Svik 1938

Bildekilde: Bokelskere

Matilda har nettopp gått et ærend for sin arbeidsgiver, advokat Claes Thune. Det er midt i mars, året er 1938, og i Helsingfors er det midt mellom sein, seig vinter og antydning til vår. Akkurat denne dagen, den 16. mars, er det tåke. Grå tåke. Frøken Matilda Wiik har handla inn litt mat og drikke til Onsdagsklubben - en sammenkomst Thune er med på hver måned. Da samles en gjeng litt høyerestående mannfolk, de drikker, spiser og skråler, og krangler. Denne måneden er det Thunes tur til å være vert, men husholdersken, fru Leimu, er blitt sjuk. Derfor må Matilda hjelpe til. Hun er på vei opp trappene til advokatkontoret, fullasta med drikkevarer og mat - ønskene var kraftig paté, vellagrede oster, britiske kjeks, italienske, grønne olivener uten kjerner og godt med brennevin - og det er her, midt i trappene, at hun hører den. Stemmen. Hun stivner til, stemmen gjør henne uvel, hun blir kald i hele kroppen og beina kjennes dirrende og svake. Det er ingen tvil om at det er han. Så samler hun seg, tar et fast grep om alt hun bærer, og går opp.

Slik starter romanen Svik 1938 av den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961). Det er en historisk roman som lag for lag skildrer et Helsingfors under sterkt press: Kampene ute i Europa tilspisser seg, ideologiene er knallharde og kompromissløse, politikken er ekstremt krevende, det å velge side er farlig, og ikke minst blir Tyskland farligere og farligere. Tyskerne og det nazistiske tankesettet fosser fram som et godstog, rytmisk, dunkende, støyende, med sterk retorikk, mye patos, og skinnende glansbilder av en arisk rase og det tredje riket som en slags drømmeverden. Og dag for dag kommer en nærmere og nærmere det vi veit vil bli en realitet. En krig som skal ta livet av millioner av mennesker. Den kommer.

Dette er bakteppet, og parallelt med dette, blir vi kjent med den trettiseks år gamle frøken Matilda Wiik, sekretæren til Claes Thune. Hun er svært dyktig, hun kan finsk og svensk, er tilfredsstillende i tysk og brukbar i engelsk, hun har eksamen fra Handelsinstituttet, kan maskinskriving og stenografi. Med henne ved sin side blir Thune mer effektiv, ja, han ser hvordan han kan utvide firmaet. For så vidt blir vi kjent med Thune også, for romanen er skrevet i tredjeperson, og forfatteren lar leseren komme tett på begge to. De øvrige i romanen, som Matildas familie og venner og resten av Onsdagsklubben, holdes på en armlengdes avstand. Inkludert han. 

Samtidig med bokas nåtid, med den skremmende politikken og det brede persongalleriet, rulles det også fram flere historier fra fortida. Da skal vi ytterligere tjue år tilbake i tid, til den finske borgerkrigen, som utspilte seg fra januar til mai i 1918. Krigen stod mellom "de røde" (sosialistene) og "de hvite" (den borgerlige regjeringa), og henger sammen med Finlands løsrivelse fra Russland året i forveien. Borgerkrigen ramma flere av menneskene i boka svært hardt, og mange av dem har brukt år på å komme seg videre. De lever fortsatt med minner og traumer, og nå, når det politiske klimaet igjen hardner, kommer mange historier fram, bit for bit. Det er historier som skal vise seg å henge sammen, og som avslører vonde skjebner, fæle hendelser og tragiske situasjoner. Og ikke minst avdekkes det til slutt hvem han er, og hvordan hans liv er fletta sammen med Matildas. For en ting veit vi, når vi trekker pusten sammen med Matilda i begynnelsen av boka, rett før vi strammer grepet om handlekurven og varene, det er at han er en av dem. Et medlem av Onsdagsklubben.

Kjell Westö har skrevet en rik historisk roman, med spennende detaljer, flotte skildringer av Helsingfors, skarpe observasjoner av politiske endringer og hvordan de forårsaker og henger sammen med ørsmå forskyvninger av menneskers etikk og moral. Presist får han fram de sosiale forskjellene mellom for eksempel Thune, Gabi, Matilda og broren Konni, og deres respektive liv, han skildrer hvordan de lever, hvordan de har det hjemme, hva de har på seg og hvordan de ter seg. Han skildrer byen, der teknologien og moderniteten er kommet for å bli, der en aldri er aleine i menneskemengdene, men likevel kan kjenne seg fryktelig ensom. Særlig om ens kone har forlatt en for ens beste venn! Han skildrer forskjellene mellom bydelene, mellom store, tomme leiligheter og mange mørke, stille rom, og disse alltid våkne, alltid travle bygårdene med mange trange leiligheter, smug og uterom som lukter, men som puster og er.

Og det er nettopp dette, den godt balanserte blandinga av politikk, følelser, sted, nærvær og fortid, som gjør at dette blir en skikkelig god roman. Her får vi spenning, i perioder nesten jagende: Hva er det som egentlig har skjedd med Matilda? Westö lar oss kun få vite litt - så er vi tilbake til nåtida, til timene på advokatkontoret, til amerikanske og finske kinofilmer, til biting av negler, mørke portrom og kvelder nesten uten søvn. Så vender vi tilbake til borgerkrigstida og følger Matilda noen skritt videre, der hun fraktes fra en leir til den neste, der hun er på venterommet, der det er hennes tur til å komme inn på kontoret, der hun må undersøkes -. Her får vi dramatikk: Hva i all verden skjedde mellom Thune og Gabi? Vi får såre skildringer av Jary, som er inn og ut av behandling, og som får det verre og verre. Vi får politikken: Onsdagsklubben får stadig sterkere skillelinjer, og på det store sportsstevnet går det helt skeis når slektningen til Jary ikke får den pallplassen han skal ha. Alle så at han kom først, men ingen våger å overprøve dommeren. Og denne stadige kryssklippinga mellom før og nå, mellom det store og det lille, det allmenne og det spesifikke, er så elegant utført at en aldri blir stressa, aldri er i stuss og aldri blander sammen verken personer eller hendelser. Det er så godt utført at alt leseren trenger å gjøre, er å lese.

Westö har et uhyre solid grep om fortellinga og personene sine, og han skriver svært godt. Han har et stort vokabular og som tilpasses den han skildrer - Thune er opptatt av politikken, Matilda av filmene - han evner å komme tett på, men fortsatt beholde en viss avstand uten at det oppleves kjølig. Han varierer tempoet, makter å få med subtile hint og viktige detaljer - så er det opp til leseren om hun snapper dem opp! Westö skriver akkurat nok til at leseren forstår, men samtidig så lite at nysgjerrigheten fortsatt er der. Og det gjør at vi bare må lese videre, litt til, en setning, ei side, ett kapittel. Så mottok han også en velfortjent Nordisk råds litteraturpris for Svik 1938 i 2014. 

Nydelig oversatt av Erik Krogstad (f. 1949).

Der fire veier møtes

Bildekilde: Bokelskere

Forventningene var høye da jeg satte i gang med Der fire veier møtes, debutromanen til finske Tommi Kinnunen (f. 1973) fra 2014. Jeg hadde fått med meg flere anmeldelser, der forfatteren fikk ros for ei nydelig fortalt slektsfortelling, og der boka blei holdt fram som svært solid til å være skrevet av en debutant. Dette, sammen med den finske stemninga og intensiteten som jeg liker så godt, blei såpass fristende at boka blei kjøpt. 

I Der fire veier møtes møter vi, som vi både forstår av tittelen og kan se på omslaget, fire forskjellige hovedpersoner som forteller hver sin bolk. Det de forteller er sitt eget liv i utvalgte biter, slik at leseren må pusle seg fram til helheten. Kinnunen skriver altså etter nedslagsmetoden: Han fokuserer på visse perioder eller episoder i de fires liv, før han hopper videre til neste, som kan være ett eller ti år etterpå. Dette er en svært enkel måte å skrive på, da forfatteren verken trenger å forflytte personene, forklare endringer eller forholde seg til tid og relasjoner på samme måte som i ei mer tradisjonell, kronologisk fortelling. Samtidig blir det etter hvert mange bolker å holde styr på, slik at det skal store tekniske ferdigheter til for å sette disse sammen på riktig måte. Her er en forfatter som Per Olov Enquist helt suveren.

De fire hovedpersonene vi møter, er delvis overlappende tidsmessig, og de griper inn i og figurerer i hverandres liv uten at de forstyrrer hverandres beretninger. Det hele begynner med den unge jordmora Maria i 1895. Vi følger henne fram til 1955. Deretter overtar dattera Lahja, som vi følger fra 1911 til 1977. Lahjas svigerdatter Kaarina er neste kvinne ut, og vi leser om hennes liv mellom 1964 og 1996. Til slutt går vi tilbake i tid og får høre versjonen til Lahjas ektemann, Onni, fra 1930 til 1959. Kinnunen følger alle fire konsekvent i tredjeperson, og her ligger nok bokas første problem: Vi kommer aldri tett på. Det opprettholdes en liten distanse gjennom hele teksten, slik at problemene og konfliktene som oppstår i og mellom disse nære relasjonene stort sett bare virker trivielle heller enn eksistensielle.  

Kinnunen skriver fram mange gode enkeltscener underveis og er nøye på å få med detaljer om interiør, korrekt tidskoloritt og populærkulturelle referanser. Han skildrer en skrekkelig dysfunksjonell familie, der det dysfunksjonelle strekker seg over flere generasjoner og mange tiår. Årsaken er den vanlige: Alt det usagte. Og jeg må ærlig innrømme at dette muligens er problem nummer to - jeg skulle så gjerne lest en slektsroman der konfliktene har et annet opphav! 

Kinnunen anlegger nokså raskt et bredt persongalleri med mange fine personligheter. Det er flere interessante skikkelser her, blant annet Helena, som han skriver videre om i oppfølgeren Lyset bak øynene (på norsk i 2017). Men ei av utfordringene med nedslagsmetoden er at en ikke kan eller ikke rekker å bore djupt nok ned i personene før en må videre. Derfor forblir flertallet av disse personene nokså flate, og har svært begrensa funksjon. De dukker kun opp når de trengs, i forlengelse av en av de fire hovedpersonene, og forsvinner så tilbake til det ukjente - utafor fortellinga. Når dette ikke gjøres godt, slik som for eksempel Carl Frode Tiller gjør det, mister teksten fort intensitet. Med nettopp slike bifigurer kan forfatteren skape mye spenning, men da trengs først ei karakteretablering. Det får vi sjeldent her. 

