Selma Lagerlöf x 4

Bildekilde: Boktanker

De fleste som er glade i litteratur, og kanskje særlig litt gammel litteratur, har hørt navnet Selma Lagerlöf. Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) er en av Sveriges aller mest kjente forfattere. Hun var den første kvinna som fikk Nobelprisen i litteratur (1909), den første kvinna som blei innvalgt i Svenska Akademien (1914), hun var en stor berømthet i sin samtid, opphavskvinna bak fortellinger om alt som rører seg mellom himmel og jord i de svenske skoger og skikkelser som Nils Holgersson, og som om ikke det var nok, samtidig en skarp og klok menneskekjenner. Og summen av alt dette, og mer til, har gjort at bøkene hennes fortsatt står seg, mer enn hundre år etter at de først kom ut.

Det svenske forlaget Novellix, som kun utgir noveller, har naturligvis Lagerlöf på lista også. Hun skreiv mange noveller i løpet av sitt liv, og jeg har lest fire nå: Tjänsteanden (1911), Vägen mellan himmel och jord (1914), Dödskallen (1914) og Frid på jorden (1917). Alle tekstene blei publisert for første gang i ulike svenske julehefter, og tematiserer jula på forskjellige måter. Det er finstemte noveller, som, i likhet med Lagerlöfs forfatterskap for øvrig, åpner for at det fins mer her i verden enn vi kanskje tror at vi veit. Den folketroa Lagerlöf ofte skildrer, var svært levende i hennes samtid. Og med til folketro, og overtro, hører ritualer, munnhell, følelser og historier.

I dette knippet med noveller møter vi først en ung gutt, som i et anfall av tøffhet vil vise læremesteren sin at han tør å ta med seg kirkegårdsjord hjem. Han tror jo ikke på slikt, at en ånd da kan bli med i den oppgravde jorda! Likevel er det nettopp dette som skjer med unggutten, og før han veit av det, endrer han både oppførsel og tankesett. Og naturligvis får det konsekvenser. Videre møter vi en gammel mann som får besøk av døden. Han velger å bruke den siste dagen av livet på ei lang vandring for å lytte til musikk, sjøl om han kunne valgt å spise god mat eller å besøke en gammel kjærlighet. I den tredje novella er vi med på en drankers julefeiring - han vil heller feire med hodeskallen han har funnet, enn med kona. Og i den siste teksten møter vi en familie som er i full sving med julefeiringa da døra plutselig glir opp og en ubeden gjest trer inn, med det som skal vise seg å være en grusom historie. 

Tekstene til Lagerlöf er hjemla i ei fortid som føles fjern, men likevel kjent. Det er som å gå en tur i et skogholt en ferdes i som liten: Alt er forandra, men er likevel det samme. Trærne er større og tjukkere, stien er smalere, skogen er mindre. Blomstene er annerledes og vokser kanskje andre steder, mens blåbærtua er på samme sted. Elva, som var så vanskelig å krysse og altfor lett å plumpe i, er kanskje bare en smal bekk. Men luktene er like. Og følelsen er den samme - du kommer tilbake til et sted du har vært før, et sted du kjenner.

Menneskene i Lagerlöfs tekster bærer preg av nettopp dette. De er helt vanlige, de kunne vært deg og meg. De har trekk du kjenner igjen fra en onkel eller en nabo, men er ikke overtydelige typer. De rusler framoverluta, hutrer i kofta og snakker med hodet på skrå. De går og ferdes, arbeider og prater i dette noe gammelmodige landskapet, der alt er kjent, men også der alt kan skje. Den allvitende fortelleren sveiper over landskapet og gjør sitt nedslag: Her skjer det. Her skal det fortelles. 

Lagerlöf har blikk for sårbare og vanskelige situasjoner og hjerte for de svake i samfunnet. Hun skildrer objektivt, men viser stor omsorg for personene sine, sjøl om de av og til gjør urett. Lagerlöf gjør plass til alle følelser og sinnsstemninger, men har samtidig rom for løye og skjemt. Og midt oppi det hele, når du tror du aner retninga fortellinga skal ta, vrir hun på alt sammen med en detalj, en replikk eller ved at en ny person kommer til. Ofte bærer dette nye også med seg noe jeg ikke kan beskrive med et bedre ord enn magisk, noe magisk som løfter stemninga og teksten opp til et nytt nivå - og her går religiøse overtoner og kristen symbolikk hånd i hånd med grøssende undertoner og hedensk symbolikk, slik at tekstene beveger seg i samme mytiske og udefinerbare landskap som et eventyr. 

Og uansett om en kaller det eventyr eller novelle eller fortelling, når håra reiser seg på armen underveis, eller når en må gråte en skvett til slutt fordi det er trist eller fordi det gikk bra, kan en ikke la være å tenke: Kanskje Lagerlöf har litt rett, kanskje det er slik? Kanskje det er mer mellom himmel og jord enn vi aner og tror. Og det er jo slettes ingen dum tanke å ta med seg inn i jula.