Kort & godt: Året

Bildekilde: Bokelskere

Oppå kommoden, inni en litt for stor haug med konferansepass, hårstrikker, kvitteringer og reine klær som har blitt liggende litt for lenge, fant jeg plutselig denne lille boka. Misforstå meg rett, jeg har verken tatt den eller blitt dement, den er ærlig kjøpt og har kun blitt litt glemt etter en jobbreise, da den var med, men ikke blei lest allikevel. Tanken var å ta den med ned i ulesthylla igjen, men en dag tidlig i høst da jeg rydda oppå kommoden, fant jeg den, og så leste jeg den.

Jeg har kun lest ei bok av Tomas Espedal (f. 1961) tidligere, Imot kunsten fra 2009. Den likte jeg godt, og derfor hadde jeg egentlig ei forventning om at denne skulle være like bra. Men det er den ikke. 

Utapå er boka knallgul og glad, inni er den sutrete og stusselig. Ja, Espedal har et poetisk språk, noe som understrekes av at hele romanen har et lyrisk oppsett, slik at en tvinges til å lese saktere (og ganske stakkato). Ja, han skriver fint og sårt om kjærlighet og lengsel og en altoppslukende kjærlighetssorg. Ja, han makter å kombinere sin egen nåtidige vandring og rangel i det italienske landskapet med Petrarcas (1304-1374) liv og diktning i samme landskap, slik at hans eget nokså skrinne verk får stor klangbunn. Men like fullt blir det sutrete og stusselig. 

For hvor lenge kan en hovedperson gå omkring og lengte og savne, sørge og snørre og tyte? Hvor lenge kan en la være å fylle livet med nytt innhold? Hvor lenge skal en leser finne seg i surr, fyll, desperasjon og klamme skildringer av jeg-personens manglende liv og erindringer om et sexliv, om det er i et aldri så vakkert språk? Ikke det siste der, da, det var mye mer trivielt og uinteressant og absolutt ikke nødvendig, men ellers. Jeg kjenner i alle fall at 206 små sider er for mye for meg - desperasjonen vil liksom ingen ende ta, og det bikker over og blir alt for kleint.

Hva som helst blir ikke sant av at det gjentas, og at den som skriver er insisterende. Og hva som helst blir ikke bra av å bli satt opp som et dikt heller. Verst er kanskje enkeltsetningene på side 103-116. De står aleine, med ei blankelinje før og etter, og påberoper seg en slags poetisk rett eller evigvarende sannhet. Setninga etter er ofte noe som enten fortsetter eller bryter med den tidligere setninga. Slik skapes en slags friksjon, men bare en slags. For dette forsetter, side eller side. Og også her blir det for mye. Det kan se ut til at uttrykket "kill your darlings" ikke gjaldt her.

På en måte lurer jeg på hva Espedal egentlig vil si med denne boka. På en annen måte synes jeg det er ganske greit at det fins ei bok om sønderknuste, desperate mannfolk som tyter også. Det har lenge vært såkalt typisk søtladen kvinnelitteratur å velte seg i egne følelser på denne måten. Men å forhøye Espedal slik kritikerne gjør, som kaller denne vesle boka en "kompleks tekstvev" og "litteratur på sitt ypperste", samt at de påstår at Espedal er "blant de store i norsk samtidslitteratur" og at en "blir et bedre menneske av å lese Tomas Espedal", det er rett ut ignorant og ekstremt provoserende med tanke på alle kvinner som har skrevet sterke og unike tekster om det samme temaet tidligere. Nei, dette er ei bok om en mann som surrer rundt og depper fordi livet hans ikke blei som forventa og fordi kvinna han elsker gikk ifra han. Han kan gjerne få samme svar som menn til alle tider har gitt kvinner: Ta deg sammen.

Bokhyllelesing: Margaret Skjelbred og Jon Fosse

I august skulle det leses kort i leseutfordringa Bokhyllelesing 2019. Utfordringa var avgrensa i henhold til sjanger; fokuset var noveller eller dikt. Jeg bestemte meg raskt for å ta for meg noen dikt - det er ikke så ofte jeg leser dikt, og jeg har alltid noen samlinger i hylla som burde ha vært lest for lenge sia. Da jeg ikke klarte å velge bare ei samling, endte jeg opp med to: Du smiler mot meg fra et falmet bilde (1994) av Margaret Skjelbred (f. 1949) og Poesiar etter Henrik Wergeland (2016) av Jon Fosse (f. 1959). Ved første øyekast er samlingene ekstremt forskjellige. Foruten at begge samlingene er dikt, skrevet av nålevende norske forfattere og har lange titler, er det kanskje ikke flere likhetstrekk?