Tilbake til hovedpersonene, som jo skal bære dette verket. Relasjonen mellom mor Maria og datter Lahja skildres som konfliktfylt, uten at dette er noe leseren føler på underveis. Her har forfatteren rett og slett forklart for lite, vi som leser har for få holdepunkter til å kunne leve oss inn i det. Mellom Lahja og Kaarina er det overtydelig hva som er på ferde - det mest frustrende her er at ingen gjør noe med det. Skal en tro på at relasjonen står på stedet hvil i førti år uten at noen gjør noe? Foruten en velskrevet vaskescene sløser forfatteren her tid og tekst på å si det samme om igjen og om igjen, men innlevelse, engasjement og forståelse mangler. Det blir bare påstander. Til slutt kommer relasjonen mellom Lahja og Onni, som kanskje er den best skildra relasjonen i boka, med så mye sårhet. Her er det lettere for leseren å forstå - det er såpass tydelig hva som foregår at den som ikke klarer å "lese" det allerede i Lahja sin del, antageligvis må ha glemt lesebrillene i lomma. 

Det er altså kvinneperspektivet som er dominerende her, men dessverre er det tydelig at disse kvinnene er skrevet fram fra et mannlig perspektiv. Lahja har for eksempel ikke en eneste refleksjon rundt det at hun har ett uekte barn med en mann og er gift med en annen. Jeg vil tro det ikke var lett, men det får vi ikke høre noe om. Kaarina har i det minste noen tanker om den vrange svigermora si, men svigermoras perspektiv får vi aldri ta del i. Siste hovedperson en mann, Onni. Og han bringer med seg noe om ikke forfriskende, så i alle fall annerledes. Her tør Kinnunen å gå tettere på, og han gjengir Onnis indre kvaler med en helt annen intensitet enn han skildrer de øvriges dilemmaer. Kanskje det rett og slett var lettere å skrive noe som var gjenkjennelig? Dessverre merkes forskjellen veldig godt i teksten.

Enda et element som heller ikke fungerte var disse husene. Kinnunen gjør et stort poeng ut av å skildre huset jordmora bor i, som hun stadig utvider og bygger ut så det blir lengre og lengre. Jeg klarer å se for meg ett rom eller to, men så blir det bare en grøt og et surr av dører og peiser. Så kommer Onnis hus, som han bygger i høyden og med vilje gjør høyere enn alle andres. Kinnunen påstår til og med at Onni blir sur fordi kirka er høyere. Her er det likevel det samme: Et par rom er greie å forholde seg til, så blir det bare rot med gardiner og stoler. Og som om ikke det var nok, har vi også hytta, som er stor som et hus og i tillegg har utedo og badstu og strandlinje og bekk og jeg veit ikke hva. Det blei kaotisk å forholde seg til tre såpass ulike bygg og bortimot gå seg vill i alle rommene fordi konkrete skildringer mangler, når kun ett sted er virkelig viktig i teksten: Kjelleren i hus nummer to.

Det som var interessant ved boka, var det å få krigen skildra fra et finsk ståsted. Her er det en del historiske detaljer jeg ikke kjenner til, og Kinnunen presenterte disse på en god og sår måte, med realistisk tyngde og presise detaljer. Med krigen blir menneskenes hverdag forstyrra, historiene forskyves og skjebnene endres. Det var en fin måte å bryte opp en litt ensformig tekst på. Her kunne Kinnunen utnytta situasjonen enda mer, og skildra det samme fra flere synsvinkler. Dette gjøres kun et par ganger, men er vellykka, og kunne derfor vært gjort flere ganger.

Boka har brei appell, er lettlest og tilgjengelig og passer nok den jevne romanleser godt. Og persongalleriet er stort, så det er sjanse for å finne igjen en karakter eller to en liker eller kjenner igjen i egen familie. Det er mange interessante personligheter i boka, så dersom en syns det er fascinerende i seg sjøl, gjør det kanskje ikke så mye at teksten ikke borer djupt nok ned i hovedpersonene eller at historia som ligger til grunn, det usagte, hele hemmeligheten teksten spinnes rundt og det som går for å være det avgjørende poenget, verken er interessant eller overraskende. Når teksten i tillegg i perioder er ganske flat, brokkene er satt sammen feil og Kinnunen verken klarer å skape spenning eller stemning, sier det seg kanskje sjøl at dette ikke var en innertier. Totalt sett blei derfor Kinnunen dessverre en nedtur i forhold til andre finner jeg har lest, så ei ny bok av han blir det ikke med det første. 

Alfabetlesing: Norma

Bildekilde: Bokelskere

Norma Ross er ei voksen dame på rundt tretti år når mora hennes, Anita, som bor i samme bygning som henne, tar sitt eget liv. Hun hopper foran toget rett etter at hun kom hjem fra en utenlandstur. Hun rakk ikke en gang å snakke med Norma en siste gang. Norma, som alltid har vært nært knytta til mora si, forstår først ikke hva som er skjedd. Hvorfor ville hun ta sitt eget liv? Etter at sjokket er lagt seg og begravelsen er overstått, begynner Norma å undersøke moras liv og den omhyggelig reingjorte leiligheten. Hun sjekker telefonen, datamaskina, nettbanken, e-postene, besøker jobben hennes og snakker med kollegaene. Og litt etter litt trer en annen side av mora fram. Etter hvert forstår Norma at mora kanskje ikke ville dø, men at det stod igjen som det eneste mulige valget.

Oppi historia om Anitas død får vi samtidig historia om Normas liv, både som voksen og som barn, der hun og Anita bodde svært isolert langt ute på den finske landsbygda. Vi blir kjent med Anitas nærmeste venninne, og får såvidt stifte bekjentskap med Normas far, før han forsvinner ut av fortellinga igjen. Og ikke minst blir vi kjent med Normas formødre, de hemmelighetsfulle kvinnene på Naakka gård som gjorde akkurat som de ville og som hadde noe helt spesielt ved seg, akkurat som Norma sjøl. Parallelt med alt dette, følger vi også flere andre personer, som har det til felles at de ønsker å komme til bunns i Anitas hemmeligheter. Og de tror at disse avsløres via Norma.

Slik starter ei jakt på Norma, ei jakt etter hemmelighetene hennes og ei jakt etter hva enn Anita måtte skjule. Norma, som virker apatisk, sorgfull og bedøva av ymse medikamenter ved bokas begynnelse, er egentlig gløgg og har unormalt gode instinkter. Men det tar tid før hun forstår hva som foregår rundt henne, før hun får kontakt med instinktene sine og skjønner hvordan hun skal bruke dem. Da kommer et lite vendepunkt i boka, også for leseren, og vi, leseren og Norma, går fra å være de som passivt blir jakta på, til å bli de som aktivt leiter.

Teksten om Norma og de andre, som formidles til oss av en allvitende forteller som betrakter det hele utafra, er delt opp i tolv kapitler og en epilog. Innimellom nåtidstekstene, der vi får fortalt det som skjer med Norma i preteritum, slippes Anita til i det som gir seg ut for å være transkriberte videodagbøker. Denne tekstvekslinga fungerer fint, men det at alle slipper til, nærmest sagt ukritisk, fører til en kakofoni av stemmer snarere enn et interessant tverrsnitt. Det er mange mennesker - og særlig mange kvinner - å holde styr på i romanen, og bokas mange tidsplan, ulike steder og mange hemmeligheter hjelper ikke akkurat leseren med å skille snørr og bart.

Forvirra? Ja, det var jeg også. Og det er ikke til å legge skjul på at akkurat denne romanen av den prisbelønte og kritikerroste finsk-estiske forfatteren Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) ikke er spesielt god. Den er rotete fra ende til annen, framstår som lite bearbeida og ikke helt forløst eller avklart. For eksempel i forhold til noe så viktig som tematikken, som springer fra en stadig økende grad av kosmetisk industri til ulovlig surrogati. På et overordna nivå er det lett å se hva Oksanen vil si - boka er ei nådeløs skildring av forholdet mellom de som utnytter og de som blir utnytta, menn på den ene sida og kvinner på den andre. Og Oksanen peker krast på det desperate utseendefokuset i vår vestlige kultur, samtidig som hun river i stykker glansbildet av Den vellykka kvinna - hun pene med lekkert hår, velstående mann, villa, volvo, vovvov og ikke minst barn. Det er modig gjort. Men teksten og tematikken kunne med stor fordel vært formidla på en annen og bedre måte. Jeg lurer på hvilke tanker oversetter Turid Farbregd (f. 1941) gjorde seg underveis.

Norma er en rar, uventa og sjangeroverskridende roman som har sitt ankepunkt i realismen, men som litt for brått, i alle fall for min del, vipper over i magisk realisme. Det tok lang tid før jeg kom inn i teksten, og enda lenger tid før jeg forsto hva som egentlig foregikk. Og sjøl da jeg hadde lest ut boka, strevde jeg med å identifisere meg med Norma. Hun var fullstendig uinteressant i all sin tafatthet og opplevdes som uviktig, noe som er helt feil med tanke på den rolla hun faktisk spiller i boka. Slik blei fortellinga dessverre ikke bare forvirrende, men også usannsynlig og utroverdig. Særlig strevde jeg med å få grep om de fantastiske elementene, som føltes malplasserte og unødvendige. Summen av alt dette - ei jakt på Norma uten nerve, Anitas død som er et mysterium som må oppklares uten spenning, Norma som er så rar at hun er vanskelig å få tak på, ei fortid som blandes inn i nåtida uten at det tilfører noe mer, galskap, medisinering, politisk budskap og springende tematikk, gjør at jeg ikke helt forstår hva boka egentlig vil. Kort og godt vil den for mye.

Likevel har boka noen kvaliteter som naturligvis også må framheves. Forsida er for eksempel nydelig, og romanen er svært pent satt. Videre er boka full av gode og presise skildringer, blant anna fra frisørsalongen, der enkelte typer damer får så hatten - og frisyra - passer. Oksanen observerer med skarpt blikk og skildrer mennesketypene på kornet, slik at det både blir lattervekkende og trist. Ikke minst får vi se hvor kjipe og ekle kvinner kan være mot hverandre i to ulike bransjer der det tilsynelatende ikke fins etiske grenser, bare et rått maktspill, og Norma får føle på kroppen hvordan det er å ha noe andre vil ha, og blir pressa, forsøkt lurt, utnytta og tvunget for at hun skal gi det fra seg. Denne fortvila situasjonen får Oksanen godt fram, likeså hvordan Norma, Anita og noen andre kvinner låses fast og ikke kan gi uttrykk for egentlige tanker og følelser, da dette kan brukes mot dem seinere. De må utvise stor sjølkontroll, hele tida, og spille så godt at de nesten tror på det sjøl. Maktsjuke menn utleveres minst like bra. Teksten har et drivende språk og formidler ei helt særprega stemning. Så er den også den eneste jeg har lest i sitt slag.

