Morsom misantrop

Sommerlesing kan være så mangt, og i år er det Veke 53 (utgitt på Samlaget i 2007) av Agnes Ravatn (f. 1983) som virkelig slår an tonen for meg. Ja, for hvem trenger tam, oversatt og virkelighetsfjern chick-lit når en har en tørrvittig vestlendings debut i hylla? Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg plukka fram boka etter å ha eid den i omtrent to år. Kunne denne romanen, som foregår på ei øy i slutten av desember, passe for meg akkurat nå, midt på sommeren? Det viste seg at Veke 53 absolutt ikke var noen typisk julebok, så det var en teit bekymring.

Georg Ulveset er snart femti år, og de aspektene ved livet hans som ikke er helt passe, er i grunn ganske dårlige. Han blei skilt for to år sida, og ekskona Ingunn har allerede rukket å gifte seg igjen. Hun og mannen bor, til Georgs irritasjon, fremdeles på øya og dukker opp fra tid til annen. Den voksne dattera Kjersti ser han lite til. Lærerjobben er den samme som da han begynte for over tjue år sida, og kollegaene er i Georgs øyne stort sett enerverende, tørrpratende og kjedelige. Det eneste lyspunktet er bestekompisen Ottar, som deler Georgs nesten misantropiske syn på det meste. Når de får drikke øl og snakke skit, er ikke livet så ille likevel.

Georg er på et stadie i livet hvor mange gjør opp en slags status: Hvem er jeg? Er jeg blitt den jeg ville bli? Har jeg nådd de måla jeg satte meg? Har jeg fått til det jeg ønska? Hvor går veien videre? Georgs problem er at han ikke er så fornøyd med sin egen status, og at han til stadighet benytter seg av flytende rusmidler for å glemme, mores, slå i hjel tid og fortrenge ensomheten. Kanskje det er derfor han ofte minnes Marlene, ei jente han blei vanvittig forelska i mens Ingunn gikk gravid med Kjersti. Hun er lyspunktet i de mange erindringene. Hvor blei det av henne? Kunne det blitt de to?

I et variert, godt og levende språk skildrer Agnes Ravatn Georgs desemberdager. Innimellom hans nåtidsopplevelser, hyppige fyllekuler og tilbakeblikk ligger mange dagligdagse hendelser og snåle (og svært underholdende) bifigurer, som for eksempel ekteparet Meyer og Arthur Wentzel. Georg kommenterer tørt og ironisk om stort og smått, mennesker og hendelser. Jeg synes det er stilig at Ravatn har latt Georg ha en indre monolog samtidig som han deltar i bokas dialog - kombinert med at hun har valgt å skrive i tredjeperson. Det gir fortellinga en helt annen stemning og et ganske annerledes perspektiv enn det en treffer på i romaner flest.

Mange personer, som Trygve og Kjersti, rektoren og flere av lærerkollegaene, er tatt på kornet, og dialogene er noen ganger så godt gjengitt at Georgs irritasjon over blant anna Sissel smitter over på meg. Det virker som om Ravatn nærmest refererer virkelige situasjoner og skriver det folk faktisk sier framfor å dikte noe. Det gjør at boka blir realistisk på et mellommenneskelig, småpludrende plan. Det er mye morsomt også, noen steder nesten litt for mye. Men likevel kommer det alvorlige og triste godt fram, og forfatteren balanserer stødig mellom ytterpunktene.

Og om det er noe negativt ved Veke 53? Tja, det kommer vel, som vanlig, an på leseren. For min del tok det litt tid før jeg syntes forfatteren tillot at leseren kunne bli kjent med Georg, og det kunne gjerne kommet tidligere. Jeg fikk i alle fall raskt behov for noe mer enn overflate, det holder ikke bare med humor. Jeg synes også at det er litt for mange tilfeldigheter i historia - regnestykket går på mystisk vis stadig opp. Her kunne det for min del vært noen løse tråder. I tillegg er ikke romanen veldig spennende, særlig fordi forlaget også i dette tilfellet gjengir en del handling på bokas bakside. Jeg liker heller ikke slutten - både fordi jeg synes den er litt tam og u-Georgsk, samtidig som jeg likte å være i Ravatns univers såpass godt at jeg kunne lest hundre sider til. Men det er nok like greit at forfatteren holdt fortellinga stram og ga seg mens leken var god og det fortsatt var desember.