Agatha Christie x 4

Bildekilde: Boktanker

Da jeg var i slutten av tenåra hadde jeg en forholdsvis lang periode der jeg utelukkende leste krim. Jeg følte meg for stor for mange av ungdomsbøkene og for liten for voksenbøker - krim syntes å lande et sted midt i mellom. Jeg må også legge til at jeg ikke helt hadde sansen for tegneserier, jeg vokste fra det etter en periode med Donald og en med Fantomet, og jeg så virkelig ikke poenget med fantasylitteratur: Bøkene måtte være realistisk forankra, hvis ikke ville jeg helst ikke lese. Dette var i tillegg før ung voksen eller young adult blei etablert nærmest som en egen sjanger. Ergo var valgene få, men jeg ville jo gjerne lese!

Løsninga blei som sagt krim - formellitteratur med spenning. Romantikk og anna kliss, legeromaner og kioskromaner, hadde aldri heller vært min greie, så det var ikke en gang et alternativ. Men på vei inn i krimmens verden var jeg. Og hos bestefar kom jeg over selveste Agatha Christie (1890-1976), krimdronninga. Han snakka varmt om et par bøker, og derfra var veien særdeles kort til å låne og lese, og på biblioteket supplerte jeg med forfattere som Kim Småge, Karin Fossum, Kjersti Scheen, Karin Alvtegen, Minette Walters, Unni Lindell, Bjarne Reuter, Maurits Hansen, Pernille Rygg, Anne Holt, Edgar Allan Poe og så videre.

Til slutt hadde jeg lest ganske mye og nokså ulikt, og et par favoritter stod igjen, deriblant Christie. Og nå har jeg lest henne igjen, for første gang på mange, mange år. Med sine to detektivhelter har hun skapt to helt forskjellige, men like uforglemmelige karakterer: Den pertentlige og bartekammende belgieren Hercule Poirot og den tedrikkende og strikkende peppermøa miss Marple. Begge er omtrent like interessante som et møbel fra Ikea ved første øyekast, men de skjuler et uvanlig skarpt blikk, sans for detaljer og ikke minst deduktive evner.

I dette knippet med fire noveller av Agatha Christie, utgitt av det svenske novelleforlaget Novellix, møter vi Miss Marple to ganger, Hercule Poirot én gang, og i den siste novella radarparet Tommy og Tuppence, som jeg aldri hadde lest om før. Stilen er velkjent, dette er langsomme og noe alderdommelige fortellinger der tida har stansa. Teksten er svært dialogdrevet og direkte, detaljfokusert og enkel. Og her, i disse novellene, er det enda lettere å gjennomskue forfatterens underliggende struktur og handlingsrammer.

De fire novellene jeg har lest er Ett vattentätt alibi (1929), Den blå pelargonen (1932), Döden i floden (1932) og Diomedes hästar (1947). I alle fire tekster er det naturlig nok et mysterium som skal løses, men det er slettes ikke alltid et alvorlig mordmysterium - skjønt vi får det også i de to tekstene fra 1932. I den første teksten handler det om et veddemål: Ei kvinne går med på å gifte seg med en mann dersom han kan bevise hvilken historie som er riktig, at hun er ute en kveld i London, eller at hun er i Torquay? I den siste teksten er det Poirot som må finne ut hva som egentlig foregår i en krets med priviligerte unge mennesker der narkotikaen florerer.

Christie er seg sjøl lik, og følger omtrent samme mal i alle tekstene. Situasjonene som skisseres er konkrete og lettfattelige, dialogene er greie å følge og gjenfortellingene er enkle å se for seg. Språket flyter lett, også på svensk, og løsninga som gis til slutt, gir mening. Og sjøl om det var hyggelig å lese henne igjen, merka jeg også at det holdt med disse fire på rappen. For meg blir det for lett, og for gjennomskuelig. Neste ut får være en kriminalroman - kanskje de har stått seg bedre enn krimnovellene?