Gjestene

Bilete: Bokelskere.no

Karin og Kai har vore gift i mange år, og har to gutar saman. No skal dei endeleg ha ei veke fri frå born og kvardag, der dei til vanleg jobbar som kommunal rådgjevar (ho) og snikkar (han) i Nittedal. Dei har nemleg fått låne ei hytte ein stad i skjergarden ved Oslofjorden. Ei ny luksushytte! Karin vil eigentleg ikkje på hyttetur, men tilbodet er for godt til å la vere. Og Kai skal gjere ein liten jobb for eigarane medan dei er der. Han skal lage ei ny brygge. Så det vert noko arbeid, ikkje berre sjømat og vin og bading og båtliv. Dessutan er Karin litt nyfiken på korleis det ser ut der. Er hytta så ille som ho trur? 

Eigarane, ja. Det er skodespelar og kjendis Iris Vilden og den rike eigedomsspekulanten Mikkel Wexøe. Iris er ei gammal veninne av Karin, frå skulen, då dei var kring tolv år gamle. Men Iris var ikkje ei god veninne. Og Karin har alltid kjent seg så lita kring Iris, så utruleg lita og uviktig. Dei råkar inn i kvarandre på slump på ein utestad etter 25 år utan å sjå kvarandre. Karin må motviljug hjelpe Iris med eit juridisk dilemma ho har, og som takk får mannen hennar, Kai, oppdraget med brygga, og dei får låne hytta i ei veke medan han snikrar. Karin vert ståande å sjå på det store familiebiletet på hytteveggen. Dei har også to gutar. Og alle fire er solbrune og blide og perfekte. Biletet er perfekt. Hytta er perfekt. Alt er berre for bra.

Karin kan ikkje kome seg ut fort nok. Ho vil heim, ho har sove dårleg, ho likar ikkje luksusen og stilen, mest av alt av di ho likar han likevel, og difor hatar ho seg sjølv. Kai trivst, og jobbar traust med å rive brygga. Karin vil ikkje. Ho vil ikkje tekste med Iris, vil ikkje skulde ho noko, vil ikkje hjelpe ho, vil ikkje vere veninne. Vil ikkje hyggje seg, heller. Ho vil ha sitt eige liv attende. I ro og fred. Utan Iris og Mikkel og ekle bilete av deira lukkelege liv på netthinna. Frustrert går ho vekk frå hytta, over svaberga, opp og ned, følgjer stien, og brått kjem ho inn i ei lita vik. Ein mann står og fiskar, men i staden for å vere venleg, er han brysk og frekk og informerer ho om at ho no er på privat grunn og kan ha seg vekk. Karin er rask til å ta igjen, og er nedlatande av di han ikkje får fisk. Det har nemleg dei, seier ho. Så snur ho seg og går attende.

Men ho kjente han att. Mannen. Det var forfattar Per Sinding som stod der og fiska og var ekkel med henne. Han er ein kjent forfattar, som attpå til er gift med ein endå meir kjent forfattar, den ekstremt kjente Hilma Ekhult. Og Hilma Ekhult er favorittforfattaren til Karin. Om Per er der, i den vika, må vel Hilma vere der ein stad, ho med? På hytta i vika, ovanfor brygga og hagen? Kan hende om ho går attende, at ho kan sjå Hilma med? Det er alt for freistande til å la vere -. 

Slik vert det heile satt i gang. Forfattar Agnes Ravatn (f. 1983) har skrive ein stram roman med få menneske, der alt hender på eller kring desse to hyttene: Den lånte, nye, perfekte hytta til Iris og Mikkel, og den gamle familiehytta til forfattarparet Sinding og Ekhult. Legg til hovudpersonen Karin, som kjenner at ho sjølv og snikkarmannen kjem til kort opp mot slike framifrå menneske frå kultureliten, hennar trong til å hevda seg, visa seg, og ikkje vere berre den ho er, ein kommunalt tilsett utan nokre spesielle evner. I staden for å berre vere det kjedelege ekteparet Karin og Kai, kan dei vel overdrive litt, sminke sanninga, leggje til noko som ikkje er heilt sant og få lov til å vera nokon andre? 

Romanen er skrive i førsteperson, slik at me kjem tett på hovudpersonen Karin. Me følgjer ho på hyttekjøkenet, der ho korkje kan finne søppelbøtta eller barskapet. Me følgjer ho medan ho sit i solveggen på telefonen og søkjer opp både Iris og Mikkel og Per og Hilma. Me er tett på i tankekjøret hennar, der ho spekulerer og grublar og vil vite meir, samstundes som ho vil heim. Og me er med når ho snakkar med Kai, som alltid er roleg, som ordnar og snikrar og finn søppelbøtta og barskapet og ikkje bryr seg stort om hyttenaboane. Det gjer at me som lesarar får sympati med Karin, og me får tillit til Karin, sjølv om ho er litt ekstrem med all søkjinga si, og forfattaren tydeleg speler på slik kikarmentalitet og snusking me alle kjenner frå til dømes skattelistene. Men som me alle også veit - langt ifrå alle er særleg aktive der. Eg, til dømes, har null interesse i å vite kva naboen tener eller kor mykje leiaren min har på bok. Her tenkjer eg at forfattaren lar Karin vere litt for grafsete, samstundes som nokre delar av handlinga også speler på dette, og det nyttast effektivt vidare.

Når Karin så byrjar å vri litt på sanninga for å framstå som betre enn ho er, er det fyrst underhaldande. Kan ho kome unna med det? Det er nesten så ein får hjartebank saman med Karin. Dinest vert det fortvilande, av di den eine løgna tar den andre. Korleis kan Kai hengje med på alt saman? Vil han avsløre dei? Kor langt kan dei dra det? Når det så viser seg at fleire av personane har eit eige spel, og at Karin ikkje er den einaste som har fortalt ei løgn eller to, vert det nervepirrande. Kven lurar kven? Og korleis vil det ende?

Boka er i underkant av to hundre sider, og er rask å lesa. Ho startar roleg, medan Ravatn byggjer detalj på detalj og dinest aukar tempoet. Det vert etter kvart intenst, og det er heile vegen viktig å hugse på kva som har vore sagt tidlegare, då alt trekkjast med vidare og spelar ei rolle inn mot høgdepunktet til slutt. Strukturelt er boka særs godt tenkt ut og skrive, og Ravatn maktar å halde attende vesentleg informasjon heilt til slutt. Slik var det også med den førre romanen hennar, Dei sju dørene. Det er ei gleda å røyne som lesar, og gir ei eiga lita fryd! 

