Påminnelse: Mantel

Bildekilde: Press

Hybris, overmot, er slett ingen dyd i følge de gamle grekerne. Men det dukker jammen støtt og stadig opp likevel, og både Odyssevs og Agamemnon prøver seg, uten å lykkes. Når feilen først er ute, ligger utfordringa i å lokalisere hva en har gjort feil, hvor en har tråkka over, dernest prøve på nytt, i samsvar med det som er riktig i følge den gylne middelvei, etikk og moral. En skal helst også søke tilgivelse hos gudene, hvis mulig, og i alle fall være lutter øre når de kjefter. Går en djupt i seg sjøl i dette øyeblikket, finner en kanskje en sterk følelse eller tre, muligens skam kombinert med frykt og ydmykhet. Da blir gudene glade, for da er sjelen godt på vei inn i katarsis. Etter katarsis kan en begynne på ny frisk.

Og hva i alle dager har gudene med Hilary Mantel å gjøre? Vel skriver dama godt, men noen gudebegavelse vil jeg hittil ikke kalle henne (men jeg innser at det er muligheter for at jeg må spise i meg den linja seinere). Nei, overmotet gjelder meg sjøl, mine mildt sagt overdådige sommerlesingsplaner og dernest Ulvetid av Hilary Mantel (f. 1952). Boka, som er på 686 sider pluss tillegg, skal liksom, og da mener jeg liksom, være ferdiglest og omblogga på søndag. Førstkommende.

Og jeg, som av og til bruker mer tid på å planlegge lesing enn å lese, har hittil kommet igjennom knappe hundre sider. Denne dagen har nemlig gått helt bort i baking, rydding og andre huslige og høyst nødvendige sysler. I morra er det bursdag. Da gjenstår bare søndag, men er det bra vær, som det jo er meldt, drar vi på tur. Vips, er hele helga borte vekk, og boka er fortsatt ikke ferdiglest. Med andre ord kan Arto Paasilinna, som jeg hadde planer om å lese nettopp denne helga, fordi jeg innbilte meg at jeg da ville pløyd gjennom Mantel (uvisst når), ta seg ei bolle. Nå er jeg i gang med Mantel, og jeg skal fullføre, sjøl om ingen guder har kjefta nevneverdig og det egentlig er så som så med katarsisen.

Og jeg håper at du også har lyst til å lese Mantel, enten du aldri har hørt om henne før, er godt i gang, akkurat har begynt, eller leser i samme gromme tempo som meg. Her er det lav terskel! Boka er den første av tre og omhandler Storbritannias viktigste og mektigste mann, foruten kong Henrik VIII (1491-1547), nemlig Thomas Cromwell (1485-1540). Han skal ha vært utrolig intelligent og dyktig, både innafor jus, kirkesaker, diplomati, handel og økonomi. Han kunne mange språk og var både bereist og belest. Men hvordan kommer egentlig en håndverkersønn til makta? Og hva er det ved Thomas Cromwell som gjør han så verdifull for kongen? Og hvorfor, og hvordan, går det så skrekkelig galt?

Klok av skade, eventuelt midlertidig jekka ned noen hakk på grunn av hybris eller intens kakebaking i 32 stillestående plussgrader, sikter jeg meg inn på bokblogging en gang rundt månedsskiftet. Om det blir tilfelle eller ikke, gjenstår å se. Riktig god lesehelg!