik å forstå omfanget av sine handlinger, og konsekvensene av dem. I sin nedstigning til helvete utsettes han for flere prøvelser, og han må lide. Men engelen setter mot i han, og hjelper han igjennom. Deretter vanker belønninga, nemlig å se det som i teksten kalles gledens slette, den himmelske salighet, den hellige himmelfryd og den himmelske lykksalighet. 

Mot slutten av teksten vender sjelen tilbake til legemet, og det er tid for erkjennelse. Tundal har nå forstått at han har levd helt feil, at han har søkt mot djevelen og hans like framfor mot gud. Han har også skjønt at ved å holde fram med å leve slik, vil han idømmes evig pine i etterlivet. Han ber derfor om en prest nesten med en gang han våkner, han bekjenner sine synder og får syndsforlatelse, han gir bort formuen sin og han bruker resten av livet på gode gjerninger og å forsøke å omvende andre. 

Selve visjonsfortellinga er ikke særlig lang, i denne utgava omtrent førtifem sider. Den norske oversettelsen går som en vanlig fortellende prosatekst, og er nokså tilgjengelig om en bare skal lese for å ha lest. Men for å forstå, og virkelig skjønne omfanget av det som skildres, kan en med fordel få litt hjelp. Heldigvis fins det i samme bok, som inneholder både et fint forord og et svært godt etterord, begge av Jan W. Dietrichson. Disse hjelper leseren inn i tekst og kontekst, og åpner opp symbolbruk, metaforer, bilder og språk som kan virke fremmed for oss i dag, men som i samtida var lada med betydning. Det skrives også litt om andre verk, fra sjamandiktning og Homers epos til åpenbaringslitteratur og Dødeboken. Slik kan leseren enkelt sette Tundals visjon inn i en større kulturell sammenheng. For realiteten er at dette ikke er et enkeltstående verk, men ett lite av en stor vrimmel av ulike verk som på forskjellige måter tematiserer mye av det samme.

Funksjonen til visjonsfortellinga er svært tydelig. Den er ment oppdragende og korrigerende, altså som ei rettesnor, men har sannsynligvis også blitt brukt som rein skremselspropaganda. Og for mange har nok det fungert skikkelig "bra", for skildringene av Tundals helvete, med alle de fæle djevlene og de gloheite, iskalde og stinkende pinslene, er grusom. Rett nok blir det alt for mye på en gang, og en leser som ikke tar dette innover seg, vil nok finne deler av det litt komisk. Da er det viktig å huske at datidas mennesker ikke hadde et alternativ - det var dette de trodde på. Og om de ikke fikk til "den rette sti", var det en overhengende fare for å havne lenger ned.  

Interessant nok fins det også en norrøn versjon teksten, kalt Duggáls leizla. Den er fra midten av 1200-tallet, og viser omfanget av utbredelsen til Tundals visjon. Teksten var altså viktig nok til å bli oversatt. En annen spennende detalj, er at Tundals visjon først var skrevet ned på folkespråket, i dette tilfellet irsk, deretter blei den oversatt til latin. Igjen, teksten var viktig nok til å spres på latin, som var datidas universalspråk. Det vitner om at Tundals visjon har hatt betydning for middelaldermenneskene. Videre har den latiske kirkebibelen, Vulgata, uten tvil vært en betydningsfull kilde, skriver Dietrichson. Tundals visjon inneholder nemlig svært mange bibelsitater, noe som igjen støtter oppunder tekstens utbredelse og relevans. 

Men er teksten viktig i dag? Kulturhistorisk, uten tvil. Og sjølsagt innafor kirka. Ideologisk og teologisk sett er Tundals visjon heller ikke et verk en bør forbigå, da den er et utrolig godt eksempel på hvordan middelaldermennesker tenkte om, blei oppdratt av og forholdt seg til religion. Verkets tilblivelses -og virkningshistorie forteller oss hvordan tekster oppstod og deretter vandra fra land til land gjennom stadige avskrifter gjennomført i klostrene. Og i dette tilfellet insisterer irene for eksempel på at Tundals visjon er en sann historie. Det skal ikke jeg uttale meg om. Men den har uten tvil vært et interessant bekjentskap.