Nynorsken er lett og lesarvenleg. Om ein ikkje er vende med å lesa nynorsk, kan ein gjerne byrje med ein forfattar som Ravatn. Ho er ikkje arkaisk i det heile, men lett og tilgjengeleg og ligg i mange tilfelle tett opptil bokmålet. Vidare er Ravatn særs god på stemningar, som ho maktar å skildre samstundes som replikkane smell hit og dit. I Gjestene harselerer Ravatn nådelaust med kultureliten, og gjer narr av pretensiøse formuleringar og ein særskild type poserande åtferd. Det er ikkje langt mellom flosklane og klisjéane og fleire oppbrukte uttrykk. Lesaren er heile tida redd for at Karin skal verte avslørt - kva gjer ho då? Somme stunder er det rett ut ubehageleg. Vil maska falle, eller vil ho lyge meir? Som lesar kan ein verte såpass engasjert at ein også kjenner på skadefro og raseri, særleg mot slutten. Det er mest som om ein tar del i kammerspelet der ein sit, eller i alle fall snik litt kring svaberga og lyttar.

Eg likar at Ravatn legg romanane sine til Noreg, at ho nyttar menneske alle kan kjenne seg att i, og at ho skildrar menneske i nokså vanlege omstende. Det gjer bøkene realistiske, konkrete og truverdige, slik at det er lett for lesarane å kome i gang med lesinga og vidare inn i historia. Det å dra på hyttetur, til dømes, som i Gjestene. Det å flytte i Dei sju dørene. Det å rømme frå ein skandale i Fugletribunalet. Og så vidare. Men Ravatn har alltid ein katalysator - noko som hender, som gjer at hovudpersonen kjem ut av kurs. I Dei sju dørene vert Mari borte. I Fugletribunalet vert Allis tiltrekt av Sigurd. I Gjestene er det Karin som lyg. 

Gjestene er ikkje revolusjonerande romankunst, men god underhaldning der særs mykje er solid gjennomført. Boka er smart, morosam og spennande, og passar ekstra godt som sommarlesing, eller når du vil drøyme deg bort og få litt kvardagstrøyst. For me har det, trass alt, betre enn Karin.

Dei sju dørene

Bilete: Bokelskere

Nina Wisløff er ei heilt vanleg dame, tilhøyrande øvre middelklasse og busatt i Bergen. Ho er framleis i arbeid som litteraturprofessor, godt gift med helsebyråd Mads Glaser, dei har barn og barnebarn i nærleiken og om kort tid skal dei flytte. Ikke av di dei vil, men av di dei må. Huset dei bur i, barndomsheimen til Nina, skal rivast. Slik sett er det flaks at dei har eit hus til. Men det leigar dei ut. Og dessutan vil Ingeborg, legedottera deira, meir enn gjerne overta ekstrahuset. Ein dag vert leigebuaren til Nina og Mads, ei ung kvinne med ein liten son, borte. Og det verkar mest som om Nina er den einaste som er interessert i å finne ut av kva som hende med ho.

Raskt byrjar Nina å søkje på leigebuaren, Mari, på internett. Gjennom bilete i avisa og det ho sjølv veit om Mari, koblar ho raskt at Mari Nilsen og Mari Bull er same person. Ho og Mads har jo sett Mari Bull fleire gongar - til dømes i Grieghallen! Mari spelar fiolin, og i mange år var ho særs god. Men så slutta ho. Kvifor? Og kva hende? Kven er far til sonen hennar? Og korleis ende ho opp som leigebuaren deira? Slik dykkar Nina ned i livet til ei framand kvinne for å finne ut kva som kan ha hendt med ho. I byrjinga peikar mykje mot eksmannen til Mari. Men gong på gong snur historia, slik at Nina, og lesaren, stadig må leite etter nye spor, tenkje i nye baner og tolke det me trudde me visste, på nytt. 

Og slik held forfattar Agnes Ravatn (f. 1983) fram heilt til siste side. Difor vil eg ikkje skrive noko meir om handlinga, av di eg ikkje ønskjer å avsløre for mykje. Men det eg kan skrive, er at dette var ei artig, spennande og underhaldande roman frå byrjing til slutt. Det er sjeldan eg les ei bok såpass fort, og det er sjeldan eg humrar medan eg les. Hovudhandlinga, det vil seie kva som har hendt med Mari, er ei godt uttenkt intrige, og oppnøstinga til Nina er logisk og engasjerande. Sjølv om eg ikkje trudde på alle vendingane undervegs og nokså raskt tenkte meg fram til riktig "løysing", var det like fullt gøy å lesa, og Ravatn holdt interessa mi oppe gjennom det som er ein enkel, men på same tid ei svært vellukka bok.

Om du har lese noko av Ravatn tidlegare, som til dømes debuten Veke 53 (2007), vil dette vera i kjend stil. Om du berre kjenner ho gjennom romanen Fugletribunalet (2013) eller som essayist eller spaltist i Dag og Tid, vil dette vere noko annleis. Fugletribunalet er mykje meir alvorleg i stemninga og i handsaming av tematikk og lagnaden til hovudpersonane. I essaya er Ravatn ofte frittalande og satirisk. Her er ho korkje. Dei sju dørene (2019) er ei stramt komponert bok der kapitla er medvite satt saman, slik at lesaren stadig opplever progresjon, men ikkje på same stad heile tida. Me er med Nina i mest alt ho gjer, men Ravatn vel ut nokre hovedliner som er viktige, og desse lar ho lesaren få vere med på. Difor er me med når ho er med barnebarnet Milja, når ho og Mads er på husjakt, me er med på jobb og me er med på hytta, attmed alt ho gjer som handlar om Mari. Og når me er på veg mot slutten, viser det seg at mykje hengjer nøye saman. 

Komposisjonen og strukturen i boka er stram, utan at det er for stramt. Boka kunne ikkje ha vore særleg mykje kortare, medan mange andre forfattarar ville ha skrive meir. Eg likar at Ravatn ikkje har skrive meir. Det er herleg å lesa noko som kjennest effektivt, men som ikkje er heilt utan innhald. Her er det mykje symbolikk og mykje intertekstualitet for den som likar slikt. Intriga som boka byggjast rundt, er mykje meir enn det ein først skulle tru. Det likar eg også. Slik får Ravatn godt fram forteljartalentet sitt, og ho er særs flink til å gje lesaren ein og ein puslespelbit. Samstundes er Ravatn morosam på mange ulike nivå, ho hengjer ut dei ho skildrar, men utan at det vert ondsinna. Nina og familien vert skildra som privilegerte, vindrikkande kulturposørar som går i Grieghallen for å pludre og vise seg fram, dottera er heilt uspiseleg og den mest karikerte, medan Mari er mystisk, slik ho skal vere. Mannen Mads får eg ikkje heilt taket på, men så er han ein travel helsebyråd, då. Som drikk. Nina er alt i alt eit godt val av hovudperson, då ho er sannferdig, samstundes som ho er litt naiv og litt for enkel å vill-leie. Men slik er det jo når ein ser intertekstualitet, spor og samanheng overalt! 

