Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?

Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?

Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.

Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?

Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.

De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

Vårlesing, del III

Endelig er det blitt mai måned, og endelig har jeg kommet i mål med masteroppgava. Alt er levert! Før tida! Og jeg tror ikke det blei så verst, heller, men jeg venter med feiringa til etter muntlig sensur. For jammen er jeg sliten. Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har intellektuell kapasitet på nivå med ei skilpadde. Lesetempoet er omtrent like radig, og det å formulere meg skriftlig er en risikosport jeg helst ikke bedriver. Jeg har ingen styring på hva som kan komme ut! Hjernen er full, eller tom, jeg veit ikke helt, men den har i alle fall behov for litt pause. Derfor er det ikke sikkert det kommer til å skje så mye her på bloggen de nærmeste ukene. Men det stopper ikke meg fra å oppsummere april eller å planlegge lesinga for tida framover. Det får heller falle litt i fisk.

Ragnhild Jølsen

Det er siste gang på rimelig lenge at denne dama er med på oversikta og leseplanene, da jeg nå har lest alt hun har skrevet. Hun er så absolutt lesverdig, og jeg anbefaler henne gjerne, men det er mest godt å få henne unna vei akkurat nå. Jølsen har nemlig vært en klamp om foten ei stund, slik det fort blir med alle bøker en skal lese eller alle ting en skal gjøre når tida ikke strekker til. Innlegg om Ragnhild Jølsens verker finner du her: Ve's mor, Rikka Gan, Fernanda Mona, Hollases krønike, Brukshistorier og Efterlatte arbeider. God les!

Sturlason & Henriksen

Etter et nesten permanent opphold på skrivebordet de siste to åra, har Snorre Sturlason nå endelig flytta tilbake i bokhylla. Boka er ikke ferdiglest, derfor kommer det ikke et lesekryss nå, men jeg har ambisjoner om å innkassere det i framtida. Vera Henriksen, derimot, håper jeg å lese ut om ikke så lenge.

Selma Lagerlöf

Mens hjernen slurrer på et lite samarbeidsvillig gir, leser jeg siste bok i trilogien om den aristokratiske familien Löwensköld. Det er akkurat passelig avansert for meg nå, og veldig koselig lesing. For er det noe jeg veit, er det at det kommer til å gå bra med de viktigste hovedpersonene. Slik har det i alle fall vært så langt i trilogien... Omtaler finner du her: bind I og bind II. Så kommer jeg forhåpentligvis snart i mål med bind III også.

Tarjei Vesaas

Denne mannen trenger neppe noen introduksjon etter to innlegg om samme bok i april. Kort sagt: lesekryss til meg, og Isslottet anbefales til deg! Jeg vil svært gjerne lese mer av Vesaas, og har noen andre titler på lur i ulesthyllene. Men det blir kanskje ikke før til vinteren.

Raymond Chandler

Nathaniel Hawthorne stod bak aprilboka i lesesirkel 1001 bøker. Men jeg bytta han i siste liten ut med Raymond Chandler og leste kriminalromanen Det lange farvel i stedet - også ei 1001-bok. Årsaken er hovedsaklig Hans H. Skei. Omtale finner du her.

Hans H. Skei

Litteraturprofessor Hans H. Skei har i den interessante sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen samla et knippe av sine viktigste artikler om norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra startskuddet for sjangeren gikk omkring 1840, til hva som beveger seg mellom permene litt utpå 2000-tallet. Og da temaet i Ingalills biografisirkel plutselig var forbrytelse og straff, passa det godt å lese denne. Jeg er klar over at boka ikke egentlig er en biografi, men jeg fikk den godkjent likevel. Lesekryss!

Nikolaj Gogol

I fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 er det russernes tur. Etter mye att og fram har jeg endelig klart å velge både forfatter og bok, og falt ned på romanen Døde sjeler. Det kan hende jeg ikke kommer i mål denne gangen, på grunn av det tidligere nevnte lesetempoet, men jeg vil like fullt forsøke. Om du er usikker på om du skal delta eller ikke, kan du lese mer på samlesida. Jeg vil også minne om at alle deltakere denne gangen står helt fritt når det kommer til sjanger og tema. Eneste kriterium er at boka opprinnelig er skrevet på russisk!

Charlotte Brontë

Å, jeg skulle mer enn gjerne vært med resten av 1001-gjengen og lest romanen Villette! Men jeg vil ha overskudd når jeg skal gjøre det, jeg vil kose meg, og ikke presse meg igjennom med dårlig lesetid og et hue som ikke helt følger med. Det er så ødeleggende! Derfor vil Brontë bli bytta ut, men jeg aner ikke med hvem. I ulesthyllene er det ikke veldig mange 1001-damer igjen, så det spørs om jeg ikke bare må ta ei tilfeldig bok. Men det er helt ok. Å lese ut fra ulesthyllene er blitt et av årets viktigste prosjekter. Målet er å få klemt inn alle uleste bøker i en reol, og holde det slik. Inntil videre er det svært lite sannsynlig, og golvet, eventuelt bøkene, lider.

Linn Ullmann

Da jeg var i innspurten med masteroppgava, lovte jeg meg å sjøl å velge ut minst to titler fra bokhylla som jeg kunne kose meg med i tida fram mot muntlig sensur. Den ene jeg har valgt, er skrevet av Linn Ullmann, som jeg ikke har lest noe av før. Det er en signert utgave av Det dyrebare, og nå tenker jeg at det er på tide å lese den. I tillegg virker boka som en typisk, gjennomsnittlig norsk roman, det vil si ikke alt for intellektuell og avansert (som jeg er redd Gogol er, russer som han er), og derfor overkommelig slik situasjonen er nå.

Carl Frode Tiller

Om mai tryller fram mye mer lesetid enn april, vil jeg også gjøre rom for Carl Frode Tiller og den andre boka i den kritikerroste Innsirkling-serien. Han er dessuten, i likhet med Linn Ullmann, et koselesingsvalg for mai, og et av mine ønskelesemål for 2015. Det er egentlig bare å få ut fingern. Jeg har bok tre et sted i stablene også, så jeg kan fortsette om jeg blir hekta.

