Hjertet gir seg ikke

Bildekilde: Bokelskere

En av mine favorittforfattere er og blir canadiske Margaret Eleanor Atwood (f. 1939). Derfor er hennes utgivelser så å si alltid å finne på leselistene mine, og jeg gleder meg til hver eneste en! I sommer hadde jeg på et tidspunkt tre uleste Atwoodbøker i hylla, og det var alt for mange. Derfor måtte det leses, og Hjertet gir seg ikke blei først ut.

Hjertet gir seg ikke, som kom på engelsk i 2015 og på norsk året etter, er en roman som tar utgangspunkt i ei tid som minner om vår egen. Jeg tolker den dithen at vi går noe framover i tid, slik at Atwood skildrer de grelle konsekvensene av våre klimavalg, politiske avgjørelser, den fundamentalistiske vendinga, et intenst kapitalismekjør, underholdningsbehovet og et stadig sviktende kvinne- og menneskesyn, for å nevne noe. Romanen føyer seg altså inn i hennes dystopiske landskap, men den er på et tidligere stadium enn bøkene om Offred og trilogien om Oryx og Crake.

Hovedpersonene i romanen er det barnløse ekteparet Charmaine og Stan, som jeg antar er rundt tretti, uten at dette står i boka. De har vært gift ei stund og kjenner hverandre godt, men forholdet blir satt på prøve når nedgangstidene slår inn for alvor. Stan mister jobben i robotikkfirmaet, Charmaine mister jobben som ansatt på et velværesenter. Etter hvert blir det for dyrt for dem å beholde huset, og de har ikke noe annet valg enn å selge det de kan og bo i bilen - hun sover i baksetet og han sover foran, alltid klar til å kjøre. Det er trangt og ukomfortabelt, særlig når de har sex, og nattestid plages de ofte av omstreifende gjenger som dæljer løs på bilen med ymse våpen. Charmaine føler seg utrygg, er redd for voldtekt og overfall. Stan er sint og føler seg totalt mislykka, han opplever at han feiler som mann og ektemann, der han ikke kan forsørge og strever for å beskytte. De overlever på Charmaines inntekt fra et utested der prostitusjonen blomstrer, spiser klissent og gammelt bakverk og teller ustanselig pengene de har igjen. Snart er det helt tomt.

Tilfeldighetene vil ha det til at Charmaine får med seg en reklame for Positron-prosjektet en dag hun er på jobb. Det er et sosialt eksperiment i byen Consilience, der innbyggerne sitter en måned i fengsel og er en måned i det fri - dog innafor byens murer. De får jobb både i og utafor fengselet, de får lønn og de får et hus, som de riktignok må dele med et annet par, som er på deres motsatte syklus med en måned i fengsel og en måned i fri. Charmaine blir helt forført av tanken på et nytt hjem, og ser for seg å sove i reint sengetøy, noe hun aldri hadde trodd kom til å skje igjen. Det kommer jo til å bli nesten som på et hotell! Stan er mer mistenksom til hele opplegget, men etter hvert må også han gå med på at det virker å være den beste løsninga for dem slik det er nå.

Derfor tar de sjansen. De samler alt de har av penger og viktige eiendeler og setter seg på bussen til Consilience. Etter lange orienteringer og flere tester får de endelig lov til å skrive under en omfattende avtale. De blir borgere av Consilience, får klær og et komfortabelt liv i et nytt hus, men blir samtidig frivillige fengselsfugler. Hun strikker bamser, han passer fjærkre. Men det tar ikke lang tid før de merker at noe ikke er helt som det skal innafor Positrons murer. Charmaine får underlige oppdrag, og hun har ikke lov til å snakke om hva hun egentlig driver med. Og i grunn er det noe som skurrer ute i Consilience også. Men så lenge en ikke stiller spørsmål, bør det vel gå bra?

Ekteskapet forpurres ytterligere av det som skjer i hjemmet. For Stans del er det den mystiske lappen han finner ved kjøleskapet. Hvem er den til? Og hvem er den fra? Hvilken kvinne kan skrive slik, så rått, og lage et kysseavtrykk med en sånn knæsj farga leppestift? Han begynner å fantasere - en fantasi som tar han stadig lenger vekk fra Charmaine. Og flaks er det, for hun veit jo ikke at Stan har funnet lappen hennes, som er tiltenkt en helt annen mann. 