Hovudtema vil eg seie er kjærleik - og at det er ekstremt mange ulike former for kjærleik, som gjer at me gjer ekstremt ulike handlingar. Kjærleiken er, som oss menneskje, mellom anna avhengig av korleis han vert sett, høyrt og tolka. Slik speglar Ravatn prosessen som Nina sendast igjennom tematisk. Ho, som arbeider som litteraturprofessor, og som må tolke tekstar heile tida, vert her utfordra konstant. Og då er det ikkje fritt for å spørje seg om kva som er røynd og kva som er fantasi. Skapar Nina samanheng som ikkje finst? Eller ser ho berre det som andre vil at ho skal sjå? Eller er ho så fokusert på å finne noko, at ho finn kva som helst? Eller er det vinen?

I store delar av boka er det ei uro, ei spenning, som liggjer mellom linene. Uvissa til Nina, og trongen hennar til å vite, pressar på, slik at lesaren også berre må vite, og difor må lesa vidare. Konteksta, også den faglege, er viktig, og gjev ein observant lesar nyttige tips til korleis alt hengjer i hop. Detaljane er, som i dei fleste kriminalromanar, særs viktige. Og Ravatn leggjer seg rimeleg tett opptil sjangeren, utan at ho går fullt inn i krimverda. 

Mi einaste innvending er at dette er fort gjort. Fort lese, fort gløymt. For dette er litt meir underhaldning enn roman. Men det verkeleg moro, og verdt tida, og Ravatn er ein forfattar eg gler meg til å lesa meir av.

Kort & godt: Fugletribunalet

Bilete: Bokelskere

NRK-kjendis Allis Hagtorn trekkjer seg brått attende etter ein offentleg skandale, og endar opp med å søkje jobb som hushjelp og gartnar hjå den noko eldre Sverre Bagge. I eit gammalt hus, med ein mann som mest ikkje ser på ho, startar Allis på nytt. Ho vender seg mot det harde kroppsarbeidet i hagen, ho tenkjer, ho lærer seg å laga mat. Eit på mange måtar enkelt og godt tilvære, og kan hende noko Allis eigentleg trengde. Men noko gjer at ho ikkje berre tenkjer på kva ho skal plante i hagen og korleis ho skal lage middag. Sverre seier mest ingenting. Han låser seg inn på kontoret og ho veit ikkje kva han gjer. Somme stunder er han heilt vekk. Allis lyttar, men ho kan ikkje høyre noko. Kvar er han? Og kva gjer han?

Etter å ha vore i same hus med Sverre over lengre tid, er Allis vorten nysgjerrig - så nysgjerrig at ho ikkje kan styre seg meir. Ho vil verte kjent med Sverre, sjølv om han ikkje ein gong vil snakke med ho. Han vert som eit mysterium ho må oppklåre, og av di dei er så langt frå folk, kan ho nytte all ledig tid på han. Snart kikkar ho etter han kvar enn ho går. Ho freistar å få han til å snakke, til å sjå på ho. Ho vert gjerne med når han vil drikke vin, men skjønar ikkje kva som hender når han vert sint og går. Han seier stygge ting til henne fleire gongar, og ho vert såra. Men framleis kjem ho attende for meir, som om ho ikkje kan la vere. Det er tydeleg at noko har hendt med Sverre, noko vondt, og at han held det løynd. Kva kan det vere? Allis vil så gjerne vite, og lirkar og lurar etter opplysningar. Men er det eigentleg så lurt å snike seg inn i kontoret hans medan han ikkje er heime? Kvifor er det så mykje dameklede i huset? Og kvifor er noko vorten brunnen i skogen?

Det har vorte skrive mykje om handlinga frå romanen Fugletribunalet frå 2013, så eg trur ikkje at eg trengjer å skrive meir. Romanen er den fjerde utgjevinga til forfattar Agnes Ravatn (f. 1983), ein forfattar eg har fylgt sidan debuten i 2007. Dei tre fyrste bøkene hennar er humoristiske og morosame, anten dei er romanar eller essays, og då eg fann ut at ho i Fugletribunalet gjekk frå humor til alvor, vart eg atterhalden. Når ho attmed så fekk mykje merksemd, vart eg enno meir atterhalden, slik eg ofte vert når bøker vert allemannseige. Så atterhalden at det tok meg fleire år å kjøpe boka, og endå fleire år å lesa ho. Men eg las ho i fjor haust, og langt på veg lika eg det eg las.

Eg er nok ikkje heilt einig i korleis historia vert rulla opp, og eg er skuffa over slutten, som ikkje er så vellukka. Og eg likar korkje Allis eller Sverre. Han er rå og usympatisk, og ho er naiv og for trengjande til at eg kan akseptera ho fullt og heilt. Og kombinasjonen av dei to er ikkje bra! Men personane er godt teikna og fint skildra. Så sjølv om eg ikkje likar dei, har eg ikkje noko å seie på at slike menneske finst, for det gjer dei. Men om ein ser bort ifrå det, er det mykje å lika med. Til dømes språket, at boka er stram og ikkje for lang, framsida og symbolikken med fuglane, som er gjort jamt og heilskapleg. Eg likte også, overraskande nok, alvoret, og mangelen på den vanlege Ravatn-humoren med.

Men noko av det viktigaste med boka, er stemninga. Den dirrande uroa og den ekle kjensla av at noko ille kjem til å hende. Me veit berre ikkje heilt kva, kor eller korleis, men me veit at det hender. Opptakta er der, frampeika. Og det er ei solid oppbygging gjennom romanen, der Ravatn lokkar og leikar som ei bølgje mot eit svaberg. Først skvulpar det roleg, så er det stille, så skvulpar det meir, så mindre, så mykje. Slik held ho fram. Men for den som ønskjer at ei bok skal vera ein god stad å vera, er ikkje dette rett bok. Her er det for mykje som ligg og trykkjer, og lesaren får ikkje ro. Det er lett å kjenne på at det blir ekkelt - men kan ei bok vere ekkel og god på same tid? Det får vere opp til kvar enkelt, tenkjer eg. For meg vart dette ei heilt gjennomsnittleg god bok frå ein god forfattar som eg gler meg til å lesa meir av.

Lest i 2022

Når en har hatt en velfungerende lesekalender og lesedagbok gjennom mange år, sånn som jeg har hatt her på denne sida, er det uvant å plutselig ikke ha det. Ja, jeg får mye tid til andre ting når jeg verken leser eller skriver, men hva fyller jeg denne tida med? Og hva ønsker jeg egentlig å gjøre? Jo, å lese og å skrive...