Faglitteratur

I april koste jeg meg faktisk med to slags sjangerbiografier. Først ut var Jónas Kristjánsson med sin Eddas and Sagas. Iceland's Medieval Literature, ei fascinerende og spennende bok om middelalderlitteraturen. Deretter var det Hans H. Skei og kriminallitteraturen. Og nå som fagbøkene på golvet er redusert til kun én ulest tittel, som jeg håper å lese snart, ser det ut til at det, med få unntak, blir ei aldri så lita fagbokpause i månedene framover. Puh!

Og noe mer enn dette tør jeg verken satse på eller regne med. Jeg skal jo ha en muntlig sensur, noe som vil kreve en del arbeid, jeg må få tid til å hente meg inn igjen, og dessuten er det en diger bunke med ymse gjøremål som har hopa seg opp mens jeg har vært borte i masterland. Etter ei lita pause, er det på tide å ta fatt der. Men først skal jeg nyte soldagene. Det håper jeg du gjør også. God vår!

Det lange farvel

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest fagboka og sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen av Hans H. Skei i påska, tenkte jeg at jeg jammen skulle gi denne kriminallitteraturen ei lita sjanse til. Skei trakk nemlig fram så mange interessante og spennende elementer ved en haug ulike bøker, at jeg ikke lenger tenkte så mye på at jeg egentlig ikke liker krim, verken i påsketida eller ellers.

Uansett, jeg gikk på oppdagelsesferd i ulesthyllene mine, som ikke akkurat bugner av uleste krimbøker. Men jeg fant da noe, og da alle andre lukka påskekrimmene sine, åpna jeg min. Valget falt på ei bok av den amerikanske forfatteren Raymond Thornton Chandler (1888-1859). Chandler, som nesten utelukkende holdt seg til kriminalmysteriene i løpet av sin karrière, debuterte med ei kriminalnovelle så seint som i 1933 og kom med sin første kriminalroman i 1939. Til sammen blei det seks romaner i serien om den hardkokte privatdetektiven Philip Marlowe før Chandler trakk i plankedressen. Den første var nevnte bok fra 1939, The Big Sleep (på norsk i 1954 som Den lange søvnen), mens det hele avrundes noe ironisk av The Long Goodbye (1953), oversatt til norsk av Rolf Randall (1905-1974) i 1956 under tittelen Det lange farvel. Jeg har med andre ord lest både første og siste bok i serien, i alle fall om en ser bort ifra at Marlowe også opptrer i et filmmanus fra 1958 og i det uferdige verket Chandler døde i fra, som blei fullført av en annen og publisert posthumt i 1989.

Første bok om Philip Marlowe var i mine øyne veldig hardkokt og ikke så veldig troverdig. Marlowe føyk rundt i Hollywoodtraktene og blei både beskutt og det som verre er. Siste bok var litt mindre hardkokt og en del mer troverdig, så det i seg sjøl var faktisk en gledelig overraskelse. Blant anna er det en helt annen stil over kvinneportrettene i Det lange farvel, og Marlowe er ingen uvettig bajas lenger, men en kynisk, knallhard og iskald fyr, som veit hva han forsaker ved å opptre nettopp slik (ja, for det er jo bare en opptreden). I tillegg likte jeg hovedhandlinga mye bedre i denne boka enn i den forrige.

Vi som lesere kommer seint inn i handlinga, og det hele fortelles i førsteperson preteritum. Det gjør at vi stadig henger litt etter i begynnelsen og ikke helt veit hvor vi skal eller hvorfor, men fordi Marlowe er en troverdig og litt naiv forteller, tar en raskt igjen forspranget han har. Denne gangen er det en mann ved navn Terry Lennox som havner i privatdetektivens søkelys. Det er noe ved han, enten det alt for tidlig hvite håret og det arrete ansiktet, eller den sanseløse beruselsen og hundeøya, som gjør at Marlowe forbarmer seg over den andre. Vennligheten fører så til at de to mannfolka blir en slags kompiser. De møtes og drikker gimlets sammen, men snakker ikke så mye og kjenner hverandre ikke egentlig så godt. Derfor blir Marlowe ganske overraska når han ei natt plutselig blir vekt. På døra står Terry Lennox med en pistol.

Men Terry Lennox vil verken lure, true, rane eller drepe. Han trenger ganske enkelt hjelp. Og Marlowe bistår, men bare om Lennox kan holde munn om det han veit, har sett, hørt eller gjort. Tidlig på morrakvisten kjører de av sted, slik at Lennox kan rekke et rutefly til Mexico. Han stikker av. Marlowe har bange anelser om hva han stikker av fra, men er samtidig nokså sikker på at Lennox ikke har gjort noe ulovlig. Når Marlowe så kommer hjem, venter politiet nedi gata. Og det blir ett stykk hardkokt snushane, som nekter å svare på spørsmål, mot to stykk brutale, korrupte politibøller, som verken bryr seg om lovene, rett og galt eller andres ve og vel. Marlowe krenker dem verbalt, noe som hadde vært svært fornøyelig, hadde det ikke vært for de fysiske konsekvensene. Etter en snartur innom politisjefen, som også har digre never, må Marlowe i fengsel. Men nå har både leseren og Marlowe pusla sammen hva som har hendt. Sylvia Lennox, kona til Terry, er blitt funnet drept.

Men dessverre er det Terry som er den hovedmistenkte for å ha kvesta Sylvia. Og Marlowe er mistenkt for å ha bidratt litt for mye, men han sier ikke et kvekk til noen. Så dysses saken ned, og Marlowe kan vende tilbake til sitt sedvanlige snushaneliv, med et lite, støvete kontor der det sjeldent er folk. Likevel merker han at det etter Lennox-saken er litt ekstra pågang, særlig av den uønska sorten. Derfor snur han heller oppmerksomheten mot noe anna enn Terry og Sylvia Lennox. Som å oppspore en velkjent forfatter, som angivelig har stukket av hjemmefra for å ha tidenes fyllekule. Igjen. Det hjelper også at denne Roger Wade har en over gjennomsnittlig smukk kone. Før Marlowe er klar over det, er han djupt innblanda i deres ikke alt for velfungerende ekteskap. Det hintes om affærer, viftes med pistoler og drikkes liter på liter med sprit i kjent hardkokt stil. Og her må jeg bare legge til at da dette kom, denne måten å skrive kriminalromaner på, var det både nytt, annerledes, samfunnskritisk og realistisk. I dag blir det fort klisjéprega når én etter én segner om i whiskeyrus.