Bokhyllelesing: Geoffrey Chaucer

Bildekilde: Bokelskere

I uka som gikk var lesinga mi via årets første pensumtekster og den utvalgte boka til første runde av Bokhyllelesing 2016: Troilus og Criseyde. Denne episke versromanen på 8239 verselinjer, alle på rim (!), som blei skrevet mellom 1385 og 1390, kan en si så mangt om, forfatter Geoffrey Chaucer (1343-1400) likeså. Jeg vil forsøke å fatte meg i korthet, sjøl om beundringa er stor og momentene er mange.

Først litt om opphavsmannen, middelaldermennesket som er en unik begavelse; forfatter, filosof, oversetter, byråkrat og diplomat Geoffrey Chaucer. Det er under en av hans mange reiser som statstjenestemann i Italia at han virkelig blir inspirert. Det er tidlig på 1370-tallet, og de tre store florentinerne Dante Alighieri (1265-1321), Francesco Petrarca (1304-1374) og Giovanni Boccaccio (1313-1375) er totalt dominerende på italiensk. Chaucer lærer seg derfor språket og leser i vei. Av dette erfarer han hovedsaklig tre ting:

• At italienerne hadde skapt en ny sjanger med sine lange, fortellende dikt, som med fordel kunne gjenbrukes. 
• At det å skrive på sitt eget språk skaper en helt annen nærhet til personene i teksten for både forfatteren og leserne/tilhørerne. 
• At kombinasjonen av sjanger og folkespråk gir større muligheter for djupere karaktertegning og psykologisering. 

Og dette skulle vise seg å være meget verdifull lærdom, som Chaucer anvender etter beste evne (og evnen er god, hvis det skulle være noen tvil). En antar dessuten at han også møtte Petrarca og Boccaccio, men det er ikke bevist. Uansett blir resultatet at Chaucer for alvor setter i gang med pennespisser, blekk og store mengder pergament. Før dette hadde han skrevet noe, men på grunn av manglende kilder veit vi ikke hva og eventuelt hvor mye. Tradisjonelt blir en rekke dikt tilskrevet Chaucer, blant dem ett som sies å ha gitt han dikterlønn (4,5 liter vin - daglig) allerede i 1374, videre om lag ti lengre episke dikt, noen oversettelser og minst fem-seks tapte verk. Han er i dag mest kjent for det uferdige verket Canterburyfortellingene, som han skreiv på fra 1380-tallet til sin død, og det formfullendte og imponerende gjennomtenkte Troilus og Criseyde. Begge disse regnes i dag som opphavet til den moderne romanen - og Chaucers vide ordtilfang og rettskriving er samtidig den første standardiseringa av det engelske språket.

Så til verket, bokstavelig talt. Troilus og Criseyde er et episk dikt, inspirert av romanser og annen høvisk dikting, med handling lagt til de antikke grekernes beleiring av Troja. Chaucer sammenblander altså antikke idealer (til menn, kvinner, skikker, oppførsel, tro o.l.) med middelalderens. Men det er langt ifra en tilfeldig sammenblanding, her er det meste godt gjennomtenkt og dessuten belagt med kilder, fra Homer sjøl til Boccaccio, samt noen fiktive. Hovedpersonene i boka er som navnet tilsier, Troilus, en ung og vakker kongssønn som mer enn gjerne slakter ned grekere på slagmarka, og ei ung, rik og pen enke, Criseyde. Men i tillegg til disse to er det en til som er svært viktig, nemlig Criseydes onkel Pandarus.

Troilus er i begynnelsen nokså stolt og hovmodig, særlig mot de menn som gjør de teiteste krumspring i et anfall av kjærlighet. Så rammes han sjøl. Det er ikke mer enn ett blikk på Criseyde som skal til, så er han bundet til henne for alltid. Begjæret stiger raskt, det dunker i hele kroppen, og Troilus blir fortvila: han veit jo ikke en gang hvem hun er! Men at han må se henne, snakke med henne, være med henne, overvinne henne, på alle tenkelige måter, det må han. Ellers kommer han til å dø, det er han overbevist om, og sånn kjennes det også, for han visner innvendig, han forgår av sorg. Og det er her Pandarus blir så viktig, som tjener for sin herre, som bindeleddet mellom Troilus og hans dame.