For 2022 er statistikken min helt i nedre sjikt av hva som er mulig å få til. Jeg fikk lest ferdig kun fire bøker. Jeg begynte på mellom tolv og femten andre titler, bøker som jeg av ulike årsaker måtte legge fra meg. Og det er så uvant! Med unntak av ei eneste bok har jeg aldri gjort sånt tidligere! Men det var dessverre ikke mulig å få til noe mer enn dette. Ved siden av et veldig krevende år på jobb og mye å gjøre hjemme, var det sånn det blei. Så nå kan det bare gå oppover!

Odins ravner av Vera Henriksen

Vikingtid og middelalder har fascinert meg i mange, mange år, og jeg har lest flere av Vera Henriksens verk tidligere. Trilogien om Bodvar kom jeg over for mer enn ti år sida - noe som betyr at bøkene har venta lenge på å bli lest. Bodvar er omtrent fjorten år når historia hans begynner, ei historie som elegant syr sammen fiksjon og fakta, tvil og tro, hedendom og kristendom og identitet og rotløshet. Hvordan leve med og i alt det, uten å bli fullstendig fanga? Usikkerheten, tvilen og tvetydigheten skal prege Bodvar hele livet. Her er det mye symbolikk, mye kunnskap og mye fortellerglede.

Spydet av Vera Henriksen

Historia om Bodvar, Egil Skallagrimssons fiktive sønnesønn, fortsetter i romanen Spydet. Vi følger Bodvar inn i voksenlivet, der han blir ektemann og far, men også en voldsom kriger. Og han blir, på grunn av komplekse æreskodekser, tvunget til å ta umulige valg, som koster han svært dyrt. Bodvar sysler med diktning, men kvier seg, for Egil var jo så god. Likevel føler han at han må fortelle. Bodvar preges sterkt av brytningstida på Island rundt år 1000, og vil ikke gå over til kristendommen. Men han klarer ikke helt å la tankene fare heller. Hva om det er noe i det...?

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Denne boka har jeg kvia meg for å lese i mange år. Jeg har fulgt Ravatns forfatterskap sida debuten, og i tillegg har jeg lest mye av det hun har skrevet i Dag og Tid. Hun gjør seg svært godt som humorist! Men å gå fra lettbeinte artikler, morsomme essays og komiske passasjer til en såpass dyster og alvorlig roman, er ikke alltid like vellykka. Men her gikk det ganske så greit. Medieprofilen Allis Hagtorn flykter fra en offentlig skandale og ender mer eller mindre som hushjelp for den svært tilbaketrukne Sigurd Bagge. Det som først virker å være et enkelt liv, kanskje til og med idyllisk, får raskt anstrøk av uro, og det ligger et ubehagelig trykk i teksten. Jeg er kanskje ikke så begeistra for slutten, men romanen har mange sterke kvaliteter, og jeg har blitt såpass beroliga at jeg skal fortsette med Ravatns mer seriøse skjønnlitterære forfatterskap. 

Ravn og due av Vera Henriksen

I siste bind om Bodvar, har han for alvor kommet i gang med skrivinga. Det er mest så det presses fram av skjæringspunktet mellom hedendom og kristendom: Om kristendommen skal fortrenge den gamle troa, må den i alle fall ikke glemmes! Og det Bodvar skriver, skjønner vi etter hvert er det vi i dag kjenner som Voluspå. Tekstene er elegant vevd sammen, og det er spennende å følge Bodvars tanker rundt hva han vil fortelle. Også her er det masse symbolikk, og for den som kan både litt om Voluspå og om denne brytningstida, er det mye å hente. Jeg koste meg veldig i universet til Henriksen, og leste saktere og saktere etter hvert som det gikk mot slutten, for å bevare boka lengst mulig.

Og etter å ha lest disse fire bøkene, blei det smått om senn et nytt år. Og for dette året har jeg et ønske om å både lese mer og skrive mer.

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?

Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?

Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.

Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?

Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.

De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

Bokhyllelesing 1: Rød bok

Temaet for første runde av Bokhyllelesing 2016 var å lese ei bok med rødt omslag. På alt anna stod du som deltaker helt fritt, så lenge boka var henta fra egne ulesthyller. Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de røde bøkene:

Hedda leste Troilus og Criseyde av Geoffrey Chaucer

Elida leste The Scarlet Letter av Nathaniel Hawthorne

Beathe leste Folkelesnad av Agnes Ravatn

Tone leste Det røde rommet av August Strindberg

Gro leste Kimen av Tarjei Vesaas

Berit leste Duft av parfyme av Kathleen Tessaro
Åslaug leste Kjærlighetens tango av Carolina De Robertis

Ingalill leste Sisters Brothers av Patrick deWitt
Elisabeth leste The crimson petal and the white av Michel Faber

Før runden begynte, var vi 14 påmeldte, men verken Silje eller Pia hadde valgt seg bøker. Derfor var vi 12 klare lesere. Med noen omrokeringer og utskiftning av bøker underveis, har nå åtte bokhyllelesere kommet i mål med årets første leseutfordring. Ikke verst! Videre veit jeg at Silje er godt i gang med sin bok av Zadie Smith, mens Elisabeth like greit åpna året med en murstein av Michel Faber. Der kommer det innlegg etter hvert som de blir ferdige. Men hva med Monika og Birthe, som leser henholdsvis Jeanette Winterson og Jane Austen, er dere i mål? Eller er leseutfordringa blitt helt borte i kulde og storm? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet. Og til alle som leser eller har lest: Bra innsats i første runde!

Det er ei veldig variert leseliste over, noe som viser at det å lese etter farge av og til kanskje ikke er så dumt. I kategorien røde omslag møtes svært ulike bøker, fra alvorstunge og lange til lette og korte. Det leses på norsk og engelsk, det leses gammelt og nytt, underholdning og mer kunstferdige utgivelser, og bøkene er skrevet av både kvinner og menn. Sjangermessig er det likevel ei overvekt av romaner. Som det eneste unntaket har Beathe har kost seg med essays. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 9, fra 29. februar til 6. mars. Da skal vi konsentrere oss om bøker som opprinnelig er skrevet på tysk, enten av avdøde eller nålevende forfattere. Om du vil lese boka på tysk, eller i en norsk oversettelse, er opp til deg. Sjangermessig står du også helt fritt. Jeg har planer om å ta for meg Goethe for aller første gang, og for min del blir det så absolutt på norsk. Jeg gleder meg! 

Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Krimfri påskelektyre

Med påska kommer også krimmen her til lands, en noe sær tradisjon om en sammenligner med andre land, men like fullt noe de fleste av oss har et forhold til, på godt og vondt. Bøker og lydbøker kjøpes inn og stables ned i kofferter og bager før turen går til hytta, boksidene leses og vendes i et voldsomt tempo, mysteriene brer om seg på tv, på radio, i bøker og blader, på nettet, på melkekartongene og sjøl i kryssordformatet. Sjøl synes jeg det fort blir litt for mye krim, og her kommer derfor noen forslag til annen ferielektyre - for de av dere som også liker det.

