Bokhyllelesing: Margaret Skjelbred og Jon Fosse

I august skulle det leses kort i leseutfordringa Bokhyllelesing 2019. Utfordringa var avgrensa i henhold til sjanger; fokuset var noveller eller dikt. Jeg bestemte meg raskt for å ta for meg noen dikt - det er ikke så ofte jeg leser dikt, og jeg har alltid noen samlinger i hylla som burde ha vært lest for lenge sia. Da jeg ikke klarte å velge bare ei samling, endte jeg opp med to: Du smiler mot meg fra et falmet bilde (1994) av Margaret Skjelbred (f. 1949) og Poesiar etter Henrik Wergeland (2016) av Jon Fosse (f. 1959). Ved første øyekast er samlingene ekstremt forskjellige. Foruten at begge samlingene er dikt, skrevet av nålevende norske forfattere og har lange titler, er det kanskje ikke flere likhetstrekk?

Bildekilde: Bokelskere

Margaret Skjelbred debuterte med dikt i 1983, en sjanger hun seinere har vendt tilbake til flerfoldige ganger. Samlinga jeg har lest nå, står i særklasse, da den er en sonettkrans, og ikke ei "vanlig" diktsamling. Sonettformen gir Skjelbred stramme rammer, og da hun følger i Shakespeares fotspor har hver sonett tre kvartetter med fire vers i hver og en kuplett med to vers på slutten, til forskjell fra en såkalt Petrarcasonett, som har to kvartetter og to tersetter. Rimmønsteret er også Shakespeares, det vil si abab cdcd efef gg. Som om ikke det var nok, er det altså en krans Skjelbred skriver. Det vil si at av samlingas femten sonetter består den siste sonetten, ofte kalt mestersonetten, utelukkende av førstelinjene fra de fjorten foregående sonettene.

Teknisk sett er dette altså veldig avansert, og både dikteren, diktene og i sin tur også leseren blir begrensa. Da er det en ekstra stor glede at forfatteren følger opp med innhold, og at innholdet ikke går på bekostning av rammer, rim og rytme eller omvendt. Vi kommer raskt inn i tekstens situasjon, der et lyrisk jeg husker tilbake på farmorens gamle album, og spesielt ett bestemt, med bilder av ei ungjente ved navn Mathilde. Men hvem var denne Mathilde? Jeg-et lurer, Skjelbred skriver, og vi er med bakover i tid. Originalutgava av sonettkransen hadde fotografier av Morten Krogvold, men det hadde ikke min utgave - jeg måtte mane fram Mathilde sjøl. Men det var uproblematisk, sjøl om jeg vil tro det er enda mer stemningsfullt med fotografiene. Illusjonen av et faktisk album blir i alle fall komplett.

Å lese samlinga tar nokså kort tid, for dette er konkrete dikt, og de er lette å forstå. Vi ser for oss situasjonen sonettkransen springer ut ifra, og denne Mathilde sonettene handler om. Vi er med på drømminga og fantaseringa: Jeg-et veit ingenting om Mathilde, men dikter henne en barnesommer og en evig vår. Hun dikter inn den første kjærligheten og den første sorgen, som hun syns hun ser i bildene. Dette ansiktet litt på skrå, blikket, smilet, mangelen på lykke? Eller tilstedværelsen til sorg og skuffelse?

Det er fine dikt, klare og tydelige. Noe av det flotteste er vekslinga i stemning, fra det lette og glade, forventningsfulle: Barnet som blar i et album og som fryder seg ved å se og høre når farmor forteller om "gamle dager", til det mollstemte, vissheten: Jeg vet at det er trist, skriver Skjelbred. Bildene av Mathilde, farmor som stumt og raskt blar forbi. Så ulikt de samme bildene kan oppfattes! Og så vonde minner kan være -. Slutten er vemodig og sår, og mestersonetten er fullendt. Historia om Mathilde er langt ifra avslutta, den kan leseren gruble videre på, men sonettkransen er ferdig. Praktfullt håndverk, stor teknisk eleganse, en fryd å lese. Nydelig!