Utgangspunktet for at jeg leste Norma, var sjølsagt at jeg likte Da duene forsvant veldig godt. Og nå tenker jeg at jeg heller skal vende nesa mot disse bøkene, med tematikk fra krigen i Finland og Estland, heller enn de andre, mer sjangeroverskridende tekstene. Jeg er så absolutt for at forfattere eksperimenterer og utfordrer, i stedet for å alltid følge konvensjoner og sjangerkrav. Men da må de samtidig akseptere at ikke alle liker det nye de kommer med. Men Sofi Oksanen, hun heier jeg på uansett!

Landet som icke är...

Bildekilde: Wikipedia/Ina Roos

I stedet for å skrive og risikere å skrive i stykker diktene til Edith Södergran (1892-1923), som jeg leste i romjula, gir jeg dere her to smakebiter på hennes lyriske verden. Begge diktene er henta fra den siste samlinga hennes, Landet som icke är, som utkom posthumt i 1925. Det var den samlinga jeg likte best, sammen med debuten Dikter fra 1916. Diktene er skrevet mens Södergran var alvorlig sjuk. Tuberkulosen, som hun fikk påvist allerede i 1908-1909, tok til slutt livet av henne.

I tillegg til å være tuberkuløs og tidlig få erfaring med døden - faren hennes døde av samme sjukdom i 1907 - og hvordan det er å ha en dødstrussel hengende over seg, levde Södergran også i ei brytningstid. Hun opplevde både første verdenskrig, revolusjonen i Russland samt stridighetene etterpå - eller kanskje først og fremst konsekvensene av disse. Hun reiste mye, hadde opphold ved flere sanatorier i ulike land og var ei språkmektig, danna, intelligent og imponerende kvinne. Hun snakka, leste og skreiv så ulike språk som svensk, finsk, tysk, russisk og fransk. Edith Södergran skreiv tradisjonelle dikt i tenåra, men er mest kjent for sin intense og moderne lyrikk, som hun fant fram til allerede i debuten.

Jeg har lest hennes Samlade dikter i svensk språkdrakt, derfor gjengis de slik også her.

MIN FRAMTID

Ett nyckfullt ögonblick

stal mig min framtid,

den tillfälligt hoptimrade.

Jag skall bygga den upp mycket skönare

såsom jag tänkt den från början.

Jag skall bygga den upp på den fasta marken

som heter min vilja.

Jag skall resa den upp på de höga pelare

som heta mina ideal.

Jag skall bygga den med en hemlig lönngång

som heter min själ.

Jag skal bygga den med ett högt torn

som heter ensamhet.

***

ANKOMST TILL HADES

Se här är evighetens strand,

här brusar strömmen förbi,

och döden spelar i buskarna

sin samma entoniga melodi,

Död, varför tystnade du?

Vi äro komna långt ifrån

och äro hungriga att höra,

vi hava aldrig haft en amma

som kunnat sjunga såsom du.

Kransen som aldrig smyckat min panna

läggar jag tyst till din fot.

Du skall visa mig ett underbart land

där palmerna höga stå,

och där mellan pelarraderna

längtans vågor gå.

En fin artikkel om Edith Södergran og hennes forfatterskap finner du her.

Glitterscenen

Bildekilde: Bokelskere

Hva skjedde egentlig den varme seinsommerdagen i 1969? Den dagen det alltid blir snakka om seinere, i alle fall her i Trakten. Dagen da den amerikanske jenta drukna i de mørke og voldsomme understrømmene i Buletjern, iført ei rød kåpe av plast. Og så: Björn. Kjæresten hennes. Med moped og radio. Død, han også, rett bortpå søskenbarngården. Og etterpå: Alt dette med Doris. Rita som flytter og aldri, aldri mer kommer tilbake. Solveig som blir. Og Bengt, som er mer rotløs enn noensinne.

Det som foregår med og mellom ungdommene denne sommeren, preger Trakten i lang tid etterpå. Alle kjenner til hendelsene, og ryktene går på bygda. Om Tobias og friherreinnen for eksempel. Og Søster Blå og Søster Rød. Søskenbarnmoren og søskenbarnfaren. Men hva var det som egentlig skjedde? Folk lar seg fascinere og forundre, og de dikter med på rykter og fortellinger, legger til det de har sett og hørt, eller tror de har sett og hørt, gjør historia til sin egen. Slik som Doris og Sandra gjør noen år etterpå. Den gangen ved Buletjern var de ikke en gang blitt tenåringer. De var bare barn. Som så finner sammen i fantasiene og iscenesetter et spill rundt det som hendte ved Buletjern, med Den amerikanske jenta, Björn og Gutten i skogen. Sandra, som bor i den mer vasstrukne delen av skogen med et halvferdig svømmebasseng i kjelleren. Doris, som like etterpå slipper inn på søskenbarngården, og denne gangen for godt.

Og så er det de som er enda yngre. Som heller ikke kan la være å se eller høre noe. Og som igjen blander rykter og fortellinger inn i sin egen historie, som ikke kan unngå å preges av død og ulykker og det triste og vonde som følger med. Slik som Maj-Gun og Suzette. Fortida og Trakten trekker dem mot hverandre, binder dem sammen, men hvem er de, egentlig? Og hvordan henger deres skjebner sammen med Vinterhagen og Rosenhagen, Glasshuset og ikke minst Glitterscenen? Og hvilke roller spiller Ulla og Johanna oppi alt dette?

Glitterscenen (på norsk i 2011) er oppfølgeren til Den amerikanske jenta (på norsk i 2007). Boka har undertittelen "Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd", som går som et omkved boka igjennom. Romanene er skrevet av finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961), en svært prisbelønt finsk forfatter som skriver på svensk. Begge bøkene er blitt oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946 - det eneste jeg reagerer på her er hvorfor han plutselig ikke skriver Trakten med stor T lenger) og er utgitt på Pax forlag. Jeg leste Den amerikanske jenta for flere år tilbake, da jeg var på studietur i Finland. Og det var noe med stemninga i bok og land, forfatterens syngende, finlandssvenske tone, språket og miljøet som klaffa noe helt enormt. Jeg hadde en suveren leseropplevelse! Og har, helt sia hjemreisa, hatt lyst til å lese oppfølgeren. For når noen lager et kriminalmysterium der løsninga uteblir, er det ikke til å unngå at en undrer seg, grubler og ser for seg ulike scenarier. Kanskje en til og med dikter litt, slik personene i boka gjør.

Og Monika Fagerholm spinner videre på disse fortellingene vi lager oss. Hun virker fascinert av historiefortelling som fenomen, av dannelsen av identitet, av valg og påvirkning, drømmer, tilfeldigheter, lengsler og hemmeligheter. Og ikke minst hvordan vi aktivt bruker fortellinger, myter, rykter, sanger og sitater for å legitimere oss sjøl, danne oss sjøl. Flik for flik skriver hun fram personene sine, for å snu dem like etterpå og avsløre helt nye sider for leseren. Hun skildrer hvordan vi påvirkes og dannes, hvordan vi avviker, endres, faller tilbake igjen. Og hvordan vi bevisst og ubevisst kan legge lokk på større eller mindre deler av oss sjøl for kort eller lang tid. Fagerholm lar personene sine puste og protestere, men hun vikler dem inn i et stadig strammere nett, der alle har sin funksjon, sin oppgave, sitt sted å være akkurat når det gjelder. Scenene spiller hun igjen og igjen for oss, med ørsmå endringer, en ny detalj, en ny replikk, et nytt perspektiv, slik at den stadig blir tillagt ny vekt, og vi alltid må korrigere oppfatninga vår. 

Og alt begynner altså denne dagen i 1969. Eller, egentlig begynner det vel litt før. Det begynner med at hun kommer. Hun, den amerikanske jenta, som egentlig heter Eddie de Wire. Hun som er den første kjæresten til Björn og kanskje Bengt sin også. Vi veit at hun drukner, et fall fra Loreklippen, djupt ned i de mørke, strømmende vannmassene. Vi veit at hun ikke blir funnet før mange år etterpå, når vannet plutselig er klart nok til at en kan se henne der hun stiger opp, plutselig løsna fra noe som har holdt henne igjen på bunnen. Håret utover. Den røde plastkåpa fortsatt på. Vi veit også at det var vitner til det som skjedde i 1969. Og vi skjønner raskt i løpet av denne romanen at det er flere som veit sannheten. Bare ikke vi.

Fagerholm har komponert aldeles ypperlig, igjen, og hun skriver med driv og kraft og puls, enten det er om alle disse drømmene og ambisjonene vi har for livet - drømmer og ambisjoner vi ser gå i grus -  eller om Dødens Engel, livet i kiosken, tanta i Portugal, tida da Suzette stakk av, barnedyret, Gårdsbestyreren eller om Doris. Hele tida spinner hun rundt disse ungjentene, seinere kvinnene, og utforsker deres livsvilkår, muligheter og faktiske liv. Hun spør ikke, men det er der likevel: Hva skjedde? Hvorfor blei det ikke slik hun drømte om? Med litteratur, dans, musikk, berømmelse... Og videre, hva holder oss igjen, hva hindrer oss, de rundt, oss sjøl? Enkelte scener er svært sterke, men Fagerholm velter seg verken i detaljer eller i grusomheter, nei, her er hun stram og presis i skildringene, slik at hun holder på hemmelighetene nesten helt fram til slutten og vi nesten ikke merker at det er så fælt, alt sammen. Og når vi da får visshet -.

Språket er drivende godt, og Fagerholm har et unikt grep om setningene, som tillater henne å bryte opp på uventa steder. Det kan virke noe stakkato i begynnelsen, men en finner raskt flyten og ser logikken, rytmen, pusten. Hun ligger tett på hovedpersonene sine, sjøl om hun skildrer dem i tredjeperson og uanstrengt beveger seg fra skjebne til skjebne. Vi får sympati med dem alle, den tjukke og røykende Maj-Gun med alle flosklene, Suzette med de store øya, som ingen egentlig kjenner, flittige Solveig som alltid forsøker å gjøre det som er rett. De forteller om seg sjøl, fra barndom og ungdomstid, og Fagerholm har fletta historiene deres nøye sammen, slik at helheten er en billedvev.

Men i denne billedveven, hva er sannhet? Hva er et minne? Hva veit vi sikkert, og hva skapes underveis? Hva er drøm? Hva er virkelighet? Det er ikke godt å si, men Fagerholm utforsker, nesten endevender fortida til disse jentene i sin jakt etter svar. Og vi er med, tett på, i den forlatte sjøbua, på søskenbarngården, hos Gårdsbestyreren, i tvillinghusene inne i sentrum som kalles Java og Sumatra, på Loreklippen. Vi er med og klipper filler, vi sladrer i kiosken, vi er på kirkegården med og uten maske, vi er på nattklubb, vi er ute i uværet, vi er på Glitterscenen. Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd -.

