Lysistrata

Bildekilde: Gyldendal

Den antikke komedien Lysistrata blei skrevet rundt år 411 før vår tidsregning begynner, av en av datidas mest berømte greske komedieforfattere, Aristofanes. Eksakt når han levde, er uvisst, men det er vanlig å datere leveåra hans til mellom 450-385 f.Kr. Bakteppet for stykket er den peloponnesiske krig (431-404 f.Kr.), som Aristofanes var sterkt i mot både privat, som politiker og som forfatter. Han var visstnok svært frittalende, i komediene kan vi jo lese det sjøl, men også offentlig skal han ikke ha vært redd for å ytre seg. Men krigen vedvarte, og skattepengene forsvant stadig fortere. Situasjonen blei desperat for mange. Matvarer blei dyrere og vanskeligere å få tak i. Mannlige familiemedlemmer forsvant i krigen, uvisst for hvor lenge, noen for alltid. Men tross iherdig innsats, Aristofanes og hans medsammensvorne fikk ikke slutt på krigen. Hva skulle egentlig til for å skape fred? Om ikke menn kunne, så kanskje kvinner?

Lysistrata er en svært gammel tekst, og en skulle kanskje tro at den bærer preg av nettopp det. Men slik er det ikke. De mange problemstillingene som reises i en krigssituasjon, er fortsatt aktuelle. At det koster, veit alle, og da tenker jeg ikke bare på de faktiske pengene. Tap av menneskeliv, en hel nasjons fysiske og psykiske velvære, vaklende moral, ødelagt infrastruktur og massakrert matjord kan gi uoverskuelige konsekvenser i nær og fjern framtid. Men også pengene må komme fra et sted, en krig må finansieres, og når noen vinner, må andre betale. Sjølsagt skriver ikke Aristofanes dette i Lysistrata. Men det ligger under, hele tida, det presser i teksten, uten at den er spesielt lada, og det presser direkte på hovedpersonene. Krigssituasjonen viser hvor begrensa menneskene lever og hvor hardt det er, særlig for kvinnene, som er igjen med gård og grunn, som skal dyrke jorda, passe dyra, lage mat, sanke brensel, selge og skaffe varer og se til unger og gamle. Alt dette gjør de uten mannfolka. Og de er lei. De er lei av å ikke vite, av å slite seg ut hver dag, av å ikke bli hørt, og de er lei av at mannfolka er fraværende og kun opptatt av én ting når de endelig kommer hjem.

Hva skal så til for å skape endring i en fastlåst situasjon? Løsninga blir et aldri så lite kupp, hvor kvinnene i samla flokk med Lysistrata i spissen erobrer byens økonomiske reserver - kistene med klingende mynt. Og i tillegg er det full sexnekt på hjemmebane, for de av dem som er så heldige å ha en ektemann i nærheten. Det blir en prøvelse for både kvinner og menn, og store deler av stykket dreier seg om å friste og samtidig motstå fristelse for å oppnå sine mål: fred og hjemvendte menn (og etter hvert frydefull sengekos). Hvordan det går, skal jeg ikke avsløre, men at det er svært underholdende, er helt sikkert! Her er det både hinting til og skriking etter ei runde i høyet (helst flere), mange morsomme bilder, dobbeltbetydninger, dialektord (her har oversetteren henta mye fra nynorsk), saftige uttrykk og komiske situasjoner. Og det funker som bare det. Men oversetteren, Bjørn Endreson, er likevel ydmyk nok til å påpeke at han ikke får med alt i oversettelsen (fra 1976). Mye går tapt underveis, som for eksempel symbolikk, mye har vi ikke ord for i det norske språket, mange betydninger er uvisse. Det er en veldig sympatisk innstilling.

Formelt er stykket delt inn i en lang prolog, fire kordeler og fem scener som overlapper hverandre annahver gang, og en kort epilog som avslutning. Det er elleve viktige roller, men fordi det kun er fire på scenen av gangen, samt kor, tror en at stykket har vært spilt med fire skuespillere. Fordi komedien er nokså enspora, er det lite personutvikling å skue, og heller ingen direkte spenningstopper eller store intriger. Det er satire, humor, skjemt og narring som er viktigst - og målet, fred (eller å få folk til å le, dernest tenke), helliger virkelig middelet. Det er kort mellom de frodige fornærmelsene som slynges i alle retninger, og om en er overfølsom, er det sikkert lett å føle seg truffet mer enn én gang, for mange karakteristikker er glimrende (og akkurat det, å treffe en tilskuer eller leser, var vel forfatterens bakenforliggende mål). Aristofanes harselerer vilt med kjønn, kjønnsroller og de forelda ordningene i samfunnet, han bretter ut kvinner og menns svakheter og styrker, og styrer verre med sjølve akten og alt rundt. Det er med andre ord ikke et stykke for de blyge!

