Jeeves og Wooster

Bildekilde: Aschehoug

Takk skal De ha, Jeeves! er en kort og kjapp roman skrevet av den britiske forfatteren og humoristen P. G. - Pelham Grenville - Wodehouse (1881-1975). Romanen blei utgitt i 1934 og går for å være en av Wodehouses beste og mest kjente - med høy status blant anna gjennom tilstedeværelse på 1001-lista. Det var egentlig jeg og Labben som skulle lese denne boka som en del av vårt felles sommerlesingsprosjekt med litt utradisjonelle feriebøker, men Labben har falt fra. Jeg har likevel lest og tenkt og lagt leseplaner videre. Bli gjerne med - neste bok er Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm.

Takk skal De ha, Jeeves! inngår i Wodehouses berømte serie på 11 romaner og flere titalls noveller om radarparet Jeeves og Wooster, to fornøyelige karer i sin beste alder. De mange historiene utkom opprinnelig mellom 1917 og 1974, hvilket gir Jeeves og Wooster 59 års fartstid som litterære personer - lengst i verden når en trekker fra alle seriekonsepter som skrives av flere forfattere. De elleville fortellingene blei ofte trykt i blader og magasiner før de kom i bokform. Både romaner og noveller har blitt til radioteater, filmer og tv-serier, som har nådd et stort publikum i den vestlige verden. Men jeg har verken vært borti Wodehouse eller Wooster - før nå.

I Takk skal De ha, Jeeves! (norsk oversettelse ved Sverre Halse, 1935) møter vi Bertram Wilberforce Wooster, også kjent som Bertie, en ung rik mann som i øyeblikket tilbringer dagene med å spille banjo (jeg skriver i øyeblikket fordi jeg har en følelse av at Woosters interesser veksler greit fra bok til bok). Dette irriterer samtlige, og etter flere naboklager ender det med at han må flytte fra leiligheten sin i London. Katastrofen er et faktum da også Reginald Jeeves, Berties mest trofaste og klokeste tjener, sier opp, som følge av den hersens klimpringa. Men den sjølfornøyde Wooster lar ingenting stanse verken han eller banjoen, og drar ut på landet for å spille i fred. Men dit kommer også Jeeves, og en rekke andre mennesker som Wooster egentlig ikke kunne tenke seg å treffe. Dette fører sjølsagt til en rekke pinlige og morsomme episoder, som igjen leder til forviklinger og ei røre av uante dimensjoner. Men det går naturligvis bra, og leseren er aldri i tvil om anna.

Det er Bertie som er bokas fortellerstemme, og det meste kommer gjenfortalt til leseren i førsteperson, gjerne gjennom mange, lange dialoger eller via "fortrolige" henvendelser: "Vi Woostere...", "Merk Dem...", ...mener jeg", "De kan tenke Dem..." og så videre. Det gir et inntrykk av kort avstand mellom bokas hendelser og leseren, mens fakta er at det er svært stor avstand. Et elegant grep fra Wodehouses side. Mange sier at den egentlige hovedpersonen i bokserien er Jeeves, sjøl om det er Wooster som forteller. Det kan godt tenkes, men akkurat i denne boka virker det noenlunde jevnt. Bertie skravler i vei og roter seg opp i alt som tenkes kan. Fordi han ikke er utstyrt med like mange hjerneceller som penger, blir det til at Jeeves må ordne opp der hans herre kommer til kort. Og det er stort sett overalt. Men i Takk skal De ha, Jeeves! er forholdet dem i mellom også basert på dialog, og om ikke gjensidig respekt, så i alle fall en slags gjensidig avhengighet. Fordi det ofte bare er de to som snakker, blir samtalen fort nokså intern. I tillegg er den prega av to helt forskjellige stilarter, som naturligvis gjenspeiler menneskene: Jeeves er formell, høflig, ryddig og saklig, og begynner lengst bak i hendelsesforløpet. Woosters replikker er prega av slang og spontanitet, følelsesutbrudd og misforståelser. Han angriper saker mer "forfra", og evner ikke se lenger bak i hendelsesforløpet - med mindre Jeeves greier ut.

De to mannfolka utfyller og kontrasterer hverandre godt. Men fordi de begge lever opp til et slags idealisert stilbilde (eller stillbilde) av henholdsvis den perfekte tjeneren og den perfekte dagdriveren, er det lite substans og lite menneskelig å ta tak i her. Det er egentlig litt leit, for et par linjer om at Wooster ikke er fullt så grunn eller Jeeves fullt så skolert, ville gjort et stort utslag, og romanen ville tatt steget fra det urealistiske til det plausible - og fortsatt vært svært morsom. For at dette er underholdning, er soleklart. Det er høyt tempo og kort mellom komikk og harselas, farse og forviklinger, og alt fra slapstick, utdriting, vitser, britisk understatement-humor, ordspill og dobbeltbetydninger, språklig vidd, sitater, henvisninger og intertekstualitet får plass etter tur. Og i tillegg fins det et slags undertrykt tema i boka, som ikke dreier seg om banjospilling: kjærlighet. Takk skal De ha, Jeeves! er en romantisk komedie i bokform, men uten stor dveling på nettopp det romantiske. Det romantiske er med likevel, som hovedhandlingas katalysator og bokas egentlige mål, men finner ellers sted utafor bokas rammer. Det tror jeg er fordi komedien observeres og utøves fra et mannlig ståsted, mens kvinnene i boka ikke er mer enn figurer. Men det fungerer på et vis likevel.

Det er mye fint med Takk skal De ha, Jeeves! i tillegg til at den er morsom. Som stilstudie når det kommer til slentrende dagligtale, klær, normer og fiffens gjøremål i de glade tjueåra og videre ut i mellomkrigstida, tror jeg den er nokså presis. Men når det kommer til miljøskildringer eller psykologisk dybde (et stikkord her er Brikley: hva i huleste?!), som Wodehouses samtidige Virginia Woolf (1882-1941) var så utrolig god på, er hun han overlegen og vel så det. Men verken forfattere eller verker kan egentlig sammenlignes her - det ligger hav mellom elegi og parodi. Og sjøl om dette var et fornøyelig, dialogdrevet kammerspill, må jeg si at jeg egentlig foretrekker de verkene som ligger nærmere Woolf enn Wodehouse. Kanskje tida har noe med saken å gjøre? Jeg ser godt hvorfor dette slo an på 1930-tallet; det er lett, effektivt, underholdende, av og til litt barskt og kan minne så smått om Raymond Chandler (men Marlowe er hardkokt, Wooster leiker hardkokt). Men i dag, etter inntoget av de enorme amerikanske kassasuksessene på det store lerretet og de mange situasjonskomediene på tv, har denne litterære situasjonskomedien tapt seg. Jeg fant den faktisk forutsigbar, og det å vente på poenget er ikke særlig tilfredsstillende. Derfor tror jeg, sjøl om leseropplevelsen igrunn var fin, at jeg sier takk for nå til Jeeves og Wooster. Om jeg kommer til å lese om radarparets mange eskapader en annen gang, er uvisst. Takk skal De ha, Jeeves! kan gjerne anbefales som lett sommerlektyre, men en får muligens enda mer ut av serien om en leser kronologisk.