Krimfri påskelektyre

Påska er krimtid for veldig mange, men for de av oss som ikke trenger eller ønsker å velte seg i død og fordervelse og et kraftig ytre spenningsjag også i bokform eller absloutt hele tida, kommer jeg her med noen gode alternativer til krimfri påskelektyre. God les!

Linn Ullmann - Det dyrebare

En familie på tre generasjoner er på ferie på sommerstedet for å feire matriarken, og en alvorlig hendelse påvirker dem alle på svært ulike måter. Hva skjer med ens egen identitet etter mange års ekteskap eller isolasjon? Hvor vanskelig er det å finne tilbake til seg sjøl? Hvordan takler en familie som nesten ikke snakker sammen en alvorlig hendelse? Hvordan påvirker det dem? Og hvilke hemmeligheter skjuler de egentlig for hverandre? En tilsynelatende enkel roman om det komplekse, om mennesker og alt som rører seg i oss.

Kjersti Annesdatter Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Mathea Martinsen er ei helt vanlig, gammel dame. Det er i alle fall det hun vil du skal tro om du ser henne på butikken. Men ikke se lenge! Hun skremmes så lett, så lett, og det verste av alt er kontakt med andre mennesker. Slik er hennes erfaringer. De er få, de er vonde, og det hendte for lenge sida. Det er noe snurrig og sjarmerende ved hele hennes vesen som får en til å lese videre, og i bruddstykker kommer fortida for dagen. En kort, vemodig og nydelig roman om å være gammel og ensom, om å ikke leve og å være redd for selve livet.

Eleanor Catton - Prøve

Debutromanen til Eleanor Catton tar plass i et stort, kunstnerisk skolemiljø, og kretser rundt oppsetninga av et teaterstykke. Vi følger flere personer over lengre tid, og får deres versjoner av nåtid og fortid i nøye uttenkte bruddstykker. Noen spiller et instrument, andre arbeider med å finne skuespilleren i seg sjøl. Men hvem kan vi som lesere stole på? Samtidig med dette rystes hele området av en saftig skandale: En lærer sies å ha hatt et forhold til en elev. Men hvordan henger det egentlig sammen? Ei intens og intelligent bok som krever at leseren følger godt med...

Tove Jansson - Billedhuggerens datter

Det er ei lita jente som er fokaliseringsinstansen i denne romanen, og hun betrakter sine kunstnerforeldre, deres stadig losjerende venner på sommerhuset og de fastboende i den finske skjærgården med et klokt, observant og sikkert blikk. Boka, som er lagt tilbake til et rolig 1920-tall, er episodisk og tar utgangspunkt i forfatterens egne erfaringer. Barnet vi møter er kontaktsøkende og samtidig avventende betraktende og analytisk, ofte aleine, men ikke nødvendigvis ensom. Det er jo så mye å oppdage! Gradvis, over flere år, utvikler hun seg, og med henne sansingene, erfaringene, språket og fantasien. Ei varm, realistisk og samtidig sår bok om å bli voksen, finne seg sjøl og sin egen vei.

Sigrid Undset - Bøkene om Olav Audunssøn

Fjorårets sterkeste leseropplevelse var Sigrid Undsets to bind om Olav Audunssøn, Olav Audunssøn i Hestviken (bok I, bok II, bok III) og Olav Audunssøn og hans barn (bok I, bok II, bok III, bok IV). Verket er så imponerende og storslått at jeg rett og slett må trekke det fram. Kort sagt er dette sagaen om Olav, om hele hans liv fra fødsel til død, om hans bragder, hans utholdenhet, kampvilje, dyder og feil, hans svik, tvil og tro, hans kjærlighet og hans ettermæle. Nydelige, rørende og virkelighetsnære bøker for alle med respekt for komposisjon, historie, stor fortellerkunst, vanskelige skjebner og et suverent språk.

Riktig god påske til dere alle!

Bokhyllelesing 8: Sofi Oksanen

Bildekilde: Bokelskere

Finsk-estiske Sofi-Elina Oksanen (f. 1977) er en forfatter jeg har hørt om i flere år, helt sia hun debuterte med Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003, på norsk ved Morten Abildsnes (f. 1963) i 2009). Men jeg har aldri lest noe av henne, før nå. Hun er derfor mitt bidrag til åttende runde av Bokhyllelesing 2017, der temaet er å lese ei bok av en forfatter du ikke har lest før. Beklageligvis er jeg ganske forsinka, men jeg trøster meg med at det er bedre seint enn aldri, også i lese- og skrivesammenheng.

Boka er bok nummer tre i serien om Estland før, under og etter andre verdenskrig. Første bok er Stalins kyr, andre bok bærer tittelen Utrenskning - en tittel som alltid har gitt meg frysninger. Jeg syns det er et skikkelig ekkelt ord, og det blei ikke mindre ekkelt da jeg fikk vite den konkrete betydninga i bokas sammenheng. Jeg har fortsatt ikke fått meg til å lese den. Boka kom ut i 2008, og blei utgitt på svensk og norsk i 2010. Samme år mottok Oksanen Nordisk råds Litteraturpris for nettopp Utrenskning, som derfor kan sies å være hennes definitive gjennombruddsroman.

Og bok nummer tre er altså Da duene forsvant (Kun kyyhkyset katosivat, 2012, på norsk ved Turid Farbregd (f. 1941) i 2013). Den er rett og slett ei perle av ei bok - elegant komponert, med markante og minneverdige hovedpersoner og et sterkt språk. Tittelen henspiller på tyskernes sans for å skyte duer og deretter tilberede dem på ulikt vis til middag. Etter flere år med slike vaner, blir fuglelivet fattigere og fattigere. Naturligvis kan tittelen også tolkes som en metafor, da duer ofte er et symbol for fred.

Bakteppet i boka er svært interessant, og ganske ukjent for meg som naturligvis kun har fått det norske og delvis internasjonale perspektivet gjennom norsk skolegang og videre norske studier. Estland er i en lang periode kontrollert av Sovjet, for å deretter bli frigjort av tyskerne i 1941. Det åpner for et nazistisk velde, der esterne deles i fire hovedgrupper: De som gjør motstand eller rømmer til Finland, de som hopper av og allierer seg med Tyskland, de som lar krig være krig og forsøker å gjøre det beste ut av det, og de som tvangsinterneres i arbeidsleirene sammen med jødene. Etter noen år er det igjen Sovjet som får makta i 1944, uten at forholdene bedres. Avhopperne skal tas, kommunistene seiler opp og fram. Det er spioner, kontrollører, overvåkning og spionasje over en lav sko. Mot slutten blir det ei intens klappjakt der en knapt veit hvem som er den egentlige skurken. I dette politiske maktkaoset må de tre hovedpersonene manøvrere. 

Da duene forsvant er delt inn i seks hoveddeler eller bolker, samt prolog og epilog. I tillegg er det ei slags ordliste bakerst, der Oksanen redegjør for termer som brukes i boka. Den var svært nyttig å kikke på underveis, for det er ikke til å stikke under en stol at det er mange mennesker og fraksjoner å holde styr på her. Oksanen opererer i tillegg med flere tidsplan og flere fortellere og fokaliseringsinstanser. Ved hvert kapittel er det et bilde av et frimerke med årstall på, samt at Oksanen har skrevet inn stedet for hendelsene i det kommende. Dette enkle grepet hjelper oss med å holde tider, steder og personer fra hverandre, slik at det aldri blir rotete. 

Og nå kan vi møte dem, disse tre unge estlenderne som hver på sin måte kjemper for seg sjøl og sitt eget liv. Bokas jeg-person, den idealistiske motstandsmannen Roland, blir vi kjent med allerede i prologen. Han er en god mann, observant og våken, og han noterer alt han ser, er vitne til og opplever i ei lita bok. Her benytter han koder, slik at informasjonen ikke ligger opp i dagen. Roland er mot det meste og for et fritt Estland. Han mener det ikke spiller noen rolle om det er russere eller tyskere, han vil bare ha dem ut. I en periode er han på opptrening i Finland, og deretter er han lenge ved fronten. Når tyskerne kommer til makta må Roland gå i dekning. 

I prologen treffer vi også Juudit. Juudit er en interessant kvinneskikkelse, for hun er en kombinasjon av engstelig og tøff. Først er hun så prega av krigen at hun knapt tør å forlate leiligheten. Hun er ensom og sjokkskada, og vil helst bare dø. Det kommer så fram at hun er gift, og at det ikke er et lykkelig ekteskap. Hun trodde nemlig at han var flyger, men det var han absolutt ikke. Hun så for seg at de skulle reise verden rundt, men de drar knapt ut av Reval/Tallinn for å besøke familien. Nå er han borte i krigskaoset og hun er likeglad. Etter hvert forstår hun at hun er fri, og hun benytter muligheten til å gjøre nye bekjentskaper. Delvis fungerer hun også som en slags spion eller informant for motstandsbevegelsen og Roland, noe som går knirkefritt helt til hun forelsker seg i feil mann. 

Den siste hovedpersonen er Edgar. Han er fetteren til Roland og den forsmådde ektemannen til Juudit. Etter å ha overlevd frontslagene, takket være Rolands hjelp, betaler han han tilbake på verst tenkelige måte. Edgar har mer eller mindre med vilje forsvunnet i krigskaoset, og ønsker ikke at Juudit skal vite hvor han er eller i det hele tatt at han er. Edgar syns krigen er en god anledning til å endre karrierevei og identitet, og det gjør han til stadighet, helt uten moralske skrupler. Han drives av aggresjon og maktbegjær og er en farlig mann. Men dette veit naturligvis verken Roland eller Juudit.  

Oksanen skildrer krigens og menneskenes ubarmhjertighet, brutalitet og råskap med et effektivt og usentimentalt språk. Hun velter seg ikke i krigsforbrytelser og grusomheter, men velger seg ut enkelte scener som hun skildrer nøye, før hun deretter glir videre. Det gjør at disse hendelsene stikker seg fram og sitter igjen hos leseren, som fliser i et ellers glatt treverk en stryker fingeren over. Flisene glir inn i huden og insisterer på sin viktighet og smerte, slik Oksanens hovedpersoner også instisterer på sin rett og sin virkelighet. Det er svært interessante psykologiske portretter som stiger opp fra boksidene, og jeg er imponert over forfatterens evne til å forholde seg nøytral til historia, hendelsene og personene. Hun skildrer den usympatiske Edgar med like stort omhu som kjernekaren Roland. Slik blir det nærmest umerkelig at nettet strammes til.