Amalie Skram - Forrådt
Forrådt (1892) er intens som en kriminalroman, men er likevel helt uten de klassiske krimingrediensene. Her dreier det seg om skyld og synd på et langt djupere nivå, og både direkte, indirekte, konkret og abstrakt, som på sett og vis harmonerer litt med påskas egentlige budskap. Unge Ory gifter seg med den langt eldre kaptein Riber, men hun har store problemer med å akseptere at de går inn i ekteskapet med totalt ulike utgangspunkt, erfaringer og forventninger. Hvorfor kan de ikke være likestilte? Hvorfor er ikke krava til mann og kvinne de samme? Her får både Skrams samtidssamfunn, dens seksualmoral, dobbeltmoral, giftesjuke mødre og elskovssjuke døtre så hatten passer, og en kan også ta med seg verdifulle perspektiver inn i vår tid.

Morten A. Strøksnes - Tequiladagbøkene
For den som mer eller mindre frivillig befinner seg hjemme i påska, som må jobbe, som ikke har hytte, ikke spiser påskelam eller rett og slett er aleine på de ekstra fridagene, kan jeg anbefale Tequiladagbøkene (2012) av Morten A. Strøksnes. Boka tar leseren med langt bort fra norsk kosepåske og slapp påskekrim, og byr på problemstillinger som er så fjernt fra påskestemning som en kan komme. Det er tidvis rystende lesning, men det er også uhyre interessant, og essayene til Strøksnes er drivende gode.

Lise Knudsen - Uten dekning
I kortformatet står Uten dekning (2013) i en særstilling for meg, og bokas tematikk er av det slaget at den også passer godt i disse påsketider. I lyrisk prosa, satt opp som dikt, tas leseren med inn i en samtidsverden som skildres med lyd, lys, mørke og gråtoner. Det er knapt, stramt og fylt med stemninger og undertekst. Men hva er det som egentlig har hendt, før boka begynner? Hva er det hovedpersonene bærer på, tenker på, lever med? Å pusle sammen historia kan være vanskelig, men det er vel verdt tida, og boka gir deg mye mer enn en hvilken som helst påskekrim.

Monika Fagerholm - Den amerikanske jenta
I den andre ytterkanten er Den amerikanske jenta (2007) en favoritt hos meg, en ordrik og fargerik fortelling fra de finske skoger, hvor myte og virkelighet, sannhet og fiksjon sammenblandes til det nesten er umulig å skille det fra hverandre. I sentrum for det hele står ungjentene Sandra og Doris, og deres leik med ord og fortellinger beveger seg gradvis fra det uskyldige til det farlige. Og her fins det faktisk mer enn én død kropp også, for den som er ute etter slikt. Men hvordan henger det hele sammen? Romanen er velbalansert og mangefasettert, spennende og klok, og Fagerholm spiller på alt i fra populærmusikk til arkitektur i sine skildringer av ytre handling og indre liv.

Agnes Ravatn - Folkelesnad
Ravatn har gjennom sine mange artikler i Dag og Tid etablert seg som en humorist, og i Folkelesnad kan du lese om Ravatns dypdykk i, sammenligning av og tolkning av kjente blader og magasiner. Og her inkluderes virkelig alt: Ravatn leser ukeblader, fritidsblader og treningsblader, harver over baby- og mammablader, i tillegg til ymse andre blekker, som økonomiblader, matblader og pornoblader. Men hva er det som egentlig står i disse bladene? Ravatn er helt fenomenal i å ta bladene på kornet, hun er poengtert, morsom og krass. Det er rett og slett herlig! Folkelesnad er ei god pausebok, som passer fint mellom påskepynting, eggjakt og kakebaking, eller som underholdning etter en lang påskedag. Og om du gruer deg til det traurige påskefamilieselskapet, les artikkelen om pornobladene først!

Da disse bøkene er lest for lenge sida her hos meg, skal jeg fortsette å kose meg med Per Olov Enquists artikkelsamling fra OL i Tyskland i 1972, Katedralen i München, og Cora Sandels Alberte og Jakob nå i påska. Og det er slettes ikke så ille - hittil liker jeg begge bøkene veldig godt, helt påskekrimfrie som de er. Men det spørs hvor mye koselesing det egentlig blir. Gjøremåla hoper seg opp, barnehagen er stengt, vi skal både få og gå på besøk og egentlig burde jeg ha jobba en del med masteroppgava også. I tillegg går det raskt mot eksamenstider. Men litt fri blir det uansett, og om jeg leser ekstra fort, har jeg Oscar Wilde på lur. Eller kanskje jeg tar noe helt tilfeldig fra hylla!

Hva skal du lese i påska? I alle tilfeller håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!

Folkelesnad

Etter mange dagar på bygda, med fleire kjende forfattarar og ein aldri så liten litteraturfestival, er eg endeleg heime. Det er utruleg herleg å vere ferdig med to eksamenar, rive i sund røde lappar, setje pensumbøkene i hylla og sove i mi eiga seng! No har eg nokre dagar med lesing og arbeid før eg atter må ut på bygda og avleggje dei siste. Men før eg byrjar med krig og union att, vil eg skrive litt om essaysamlinga Folkelesnad av Agnes Ravatn, som eg las i påska.

Den morosame dama frå Ølen er fødd i 1983, og er kjend for mange gjennom Noregs beste avis, Dag og Tid, kvar ho er tilsett som journalist. Der har eg lese fleire av essaya hennar tidlegare. Fyrst ut i bokform var Stillstand frå 2009, som du kan lese meir om her. Der oppsøkjer Ravatn stader der det ikkje hender noko som helst, og rapporterer ivrig om dei små tinga som råkar ho. Prosjektet då vart kalla "sivilisasjonskritikk på lågt nivå", ein tittel ho på mange måter kan ta med seg vidare inn i Folkelesnad, som kom i 2011.

Prosjektet hennar er særs enkelt. I Folkelesnad har Ravatn teke på seg å lese samtlege populære blad frå Narvesen. Ho les verkeleg alt, frå pornoblad og friluftsblad til babyblad og matblad. Ho svingjer også innom blant anna treningsblad, pengeblad og dei alternative blada. I boka er det samla 14 essays, og kvart essay omhandlar ein kategori med blad. Ravatn har valt ut tre-fem av dei mest kjende blada, sett dei opp mot kvarandre og korrigerer med eige perspektiv. Samtlege får kraftige skot for baugen, og ein kan sitje att med ein av to hovudkonklusjonar: viss du ikkje les blad og er samd med Ravatn, tenkjer du at det verkeleg er mykje dårlege blad i Noreg. Og så ler du godt, og leggjer boka frå deg. Viss du les Allers og slikt kvar veke, tenkjer du kanskje at Ravatn er den mest surmaga personen som finst, som ikkje maktar å sjå noko godt i nokre blad.