Og stort mer enn det vil jeg ikke fortelle om handlinga. Kanskje først og fremst fordi jeg sjøl fant den litt forutsigbar, og er redd for at flere enn meg vil pusle sammen bitene når de først er oppe i dagen. Likevel må jeg også innrømme at boka er elegant komponert. Men det spørs om ikke den litt for hardkokte stilen, med røft språk, ironisk distanse og et svart syn på samfunnet, i kombinasjon med den naive, tøffe privatetterforskeren som lirer av seg frampek som andre bruker poetiske bilder, gjorde sitt til at leseropplevelsen blei noe tam. Jeg kom i alle fall fram til rett syndebukk og riktig forbindelse før Marlowe gir uttrykk for at han veit noe som helst. Det kan alltids være et bevisst grep fra forfatterens side, men det sier seg sjøl at det ikke blir så spennende å nøste sammen med Marlowe etterpå.

Det lange farvel går for å være Chandlers mesterverk og en av tidenes beste krimklassikere. Det kan så være, men den står like fullt tilbake for gode åtti prosent av all skjønnlitteratur jeg har lest. Komposisjonen er som skrevet over elegant, men ikke særlig nyskapende sett med dagens blikk. Intrigen er også god, med mange artige vendinger, men likevel litt uten spenning. Philip Marlowe er på mange måter en helt, der han haster i vei for å beskytte andre, men han blir fort stiv, blærete og unødvendig sjølsikker. Det er naturligvis en del av stilen, og den kan en sette pris på eller ikke. For meg er Marlowe en litt tvetydig romanfigur som jeg verken liker eller misliker, og da jeg ikke bryr meg nevneverdig om hvordan det går med han, sier det seg sjøl at lesinga også kan gå trått. Han er tross alt hovedperson og fokaliseringsinstans. Tempoet i boka er varierende, men aldri tilfredsstillende. Begynnelsen er seig og Chandler bruker lang tid på å etablere personer og miljø uten å egentlig skildre, noe som er problematisk. Deretter kan det stundom gå slag i slag, bokstavelig talt, uten at noe føles viktig. For min egen del tror jeg det skyldes den ironiske distansen Marlowe har til alt og alle, og som også preger relasjonen mellom forfatter og hovedperson, som glimtvis avsløres.

I boka si er Skei full av beundring for Chandler og hans samtidige, Dashiell Hammett (1894-1961). Sistenevnte har jeg ikke lest noe av, men jeg syns likevel jeg har lest nok hardkokt krim nå til å påstå at det ikke er noe for meg. Det er reinspikka underholdningslitteratur som glir lett og motstandsløst, sjøl om det i perioder er noe omstendelig. Det er fort lest og fort glemt. Slikt er sjeldent et kvalitetstegn, og boka ender opp med å bli mest tidtrøyte. Jeg vil gjerne at bøker skal være noe mer og bety noe mer, og vil derfor antageligvis holde meg unna Chandler og de hardkokte bussene hans i framtida. På krimsida foretrekker jeg da faktisk Arthur Conan Doyle og Agatha Christie - rett og slett fordi de gir meg mer, sjøl om det også er formellitteratur.

I det minste er kriminalromanen Det lange farvel, med alle sine språklige femtitiallsfloskler, handlingsmessige klisjeer, privatdetektivens døve konkurranse mot udugelige politifolk og totalt uforståelige skildring av Linda Loring (særlig den scenen mot slutten kan gi hvem som helst hodepine), ei 1001-bok som gir lesekryss. Det kommer godt med, da Chandler erstatta Nathaniel Hawthorne, den egentlige lesesirkelforfatteren, denne måneden. 

Biografi: Kriminallitteraturen

Bildekilde: Bokelskere

I tilfelle noen stusser allerede ved tittelen på innlegget, kan jeg med en gang tilstå følgende: Sjølsagt er det litt på sia å lese om litteratur når en egentlig skal lese om en person. Det hele gikk for seg omtrent slik: I Ingalills biografilesesirkel var temaet denne gangen forbrytelse og straff. Det var en helt ypperlig kategori for en biografi om Fjodor Dostojevskij (1821-1881), tenkte jeg. Ikke bare skreiv han boka Forbrytelse og straff (1866), men han hadde også en del erfaring med begge deler sjøl. Å være russisk forfatter både var og er nok utrolig utfordrende, og sammenblandinga av statsmakt og offentlig sensur forbigås bare av et knippe andre land. Det gir ikke akkurat gode vilkår for åpne intellektuelle ordskifter. Men den godeste Geir Kjetsaa (1937-2008), som har skrevet om russeren, er imponerende ordrik. Og det blei litt vanskelig å gå i gang med nå som jeg er i innspurten med masteroppgava. Derfor gikk jeg på jakt etter andre alternativer i bokhyllene. Og egentlig er det et litt begrensa utvalg biografier her hos meg, så da jeg fant ei bok som het Blodig alvor (2008), måtte jeg naturligvis lese den.

Det er Hans H. Skei (f. 1945), professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, som er forfatter av boka. Han kjente jeg til fra før, gjennom en rekke antologier og fagbøker innafor litteraturfeltet, samt utstrakt anmeldervirksomhet. Men jeg visste ikke at Skei også er medlem av Rivertonklubben og en av Norges fremste eksperter på kriminallitteratur - noe han viser til gangs gjennom de fyldige artiklene i Blodig alvor. Om kriminallitteraturen. Og boka er, sjøl om den kanskje først og fremst er ei fagbok, noe av det nærmeste en kan komme en rein sjangerbiografi, slik jeg vurderer det. Skei går nemlig igjennom det aller meste som har rørt seg i norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra dens spede begynnelse med Mauritz Hansen (1794-1842) og Edgar Allan Poe (1809-1849), fram til krimforfattere som Kim Småge (f. 1945) og P. D. James (1920-2014). Resultatet er da ei bok som gir oversikt og innsikt, kunnskap og kjennskap, til det store og noe uoversiktlige feltet vi kjenner som "krim".