Bildekilde: Bokelskere

Så et skifte fra bokmål til nynorsk og fra stram form til helt fri form. Jon Fosse har også hatt et stort prosjekt, men av et helt annet kaliber. Der Skjelbred har lytta seg fram til riktige ord, skrevet, skrevet om og skrevet igjen, har Fosse lest. Lest og lest og lest - ja, for det er mye å lese når en tar for seg forfatterskapet til Henrik Arnold Wergeland (1808-1845). Han var usedvanlig produktiv, og særlig på dødsleiet. Da Fosse blei grotteboer, satte han seg ned med Wergeland for alvor, og merka seg særlig lyrikken hans. Og han begynte å notere. Slik blei denne samlinga etter hvert et faktum: Fosses tanker og assosiasjoner i møte med Wergelands dikt, Fosses etterdiktninger, dikt som er inspirert av Wergeland, eller dikt over dikt.

Konteksten er altså en helt annen - og veldig mye mer omfattende. Der vi lett kan se for oss Mathilde hos Skjelbred, hjelper det her å kjenne til korte trekk i Wergelands biografi. For eksempel det at han døde så alt for tidlig, og at noen av hans fineste og mest kjente dikt blei skrevet på det ettårige sjukeleiet. Det hjelper også å kjenner til hovedtrekkene i 1800-tallets sentrallyrikk, og den utbredte blomstersymbolikken. Men mest relevant er sjølsagt Henrik Wergelands egne dikt, og her er det viktig å vite at Wergeland på mange måter var moderne, da han var tilhenger av fri form i lyrikken (i motsetning til Welhaven). Wergeland skreiv altså ikke "bare" tradisjonell lyrikk med bunden form, rim, rytme og fokus på verseføtter!

Resultatet er at i disse diktene begrenses verken dikteren, diktene eller leseren. Det er mulig at dikteren følte seg begrensa underveis, men det virker ikke slik. Det virker som om Fosse har forholdt seg til Wergeland som til et råmateriale, at han har vært fri og hele veien fulgt stoffet, ikke opprinnelsen. Likevel kan en se det som at Fosse her går i dialog med den første grotteboeren i dikts form, og naturligvis er intertekstualiteten er stor. Spørsmålet er om den er for stor? For hvor Wergeland slutter og Fosse begynner, veit ikke jeg. Men det er vel også litt av poenget, at tanken, og pennen, får vandre fritt.

Diktene i Poesiar etter Henrik Wergeland er svært åpne og frie. De er også mye mer abstrakte enn Skjelbreds, som jo etablerer en konkret situasjon diktene springer ut ifra. Det har vi ikke her - diktene springer vidt og fritt. Riktignok åpner Fosse med et ganske konkret dikt der vi hjemles i naturen, men derfra går det videre opp, nærmest inn i himmelen, og inn i et lyrisk landskap som stemningsmessig ligger tett på Fosses romaner. Diktene kretser rundt de evige sentrallyriske temaer - livet, kjærligheten og døden - de samme temaene som Fosse i all hovedsak har brukt i både romaner og dramatikk. Men her er det mye mer symbolrikt, nesten svulmende, og med langt færre repetisjoner. Det er også en teint av noe religiøst her, men det er så vart og fint gjort og glir naturlig inn i dikt der det skrives om himmel og evighet. Det fins riktignok flere engler og stjerner her enn i den øvrige produksjonen til Fosse, og han nevner i en merknad bak i boka at han ikke har lagt til en eneste engel, stjerne eller tåre. Da veit vi at de stammer fra Wergeland og hans verdensanskuelse.

Men det som Fosse gjør så fint, og som jeg opplever at han gjør i all sin diktning, er at han makter å forene det mørke og det lyse, hand i hand, i samme dikt, til og med i samme verselinje. Sorg og smerte kommer sammen med gleden, døden og livet er ulenkelig kobla sammen, lys og skygge følger hverandre som sol og måne, og alt er en del av livet. Som han skriver: Jorda er delt mellom liv og død/som døgeret/mellom lys og mørker//og den himmelske månen/held saman/natts mørker/og dags lys.

Så var de kanskje litt likere enn først antatt, disse to diktsamlingene. For sjøl om situasjonene diktene har oppstått i, er svært forskjellige, kretser tekstene om mye av det samme. Det er livet de skildrer, livet som aldri er verken svart eller hvitt, godt eller vondt, men midt i mellom. Det skimtes i øynene til Mathilde, og vi hører ekkoet av Wergelands livslengsel på dødsleiet gjennom Fosses skrift. Den er sterk, og med både smil og tårer.