Og det er mykje rett i båe konklusjonar. Men dei misser det viktigaste: nemleg at dette er kritikk. Han er humoristisk formulert, men inneheld likevel mange gode observasjonar og viktige poeng, som bør gje alle lesarar noko å tenkje på. Ravatn tek tak i noko så enkelt og kvardagsleg som blad, vrir dei mot oss, og spør mellom linene (og nokre gongar rett ut): kvifor les vi slike blad? Kva er det som appellerer til oss, og kvifor? Kan me ikkje sjå at alle interiørblada speglar ei heimeverd som ikkje kan kombinerast med små barn og foreldre i fullt arbeid? Kvifor arbeidar me som galne for å få det slik då? Og kva med kvinneblada - det biletet dei skapar av kva ei moderne kvinne skal vere og gjere, det veit me vel ikkje er mogleg? Vil me verkeleg vere ein del av eit samfunn der ein heile tida skal jage etter noko anna, betre, større, finare, nyare, dyrare, i staden for å vere nøgde?

Mange vil nok det. Og mange trengjer nok blada, der dei byggjer opp kring livslygna. Blada er underhaldning og tidtrøyte, ei flukt, ei pause. Men ein må ikkje gløyme at dei samstundes støtter alt som er urealistisk og overfladisk. Dei kan få deg til å kjøpe nye produkt, klede, møbel eller fleire blad, eller verkeleg få deg til å kjenne at du trengjer te og aromamassasje og duftlys, sjølv om du nett har drukke te, sitjer i ein massasjestol og har tent duftlysa du kjøpte forrige veke. Blada kjem ikkje med nye tankar eller perspektiv, men køyrer i hundreogtjue på sitt eige med ein ekstrem intensitet: trening, slanking, sunt kosthald, pledd, dukar og serviettar, sesongens kaker, strikkaplagg, babyklede, sex, våpen og kjendisar. Og det er greitt, om ein les med ei klype salt. Eller med vidd og avstand, som Ravatn.

Ravatn skriv godt og lett, finn morosame detaljar der andre berre kan sjå tekst eller bilete, karakteriserer blada effektivt og råkande, kjem tilmed med forslag til kva dei kan gjere for å bli betre. Ho er personleg og profesjonell, konkret og kul. Som lesar kan ein ikkje unngå å sjå at ho les med eit glimt i auget, og at ho slett ikkje er surmaga. Med mindre ein sjølv er utruleg surmaga, då. Men då synest ein kanskje at det berre er møkkablad i Noreg uansett, bortsett frå nett dei ein sjølv les.

Folkelesnad er eit prosjekt der kvar tekst er danna over same lest. Det kan gje ei kjensle av oppatt-taking, men Ravatn ryskjer deg raskt vekk frå kva du enn trur. Konklusjonane er ofte dei same, men det er særs underhaldande å vere med på vegen. Eg lo så eg grein fleire gongar, særleg av essayet om pornoblad, som eg sikkert las fire gongar på rad og har delt med heile familien. Eg har aldri lese eit pornoblad sjølv, så eg trur jo på alt Ravatn kjem med, og det er kanskje eitt premiss for å kose seg maksimalt med essaya hennar. Og her gjorde eg det, sjølv om konklusjonen hennar er "Pressestøtte til pornoblada". Kvifor ho skriv nett det, kan du lese sjølv, men eg oppmodar deg til å ta med boka heim frå biblioteket. Det er lett å verte hekta!

Stillstand

Det er fleire veker, faktisk snart to månader sidan eg las Stillstand av Agnes Ravatn (f. 1983). Boka er frå 2009 og er hennar fyrste essaysamling. Tidlegare har eg lese og skrive om Veke 53, debutromanen hennar frå 2007. Stillstand er mykje av det same: her er artige observasjonar, gode poeng, komikk og litt alvor. Ravatn har ei evne til å gjere det utruleg kjedelege til lett underhaldning, og peikar på nett det sære som gjer menneska ho skriv om sprell levande. Forskjellen ligg her mest berre i kva sjanger forfattaren nyttar.

I Stillstand, som eigentleg byrja som ein underhaldande og heilt annleis artikkelserie i vekeavisa Dag og Tid (Noregs beste avis!), er forfattarens prosjekt å oppsøke stader der det, ytre sett, ikkje skjer noko i det heile. Ho er med anna i kloster, på kafé i Ålesund, på to forelesningar i examen philosophicum ved Universitetet i Oslo, i tingretten og på talarstolen på 17. mai. Men sjølvsagt hender det noko på desse plassane óg. I klosteret skal katten ha kattungar, i tingretten utspelar det seg eit fyrsteklasses drama midt på dagen og i Ålesund oppdagar Ravatn verdas skeivaste bart. Ravatn er med Stillstand både forfattar og litterær person, og det fungerer veldig bra. Med mange irrasjonelle oppheng, fantasirike assosiasjonar og kvast blikk vert ho eit fornøyeleg selskap.

Men særs essayistisk er det vel ikkje, i alle fall ikkje i den tradisjonen eg kjenner best, som er det filosofiske essayet representert ved Garborg, Hellesnes og Skjervheim. Dette er morosamt, men ikkje opplysande eller tankevekkjande. Essaya er heller ikkje spanande, særleg elegante i språket eller forfina i stilen - kvardagsleg er eit omgrep som passar både på form og innhald. Difor er essaya fort gløymde att, om ein då ikkje, som eg, skriv ned noko undervegs. Men til forfattarens forsvar har boka faktisk ein undertittel som lyder slik: "Sivilisasjonskritikk på lågt nivå". Då kan ein strengt tatt ikkje forvente noko filosofiske problem eller kompliserte utgreiingar. Og som underhaldning er dette heilt greitt, og mykje betre enn ukeblad og femti gråsonar av litt og kvart.

Men eg forventar likevel. For eg synest Ravatn berre gjer det same, heile vegen, og eg veit ho kan betre! Ho kjem med særs lite nytt, og eg kan ikkje heilt forstå kvifor. Ho har god moglegheit til å bringe inn nye element. Det er jo ho som sit på desse plassane, som observerer, som tenkjer, og som kan la tankane fare til noko heilt anna. Eg les det jo berre. Hadde ho litt oftare lagt inn noko anna, ein kontrast, noko personleg, sannheiter, løysingar, eit faktisk alvor over meir enn tre ord, så hadde eg likt samlinga betre, tenkt meir, kanskje ledd meir. Men slik det er no, vert det heile til ein graut, med litt eimen smak, klumpete konsistens, med kanel, ørlite sukker og verdas minste smørauge. 