Men hva er egentlig krim? Og hvordan kan en litterær sjanger avgrenses? Skei er heldigvis klokkeklar på det feltet. Kriminallitteraturen har etterforskning og oppklaring av en forbrytelse som sitt hovedfokus. Blir det for mye privatliv, historiske detaljer, dominerende bihistorier eller for mange skildringer av personer, steder og samfunn, tilhører boka en annen sjanger - for eksempel spenningsromanen. Kriminallitteratur er formellitteratur, skriver han, og implisitt da er sjangerkrav og tydelige leserforventninger - og disse må innfris. Kriminallitteratur er underholdningslitteratur. Og slik skal det være. Men samtidig kan kriminallitteraturen findeles etter flere kategorier. Det første Skei gjør, er å sile ut den useriøse kriminallitteraturen, hovedsaklig den aller mest kommersielle, som kjennetegnes av kioskdistribusjon, mjuk innbinding, glansa omslag, oversettelser - gjerne fra amerikansk, mindre kjente forlag og lave priser. Dette er uinteressant for Skei, rett og slett fordi det er dårlig litteratur.

Deretter begynner Skei med begynnelsen. Og den som åpner ballet er faktisk den norske forfatteren Mauritz Hansen, som skreiv Mordet på maskinbygger Roolfsen (1839). Verdens første kriminalfortelling er altså ei bok med handling fra østlandsbyen Kongsberg i Norge. Men Hansen fikk ikke så mye oppmerksomhet for boka si, og i internasjonal sammenheng blei den, og blir fortsatt ofte, forbigått i stillhet. Standarden for detektivfortellinga, som Skei her regner som en egen undersjanger av kriminallitteraturen, settes av Edgar Allan Poe, med Mordene i Rue Morgue (1841). Begge disse to verkene er korte tekster, som hver på sitt vis har oppklaring av en forbrytelse (drap) som sitt hovedfokus, og som begge innfrir ytre standardkrav. Men Poes fortelling, og hans kommende fortellinger i samme stil, skulle bli sjangerdefinerende for all kriminallitteratur i lang tid framover. Her finner vi for eksempel elementer som etterforskeren med stor E, den briljante rikingen C. Auguste Dupin, og hans kompanjong, som også er den navnløse fortelleren, det lukkede roms mysterium og en overraskende løsning på det hele. Sjøl om Poe og Hansen i praksis ikke ligger så langt fra hverandre, var det Poe som trakk det lengste strået. Og med hans bidrag blei en ny litterær sjanger etablert for godt. Gullalderen for detektivfortellinga kommer så med Arthur Conan Doyle (1859-1930), og stadfestes gjennom detektivromanen av Agatha Christie (1890-1976). Nå er denne sjangeren - særlig kortformen - nesten fortrengt til fordel for andre måter å skrive kriminallitteratur på.

Og en undersjanger som fortsatt lever, sjøl om det nå er i nokså liten skala, er den hardkokte kriminallitteraturen, først introdusert av amerikanerne Dashiell Hammett (1894-1961) og Raymond Chandler (1888-1959). Hammett debuterte med ei novelle i 1922 og kom med bok i 1929, Chandler med novelle i 1933 og bok i 1939 (se her). Begge leverer ramsalt kritikk av amerikanske samfunnsforhold, der blant anna korrupsjonen brer om seg, med sine mer eller mindre forsofne helter i hovedrollene. Og nettopp disse heltene - privatdetektivene - blir utrolig viktige i den nye krimmen. Fra å fortelles utenfra, av en observatør, fortelles hendelsene nå ofte innenfra, gjerne i førsteperson. Og vi kommer ikke inn i fortellinga etter at drapet eller forbrytelsen har funnet sted, vi er med før det hender, og ofte også når det skjer. Men den nye, hardkokte helten er ikke en velstående mesterhjerne. Han er vanligvis fattig, enslig, drikkfeldig, hardtslående og med en særegen sans for å komme opp i trøbbel. Men han er god på bånn, har rett moral og føler med de svake i samfunnet. Sånn sett er han en ekte helt, til forskjell fra superhjernen som bare hentes inn og oppklarer det hele med den største selvfølgelighet, før han tar sin bartekam og går. I tillegg kjennetegnes de nye verkene ofte av en ironisk distanse hos helten - til hendelsene og eget liv - som en slags måte å holde ut med det hele på.

På 1950-tallet kommer så amerikaneren Ed McBain (1926-2005) med enda en ny måte å skrive krim på: politiromanen. Denne blir raskt populær, og fortrenger i sin tur nesten den hardkokte sjangeren, samtidig som den er en videreføring av det samme. Viktigst her er at vi tar ett steg tilbake fra det personlige og samfunnskritiske, som i stor grad kjennetegner den hardkokte krimmen, og forholder oss til et politikorps, der forfatteren kan velge å rullere på hovedpersonene. Fortsatt er det etterforskning og oppklaring som står i høysetet, men med nye metoder. Slik ser en tydelig bevegelsen fra mesterhjernen og partneren og den ensomme privatdetektiven, som begge arbeider på utsida av fellesskapet, til et offentlig ansatt politi, med tilgang på alt som til enhver tid fins av ressurser. Naturligvis utvikles denne undersjangeren også, slik at en etter hvert får agent- og spionromaner, bøker som følger etterforskningsgrupper i f.eks. CIA eller FBI, og videre til rettsmedisinere og deretter andre som Skei kaller ufrivillige detektiver (advokater, journalister, forfattere, leger o.l.). Fra 1960-tallet får vi også en annen, kan hende overraskende vinkling i krimbøkene: Forbryterromanen. Her bytter vi som lesere side, fra de som jakter til den jaktede. Med Patricia Highsmith (1921-1995) sine bøker om psykopaten Tom Ripley, glir en så over til den psykologiske thrilleren. Alle disse undersjangrene eksisterer naturligvis fortsatt, men det varierer hvilken av dem som dominerer.

I Norge har vi naturligvis en litt annen utvikling, noe Skei også gjør fint rede for i boka. Her trekkes linjene fra Mauritz Hansen og opp til 2007, og jeg skal gladelig innrømme at jeg er mest begeistra for den eldre litteraturen som trekkes fram. Særlig grundig er Skei fra 1972 - året da Rivertonklubben ser dagens lys - og han går igjennom ulike utgivelser år for år. Han både plasserer, karakteriserer og skildrer, slik at Blodig alvor like mye er en guide inn i den generelle, internasjonale kriminallitteraturen, som den er et orienteringskart over den norske kriminallitteraturen. Skei er særlig opptatt av arven etter McBain og det svenske radarparet Sjöwall og Wahlöö, nemlig politikrimmen, som lenge var og kanskje fortsatt er dominerende i Skandinavia, samt kvinnebølgen i norsk krim, som innledes av Kim Småges Nattdykk i 1983. Men Skei gir også plass til skikkelser som Varg Veum og Konrad Sejer med flere, og han ser på sjangerutvikling, antall årlige utgivelser, kvalitet versus kvantitet, kjønn hos forfattere og kjønn hos etterforskere og mye, mye mer.