Når boka så når sin spenningstopp, velger Oksanen klokelig å ikke skildre mer. Hun etterlater leseren i et tilfredsstillende uvisse, der en får svar på mange spørsmål, men ikke alle. I stedet trekker hun oss med inn i en oppdikta sannhet, en sannhet hun vender tilbake til i hele romanen. Ved å tematisere propaganda på en slik måte hun gjør, befinner leseren seg plutselig midt oppi en diskusjon som er svært relevant i den norske litteraturen om dagen, nemlig bruken av faktiske hendelser i fiksjon, eventuelt graden av overlapping og det som ofte får merkelappen virkelighetslitteratur. Det er ei interessant kobling, og parallellen er urovekkende nær. Uansett om vi vil det eller ikke, er det alltid en grad av fri diktning til stede i et verk. På den andre sida, er det ikke det all litteratur handler om? Å skrive sitt liv, å skrive sin sannhet? Og i min sannhet er det ikke plass til din. 

Da duene forsvant er ei intens og kraftfull bok som skildrer hvordan krig og okkupasjon og umenneskelige forhold tvinger fram gråsonene og det svarte i mennesket. Desperasjonen er vill og sterk, både for Roland, som aldri oppnår sin drøm om et fritt Estland, for Juudit, som ikke kan være sammen med mannen hun elsker, og for Edgar, som stadig jakter etter makt og anerkjennelse. Som tittelen kanskje også henspiller på, er det ikke mange lyspunkter her. De gjentatte og stadige okkupasjonene fører til at familier splittes og ekteskap ryker, og at en føler seg tvunget ut i et liv en egentlig ikke vil ha. Ettersom åra går, sitter en der, forbitra, forvirra eller full, kan hende usikker på hva som egentlig er virkelighet og hva som bare er drømmer eller vonde mareritt. 

Kjærleik og død

Bilete: Bokelskere

Aino Julia Maria Kallas (1878-1956), fødd Krohn, er en forfattar eg mest ikkje hadde høyrt om i det heile før eg tok til med boka hennar, Gjennom eld og vatn (norsk utgåve frå 2009). Ho vart fødd på øya Kiiskilä i Finland og var mykje i Finland og særleg Helsingfors heile livet, men budde som vaksen i storbyane St. Petersburg, Tartu, London og Stockholm før ho vende heim for godt i 1953.

Aino Kallas kom frå ein stor intellektuell kunstnarfamilie, der faren var forfattar og litteraturvitar, mora var rektor og forfattar og broren var folklorist. Ho levde eit særs spennande liv og var ei språkmektig kvinne. Aino Krohn, som då allereie hadde debutert som forfattar, gifte seg med estlendaren Oskar Kallas (1868-1946) i 1900, ein mann som var både nasjonalist og diplomat. Dei fekk fem born saman, og attmed å vere travel mor og diplomatfrue, hadde ho ein omfattande og populær forfattarkarrière der ho mellom anna turnerte mykje som føredragshaldar.

Gjennom eld og vatn, utgjeve av Bokvennen Forlag i 2009 og med omsetjingar, etterord og innleiingar ved Liv Hatle (1937-2015), er ei bok som inneheld tre forteljingar av Aino Kallas. Dei tre frittståande verka er Barbara von Tisenhusen frå 1923, Presten i Reigi frå 1926 og Vargbrura frå 1928. Forteljingane er grunna på faktiske historiske personar og hendingar dokumenterte i dei baltiske krønikene. Kallas har henta fakta frå krønikene og dramatisert liva til hovudpersonane med soger og bibelforteljingar som føredøme med tanke på stil og språk. Teksta er udramatisk, men innhaldet er stort. Forteljingane er skrive medan Aino Kallas var på sommarferie med familien på øya Hiiumaa i Estland. Alle tre verk er lagt attende i tid, til 1500- og 1600-talet. Staden er dei baltiske områda og hovudtema er elskhug.

I Barbara von Tisenhusen møter me ei ung adelskvinne, Barbara, som forelskar seg i feil mann. For tyskaren Franz Bonnius er berre ein ussel skrivar, og ho kan ikkje, som adelskvinne, gifte seg nedover i samfunnet. Då vil ho verte ståande heilt utan juridisk og sosialt vern og utan rett til økonomisk stønad eller arv frå familien, som eig mykje land i Rannu midt i Estland. Barbara er ei tenksam og klok kvinne, så ho fær til presten for å få greie på korleis lova er, og kva Gud har å seie om saka. Dinest stikk ho av med elskaren sin. Ho er viljug til å våge alt for kjærleiken! Men familien er mektig. Broren leiar søket etter søstera, han finn ho, og dommen åt dei tolv mannlege frendane og presten er nådelaus. Ho har skjenda familienamnet, ho har krenka æra til alle med namnet Tisenhusen og ho er difor utan verdi. Omgrep som ære, synd og skam er heilt sentrale i teksta.

Presten i Reigi handlar om ein mann som får ein ganske annan lagnad. Etter mange år som lukkeleg gift med den unge og vakre Catharina Eriksdotter Wycken frå Åbo, kjem ulukka. Presten Paavali Lempelius, òg kalla Lempelensis, misser embetet sitt etter ei stygg hending han urett vert skulda for, og dei to borna åt han og Catharina døyr. Etter to år utan jobb får han embete som prest i Reigi på øya Hiiumaa, heilt ut mot havet. Det er aude der, og menneska er annleis. Presten lærar seg å leve på eit anna vis. Ein dag kjem det eit tredje menneske inn i hushaldninga, den unge diakonus Jonas Kempe. Og mellom han og Catharina vert det raskt sterke kjensler - så sterke at dei flyktar saman. Men også her vert dei elskande innhenta. Dygd, synd og skuldkjensle er vesentlege omgrep.

I Vargbrura handlar det om livet til ei kvinne som skuldast for å vere varulv om natta og kone om dagen. Me møter Aalo når ho er særs ung. Skogvaktaren Priidik får auge på ho medan ho vaskar sauer med andre kvinner, og han vert bergtatt av venleiken hennar. Eit halvt år seinare er dei gift, og innan eitt år har dei ei lita dotter i lag, Piret. Men Aalo høyrer ei stemme kviskre åt ho, og ho trekkjast mot skogen. Ein natt klarar ho ikkje å stå i mot meir, og ho vandrar ut mot myra. Ho finn ein ulvefell der ute, ho tek den på seg og slik vert ho ein ulv. I lang tid held ho på slik, kvinne om dagen og varg om natta, heilt til mannen hennar finn ut av det og sender ho til skogs for godt. Like fullt kjem ho attende, og dinest ventar dommen åt samfunnet. Her er det tydeleg at teksta er skrive for å skremme folk frå synd, og helvetes pinsler er ofte henta fram.

Som ein kan sjå av dei korte handlingsreferata over, er det nokre fellestrekk ved forteljingane. I fokus er kvinna, kvinna som elskar. Og ho vert granska av presten sin eller av mannen sin, altså av eit mannleg blikk. Forteljingane er dinest skrive ned av fleire ulike menn, og pusla saman att og skildra på ny av ei kvinne (Kallas). Kvinna som elskar er ikkje ei lukkeleg kvinne. Det går ikkje godt med desse tre, men dei freister alt for å få lukke. Ei lukke korkje Gud eller samfunnet kan godta, men like fullt ei lukke.

Unge Barbara ofrar seg for kjærleiken, og me får historia frå presten, som ikkje heilt kan forstå kvifor ho er viljug til å gjere det ho gjer. Han granskar ho, som om han då vil få eit svar: Kva gjer at dette, dette samhaldet mellom mann og kvinne, er meir verd enn sjølve livet? Kvifor er det noko ho vil døy for? Kan ho ikkje berre leve utan kjærleiken? Men det kan ho ikkje. Livet utan ein slik kjærleik er ikkje verd å leve. Då kan ho like greitt døy.

Catharina bryt ut av ekteskapet for å leve med ein annan mann. Gjennom auga til presten kan me sjå kvifor ho likar Jonas, og me kan godta at dei er glade i kvarandre. Men presten fattar like fullt ikkje alt. Kvifor stikk dei av? Om natta, i kulda, midt i joledagane? At dei lever så ille som dei gjer, at dei ikkje nektar for noko når dei kan, at dei friviljug vil dømmast? Kvifor vil dei ikkje redde seg sjølve, redde kvarandre? Kvifor kan dei ikkje sjå meir enn berre den andre? Utan at Paavali tenkjer eller skriv det, er det vanskeleg å ikkje tenkje på munnhellet "kjærleik gjer blind". Og som me får seinare får lese, blindar hat med.

Aalo er den tredje kvinna. Og ho elskar mannen sin, barnet sitt og livet deira. Men ho er merkt av Satan, skriv forteljaren, som er ein namnlaus geistleg. Ho har eit svart merke under venstre bryst, som om Satan har gripe etter ho, eller kan hende ein varg har klora i ho. Ho har vargblod i seg, og ho trekkjast mot skogen og det fælslege når det kallar på ho. Om ho elskar Satan, skriv han ikkje eksplisitt, men at ho likar å vere varg, meiner han klårt at ho gjer. Ho er kvinna som ikkje kan velje, men som vert jaga åt skogen av di mannen og samfunnet og Gud ikkje godtek varulvar.  Då vert ho varg, den ho eigentleg er, for ho er i makta åt ein demon. No i dag er slike forteljingar om varulvar ikkje dei same som før (overtru), men ein kan tolke problema som ein kamp i kvinna, mellom natur og kultur, eigne instinkt, eigen vilje og eigen identitet på den eine sida, og at ho skal leggje seg under mannen på den andre, ein prosess som kan vere både smertefull og sjølvutslettande.

Og det er ei av mange moglege tolkingar som ein kan nytte på alle tre verk. Samfunnet og mannen freistar å kontrollere og styre kvinna og kjærleiken hennar, og dei sikrar seg med lov, gudstru og ekteskap som pressmiddel. Så lengje ho held seg til reglane, går det ho godt. Men kvinna vil vere fri. Å leve bunde og kua er ikkje å leve. Då er det betre at ho friviljug lèt livet.

Aino Kallas har ein stor og imponerande forfattarskap, og eg ser fram til å lese meir av ho. Ho skriv så godt! Diverre er det ikkje mykje som er omsett til norsk, men eg trøyster meg med at det kan vere meir å finne på svensk. Dei tre forteljingane i Gjennom eld og vatn er framifrå omsatt av Liv Hatle, med eit kraftfullt, klingande, susande, skildrande, arkaisk, kvikt, ordrikt, spanande og saftig nynorsk språk. Eg rår alle til å lese boka!

Billedhuggerens datter

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest Eve Chases slitsomme forsøk på en roman, kjente jeg at jeg måtte ha en positiv leseropplevelse. Og den fant jeg på denne måten: Jeg valgte en forfatter som jeg kjente til fra før, for å garantere at jeg skulle føle meg hjemme i språk og stil. Neste premiss var at boka ikke måtte være for lang, for å unngå å miste motet før jeg var kommet halvveis. Deretter fant jeg fram noen alternativer og leste den første sida i bøkene for å se om dette var noe som kunne appellere til meg akkurat nå. Og på tredje forsøk - det var det! Dermed var valget tatt, og jeg gikk for alvor i gang med Billedhuggerens datter (1968, på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström) av Tove Marika Jansson (1914-2001).