Fyrste essay i samlinga sit som eit skot. Det er utruleg bra, menneska er på kornet, ho overdriver passe mykje, situasjonane er latterlege og truverdige på same tid. Har ikkje alle sett eller høyrt noko slik? Nokre damer som er nett så poserande, nokre menn som brummar? Eg klukka fleire stader, særleg av Ålesunds nye turistattraksjon: barten. Men fallhøgden frå eit stramt, morosamt, velkomponert, godt uttenkt og fornøyeleg skrive essay er stor. Og når ho Agnes er på talarstolen på 17. mai, synest eg at ho lullar seg vekk i noko forferdelege greier, det er ikkje morosamt og ikkje bra. Kvifor må Ravatn nokre gongar insistere på å vere plump og i opposisjon mot gjengs oppfatning? Meiner ho verkeleg desse tinga, eller ynskjer ho å provosere? Eller freistar ho nytte ironi? Eg veit ikkje, eg veit berre at eg ikkje likar at ho er flåsete og teit. Og ikkje for å vere kritisk, men det er jo nett på 17. mai det skjer noko på talarstolen. Hadde ho vitja same stol t.d. 4. februar, måtte essayet vore annleis.

Men det er vanskeleg å balansere i eit essay, særleg i eit humoristisk eit, kor lesarane reknar med humor, men kor ein ikkje kan treffe alle lesarar kvar gong. Då må eg berre minne meg sjølv på klosteressayet også, kor Agnes forsnakkar seg og seier om katta: is she expecting mittens (ikkje kittens). Her er ho, med feil, med sjølvinnsikt og humor, og ho liknar på eg som les. Og det er fornøyeleg - det er når ho skriv om seg sjølv nett slik at ho er best.

Morsom misantrop

Sommerlesing kan være så mangt, og i år er det Veke 53 (utgitt på Samlaget i 2007) av Agnes Ravatn (f. 1983) som virkelig slår an tonen for meg. Ja, for hvem trenger tam, oversatt og virkelighetsfjern chick-lit når en har en tørrvittig vestlendings debut i hylla? Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg plukka fram boka etter å ha eid den i omtrent to år. Kunne denne romanen, som foregår på ei øy i slutten av desember, passe for meg akkurat nå, midt på sommeren? Det viste seg at Veke 53 absolutt ikke var noen typisk julebok, så det var en teit bekymring.

Georg Ulveset er snart femti år, og de aspektene ved livet hans som ikke er helt passe, er i grunn ganske dårlige. Han blei skilt for to år sida, og ekskona Ingunn har allerede rukket å gifte seg igjen. Hun og mannen bor, til Georgs irritasjon, fremdeles på øya og dukker opp fra tid til annen. Den voksne dattera Kjersti ser han lite til. Lærerjobben er den samme som da han begynte for over tjue år sida, og kollegaene er i Georgs øyne stort sett enerverende, tørrpratende og kjedelige. Det eneste lyspunktet er bestekompisen Ottar, som deler Georgs nesten misantropiske syn på det meste. Når de får drikke øl og snakke skit, er ikke livet så ille likevel.

Georg er på et stadie i livet hvor mange gjør opp en slags status: Hvem er jeg? Er jeg blitt den jeg ville bli? Har jeg nådd de måla jeg satte meg? Har jeg fått til det jeg ønska? Hvor går veien videre? Georgs problem er at han ikke er så fornøyd med sin egen status, og at han til stadighet benytter seg av flytende rusmidler for å glemme, mores, slå i hjel tid og fortrenge ensomheten. Kanskje det er derfor han ofte minnes Marlene, ei jente han blei vanvittig forelska i mens Ingunn gikk gravid med Kjersti. Hun er lyspunktet i de mange erindringene. Hvor blei det av henne? Kunne det blitt de to?

I et variert, godt og levende språk skildrer Agnes Ravatn Georgs desemberdager. Innimellom hans nåtidsopplevelser, hyppige fyllekuler og tilbakeblikk ligger mange dagligdagse hendelser og snåle (og svært underholdende) bifigurer, som for eksempel ekteparet Meyer og Arthur Wentzel. Georg kommenterer tørt og ironisk om stort og smått, mennesker og hendelser. Jeg synes det er stilig at Ravatn har latt Georg ha en indre monolog samtidig som han deltar i bokas dialog - kombinert med at hun har valgt å skrive i tredjeperson. Det gir fortellinga en helt annen stemning og et ganske annerledes perspektiv enn det en treffer på i romaner flest.

Mange personer, som Trygve og Kjersti, rektoren og flere av lærerkollegaene, er tatt på kornet, og dialogene er noen ganger så godt gjengitt at Georgs irritasjon over blant anna Sissel smitter over på meg. Det virker som om Ravatn nærmest refererer virkelige situasjoner og skriver det folk faktisk sier framfor å dikte noe. Det gjør at boka blir realistisk på et mellommenneskelig, småpludrende plan. Det er mye morsomt også, noen steder nesten litt for mye. Men likevel kommer det alvorlige og triste godt fram, og forfatteren balanserer stødig mellom ytterpunktene.

Og om det er noe negativt ved Veke 53? Tja, det kommer vel, som vanlig, an på leseren. For min del tok det litt tid før jeg syntes forfatteren tillot at leseren kunne bli kjent med Georg, og det kunne gjerne kommet tidligere. Jeg fikk i alle fall raskt behov for noe mer enn overflate, det holder ikke bare med humor. Jeg synes også at det er litt for mange tilfeldigheter i historia - regnestykket går på mystisk vis stadig opp. Her kunne det for min del vært noen løse tråder. I tillegg er ikke romanen veldig spennende, særlig fordi forlaget også i dette tilfellet gjengir en del handling på bokas bakside. Jeg liker heller ikke slutten - både fordi jeg synes den er litt tam og u-Georgsk, samtidig som jeg likte å være i Ravatns univers såpass godt at jeg kunne lest hundre sider til. Men det er nok like greit at forfatteren holdt fortellinga stram og ga seg mens leken var god og det fortsatt var desember.

Og ei flaske med rom!

- Gå på teater! Ta deg en teatertur! Bli med på teater! er egentlig oppfordringer jeg både vil gi og høre langt oftere. For det er jo så moro! Og for de som bor i de store byene bør det ikke finnes noen unnskyldninger; teatrene har forestillinger hver eneste kveld, har mjuke stoler, kafeer og koselige aulaer, hyggelige ansatte og mange nysgjerrige og engasjerte besøkende. Skru av tv-en og pell deg ut!