Bildekilde: Bokelskere

Margaret Skjelbred debuterte med dikt i 1983, en sjanger hun seinere har vendt tilbake til flerfoldige ganger. Samlinga jeg har lest nå, står i særklasse, da den er en sonettkrans, og ikke ei "vanlig" diktsamling. Sonettformen gir Skjelbred stramme rammer, og da hun følger i Shakespeares fotspor har hver sonett tre kvartetter med fire vers i hver og en kuplett med to vers på slutten, til forskjell fra en såkalt Petrarcasonett, som har to kvartetter og to tersetter. Rimmønsteret er også Shakespeares, det vil si abab cdcd efef gg. Som om ikke det var nok, er det altså en krans Skjelbred skriver. Det vil si at av samlingas femten sonetter består den siste sonetten, ofte kalt mestersonetten, utelukkende av førstelinjene fra de fjorten foregående sonettene.

Teknisk sett er dette altså veldig avansert, og både dikteren, diktene og i sin tur også leseren blir begrensa. Da er det en ekstra stor glede at forfatteren følger opp med innhold, og at innholdet ikke går på bekostning av rammer, rim og rytme eller omvendt. Vi kommer raskt inn i tekstens situasjon, der et lyrisk jeg husker tilbake på farmorens gamle album, og spesielt ett bestemt, med bilder av ei ungjente ved navn Mathilde. Men hvem var denne Mathilde? Jeg-et lurer, Skjelbred skriver, og vi er med bakover i tid. Originalutgava av sonettkransen hadde fotografier av Morten Krogvold, men det hadde ikke min utgave - jeg måtte mane fram Mathilde sjøl. Men det var uproblematisk, sjøl om jeg vil tro det er enda mer stemningsfullt med fotografiene. Illusjonen av et faktisk album blir i alle fall komplett.

Å lese samlinga tar nokså kort tid, for dette er konkrete dikt, og de er lette å forstå. Vi ser for oss situasjonen sonettkransen springer ut ifra, og denne Mathilde sonettene handler om. Vi er med på drømminga og fantaseringa: Jeg-et veit ingenting om Mathilde, men dikter henne en barnesommer og en evig vår. Hun dikter inn den første kjærligheten og den første sorgen, som hun syns hun ser i bildene. Dette ansiktet litt på skrå, blikket, smilet, mangelen på lykke? Eller tilstedværelsen til sorg og skuffelse?

Det er fine dikt, klare og tydelige. Noe av det flotteste er vekslinga i stemning, fra det lette og glade, forventningsfulle: Barnet som blar i et album og som fryder seg ved å se og høre når farmor forteller om "gamle dager", til det mollstemte, vissheten: Jeg vet at det er trist, skriver Skjelbred. Bildene av Mathilde, farmor som stumt og raskt blar forbi. Så ulikt de samme bildene kan oppfattes! Og så vonde minner kan være -. Slutten er vemodig og sår, og mestersonetten er fullendt. Historia om Mathilde er langt ifra avslutta, den kan leseren gruble videre på, men sonettkransen er ferdig. Praktfullt håndverk, stor teknisk eleganse, en fryd å lese. Nydelig!

Bildekilde: Bokelskere

Så et skifte fra bokmål til nynorsk og fra stram form til helt fri form. Jon Fosse har også hatt et stort prosjekt, men av et helt annet kaliber. Der Skjelbred har lytta seg fram til riktige ord, skrevet, skrevet om og skrevet igjen, har Fosse lest. Lest og lest og lest - ja, for det er mye å lese når en tar for seg forfatterskapet til Henrik Arnold Wergeland (1808-1845). Han var usedvanlig produktiv, og særlig på dødsleiet. Da Fosse blei grotteboer, satte han seg ned med Wergeland for alvor, og merka seg særlig lyrikken hans. Og han begynte å notere. Slik blei denne samlinga etter hvert et faktum: Fosses tanker og assosiasjoner i møte med Wergelands dikt, Fosses etterdiktninger, dikt som er inspirert av Wergeland, eller dikt over dikt.