Kort fortalt er ramma rundt boka inspirert av Tove Janssons egen oppvekst på 1920-tallet. Den er ingen sjølbiografi eller faktabok, heller ei erindringsbok uten et tilbakeskuende og bedrevitende voksent blikk. Det er barnet Tove som fører ordet, og i boka er hun en navnløs jeg-person. Slik kommer ikke forfatterens egen biografi for tett på leseren, men de som kan og vil kan finne fram likheter og forskjeller og pusle sammen en helhet. For meg var ikke det viktig i det hele tatt, det var mer det å være med i hele det kunstneriske, skapende og veldig sansende universet hun skildrer.

Det litterære, fortellende barnet er et nærværende, varmt og begeistra barn. Jeg-personen har mye energi, mye positivitet, hun har et konkret og underholdende skråblikk på tilværelsen samtidig som hun er god og mild, men bestemt. Det skaper mange morsomme situasjoner. Hun vokser opp i en litt unormal familie, der faren er billedhugger og mora er tegner. Begge er mye opptatt med sine respektive karrièrer og har kanskje ikke alltid tid til å være så mye med barnet sitt. Hun blir derfor gående en del aleine, og hun undrer, fantaserer og erfarer i sitt eget, uforstyrra tempo.

Barnet elsker når faren er på fylla og lytter til de spennende historiene som fortelles på kjøkkenet, hun trekker inn lukta av sprit og sigarer og smugkikker når det braker løs med en slåsskamp. Hun elsker den voldsomme stormen som herjer på eiendommen ut mot havet og når alle må løpe rundt for å redde tingene ute, båtene og til og med sjølve kaia. Hun liker sommerhuset og alle de snåle naboene og gjestene og de merkelige prosjektene som foregår og integrerer seg sjøl som en naturlig del i smått og stort. Hun holder pusten når far skal støpe og hun veit godt at hun ikke må forstyrre når mor jobber. Så hun sniker seg rundt og lager teater for de som vil se på, om det så er i regnvær for bare ei småsenil dame og en katt. Eller hun ror ut i båt med en venn og tvinger seg til å ro rett inn i tåka og frykten.

De nitten kapitlene er korte og episodiske, klart avgrensa i tid og sted og i forhold til hvilke personer som er med. Kapitlene er tett på novella som sjanger, men er likevel så tett sammenbundne at jeg velger å se boka som en roman. Den sceniske komposisjonen og barneperspektivet minner om Sommarboken (svensk tittel). Når kapitlene i tillegg er lagt til disse lange sommerdagene, der havet er endeløst og skyene ruller over himmelen i den finske skjærgården, blir også stemninga noe lik. Men det trekker verken den ene eller andre boka ned, det er heller det motsatte. Bøkene støtter hverandre som tekster fra samme univers, der menneskene er overlatt til hverandre og sine begrensa omgivelser, og frivillig underlagt - og avhengig av - naturens mange luner. Kanskje er det der fantasien får spillerom, mennesket får skaperkraft og kunst oppstår.

Barneperspektivet i romanen er gjennomført, men ikke uten utvikling. I begynnelsen er det tydelig at vi har med et lite barn å gjøre. Hun er svært konkret, hun har et begrensa ordforråd, misforståelsene og antagelsene er mange og morsomme, og hun lager sin første skulptur. Hun lever i en blanding av fortid og nåtid, myter og virkelighet, det abstrakte og det konkrete. Og over alt sammen rager kunsten og Gud. Seinere virker det som om hun løsriver seg fra det siste, men kunsten fortsetter å modne sammen med henne, verket igjennom.

Etter hvert blir det et eldre barn vi møter, et sterkere, staere, mer krevende barn med mange ideer og planer og stor gjennomføringskraft. Hun er driftig og dyktig, nysgjerrig og ydmyk. Sommergjestene til mor og far, derimot, sitter kan hende igjen med et litt annet inntrykk etter å ha møtt på henne og brødrene. Ettersom boka går mot slutten, modnes barnet mer og mer, og når vi forlater henne, er jeg ganske sikker på at hun ikke er så langt unna sin egen debut - i tidsskrift i 1928 og med bildebok i 1933. Slik er Billedhuggerens datter ikke bare ei erindringsbok, den er også ei dannelsesreise, der barnet utvikles og blir kunstner. Og språket, tankene, ferdighetene og kunnskapen hennes er så overbevisende, at hun er klar allerede før hun er tjue år.

Boka er befriende på mange måter. For det første er hele vår teknologiske og multimediale verden totalt tilsidesatt og ikkeeksisterende til fordel for samspillet mellom natur og kunst, foreldre og barn samt dynamikken i skapelsens mange faser. De er ute i båt, men de ror. De ferdes på øyene, men de går. De er på tur og har med matpakke. De finner små skatter i fjæra og kaster stein i havet. I de få byscenene er det verken snakk om biler, motorsykler, lyskryss, heiser, reklameskilt eller kino. Ulike former for teknologi virker totalt uinteressant.

For det andre er en ytre verden heller ikke til stede som noe. Det er aleine barnets tanker, erindringer, leik og fantasi som setter grenser for innholdet i kapitlene, ikke hva som går an, hva som fins, nyheter, økonomi, krig, uro eller noe annet hun har sett på tv eller hørt på radio. Hun virker helt upåvirka, helt blank for kulturelle fellesreferanser utover de religiøse og kunstneriske, i sin egen boble, der det som er viktig er sansing, erfaring og det å kunne skape noe eget. Den ytre verden er ikke der. All den energien vi i dag bruker på å følge med på alt og alle over hele verden, kan hun bruke på seg sjøl. Og resultatet blir helt enestående.

Likevel er det ei nådeløs bok. Sjøl om skildringene innimellom kan nærme seg idylliske, er det lett å se det ubarmhjertige, ensomme barnelivet hun lever. Barneperspektivet gjør dette enda tydeligere, for barnet går uten denne voksenkontakten som er så viktig i dagens barneoppdragelse, med fysisk nærhet og psykisk trygghet. Alt hun gjør, gjør hun sjøl, i lys av de voksnes ideer om kunsten og livet og hva som betyr noe. De voksne spenningene ligger rundt henne, lista for evner og prestasjon ligger skyhøyt. Allerede da, på 1920-tallet, var dette en livsførsel som var på vei ut. Men det var et liv som fantes, og Tove Jansson viser det fram i all sin bredde, det livet som forma henne, som kvinne og forfatter og tenkende menneske. Dette mystiske, magiske kunstnerlivet.

Igjen: Kunsten. Hun kommer aldri utenom, men lever med og i og til slutt tror jeg ikke hun kan leve uten. Kanskje det var derfor hun også fant seg til rette der, i et skapende element, stadig lesende, skrivende, tegnende, tenkende. Billedhuggerens datter er skarpe erindringer i et følsomt og presist språk. Jansson skriver med masse varme og omsorg og er nært på alle menneskene hun skildrer, slik at de blir virkelige med sine rynker og barter og oppheng på gips og glansbilder. Men boka er helt fri for sentimentalitet. Den er stram, vakker, velforma og sann - og helt nydelig å lese en lang sommerdag.

Den ærlige bedrageren

Bildekilde: Bokelskere

Siden hun var i midten av tenåra, har den unge Katri Kling hatt ansvaret for den ti år yngre broren Mats. Hun har jobba hardt hele veien, og sørga for mat og klær og tak over hodet for dem begge. Mats er litt enkel, ganske stille og glad i å lese, men arbeidsom når han først får ei arbeidsoppgave. Han er djupt fascinert av båter, han lager skisser i smug og drømmer om å en dag kunne seile sin egen båt, gjerne en han har vært med på å bygge sjøl.

Katri er vanvittig glad i lillebroren sin. Hun låner bøker til han, hun sørger for at han har alt han trenger. De snakker ikke noe særlig sammen, men hun er der for han, alltid. Og hun sparer i smug til båtdrømmen hans. Men fordi hun tjener alt for lite som ekspeditør og regnskapsfører i butikken, vil det ta flere tiår før Mats kan få gaven sin. Katri er ute etter en mulighet til å tjene penger, gjerne raskt, gjerne mye. Og dessuten trenger hun jo egentlig ikke å tjene dem heller, hun kan kanskje bare låne, sånn helt i smug, uten å si noe, og gi dem tilbake etterpå. Men det er ingen på den vesle plassen som har noe særlig penger. Katri regner og regner, hun er god med tallene, hun avslører juks og bedrag, hun pruter og skaffer seg rabatter. Tallene er enkle, vakre, og det fins alltid et riktig svar. Likevel blir det ikke nok.

På det lille stedet bor også den eldre Anna Aemelin i det digre Kaninhuset, som hun har etter sine foreldre. Hun vier dagene sine til å tegne og portrettere skogbunnen med all dens skjønnhet og brune, grønne, grå og svarte nyanser. Hun har et skarpt blikk for detaljer. Men midt på skogbunnen tegner hun også inn noen blomstrete kaniner, og når forlaget setter sammen en tekst, blir det bildebok etter bildebok og pengene renner inn. Om vinteren, når skogbunnen ligger under den tette, hvite snøen, jobber Anna Aemelin med sin utstrakte korrespondanse. De fleste som skriver til henne er barn, de vil fortelle henne noe, eller de lurer på hvorfor kaninene er blomstrete. Mange brev kommer fra bedrifter som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene hennes. Anna er naiv og sier ja til det meste.

Tove Marika Janssons (1914-2001) bok Den ærlige bedrageren fra 1982 befinner seg i skjæringspunktet mellom de to kvinnene. Det er vinter, en hard og lang vinter med mye kulde og usannsynlige mengder med snø. Butikkbilen, som kjører med varer til Aemelin, kommer ikke fram på veien, og en må gå på ski til byen for å kjøpe proviant i kulda. Men Katri Kling og den store, svarte hunden hennes kommer fram. De vasser i snø, de brøyter seg vei, de tråkker i nysnø, i skaresnø, i råtten snø, de går, ut til odden, til skogen, til Kaninhuset. En dag går de inn med post og mat. Og sånn begynner den, Katris plan.

Den ærlige bedrageren er ei lita bok på kun 205 luftige sider. Men knappheten begrenser seg til formen - innholdsmessig er romanen ganske stor. Uten å egentlig diksutere, kun gjennom å skildre, viser Jansson fram to svært ulike kvinner og deres stillestående liv. Katri er ikke fornøyd, Anna er fornøyd. Katri veit alt kunne vært bedre, Anna fortrenger at det kunne vært bedre. Katri forstår at noe må gjøres, og hun griper en sjanse. Anna forstår ikke stort, utenom skogbunnen, og griper verken dager eller muligheter. Hun sitter bare, der inne i Kaninhuset, og lar Katri komme. Lar Katri styre, spørre, ordne, lese, ta tak i, svare, se, bestemme. Det begynner med den korte leveransen. Så følger korte besøk. Og deretter flytter Katri og Mats inn til Anna, og den store, svarte, navnløse hunden ligger fast på tunet.