Det som skaper ekstra dynamikk i teksten, foruten alt ordkløyveriet, er at Aristofanes "snur" underveis. Sjøl om Lysistrata er hovedpersonen og strategen bak kuppet, og forfatteren etablerer sympati med henne i den lange prologen, blir det lett til at en synes mer synd på de elskovssjuke mannfolka som ber på sine knær ved den høye muren som kvinnene vokter (symbolsk er det òg). Kvinnelige og mannlige behov settes opp mot hverandre, og med det menes ikke bare seksuelle behov; kvinna ønsker overlevende sønner og menn, et velfungerende samfunn i ro og fred, og tilfredsstillelse. Mannfolka kan godt tenke seg å både krige og kose, men de har også et kulturelt betinga behov for (og juridisk og politisk rett til) å kontrollere, bestemme, krige. Derfor blir de såra når kvinnene klarer å ta kontrollen.

Med Lysistrata serverer Aristofanes en tenkt revolusjon i miniformat: et omvendt samfunn, som faktisk fungerer. Hvilken tanke! Det var sikkert mange som lo godt da, en gang rundt år 411, etter en herlig komediekveld og litt fyldig vin. At kvinner skulle gjøre noe sånt! Her går assosiasjonene til Egalias døtre (1977) av Gerd Brantenberg - kanskje ikke et velsmurt maskineri, men dog. Med noen forsakelser fungerer det lell i begge tekster. Aristofanes klarte nok å få enkelte til å tenke. Det er alvor bak enhver spøk, sies det, og i Lysistrata er dette svært tydelig. Kvinnene ønsker fred, men blir ikke hørt. For å skape fred, må mannfolka se hvilken ressurs kvinnene er, foruten at de er arbeidsjern og trivelige sengekamerater. Alle som har vært i krigen, følt krigen, levd under krigens harde hæl, må jo skjønne at den ikke er et gode. Den utarmer landet. Kvinnelist trengs kanskje i samfunnet, for kvinner kan av og til oppnå noe menn ikke kan, eller se saken fra ei anna side. Er ikke dette et av privilegiene vi faktisk har ved å være to ulike kjønn? Isåfall burde vi dra nytte av forskjellene, og ikke skjule dem. Med dette kommer en oppjustering og en oppvurdering av kvinna.

Komedien kan leses på flere måter, og en kan også tenke seg en mer karnevalistisk og "stygg" variant, som ikke bare er harmløs og morsom: hvis kvinner skal komme til makta, blir det bare på denne måten. Sikkert en festlig tanke for gutta på agora, men dessverre sant likevel. Kvinna i antikkens Hellas var aldri borger på samme måte som en mann, fikk aldri det vi i dag kaller statsborgerlige rettigheter, hun var alltid underlagt og underordna mannen. Hvordan er veien opp og fram når en i praksis er umyndiggjort? (Her kan en trekke paralleller til mange av dagens eksisterende samfunn.) Sexnekt fikk i alle fall noen til å høre hva kvinnene ville, og kanskje bidro Lysistrata med noen tanker om likestilling og menneskeverd også (men det gjelder ikke slaver, sjølsagt). Aristofanes' samtidige, filosofen Platon (ca. 427-347) mente at menneskets ytre, fysikken, ikke betø noe. Det var det indre, sjelen, som var viktig, og her stilte menn og kvinner helt likt, vi hadde like forutsetninger for å lære og å utvikle oss.

Heldig for oss at det er Platons, og ikke arvtageren Aristoteles (ca. 384-322), sitt syn som vinner fram i det lange løp. Kanskje var Lysistrata med på å så noen ørsmå frø? Det er i alle fall morsomt å tenke at dette også kan være en variant av historia. Et annet poeng er at Aristofanes sin oppgave som forfatter av rundt 44 kjente komedier (kun 11 bevarte), var å angripe alt og alle han fant feil ved i samfunnet. Om han var enig i all kritikk og alle "forslag" han la fram i tekstene sine, er en annen sak. Men jeg lo i alle fall veldig godt, og ikke bare av, men også med - både kvinner og menn. Fred blei det derimot ikke før i år 404 f.Kr., da Athen overga seg til Sparta. Og om dette var med eller uten kvinners hjelp, sier historia fint lite om.