Konteksten er altså en helt annen - og veldig mye mer omfattende. Der vi lett kan se for oss Mathilde hos Skjelbred, hjelper det her å kjenne til korte trekk i Wergelands biografi. For eksempel det at han døde så alt for tidlig, og at noen av hans fineste og mest kjente dikt blei skrevet på det ettårige sjukeleiet. Det hjelper også å kjenner til hovedtrekkene i 1800-tallets sentrallyrikk, og den utbredte blomstersymbolikken. Men mest relevant er sjølsagt Henrik Wergelands egne dikt, og her er det viktig å vite at Wergeland på mange måter var moderne, da han var tilhenger av fri form i lyrikken (i motsetning til Welhaven). Wergeland skreiv altså ikke "bare" tradisjonell lyrikk med bunden form, rim, rytme og fokus på verseføtter!

Resultatet er at i disse diktene begrenses verken dikteren, diktene eller leseren. Det er mulig at dikteren følte seg begrensa underveis, men det virker ikke slik. Det virker som om Fosse har forholdt seg til Wergeland som til et råmateriale, at han har vært fri og hele veien fulgt stoffet, ikke opprinnelsen. Likevel kan en se det som at Fosse her går i dialog med den første grotteboeren i dikts form, og naturligvis er intertekstualiteten er stor. Spørsmålet er om den er for stor? For hvor Wergeland slutter og Fosse begynner, veit ikke jeg. Men det er vel også litt av poenget, at tanken, og pennen, får vandre fritt.

Diktene i Poesiar etter Henrik Wergeland er svært åpne og frie. De er også mye mer abstrakte enn Skjelbreds, som jo etablerer en konkret situasjon diktene springer ut ifra. Det har vi ikke her - diktene springer vidt og fritt. Riktignok åpner Fosse med et ganske konkret dikt der vi hjemles i naturen, men derfra går det videre opp, nærmest inn i himmelen, og inn i et lyrisk landskap som stemningsmessig ligger tett på Fosses romaner. Diktene kretser rundt de evige sentrallyriske temaer - livet, kjærligheten og døden - de samme temaene som Fosse i all hovedsak har brukt i både romaner og dramatikk. Men her er det mye mer symbolrikt, nesten svulmende, og med langt færre repetisjoner. Det er også en teint av noe religiøst her, men det er så vart og fint gjort og glir naturlig inn i dikt der det skrives om himmel og evighet. Det fins riktignok flere engler og stjerner her enn i den øvrige produksjonen til Fosse, og han nevner i en merknad bak i boka at han ikke har lagt til en eneste engel, stjerne eller tåre. Da veit vi at de stammer fra Wergeland og hans verdensanskuelse.

Men det som Fosse gjør så fint, og som jeg opplever at han gjør i all sin diktning, er at han makter å forene det mørke og det lyse, hand i hand, i samme dikt, til og med i samme verselinje. Sorg og smerte kommer sammen med gleden, døden og livet er ulenkelig kobla sammen, lys og skygge følger hverandre som sol og måne, og alt er en del av livet. Som han skriver: Jorda er delt mellom liv og død/som døgeret/mellom lys og mørker//og den himmelske månen/held saman/natts mørker/og dags lys.

Så var de kanskje litt likere enn først antatt, disse to diktsamlingene. For sjøl om situasjonene diktene har oppstått i, er svært forskjellige, kretser tekstene om mye av det samme. Det er livet de skildrer, livet som aldri er verken svart eller hvitt, godt eller vondt, men midt i mellom. Det skimtes i øynene til Mathilde, og vi hører ekkoet av Wergelands livslengsel på dødsleiet gjennom Fosses skrift. Den er sterk, og med både smil og tårer.

Bokhyllelesing: Geoffrey Chaucer

Bildekilde: Bokelskere

I uka som gikk var lesinga mi via årets første pensumtekster og den utvalgte boka til første runde av Bokhyllelesing 2016: Troilus og Criseyde. Denne episke versromanen på 8239 verselinjer, alle på rim (!), som blei skrevet mellom 1385 og 1390, kan en si så mangt om, forfatter Geoffrey Chaucer (1343-1400) likeså. Jeg vil forsøke å fatte meg i korthet, sjøl om beundringa er stor og momentene er mange.