 

Boka er på alle måter interessant for en som er opptatt av litteratur. Sjangerkunnskap er viktig enten en er profesjonell utøver, utdanna kritiker eller uskolert synser - og det gjelder egentlig uavhengig om en glad i sjangeren eller ikke. Forskjellige litterære sjangre låner ofte av hverandre, og med ei slik bok som ballast kan en se kriminalromanens underliggende strukturer og ytre trekk i for eksempel en vanlig roman, også før krimbøkene egentlig var kjent som krimbøker, i sagalitteratur eller i dramatikk. En kan også lære seg noen knep om en er ute etter å skrive sjøl. Og for oss bokelskere er det naturligvis alltid relevant å kunne plassere og karakterisere et verk på mest mulig korrekt måte.

Det som eventuelt trekker utgivelsen noe ned, er repetisjonene og uvettig omstendelighet. Jeg leste boka i ett, og har derfor ikke behov for at Skei forklarer, minner om og trekker linjer i hver eneste artikkel - jeg husker jo hva jeg leste i artikkelen i forveien. Men også innafor hver enkelt artikkel kan det bli litt mye av det samme, det er like formuleringer og like eksempler, forfatteren skriver rett og slett det samme flere ganger (og nå har jeg gjort det også!). Her syns jeg redaktøren kunne vært sterkere inne og stramma opp artiklene - da hadde det også blitt mer spennende - og lettere - å lese. Men det kan hende jeg er ekstra fokusert på slikt akkurat nå på grunn av mitt eget masterarbeid, der repetisjoner er dødvekt som skal lukes bort. Ellers reagerte jeg litt for ofte på det språklige, og tenker at tekstene av en eller annen grunn unngikk manusvasken. Mange lange, tunge setninger med manglende preposisjoner er irriterende. Reine skrivefeil bør det sjølsagt heller ikke være. Men alt i alt var ikke slikt slurv ødeleggende denne gangen, for det som i sin helhet var en flott innføring i kriminallitteraturen, formidla av en kunnskapsrik og engasjert forfatter. Og hvis noen er redde for at boka domineres av Skeis litteraturvitenskapelige bakgrunn, for eksempel gjennom begrepsbruk, kan jeg bare berolige. Dette virker å være et overskuddsverk, der formidling og leseglede står i fokus. Boka kan derfor like gjerne leses av amatøren og studenten som av litteraturforskeren og krimforfatteren sjøl.

Spionen som kom inn fra kulden

Bildekilde: bokelskere.no

Omgangssjuke, forkjølelse, omgangssjuke atter en gang og en ny forkjølelse som river godt i bronkiene og i tillegg skaper spennende tilstander i øra - de siste fire ukene har helsemessig vært lite trivelige, og det gjenspeiles på lesefronten. Med et febervarmt lite barn konstant på fanget, på armen eller i senga blir mor fort klein, og da fyker både arbeidstid, lesetid og egentid ut av vinduet. Jeg kan trygt si allerede nå at jeg ikke når lesemåla mine for mars, og jeg frykter at det er Atwood det går hardest utover. Grunnen er at hun er mer kompleks enn alle de andre til sammen, og at det ikke er noen vits i å lese henne dersom huet ikke henger med. Derfor har jeg valgt litt lettere lesestoff når jeg har hatt anledning.

Månedens 1001-bok i lesesirkelen til Line, er en kort klassiker fra og om den kalde krigen: spionthrilleren Spionen som kom inn fra kulden (fra 1963, norsk oversettelse i 1964), av engelskmann og tidligere etterretningsagent John le Carré (pseudonym for David John Moore Cornwell, MI5 og MI6, f. 1931). Det er faktisk den første boka jeg har lest innafor akkurat denne sjangeren, og sjøl om leseropplevelsen var ganske god, tror jeg ikke det blir så mange flere per nå. Før jeg begynte å lese, skreiv jeg at jeg tenkte boka ville ligge et sted i mellom amerikanske Raymond Chandlers (1888-1959) hardbarka Hollywoodbaserte detektivroman Den lange søvnen fra 1939 og britiske Ian McEwans (f. 1948) elleville harselering med spionthrillersjangeren i romanen Den uskyldige (1989). Det viste seg å stemme ganske så bra.

Spionen som kom inn fra kulden er like røff i språk og stil som Den lange søvnen, og hovedpersonene, henholdsvis den halvgamle agenten Alec Leamas og den blærete og barske privatdetektiven Philip Marlowe, konkurrerer greit om å drikke seg aldeles fra sans og samling. Det er rein flaks at det går så bra som det gjør av og til, og et under at karfolka ikke bukker helt under for flaskene. Men le Carrés tredje roman (debuten var i 1961) er også full av mørk humor. Leamas, i starten skildra som en litt mislykka agent, er tilsynelatende en tragisk fyr på randen av sitt livs sammenbrudd, han eier ikke respekt for noen og langer verbalt ut i hytt og gevær, noen ganger blir det til og med fulgt av et realt svingslag. Fortellerstilen er slentrende og tøff, akkurat som Leamas, og forfatteren tar ikke fem flate øre for å framheve hvor stusselig hovedpersonen har det. Mange av disse elementene opplever jeg at McEwan spiller på i boka si, men i en noe nedtona grad. Unge Leonard er tross alt en optimistisk fersking som ser Berlin og hovedkvarteret for første gang, og ikke en aldrende, desillusjonert og sur agent, som Leamas.