Katri er brysk, ukoselig og brutalt ærlig. Ikke bare med Anna, men også med Mats, med alle rundt seg. Hun evner å se objektivt på en sak, og hun legger mang en krangel død med sitt klarsyn og sans for tall og rettferdighet. Anna har lulla seg inn i en kaninkledt skogbunn og lever avsondra fra alle andre enn leserne sine, som hun kun kjenner gjennom brevene. Deres verdener kolliderer: Katris ærlighet, hennes tanker om bedrageri og om snylting gjennomsyrer etter hvert Anna, og hun blir mistenksom og lunefull. Men Annas mjuke naivitet, åpenhet og snillhet smitter også over på Katri, som får en følelse av at hun har gjort noe galt. Tallenes tale er ikke lenger så entydig. Og sannheten, hva med den? Kan den virkelig ødelegge?

Romanen vever seg rundt og rundt dette med bedrageri og sannhet, virkelighet og løgn, slik at en til slutt er usikker på hva som er hva. Også Katri og Anna er usikre. Hvem er de blitt, nå? Kan de gå videre? Hadde ikke de sine liv, før? Var det ikke greit da? Kan de komme tilbake dit? Er ny innsikt alltid godt, er all utvikling bra? Spørsmålene er mange og svarene er få og avhenger av leseren. Hva ser vi egentlig i denne kalde vinteren? Jeg ser ensomme mennesker som nærmer seg hverandre, i et forsøk på å gjøre noe mer enn bare overleve. Jeg ser menneskelighet og håp i et kaldt og omsluttende vintermørke som mest aldri tar slutt. Men våren kommer alltid -.

Tove Janssons roman vekker noe av den samme følelsen som når du river av et plaster: Ilende smerte, behov for lindring. Når livsløgnen avsløres og en tas i et spill, hva da? Det gjør vondt. Å tape ansikt er flaut og en kan bli sint, kanskje aller mest på seg sjøl. Men å stå der, uten alt en har trodd på? Å oppleve at fortida er en annen, minnene er annerledes, mennesker en kjente ikke er de en trodde, hva da? Da har vi ikke så mange valg. Da må vi også granske oss sjøl, nådeløst, ubarmhjertig. Er vi den vi tror vi er? Om vi ikke er, kan vi bli det? Kan vi gjenoppbygge oss sjøl uten å tape noe? Og hva er egentlig verst, å bli bedratt av andre eller av seg sjøl?

Boka inviterer til et spill som kretser om identitet, tro, tvil og om å virkelig kjenne en annen. Og i kulissene, nesten så fremtredende at de også er hovedpersoner, er den svarte, navnløse hunden, utemma, vill, med rovdyrblikk og skarpe tenner, i glimt brålik Katri, og den isolerende, handlingslammende vinteren, med stadig fallende snø og sterk vind rett inn fra det islagte havet. Desperasjon og ensomhet skildres så sanselig, løsningene står fram som så naturlige, og menneskene, ja, de bare er. Akkurat sånn. Akkurat som de skal være. Ikke fullkomne, ikke fantastiske. Men ensomme, lengtende, søkende, håpefulle, desperate, bitre og angrende. Romanen er nydelig mørk og melankolsk, og spenninga ligger i dialogen mellom og utviklinga til de to kvinnene. Dessverre blei leseropplevelsen noe redusert på grunn av slurvete manusvask av Heinesen forlag og en for rask oversettelse av Gunnel Malmström (1921-2007). Litt mer tid, og dette ville blitt perfekt.

Et kort hareår

Bildekilde: Aschehoug

Fra Flommens år (2009) til Harens år (1975) - et ikke særlig imponerende sprang nedover fra stram, klok og sterk prosa til lett underholdning. Jeg har med andre ord forlatt canadiske Margaret Atwood (f. 1939) for denne gang, og hengt i ei ukes til med finnen Arto Paasilinna (f. 1942). Dessverre blei det et treff som tok svært lang tid å bli ferdig med for min del, sjelden har vel ei "morsom" bok vært så langtekkelig, og hvor utbyttet var dertil minimalt. I alle fall om jeg sammenligner med Atwood - men det skal jeg vel kanskje ikke gjøre.

For mange er Arto Paasilinna sjølve humorkongen og synonymt med humring og latter. Han debuterte i 1972 og fikk sitt store gjennombrudd med Harens år tre år seinere, men blei ikke oversatt til norsk før i 2004 (av Nøste Kendzior, 1950-2006). Mellom 1979 og 2009 hadde han bok hver eneste høst unntatt i 2002. I 2009 fikk han slag, så det er ikke veldig sannsynlig at han skriver flere bøker. For de som er svært glade i Paasilinna, er det kanskje en trøst å vite at han rakk å skrive hele 35 romaner, hvorav kun 12 er oversatt til norsk. Det er med andre ord mye å ta av! Han er også oversatt til 47 andre språk, så dersom de norske oversetterne jobber for treigt, kan en alltids prøve seg på Paasilinna på svensk, dansk eller engelsk.

Grunnen til at jeg har lest denne romanen nå, er at den er månedens 1001-bok hos Line. Ellers hadde jeg nok venta med den ei god stund. Jeg merka det allerede på den forrige Paasilinnaboka jeg leste, Kollektivt selvmord fra 1990 (norsk utgave i 2007), at dette blei for likt, formelen er alt for tydelig. Tidligere har jeg også lest Den ulende mølleren (1981, på norsk i 2006) og Den elskelige giftblandersken (1988, på norsk i 2008), så jeg har et visst sammenligningsgrunnlag. Det er rein underholdningslitteratur, alt sammen, bygd over samme lest, og etter å ha lest de tre første bøkene var jeg såpass godt kjent med stilen at den fjerde verken var overraskende eller spennende. Men den skal kanskje ikke være det heller.

Det er Kaarlo Vatanen, tilfeldigvis født i 1942, akkurat som Paasilinna, og journalist av yrke, akkurat som Paasilinna også har vært, som er hovedpersonen i denne historia. Eller, en får kanskje si historiene. For her hoppes det greit fra kapittel til kapittel, i begynnelsen er sammenhengene tydelige og lette å følge, mens det mot slutten blir tydelig at ganske store deler av handlinga mangler eller er utelatt, særlig transportetappene, og kapitlene får da et litt mer frittstående, oppsummerende preg som ikke akkurat er til bokas fordel. Uansett, handlinga er som følger: journalist Vatanen er på tur med den sure fotografen sin. De kjører på en hare, Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått, og blir borte. Rett og slett. Det vil si, det er sånn det er fotografen, som står igjen og banner og steiker. Vatanen derimot, finner haren, som er en bitteliten, nydelig hareunge, forbinder beinet dens, tar den på fanget, gir den mat og drikke og så videre. Han går lenger og lenger inn i skogen, og for hvert skritt han tar, jo sikrere blir han på at han aldri mer vil tilbake til Helsingfors og den grinete kona si, den meningsløse sladrejournalistjobben og det traurige livet han lever. Han vil være med haren, i naturen, i livet.

Og med haren som kompanjong og naturen som skueplass, og med hele Finlands skoger og alle de tusen sjøer som rekvisitter, braker det løs. Det er ikke måte på hva den halvslitne eksjournalisten Vatanen kan få til, han er for eksempel med på en kalvefødsel, trekker ei ku egenhendig opp av myra, fisker, slokker skogbrann, feller trær, pusser opp hytter med badstue og det hele, lager ny vegg og ny pipe på nevnte hytte, jakter bjørn, blir bestis med en lensmann, får attest på haren, selger båten sin, lurer kona og kollegaene, og så videre. Han stikker av fra alt, og han stikker av med stil, og han blir endelig sin egen, pengesterke, frihetsnytende, spritkonsumerende og hareelskende herre. Så lenger haren har det bra, med tilgang på riktige vekster og reint vann, har Vatanen det bra.

Men, sjølsagt, idyllen kan ikke vare evig. Det er bestandig noen som må ødelegge, eller noen som er ufine. Noen prøver for eksempel å ta haren fra Vatanen. Eller, egentlig er det ganske mange som vil rappe haren, enten den skal blotes, spises, avlives, koses med eller jaktes på. Og Vatanen, som jo blei gjenoppliva av den lille haren, blånekter. Derfor følger en rekke farselignende episoder i kjølvannet av slike påfunn, som titt og ofte bikker over i det som for min del er alt for mye, av absolutt alt, men som for andre kanskje er årsaken til ei latterkrampe eller to, ikke veit jeg. Det jeg veit er at vår tragikomiske hareeier i kjent stil finner veien ut av det meste, noe som jo er skrekkelig overraskende (håper jeg ikke avslørte alt for mye nå). Og til slutt må han og haren gjennom sitt livs prøvelse - på ski. Deretter var alle enige om at det var en lang, slitsom, men likevel ganske fin tur.

Akkurat det siste framkomstmiddelet var kanskje en av grunnene til at det gikk ekstra treigt med meg og Paasilinna denne gangen. Det er litt vanskelig å leve seg inn i de meget sparsommelige skildringene av en manns totalt uspennende kamp med snøføyk og tjue kuldegrader mens en sjøl sitter i skyggens ikke så behagelige 35 plussgrader og svetter i bikini. Avstanden blir stor. Og det er merkelig nok aldri et fnugg av uforutsigbarhet å spore i disse elleville bøkene. Hvert kapittel, 24 i tallet, har titler som avslører deler av handlinga, f.eks. "Haren", "Arrestasjonen", "Skogbrannen" og så videre. Og alt er skrevet på en slik måte at jeg som leser sitter milevis unna og dingler med beina, fortellingene om Vatanen og haren kommer meg for øre via søstera til fetteren til bestemora til naboen til mormor eller noe sånt, og engasjerer ikke nevneverdig.

Det lille som er av interesse her, kan en kanskje få i en eventuell sjangerdiskusjon som egentlig beveger seg mest utafor verket. En kan spørre seg om Harens år er en reinspikka underholdningsroman eller en mer intelligent pikaresk roman, med Don Quijote som et slags stilistisk ideal. Karakteristisk for sjangeren er en komisk hovedperson, mye humor og satire hvor en gjør narr av stort sett alt og alle, særlig øvrighetene i samfunnet, samt en episodisk framstilling av hovedpersonens liv. Nesten alt dette passer for Harens år, men det er uten tvil mye semrere gjennomført enn i Cervantes' klassiker. En kan også kikke litt i retning av det antikke myteidealet, kanskje særlig Odysseen, hvor heltens vei gjennom et visst antall prøvelser er hele poenget med verket. I så fall blir akkurat denne boka nokså latterlig, og ikke akkurat på en god måte, for bokas poeng er tydelig allerede etter første kapittel. Også kan en jo legge til dette med karakterutvikling, da, og det beslekta begrepet dannelsesreise, hvorav begge deler er mest ikke-eksisterende her. Vatanen er den samme fra side sju eller åtte til side 159, og endringa, som kommer på side fem eller seks, vies null oppmerksomhet. Hva er egentlig vitsen med det, å ikke problematisere eller skildre det som faktisk er viktig? Harens år er ei kortvarig skrøne og ikke så mye mer.