Først litt om opphavsmannen, middelaldermennesket som er en unik begavelse; forfatter, filosof, oversetter, byråkrat og diplomat Geoffrey Chaucer. Det er under en av hans mange reiser som statstjenestemann i Italia at han virkelig blir inspirert. Det er tidlig på 1370-tallet, og de tre store florentinerne Dante Alighieri (1265-1321), Francesco Petrarca (1304-1374) og Giovanni Boccaccio (1313-1375) er totalt dominerende på italiensk. Chaucer lærer seg derfor språket og leser i vei. Av dette erfarer han hovedsaklig tre ting:

• At italienerne hadde skapt en ny sjanger med sine lange, fortellende dikt, som med fordel kunne gjenbrukes. 
• At det å skrive på sitt eget språk skaper en helt annen nærhet til personene i teksten for både forfatteren og leserne/tilhørerne. 
• At kombinasjonen av sjanger og folkespråk gir større muligheter for djupere karaktertegning og psykologisering. 

Og dette skulle vise seg å være meget verdifull lærdom, som Chaucer anvender etter beste evne (og evnen er god, hvis det skulle være noen tvil). En antar dessuten at han også møtte Petrarca og Boccaccio, men det er ikke bevist. Uansett blir resultatet at Chaucer for alvor setter i gang med pennespisser, blekk og store mengder pergament. Før dette hadde han skrevet noe, men på grunn av manglende kilder veit vi ikke hva og eventuelt hvor mye. Tradisjonelt blir en rekke dikt tilskrevet Chaucer, blant dem ett som sies å ha gitt han dikterlønn (4,5 liter vin - daglig) allerede i 1374, videre om lag ti lengre episke dikt, noen oversettelser og minst fem-seks tapte verk. Han er i dag mest kjent for det uferdige verket Canterburyfortellingene, som han skreiv på fra 1380-tallet til sin død, og det formfullendte og imponerende gjennomtenkte Troilus og Criseyde. Begge disse regnes i dag som opphavet til den moderne romanen - og Chaucers vide ordtilfang og rettskriving er samtidig den første standardiseringa av det engelske språket.

Så til verket, bokstavelig talt. Troilus og Criseyde er et episk dikt, inspirert av romanser og annen høvisk dikting, med handling lagt til de antikke grekernes beleiring av Troja. Chaucer sammenblander altså antikke idealer (til menn, kvinner, skikker, oppførsel, tro o.l.) med middelalderens. Men det er langt ifra en tilfeldig sammenblanding, her er det meste godt gjennomtenkt og dessuten belagt med kilder, fra Homer sjøl til Boccaccio, samt noen fiktive. Hovedpersonene i boka er som navnet tilsier, Troilus, en ung og vakker kongssønn som mer enn gjerne slakter ned grekere på slagmarka, og ei ung, rik og pen enke, Criseyde. Men i tillegg til disse to er det en til som er svært viktig, nemlig Criseydes onkel Pandarus.

Troilus er i begynnelsen nokså stolt og hovmodig, særlig mot de menn som gjør de teiteste krumspring i et anfall av kjærlighet. Så rammes han sjøl. Det er ikke mer enn ett blikk på Criseyde som skal til, så er han bundet til henne for alltid. Begjæret stiger raskt, det dunker i hele kroppen, og Troilus blir fortvila: han veit jo ikke en gang hvem hun er! Men at han må se henne, snakke med henne, være med henne, overvinne henne, på alle tenkelige måter, det må han. Ellers kommer han til å dø, det er han overbevist om, og sånn kjennes det også, for han visner innvendig, han forgår av sorg. Og det er her Pandarus blir så viktig, som tjener for sin herre, som bindeleddet mellom Troilus og hans dame.

Criseyde er på sin side ikke så altfor interessert i en ung elsker. Hennes far, Kalkhas, har forrådt Troja og gått til grekerne for å hjelpe dem med å vinne krigen. Men han lot datteren sin være igjen, og inntil hun får beskyttelse, er hun fritt vilt. Hun ligger med andre ord lavt, helt til kongen garanterer at hun ikke skal bli skada. Slik jeg tolker det, er hun også fortsatt i sørgetida etter at mannen hennes har gått bort, og må derfor være ekstra påpasselig og forsiktig med hva hun tar seg til. Hun har tross alt sin ære og sitt rykte å tenke på! Men en ridder, som kan beskytte henne? Det er kanskje ikke det dummeste. Men da må hun faktisk vite at han kommer til å stå henne bi, og at han ikke stikker av bare han har fått sin vilje med henne.