Men nok sammenligning, og til det faktiske verket. Her er det ganske vanskelig å skrive noe særlig om handlinga uten å avsløre for mye. Derfor blir det slik: den Berlinbaserte agenten Leamas på omtrent femti år, vender hjem til England etter å ha mista den siste og viktigste av ei lang rekke viktige østtyske informanter. Det er iskald krig, om ideologi, politikk og økonomi, om Berlin og Øst-Europa, om informasjon og informanter, og det er krig mellom etterretningene. Det er avanserte koder, lange rundreiser, fiffige løsninger, lokkeduer, falsk informasjon, korrupsjon, agenter, dobbeltagenter og store utbetalinger. Mye, og kanskje alt, står på spill. Og nå har det øst-tyske nettverket til Leamas gått i oppløsning og karriera henger i en tynn tråd. Han har aldri gjort noe anna enn å være agent, så hva skal han ta seg til? På hovedkvarteret Sirkus i London får han tilbud om en aller siste jobb før han kan trekke seg ut, "komme inn igjen fra kulden" for godt, men den er svært risikofylt. Fullfører han, vil han kunne leve som en greve resten av livet. Leamas har ingenting å tape, sjøl om han ikke helt veit hva jobben innebærer.

Og akkurat hva Leamas skal gjøre, veit leseren enda mindre om. Det er her størstedelen av spenninga ligger. Vi får kun vite bruddstykker av dette siste oppdraget, og det kommer ofte retrospektivt hulter til bulter etterhvert som Leamas velger å fortelle oss noe. Men det er fortsatt lite som blir forklart. Derfor er de vendingene som kommer av og til nokså overraskende. Men etterhvert som en leser, legger en merke til at en må foreta stadige korrigeringer av historia. Hvilken historie er egentlig riktig? Hvor mange lag kan skrelles av før vi kommer til sannheten? Er det en sannhet, eller er alt konstruert? Hvem skal vi tro på? Vi følger Leamas tett, og sjøl om han er både barsk og brå, litt usympatisk og ikke helt pålitelig, er det her vår sympati ligger. Vi har ikke noe valg. Han er vår inngang til historia, alt skildres gjennom Alec i tredjeperson, og når Alec får ny informasjon, får leseren ny informasjon. Men ikke bare det: Leamas setter informasjonen på plass for oss, han "drøvtygger" den, noe som gjør at det som faktisk skjer, langt bak i bokas kulisser, holdes unna leseren nokså lenge. For når Alec har skylapper, "glemmer" å nevne noe, har et annet fokus eller ikke veit hva som faktisk skjer, er det det samme med oss. Og det er forsåvidt et godt fortellergrep, som får denne historia til å flyte tilfredsstillende. For å sammenligne med Ian McEwan, kan en si at begge forfattere gjør forsøk på å føre både leser og hovedperson bak lyset. Men Leamas er nysgjerrig og smart, Leonard forvirra og usikker.

Samtidig som boka skildrer et komplisert spill hvor maktens menn kan ikle seg mange ulike roller, ta mange ulike jobber og betale mye for å bevare det de mener er det beste, og forfatteren driver et til tider intrikat spill med leseren, er det hele ganske endimensjonalt. Spionen som kom inn fra kulden er en rein spionthriller, her er det ikke rom for elementer som ikke tilhører sjangeren eller elementer som ikke tilhører den historia forfatteren forteller. Alt hører sammen, men det veit vi jo ikke når vi begynner å lese. Etterhvert som Leamas flytter på seg og vi får ny informasjon, må vi gradvis rekonstruere helheten. Når siste side er lest, passer alle bitene i puslespillet. Det gjør at en raskt glemmer boka - det er få ting å lure på, få ting som får leseropplevelsen til å vare lenger. Men samtidig kan jeg ikke la være å være litt imponert over denne tekniske finurligheten. Fra forfatterens side må det ha tatt nokså lang tid å få fortalt bitene av fortellinga i riktig rekkefølge, og få det hele til å gå opp.

Jeg kan verken uttale meg om Berlin eller London på 1960-tallet, jeg må bare regne med at forfatterens skildringer stemmer (og det gjør de sikkert - det virker i alle fall troverdig). Ei heller er jeg en ekspert på ymse etterretningsvirksomhet - min kompetanse begrenser seg til James Bond på film, og der er det nok litt høyere tempo enn i denne boka. Men det jeg kan si noe om, er kvinneskildringene som le Carré serverer. Jeg skjønner at det skal være sånn på grunn av handlinga i boka, men jeg har likevel problemer med å se Liz Golds motiver for å komme nærmere Alec Leamas. Hun er ei ung jødisk kvinne, kommunist og bibliotekar, men når gamle lurvefrans, ustelt og stinkende av sprit, motvillig dukker opp på arbeidsplassen hennes for å hjelpe til med en omfattende kartotekjobb, inviterer hun han hjem på middag...? Hva hun ser i Leamas, hva hun ønsker å få ut av hele greia, er vanskelig å forstå. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde spandert noen linjer mer om akkurat dette. Slik det er nå, går det fra middag til sengekos uten at jeg egentlig har fått det med meg.

Sjøl om handlinga i denne boka sitter godt, er det litt verre språklig sett. Mange av datidas friske formuleringer, som både forfatteren og Leamas strør om seg, er i dag stivna klisjeer vi helst forbinder med tjukke og pinlige onkler som alltid drikker litt for mye i de årlige familieselskapene. Det gjør naturligvis at språket taper seg litt, for det er vanskelig (eller umulig) å "lese bort" tida mellom 1963 og i dag, eller å lese boka uten egne referanser til samtida og historia. Jeg forsøkte underveis å sette formuleringene på en slags sjarmkonto for gamlinger, og det fungerte litt. Ellers var det pent lite undertekst i sikte, men tjukt med frampek. Og slik skal det jo være når boka ikke er skrevet for å berøre.  

Til tider var det ganske intenst å lese om Leamas, men mot slutten blei det mest skummelt å være vitne til hvordan historia fikk utspille seg nærmest i fritt fall. Jeg skjønte hvordan det kom til å gå nokså tidlig, og må innrømme at jeg var sur ei lita stund fordi forfatteren ikke "greip inn" og endra på de litterære personenes skjebner. Men etterpå var jeg glad for at han ikke gjorde det likevel. Her tror jeg nemlig at le Carré er svært tett på virkeligheten i sine skildringer og lite diskré kritikk av uetisk stormaktspolitikk, skittent dobbeltspill og blind ideologi. En annen slutt ville kanskje vært på grensa til historieforfalskning. Men om historia er litt sann eller veldig sann i betydninga at dette kunne ha hendt, spiller forsåvidt ingen rolle. Spionen som kom inn fra kulden er en god underholdningsroman, som både er spennende, litt morsom og ganske skremmende. Dessuten fikk den ufrivillig litt fornya aktualitet akkurat nå når Putin rasler med sablene. Og det skaper et refleksjonsrom for leseren som le Carré ikke egentlig byr på. Hell i uhell, kanskje?