Criseyde er på sin side ikke så altfor interessert i en ung elsker. Hennes far, Kalkhas, har forrådt Troja og gått til grekerne for å hjelpe dem med å vinne krigen. Men han lot datteren sin være igjen, og inntil hun får beskyttelse, er hun fritt vilt. Hun ligger med andre ord lavt, helt til kongen garanterer at hun ikke skal bli skada. Slik jeg tolker det, er hun også fortsatt i sørgetida etter at mannen hennes har gått bort, og må derfor være ekstra påpasselig og forsiktig med hva hun tar seg til. Hun har tross alt sin ære og sitt rykte å tenke på! Men en ridder, som kan beskytte henne? Det er kanskje ikke det dummeste. Men da må hun faktisk vite at han kommer til å stå henne bi, og at han ikke stikker av bare han har fått sin vilje med henne.

Slik er det altså for disse to før Pandarus setter i gang med å bearbeide henne og skape forhåpninger hos han, han går att og fram i bygatene både midt på natta og midt på dagen, han legger til rette, preker kjærlighet og moral, snakker dem etter munnen, lurer, juger, lover, sverger og slenger ut eder. Og det blir til slutt slik Pandarus vil, at de møtes hjemme hos han, og at Troilus får komme til Criseydes sovekammer gjennom en lønngang midt på natta. Criseyde presses inn i sin ridders armer og affæren er et faktum. Slik stiger lykken. Kjærligheten og skjebnen er på deres side, og de har det godt i all hemmelighet i om lag tre år. Så får Kalkhas overbevist grekerne om at Criseyde skal brukes som et slags krigsbytte i forhandlinger, hun skal utveksles mot grekeren Antenor. Da brister naturligvis alt.

Reint formelt er Troilus og Criseyde inndelt i fem bøker av ulik størrelse, som hver har sine temaer. I første bok forelsker Troilus seg og fortvilelsen rår. I andre bok er det tilnærminga mellom de to unge som står i fokus. I tredje bok er det pur lykke for de elskende. I fjerde bok er de rådville, sørgende og paniske, for de skal skilles ad. I femte bok er de adskilte, og fortvilelsen rår igjen. Det er hele tida en jevn veksling mellom hans og hennes synspunkter og replikker, dog med en liten overvekt på Troilus. Chaucer beretter til oss i tredjeperson via en ekstern forteller, som noen ganger (hele tida?) er overlappende med forfatteren sjøl. I originalutgaven går verket i sin helhet på rim, mens oversetter Jan W. Dietrichsom (f. 1927) har valgt en prosagjengivelse, med tradisjonelt romanoppsett. Det fungerer veldig fint.

Tematikken for boka er naturligvis kjærlighet. Men i motsetning til mange andre tekster fra middelalderen er ikke dette en glansbildeversjon der helt og heltinne faller i hverandres armer både i dette livet og det neste, fordi det skal være dem for evig. Det er heller ikke en ytterst tragisk historie. Faktisk ligger teksten nærmere realismen i skildringa av relasjonen mellom hovedpersonene. Forfatteren, fortelleren, Troilus, Criseyde og Pandarus er alle bevisste på, tenker over og snakker om at kjærlighet kan gjøre både godt og vondt. Lykken kommer og går, og for den som først har følt nederlaget, blir seieren ekstra søt. Men det kan raskt svinge og bli nederlag igjen. Slik minner verket oss på at vi må nyte de gode dagene og være takknemlig for dem, for plutselig blir det vanskelig. Denne vekslinga forklarer Chaucer med skjebnens lunefullhet, som også var en viktig virkende kraft i antikken. 

Skjebnen, skriver Chaucer, bestemmer uansett hva vi mennesker skulle ønske. Vil det da si at ethvert livsløp er forutbestemt, av skjebnegudinnene, av Gud? Er det da i det hele tatt noen vits i å forsøke noe som helst, å leve, hvis vi likevel skal mislykkes? Dette vender Chaucer tilbake til flere ganger, og han legger ord i munnen på både Troilus og Criseyde. Troilus har en lang monolog i verket, der han spør, uten å få svar. For hvem kan vel svare? Criseyde har mot slutten tro på gudene, og hun respekterer deres avgjørelse. Jeg syns det lukter litt resignasjon, men kjøper det likevel. Hennes holdning endrer ikke det faktum at det er et svært interessant filosofisk spørsmål.