Slik er det altså for disse to før Pandarus setter i gang med å bearbeide henne og skape forhåpninger hos han, han går att og fram i bygatene både midt på natta og midt på dagen, han legger til rette, preker kjærlighet og moral, snakker dem etter munnen, lurer, juger, lover, sverger og slenger ut eder. Og det blir til slutt slik Pandarus vil, at de møtes hjemme hos han, og at Troilus får komme til Criseydes sovekammer gjennom en lønngang midt på natta. Criseyde presses inn i sin ridders armer og affæren er et faktum. Slik stiger lykken. Kjærligheten og skjebnen er på deres side, og de har det godt i all hemmelighet i om lag tre år. Så får Kalkhas overbevist grekerne om at Criseyde skal brukes som et slags krigsbytte i forhandlinger, hun skal utveksles mot grekeren Antenor. Da brister naturligvis alt.

Reint formelt er Troilus og Criseyde inndelt i fem bøker av ulik størrelse, som hver har sine temaer. I første bok forelsker Troilus seg og fortvilelsen rår. I andre bok er det tilnærminga mellom de to unge som står i fokus. I tredje bok er det pur lykke for de elskende. I fjerde bok er de rådville, sørgende og paniske, for de skal skilles ad. I femte bok er de adskilte, og fortvilelsen rår igjen. Det er hele tida en jevn veksling mellom hans og hennes synspunkter og replikker, dog med en liten overvekt på Troilus. Chaucer beretter til oss i tredjeperson via en ekstern forteller, som noen ganger (hele tida?) er overlappende med forfatteren sjøl. I originalutgaven går verket i sin helhet på rim, mens oversetter Jan W. Dietrichsom (f. 1927) har valgt en prosagjengivelse, med tradisjonelt romanoppsett. Det fungerer veldig fint.

Tematikken for boka er naturligvis kjærlighet. Men i motsetning til mange andre tekster fra middelalderen er ikke dette en glansbildeversjon der helt og heltinne faller i hverandres armer både i dette livet og det neste, fordi det skal være dem for evig. Det er heller ikke en ytterst tragisk historie. Faktisk ligger teksten nærmere realismen i skildringa av relasjonen mellom hovedpersonene. Forfatteren, fortelleren, Troilus, Criseyde og Pandarus er alle bevisste på, tenker over og snakker om at kjærlighet kan gjøre både godt og vondt. Lykken kommer og går, og for den som først har følt nederlaget, blir seieren ekstra søt. Men det kan raskt svinge og bli nederlag igjen. Slik minner verket oss på at vi må nyte de gode dagene og være takknemlig for dem, for plutselig blir det vanskelig. Denne vekslinga forklarer Chaucer med skjebnens lunefullhet, som også var en viktig virkende kraft i antikken. 

Skjebnen, skriver Chaucer, bestemmer uansett hva vi mennesker skulle ønske. Vil det da si at ethvert livsløp er forutbestemt, av skjebnegudinnene, av Gud? Er det da i det hele tatt noen vits i å forsøke noe som helst, å leve, hvis vi likevel skal mislykkes? Dette vender Chaucer tilbake til flere ganger, og han legger ord i munnen på både Troilus og Criseyde. Troilus har en lang monolog i verket, der han spør, uten å få svar. For hvem kan vel svare? Criseyde har mot slutten tro på gudene, og hun respekterer deres avgjørelse. Jeg syns det lukter litt resignasjon, men kjøper det likevel. Hennes holdning endrer ikke det faktum at det er et svært interessant filosofisk spørsmål.

Skjebnen har altså determinert forholdet mellom Troilus og Criseyde. Allerede før det tok til, var utfallet kjent. Kanskje visste de det også sjøl, at en slik romanse ikke kan vare. Det er fra et slikt noe moraliserende og etterpåklokt ståsted at verket skrives. Det skrives for at vi skal ta lærdom. Men Chaucer preker verken avholdenhet, ekteskap eller troskap. Han retter ingen fingre mot den tafatte Troilus eller den troløse Criseyde, han truer verken med gudenes vrede eller med middelalderkirkas krav om botsøvelser og avlat. Nei, Chaucer oppfordrer ganske enkelt alle unge om å vende sine hjerter opp til Gud.