Jeeves og Wooster

Bildekilde: Aschehoug

Takk skal De ha, Jeeves! er en kort og kjapp roman skrevet av den britiske forfatteren og humoristen P. G. - Pelham Grenville - Wodehouse (1881-1975). Romanen blei utgitt i 1934 og går for å være en av Wodehouses beste og mest kjente - med høy status blant anna gjennom tilstedeværelse på 1001-lista. Det var egentlig jeg og Labben som skulle lese denne boka som en del av vårt felles sommerlesingsprosjekt med litt utradisjonelle feriebøker, men Labben har falt fra. Jeg har likevel lest og tenkt og lagt leseplaner videre. Bli gjerne med - neste bok er Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm.

Takk skal De ha, Jeeves! inngår i Wodehouses berømte serie på 11 romaner og flere titalls noveller om radarparet Jeeves og Wooster, to fornøyelige karer i sin beste alder. De mange historiene utkom opprinnelig mellom 1917 og 1974, hvilket gir Jeeves og Wooster 59 års fartstid som litterære personer - lengst i verden når en trekker fra alle seriekonsepter som skrives av flere forfattere. De elleville fortellingene blei ofte trykt i blader og magasiner før de kom i bokform. Både romaner og noveller har blitt til radioteater, filmer og tv-serier, som har nådd et stort publikum i den vestlige verden. Men jeg har verken vært borti Wodehouse eller Wooster - før nå.

I Takk skal De ha, Jeeves! (norsk oversettelse ved Sverre Halse, 1935) møter vi Bertram Wilberforce Wooster, også kjent som Bertie, en ung rik mann som i øyeblikket tilbringer dagene med å spille banjo (jeg skriver i øyeblikket fordi jeg har en følelse av at Woosters interesser veksler greit fra bok til bok). Dette irriterer samtlige, og etter flere naboklager ender det med at han må flytte fra leiligheten sin i London. Katastrofen er et faktum da også Reginald Jeeves, Berties mest trofaste og klokeste tjener, sier opp, som følge av den hersens klimpringa. Men den sjølfornøyde Wooster lar ingenting stanse verken han eller banjoen, og drar ut på landet for å spille i fred. Men dit kommer også Jeeves, og en rekke andre mennesker som Wooster egentlig ikke kunne tenke seg å treffe. Dette fører sjølsagt til en rekke pinlige og morsomme episoder, som igjen leder til forviklinger og ei røre av uante dimensjoner. Men det går naturligvis bra, og leseren er aldri i tvil om anna.

Det er Bertie som er bokas fortellerstemme, og det meste kommer gjenfortalt til leseren i førsteperson, gjerne gjennom mange, lange dialoger eller via "fortrolige" henvendelser: "Vi Woostere...", "Merk Dem...", ...mener jeg", "De kan tenke Dem..." og så videre. Det gir et inntrykk av kort avstand mellom bokas hendelser og leseren, mens fakta er at det er svært stor avstand. Et elegant grep fra Wodehouses side. Mange sier at den egentlige hovedpersonen i bokserien er Jeeves, sjøl om det er Wooster som forteller. Det kan godt tenkes, men akkurat i denne boka virker det noenlunde jevnt. Bertie skravler i vei og roter seg opp i alt som tenkes kan. Fordi han ikke er utstyrt med like mange hjerneceller som penger, blir det til at Jeeves må ordne opp der hans herre kommer til kort. Og det er stort sett overalt. Men i Takk skal De ha, Jeeves! er forholdet dem i mellom også basert på dialog, og om ikke gjensidig respekt, så i alle fall en slags gjensidig avhengighet. Fordi det ofte bare er de to som snakker, blir samtalen fort nokså intern. I tillegg er den prega av to helt forskjellige stilarter, som naturligvis gjenspeiler menneskene: Jeeves er formell, høflig, ryddig og saklig, og begynner lengst bak i hendelsesforløpet. Woosters replikker er prega av slang og spontanitet, følelsesutbrudd og misforståelser. Han angriper saker mer "forfra", og evner ikke se lenger bak i hendelsesforløpet - med mindre Jeeves greier ut.

De to mannfolka utfyller og kontrasterer hverandre godt. Men fordi de begge lever opp til et slags idealisert stilbilde (eller stillbilde) av henholdsvis den perfekte tjeneren og den perfekte dagdriveren, er det lite substans og lite menneskelig å ta tak i her. Det er egentlig litt leit, for et par linjer om at Wooster ikke er fullt så grunn eller Jeeves fullt så skolert, ville gjort et stort utslag, og romanen ville tatt steget fra det urealistiske til det plausible - og fortsatt vært svært morsom. For at dette er underholdning, er soleklart. Det er høyt tempo og kort mellom komikk og harselas, farse og forviklinger, og alt fra slapstick, utdriting, vitser, britisk understatement-humor, ordspill og dobbeltbetydninger, språklig vidd, sitater, henvisninger og intertekstualitet får plass etter tur. Og i tillegg fins det et slags undertrykt tema i boka, som ikke dreier seg om banjospilling: kjærlighet. Takk skal De ha, Jeeves! er en romantisk komedie i bokform, men uten stor dveling på nettopp det romantiske. Det romantiske er med likevel, som hovedhandlingas katalysator og bokas egentlige mål, men finner ellers sted utafor bokas rammer. Det tror jeg er fordi komedien observeres og utøves fra et mannlig ståsted, mens kvinnene i boka ikke er mer enn figurer. Men det fungerer på et vis likevel.