Men for de som bor langt unna et godt teater, blir det brått et tiltak. Billetten koster jo penger. Og når bussen koster dobbelt så mye, og du både må smøre matpakke og regne inn et pizzastykke på kiosken på stasjonen mens du venter på nattbussen, blir det fort dyrt. Særlig hvis du i tillegg ønsker å be med deg en venn. Da er det fort gjort å bli hjemme. Sjøl om Skatten på sjørøvarøya frister aldri så mye. Men: av og til er det verdt det. Å spare penger, å ta den treige bussen, å be vennen betale sjøl, å komme seint hjem og å være skikkelig trøtt på jobben eller skolen dagen etter. Teateropplevelsen sitter i, den. Det kan en ikke si om Paradise Hotel.

Det er Sebastian og Preben Harris som har laga et musikalsk teaterstykke ut av den gamle romanen til Robert Louis Stevenson fra 1883. Agnes Ravatn har oversatt det hele til nynorsk, sånn at det passer inn i språkdrakta som kreves på Det Norske Teatret. Regi og omarbeiding er ved Audny Chris Holsen, og hovedrollene spilles av Frank Kjosås og Paul-Ottar Haga, som sammen med 11 andre skuespillere både rocker, roper, hoier, skriker og tåkelegger hele scenen med røyk fra kruttlappistolene sine. Det har alle forutsetninger for å være kjempebra, og det var virkelig ikke så verst. Men jeg har noen innvendinger.

Bandet, som også kommer opp på scenen i fullt piratkostyme, spiller så det suser. Men hvorfor i all verden er lyden, og da særlig fra perkusjon, bass og gitar, så høy at jeg ikke kan høre Paul-Ottar Haga brøle på nynorsk? Ikke før en halvtimes tid uti stykket blei lyden regulert sånn at det var mulig å høre mer enn "'emtn 'annå dø'annssjiste" av låtene. Slurv? Jeg håper det. For flere av ungene jeg så i salen, holdt seg tidvis for øra. Det kan umulig være en fordel når deler av handlinga formidles via låtene. Ellers må det sies at det fenga skikkelig da alle skuespillerne var i sving, de synger knallbra og er svært presise. Det er moro!

Skuespillerne ga virkelig alt da jeg var og så stykket. Jeg hørte få feil, et par bokmålsord glapp ut av en og annen ukonsentrert pirat, et plastsverd fløy ut av skjeftet og noen "gullpenger" blafra lykkelig bortetter scenen, dog ingen krise. Det virker som om det aller meste gikk akkurat som planlagt. Paul-Ottar Haga er grøssende god som den manipulerende og aldri tydelige Long John Silver og har en imponerende timing, både i snakking, sang og dansing. Når han sniker seg fram fra kulissene i fullt kostyme, svarthåra og buskete som bare det, raller skikkelig på latteren og fekter vilt med sverd eller kniv, synes til og med jeg det er skummelt. Frank Kjosås synger helt reint og er flink til å spille opp mot de andre, men det virker som om han ikke har noe mer å spille på enn å være engstelig guttunge. Det er ikke Kjosås det er et problem med her, misforstå meg rett: i denne versjonen er Jim Hawkins svært stivt og statisk framstilt, og har en delt skuespiller/fortellerrolle som dessverre ikke fungerer så godt. Kjosås gjør en sympatisk og hederlig innsats, men kan ikke gjøre gull av gråstein.

Oversettelsen til Agnes Ravatn, det vil si, det jeg fikk med meg, innimellom tilfeldig brøling, høy musikk og smelling med pistoler, var fornøyelig. Og her må jeg legge til: for en voksen. Til å være en familieforestilling er dette en produksjon som ikke tilgodeser barna. Det er et voldsomt tempo fra starten som forutsetter bakgrunnskunnskaper om fortellinga, og pangstarten, med å kline alle sjørøverne på scenen så fort det lot seg gjøre, dreper spenning og nysgjerrighet heller enn å skape den. Her burde regissøren tatt et annet valg - en litt roligere introduksjon til universet ville vært å foretrekke for mange. En må jo tenke på målgruppa!

Videre er det som formidles et voksent perspektiv, voksen humor, voksne problemstillinger og voksne utfordringer. Barnet Jim Hawkins kommer ikke fram, sjøl om det tydeligvis er forsøket når Kjosås trer fram på scenen i sine klaustrofobiske, angstskapende monologer i bleikt lys. Ofte er det her ikke sammenheng mellom scenisk uttrykk og tekstlig budskap, noe som kan skape konflikter i avkodinga hos de svært små barna som er i salen. Det er ikke all handling som kan gjenfortelles godt med pipende bakgrunnsmusikk. Videre synes jeg at denne formen for "fortelling" (altså av Jim) blei brukt for ofte - det hadde vært mye bedre om den blei holdt igjen til Jims indre vendepunkt og moralske kvaler (som forøvrig blei via alt for lite tid her). Da hadde det blitt utrolig virkningsfullt, særlig om Kjosås hadde fått mulighet til å spille ut litt mer.

Et element var dessverre også totalt uten funksjon og burde vært kutta: under et sangnummer tidlig i stykket dukker det opp ti syngende skuespillere, som med en meget enkel koreografi sto og veiva langs benkeradene i sine heldekkende, svarte kapper (det eneste som stikker fram er hvite hender). De vimer såvidt ned på scenen før de forsvinner ut mellom sceneteppene. For en voksen er det tydelig symbolikk her (døden, for den som henger etter), men for barna? De barna jeg satt i nærheten av blei forvirra av disse svarte skikkelsene som de såvidt så i mørket (Pappa! Hvem er det?), og var mye mer opptatte av dem enn av det som foregikk på scenen. Når låta i tillegg er så dominert av perkusjon og det ikke er sjans å høre hva som blir ropt, er det, til barnas forsvar, også lett å la oppmerksomheten fare annetsteds. Ja, det var mye godteposekrasling.

Sist, men ikke minst: all ære til det velsmurte maskineriet av mekanikk og mennesker som står bak kulissene! Enkel og flott bruk av dreiescenen og små forhøyninger i scenegulvet som fort blei til skipsdekk eller jungeljord. Skatten på sjørøvarøya, og jeg påpeker her at det er fritt etter boka, for det var jammen ikke alt som var som forventa, er på mange måter en spennende og flott forestilling - først og fremst for ungdommer. Barn under 12 år bør helst ikke være med, og i alle fall ikke fireåringer, som jeg så krype sammen i setene sine like etter stykket var i gang. Det Norske Teatret kan også vurdere å legge inn pauser i familieforestillingene sine, i løpet av halvannen time med intenst teater er det mange små som blir urolige, må på do, er sultne og lignende - og mange foreldre, besteforeldre og eldre søsken måtte opp underveis for nettopp dette. Ei pause hadde gjort underverker, og hadde slett ikke svekka forestillinga. Til det er den alt for spennende!