Skjebnen har altså determinert forholdet mellom Troilus og Criseyde. Allerede før det tok til, var utfallet kjent. Kanskje visste de det også sjøl, at en slik romanse ikke kan vare. Det er fra et slikt noe moraliserende og etterpåklokt ståsted at verket skrives. Det skrives for at vi skal ta lærdom. Men Chaucer preker verken avholdenhet, ekteskap eller troskap. Han retter ingen fingre mot den tafatte Troilus eller den troløse Criseyde, han truer verken med gudenes vrede eller med middelalderkirkas krav om botsøvelser og avlat. Nei, Chaucer oppfordrer ganske enkelt alle unge om å vende sine hjerter opp til Gud.

Slik får et antikt inspirert middelalderverk en utrolig søt avrunding. Chaucer viser til diktet, sier; her er det lærdom å hente, og det er det virkelig. Chaucer byr på moral og innsikt, og utbyttet er stort både for en som leser for å kose seg, og for en som i tillegg er ute etter å lære noen gode fortellertekniske grep. Troilus og Criseyde er nemlig ikke en underholdende tekst, sjøl om det også fins humor og vittigheter her, sjøl om noen replikker kan være så svulstige at de nesten blir latterlige (f.eks. noe som "[Jeg er] ...født under en forbannet planetkonstellasjon", side 158), sjøl om det sverges eder over en lav sko og sjøl om Troilus nesten dør på annahver side. Ja, det blir litt for mye nestenkrepering, men samtidig er det jo nettopp sånn det er, når en er ny som voksen i verden, når følelsene er så sterke at en tror en ikke makter dem. Lærdommen for Troilus er naturligvis at jo, han makter, intensiteten daler, og han lever fortsatt. Med en slik tematikk, lange setninger, oppstylta og formell tiltaleform, svulstige formuleringer og veldig mange tunge ord, burde jo boka være nesten uoverkommelig. Men overraskende nok er den faktisk veldig lett å lese, det flyter godt og går raskt sjøl i de intense monologene, og det sier mye om det solide håndverket til Chaucer.

Det er så veldig mye mer jeg kunne trukket fram ved boka, som oppbygging og struktur, de ulike personene, krigshelten Troilus som er litt matt, enka Criseyde som faktisk er ganske tøff, den mystiske Pandarus, tida verket er skrevet i, tida det er lagt til, om forfatteren, det føyelige språket, ordtilfanget og så videre. Men jeg skal ikke gjøre det nå. I stedet skal jeg avslutningsvis igjen rette fokus mot kjærlighetstemaet. I mange andre middelalderverker er det den høviske kjærligheten som er idealet, ei jomfru skal tilbes fra avstand, jo større avstand, jo bedre. Jomfru Maria er naturligvis det fremste eksempelet, men også litterære skikkelser som jomfru Marion og dronning Guinevere er viktige her. Disse kvinnene kan gjerne ha en ektefelle, men det er ridderne som ofrer seg i hennes navn som er de edleste. Her snakker vi altså om en pur platonsk kjærlighet. Slik er Chaucers verk ganske sprekt, og en sterk kontrast til middelalderidealet i liv og kjærlighet. For her er det full rulle.

Og når vi snakker om full rulle - jammen er jeg glad for at onkelen min ikke opererer som min personlige hallik! For i praksis er det nettopp det Pandarus gjør, der han nærmest ubegrunna ivrer så voldsomt for å bringe disse to sammen. Det er faktisk så ille at han til og med må kommentere det sjøl underveis, noe jeg fant ganske morsomt. Og bare for å si noe om hvor sterkt Chaucer og verkene hans står utpå holmen og i det engelske språket: ordet "pander" betyr nettopp hallik, kan Dietrichson fortelle i etterordet. Og det er ingen tilfeldighet.

Geoffrey Chaucer er obligatorisk i grunnskolen i Storbritannia, og det skjønner jeg veldig godt. Det er så mye verdifull lærdom pakka inn i verkene hans, det er menneskekunnskap og klokskap, det er mennesker og situasjoner som er skarpt iakttatt og nøyaktig skildra. Han burde vært obligatorisk her også! I tillegg er verkene sprekkeferdige av spennende og interessante intertekstuelle referanser. Naturligvis er det en fordel med gode historie-, litteratur- og Bibelkunnskaper forut for lesinga, og en bør kjenne de antikke kildene i alle fall av omtale. Men også symbolikken, bildene og metaforene er imponerende, der de går i dialog med, peker til og bygger videre på andre. Og gjennom allegoriene blir Troilus og Criseyde et dualistisk verk, som taler til alle mennesker, til alle tider.