Det er mye fint med Takk skal De ha, Jeeves! i tillegg til at den er morsom. Som stilstudie når det kommer til slentrende dagligtale, klær, normer og fiffens gjøremål i de glade tjueåra og videre ut i mellomkrigstida, tror jeg den er nokså presis. Men når det kommer til miljøskildringer eller psykologisk dybde (et stikkord her er Brikley: hva i huleste?!), som Wodehouses samtidige Virginia Woolf (1882-1941) var så utrolig god på, er hun han overlegen og vel så det. Men verken forfattere eller verker kan egentlig sammenlignes her - det ligger hav mellom elegi og parodi. Og sjøl om dette var et fornøyelig, dialogdrevet kammerspill, må jeg si at jeg egentlig foretrekker de verkene som ligger nærmere Woolf enn Wodehouse. Kanskje tida har noe med saken å gjøre? Jeg ser godt hvorfor dette slo an på 1930-tallet; det er lett, effektivt, underholdende, av og til litt barskt og kan minne så smått om Raymond Chandler (men Marlowe er hardkokt, Wooster leiker hardkokt). Men i dag, etter inntoget av de enorme amerikanske kassasuksessene på det store lerretet og de mange situasjonskomediene på tv, har denne litterære situasjonskomedien tapt seg. Jeg fant den faktisk forutsigbar, og det å vente på poenget er ikke særlig tilfredsstillende. Derfor tror jeg, sjøl om leseropplevelsen igrunn var fin, at jeg sier takk for nå til Jeeves og Wooster. Om jeg kommer til å lese om radarparets mange eskapader en annen gang, er uvisst. Takk skal De ha, Jeeves! kan gjerne anbefales som lett sommerlektyre, men en får muligens enda mer ut av serien om en leser kronologisk.

Hardkokt fra Hollywood

Philip Marlowe er en barsk, brysk og særdeles mandig privat-detektiv med base i Los Angeles. Han har nylig mottatt en henvendelse fra den gamle, nokså sjuke og veldig rike general Sherwood. Marlowe nøler verken med å påta seg oppdraget eller å besøke generalen, sjøl om døtrene hans, Vivian og Carmen, begge har frynsete rykter. Og det er også dem oppdraget i første omgang ser ut til å gjelde. Generalen blir forsøkt pressa for penger på grunn av yngstejenta Carmen. Men Marlowe finner fort ut at det ligger mye mer bak det simple og nokså vage pengeutpressingsforsøket enn det en først skulle tro.

Lesesirkel 1001 bøkers andre bok, Den lange søvnen, skrevet av amerikaneren Raymond Chandler (1888 – 1959) i 1939, oversatt til norsk i 1954 av Olav Angell, er en mørk og tøff kriminalroman som tar leseren med rundt blant Hollywoods mer lugubre klientell på 1930-tallet. Her er det kort mellom hver gang noen blir knerta, må bla opp noen ståler eller dukker unna et slag eller et skudd, og historia endrer stadig retning. Ja, for hvem er hvem? Og hvem har egentlig gjort hva? Og er folk den de gir seg ut for å være?

Det blir aldri så kaotisk at en som leser mister oversikta, sjøl om det går både fort og brutalt for seg i denne hardkokte historia. Å si at boka er uforutsigbar er ikke riktig, for med sjangerkravene i bakhodet er det lett å se hvor, når og hvilken vei det går, og det blir klart temmelig tidlig at Marlowe er en handlingens mann. Men å si at boka er forutsigbar er heller ikke riktig; i motsetning til mye krim av nyere dato synes jeg denne fortellinga vris flere ganger på elegante måter, samtidig som Chandler aldri slipper opp det stramme grepet om sin helt Marlowe.

Boka er skrevet som en førstepersonsfortelling. Den er handlingsdrevet og nokså overfladisk. Språket er litt som privatdetektiv Marlowe, tøft og effektivt. Det er konkret og presist, med fokus på de rette detaljene, og overlater svært få hull til leseren å fylle inn. Chandler forteller akkurat det han mener er relevant, alt anna blir holdt utafor. Sånn sett er det ikke en rik og bredt anlagt fortelling med mye innhold, men det skal det heller ikke være. Språket er også humoristisk – jeg lo i alle fall godt flere ganger. Stilen, og ønsket om å underholde, er svært gjennomført.

Men troverdig? Nei. Marlowe er så hardkokt som bare en ekte amerikansk privatdetektiv mellom boksidene kan være. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva han kan, vil og skal påta seg, utsette seg for og komme helskinna fra. Alt for klientene! Marlowe brøyter, skræver, skryter og snakker seg vei gjennom det meste – ja, når han ikke bruker nevene, tilfeldig erverva pistoler eller tyr til sine informanter hos politiet. Og det fungerer. Den dystre, mørke stilen, det faste og effektive språket, og Marlowe som den storkjefta, kvinnebedårende (men ensomme og avvisende) helten. Han er stilsikker i klær og språk, prinsippfast og upåvirkelig (i alle fall nesten), lett alkoholisert og med en heller ironisk distanse til det meste. Han slentrer i vei gjennom livet, og det er ganske morsomt å sitte på sidelinja og se på.

Min største innvending til boka er skildringene av kvinnene, og da særlig av søstrene Carmen og Vivian. Er det meninga at en skal tro på disse skildringene, ta kvinnene seriøst med all sin snerring og snøfting og sutting på tomler og blotting av skarpe hjørnetenner? Jeg synes overhodet ikke de var naturlige, gjenkjennelige eller særlig kvinnelige (bortsett fra kroppene og klærne, som behørig blir omtalt) – de er snarere fantasiskikkelser projisert av en mannlig forfatter som ønsker å skvisje dem inn i et bestemt univers, samfunnslag og med en viss intelligens, eller mangel på sådan, samt å gjøre narr. Eksempelet Carmen, som fråder, har vondt for å oppføre seg normalt, totter og som virker nokså tilbakestående, er godt. Er det virkelig «sant» at hun er så omsverma? Og er hun virkelig så dum som hun blir framstilt som, eller så sjuk? I mine øyne er det en tvilsom og litt hemmelig diagnose hun har fått. Uansett hva som er forklaringa, synes jeg det er en svak persontegning. Og søstra er ikke så mye bedre.

At dette er krim er ingen tvil, og at det er en underholdningsroman er heller ingen tvil. Og det er tydelig at mange seinere forfattere, inkludert flere norske, holder Chandler høyt som stilist og plotmaker. Og det er ikke så rart; fortellinga er gjennomført og solid. Utfordringa for en moderne leser er altså igjen å skrelle vekk klisjeene – som da var nyskapninger – og forsøke å se boka og historia sånn den er bak den ufølsomme, drikkfeldige helten, under den lettbeinte og sammensatte kriminalgåten, bak det presise språket og uten alle drapene. Men da sitter en jo egentlig ikke igjen med så mye, unntatt et par lystige timer i Hollywood.