Slik får et antikt inspirert middelalderverk en utrolig søt avrunding. Chaucer viser til diktet, sier; her er det lærdom å hente, og det er det virkelig. Chaucer byr på moral og innsikt, og utbyttet er stort både for en som leser for å kose seg, og for en som i tillegg er ute etter å lære noen gode fortellertekniske grep. Troilus og Criseyde er nemlig ikke en underholdende tekst, sjøl om det også fins humor og vittigheter her, sjøl om noen replikker kan være så svulstige at de nesten blir latterlige (f.eks. noe som "[Jeg er] ...født under en forbannet planetkonstellasjon", side 158), sjøl om det sverges eder over en lav sko og sjøl om Troilus nesten dør på annahver side. Ja, det blir litt for mye nestenkrepering, men samtidig er det jo nettopp sånn det er, når en er ny som voksen i verden, når følelsene er så sterke at en tror en ikke makter dem. Lærdommen for Troilus er naturligvis at jo, han makter, intensiteten daler, og han lever fortsatt. Med en slik tematikk, lange setninger, oppstylta og formell tiltaleform, svulstige formuleringer og veldig mange tunge ord, burde jo boka være nesten uoverkommelig. Men overraskende nok er den faktisk veldig lett å lese, det flyter godt og går raskt sjøl i de intense monologene, og det sier mye om det solide håndverket til Chaucer.

Det er så veldig mye mer jeg kunne trukket fram ved boka, som oppbygging og struktur, de ulike personene, krigshelten Troilus som er litt matt, enka Criseyde som faktisk er ganske tøff, den mystiske Pandarus, tida verket er skrevet i, tida det er lagt til, om forfatteren, det føyelige språket, ordtilfanget og så videre. Men jeg skal ikke gjøre det nå. I stedet skal jeg avslutningsvis igjen rette fokus mot kjærlighetstemaet. I mange andre middelalderverker er det den høviske kjærligheten som er idealet, ei jomfru skal tilbes fra avstand, jo større avstand, jo bedre. Jomfru Maria er naturligvis det fremste eksempelet, men også litterære skikkelser som jomfru Marion og dronning Guinevere er viktige her. Disse kvinnene kan gjerne ha en ektefelle, men det er ridderne som ofrer seg i hennes navn som er de edleste. Her snakker vi altså om en pur platonsk kjærlighet. Slik er Chaucers verk ganske sprekt, og en sterk kontrast til middelalderidealet i liv og kjærlighet. For her er det full rulle.

Og når vi snakker om full rulle - jammen er jeg glad for at onkelen min ikke opererer som min personlige hallik! For i praksis er det nettopp det Pandarus gjør, der han nærmest ubegrunna ivrer så voldsomt for å bringe disse to sammen. Det er faktisk så ille at han til og med må kommentere det sjøl underveis, noe jeg fant ganske morsomt. Og bare for å si noe om hvor sterkt Chaucer og verkene hans står utpå holmen og i det engelske språket: ordet "pander" betyr nettopp hallik, kan Dietrichson fortelle i etterordet. Og det er ingen tilfeldighet.

Geoffrey Chaucer er obligatorisk i grunnskolen i Storbritannia, og det skjønner jeg veldig godt. Det er så mye verdifull lærdom pakka inn i verkene hans, det er menneskekunnskap og klokskap, det er mennesker og situasjoner som er skarpt iakttatt og nøyaktig skildra. Han burde vært obligatorisk her også! I tillegg er verkene sprekkeferdige av spennende og interessante intertekstuelle referanser. Naturligvis er det en fordel med gode historie-, litteratur- og Bibelkunnskaper forut for lesinga, og en bør kjenne de antikke kildene i alle fall av omtale. Men også symbolikken, bildene og metaforene er imponerende, der de går i dialog med, peker til og bygger videre på andre. Og gjennom allegoriene blir Troilus og Criseyde et dualistisk verk, som taler til alle mennesker, til alle tider.