I Hjertet gir seg ikke undersøker Atwood hvordan et tradisjonelt parforhold står seg gjennom vanlige ekteskapelige utfordringer som utroskap, sjalusi, begjær og sinne - parallelt med at hun inkluderer helt andre utfordringer som adskillelse i fengsel, overvåkning, sterk sosial kontroll og lav egenfrihet. For hvem kan en snakke med når en ikke veit hvem en kan stole på? Og når kan en hvile og slappe av når alle er en potensiell fiende? Hvordan vil Charmaine og Stan overleve utenkelige mengder med press og stress - vil de i det hele tatt overleve?

Atwood skriver konsekvent i tredjeperson, men fokaliseringsinstansen veksler mellom Charmaine og Stan, slik at vi hele tida får skildra det som skjer fra begges ståsted. Av og til har de overlappende fortellinger, der vi får nye opplysninger vi kan sette på plass i puslespillet vårt, andre ganger går de rett videre til neste hendelse. Romanen er godt komponert, denne gangen med femten hoveddeler som hver består av flere korte kapitler. De hyppige kapittelvekslingene og synsvinkelskiftene skaper dynamikk i teksten, og gir forfatteren mulighet til å bryte av på uventa og intense steder. Atwood har som alltid et drivende språk og formidler lett ei spennende historie. I Hjertet gir seg ikke finner vi også masse humor, noe som er en nødvendig kontrast til det grufulle og tidvis skikkelig ekle framtidssamfunnet hun skildrer.

Romanen er lesverdig og interessant, og igjen makter Atwood å sannsynliggjøre det hun skriver om. Jeg tror fullt og helt på det hun skildrer, være seg Charmaines redsel for de omstreifende guttegjengene eller Stans desperasjon. At mennesker kan være så kjipe med hverandre, sjokkerer meg heller ikke. Det er mest trist og fælt hva en kan få seg til å gjøre så lenge en holder følelsene utafor og hele tida overbeviser seg sjøl om at en ikke har skyld. Men det de egentlig driver med i Positron, og det Positron er et dekke for, er verre. Og beint fram uhyggelig fra ende til annen. 

Oversettelsen er et kapittel for seg, og dessverre trekker den leseropplevelsen ned. Inger Gjelsvik (f. 1952) pleier å være så solid, men her er hun ikke like profesjonell som jeg er vant med. Oversettelsen preges av hastverk og er slurvete. Underveis mangler det mange småord, endelser, tegnsetting og stor bokstav. Øverst på side 328 står det geit, og ikke greit, som det skulle stått, og øverst på side 375 er det skrevet med i steden for men. I begge tilfeller skjønner en av konteksten hva som er riktig, men det skal jo være korrekt! Jeg lurer på hvor det blir av manusvask og korrekturlesing, generelt sett? Dette er så kleint at det er flaut - jeg forventer så mye bedre. Slikt slurv skal ingen, og særlig ikke et forlag som Aschehoug, komme unna med. Noen andre eksempler på irritasjonsmomenter underveis er at Dracula skrives med k, at skuespiller Denzel Washington skrives med i - Denzil. Til slutt blei det så mange feilstava populærkulturreferanser at jeg lurte på om det var ironisk ment.

Verre er det at oversetteren blander Bruce og Bugde - dette er ikke samme person. Det er heller ikke konsekvent gjennomført når Stan, som først er Stan, får pseudonymet Waldo og så går tilbake til å være Stan. Stan har i mellomspillet som Waldo hele tida vært Stan i indre monolog og Waldo i direkte tale, men plutselig er skillet borte. Og jeg opplever at det skillet er nokså viktig, da det handler om identitet og ikke minst skjult identitet. 

Slutten var intens, men litt mer forutsigbar og utilfredsstillende enn Atwood pleier å være. Samtidig borer den rett inn i det etiske momentet som er romanens omdreiingspunkt. Det sies så presist på side 387: Vil du at avgjørelsene skal være fratatt deg så du ikke trenger å være ansvarlig for handlingene dine? Ja, vil vi egentlig det? Hjertet gir seg ikke gir mange eksempler på hva som da kan skje. For min egen del er i alle fall svaret et rungende nei.