Men nå det er sagt, må jeg jo også passe på å presisere at den første Paasilinnaboka en leser ofte er den morsomste. Da er det tross alt nytt og annerledes. En nær parallell, uten sammenligning forøvrig, er bøkene om formellitteraturdronninga Nancy Drew - hvor mange bøker må du lese før det egentlig ikke er noe spennende lenger? To, tre? Lesinga glir da over i å bli rein kos, fordi en slipper å anstrenge seg eller tenke. Du veit hva du får. Men for en som er på jakt etter noe mer, blir lesinga enerverende, ja, nesten utmattende, fordi en leiter etter et berøringspunkt, etter noe ordentlig, etter substans, etter ei setning som sitter, et avsnitt som glitrer, etter noe smart eller bare noe. Og det finner en jo ikke.

Et premiss for Paasilinnabøkene må dermed bli et en liker dem - at en liker hele pakka, den slentrende, liksomkule stilen, det litt slappe og upresise språket, det tilsynelatende elleville og totalt grenseløse. Og en må finne det morsomt også. Ellers blir det bare for mye, hele tida, og det blir sjarmløst og slitsomt. Men en kan jo ikke operere med slike premisser i litteraturen, for da må alle bare lese de bøkene de liker og aldri utfordres eller utvikles. Og det er vel en ganske sørgelig tanke.

Jeg kikker for siste gang på den hvite forsida og den stive avbildninga av et par hareører før jeg setter boka i hylla. Nå skilles våre veier, Paasilinna.

Krimfri påskelektyre

Med påska kommer også krimmen her til lands, en noe sær tradisjon om en sammenligner med andre land, men like fullt noe de fleste av oss har et forhold til, på godt og vondt. Bøker og lydbøker kjøpes inn og stables ned i kofferter og bager før turen går til hytta, boksidene leses og vendes i et voldsomt tempo, mysteriene brer om seg på tv, på radio, i bøker og blader, på nettet, på melkekartongene og sjøl i kryssordformatet. Sjøl synes jeg det fort blir litt for mye krim, og her kommer derfor noen forslag til annen ferielektyre - for de av dere som også liker det.

Amalie Skram - Forrådt
Forrådt (1892) er intens som en kriminalroman, men er likevel helt uten de klassiske krimingrediensene. Her dreier det seg om skyld og synd på et langt djupere nivå, og både direkte, indirekte, konkret og abstrakt, som på sett og vis harmonerer litt med påskas egentlige budskap. Unge Ory gifter seg med den langt eldre kaptein Riber, men hun har store problemer med å akseptere at de går inn i ekteskapet med totalt ulike utgangspunkt, erfaringer og forventninger. Hvorfor kan de ikke være likestilte? Hvorfor er ikke krava til mann og kvinne de samme? Her får både Skrams samtidssamfunn, dens seksualmoral, dobbeltmoral, giftesjuke mødre og elskovssjuke døtre så hatten passer, og en kan også ta med seg verdifulle perspektiver inn i vår tid.

Morten A. Strøksnes - Tequiladagbøkene
For den som mer eller mindre frivillig befinner seg hjemme i påska, som må jobbe, som ikke har hytte, ikke spiser påskelam eller rett og slett er aleine på de ekstra fridagene, kan jeg anbefale Tequiladagbøkene (2012) av Morten A. Strøksnes. Boka tar leseren med langt bort fra norsk kosepåske og slapp påskekrim, og byr på problemstillinger som er så fjernt fra påskestemning som en kan komme. Det er tidvis rystende lesning, men det er også uhyre interessant, og essayene til Strøksnes er drivende gode.

Lise Knudsen - Uten dekning
I kortformatet står Uten dekning (2013) i en særstilling for meg, og bokas tematikk er av det slaget at den også passer godt i disse påsketider. I lyrisk prosa, satt opp som dikt, tas leseren med inn i en samtidsverden som skildres med lyd, lys, mørke og gråtoner. Det er knapt, stramt og fylt med stemninger og undertekst. Men hva er det som egentlig har hendt, før boka begynner? Hva er det hovedpersonene bærer på, tenker på, lever med? Å pusle sammen historia kan være vanskelig, men det er vel verdt tida, og boka gir deg mye mer enn en hvilken som helst påskekrim.

Monika Fagerholm - Den amerikanske jenta
I den andre ytterkanten er Den amerikanske jenta (2007) en favoritt hos meg, en ordrik og fargerik fortelling fra de finske skoger, hvor myte og virkelighet, sannhet og fiksjon sammenblandes til det nesten er umulig å skille det fra hverandre. I sentrum for det hele står ungjentene Sandra og Doris, og deres leik med ord og fortellinger beveger seg gradvis fra det uskyldige til det farlige. Og her fins det faktisk mer enn én død kropp også, for den som er ute etter slikt. Men hvordan henger det hele sammen? Romanen er velbalansert og mangefasettert, spennende og klok, og Fagerholm spiller på alt i fra populærmusikk til arkitektur i sine skildringer av ytre handling og indre liv.

Agnes Ravatn - Folkelesnad
Ravatn har gjennom sine mange artikler i Dag og Tid etablert seg som en humorist, og i Folkelesnad kan du lese om Ravatns dypdykk i, sammenligning av og tolkning av kjente blader og magasiner. Og her inkluderes virkelig alt: Ravatn leser ukeblader, fritidsblader og treningsblader, harver over baby- og mammablader, i tillegg til ymse andre blekker, som økonomiblader, matblader og pornoblader. Men hva er det som egentlig står i disse bladene? Ravatn er helt fenomenal i å ta bladene på kornet, hun er poengtert, morsom og krass. Det er rett og slett herlig! Folkelesnad er ei god pausebok, som passer fint mellom påskepynting, eggjakt og kakebaking, eller som underholdning etter en lang påskedag. Og om du gruer deg til det traurige påskefamilieselskapet, les artikkelen om pornobladene først!

Da disse bøkene er lest for lenge sida her hos meg, skal jeg fortsette å kose meg med Per Olov Enquists artikkelsamling fra OL i Tyskland i 1972, Katedralen i München, og Cora Sandels Alberte og Jakob nå i påska. Og det er slettes ikke så ille - hittil liker jeg begge bøkene veldig godt, helt påskekrimfrie som de er. Men det spørs hvor mye koselesing det egentlig blir. Gjøremåla hoper seg opp, barnehagen er stengt, vi skal både få og gå på besøk og egentlig burde jeg ha jobba en del med masteroppgava også. I tillegg går det raskt mot eksamenstider. Men litt fri blir det uansett, og om jeg leser ekstra fort, har jeg Oscar Wilde på lur. Eller kanskje jeg tar noe helt tilfeldig fra hylla!

Hva skal du lese i påska? I alle tilfeller håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!

Kollektivt selvmord

Bildekilde: Aschehoug

Jeg er vanligvis ikke så gira på å lese romaner hvor ord som "ellevillt", "fartsfylt", "røverhistorie" eller lignende brukes for å karakterisere innholdet. Faktisk ser jeg helst ikke sånne filmer heller. Da er innholdet ofte svært gjennomsnittlig, og kanskje enda skralere. Leseren eller seeren behøver i alle fall ikke ofre mange kaloriene underveis - det måtte i så fall bli for å henge med i svingene når underholdningsplotet slår ut i full blomst.

Men nå har jeg gjort det. Lest ei slik ellevill bok, altså. Og jeg hang med i alle svinger - og dem var det mange av på denne heisaturen - og kom ut av det uten varige mén. Boka det gjelder er sjølsagt Kollektivt selvmord fra 1990 (på norsk i 2007), som er skrevet av den finske galgenhumoristen Arto Paasilinna (f. 1942). Fra før har jeg lest både Den ulende mølleren (på norsk i 2006) og Den elskelige giftblandersken (på norsk i 2008).

Jeg begynte å lese boka allerede i desember, da jeg både venta en del på og kjørte en del med tog. Men det var fullstendig kræsj mellom meg, Arto Paaslinna, direktør Rellonen og offiser Kemppainen. Jeg skulle egentlig bare avlegge enda flere eksamener, og trengte å hvile hjernen litt mellom fagbokslaga. Arto Paasilinna skulle egentlig bare være morsom absolutt hele tida, noe som ikke var morsomt, men slitsomt. I tillegg blei jeg litt kvalm av å kjøre tog de siste tre gangene i desember - de nye regiontoga suser så ekkelt og gynger som båter i de flerfoldige svingene, buktningene og krumningene på jerbanestrekninga. Og direktør Rellonen og offiser Kemppainen skulle egentlig bare ta livet av seg, ved henholdsvis skyting og henging. Men når Rellonen vimer inn i den løa der Kemppainen gjør seg klar for sin siste anstrengelse, kan de jo ikke akkurat gjøre det sammen eller samtidig eller bistå hverandre. Det går som det må gå, de begynner å snakke, og til sin store forskrekkelse blir de kompiser også. Og alt som følger i den lille romanen, er en direkte følge av dette.

Jeg kvier meg for å avsløre for mye her, da hovedhandlinga i boka er nokså forutsigbar og enspora. Tittelen sier vel det meste. Men litt må jeg også bidra med. Etter ei lesepause for min del og mye sprit og badstu, snakk og tenking i boka, finner disse mannfolka ut at det kanskje er flere finner i samme situasjon som dem sjøl - flere deprimerte, livstrøtte, sjølmordsfabulerende finner, ja kanskje noen som til og med har forsøkt før (og ikke bare Rellonen). Og de går så langt at de faktisk rykker inn ei annonse i avisa for å komme i kontakt med likesinna. De får naturligvis svar, fra mange, og dermed er det hele i gang.

Første del av denne 235 sider lange romanen bærer preg av litt for mange gjentakelser. Vi får presentert en rekke mennesker, herfra eller derfra og så så gammel, deres traurige liv og skuffende karrierer, det er konemishandlere og fabrikkarbeidere, reineiere og lærere og en ekstrem mengde med feilslåtte prosjekter, rævkjørt økonomi, havarerte ekteskap, vrange livsbetingelser og, ja, skikkelig stusselige skjebner. Og det er så stusselig at det egentlig ikke er så morsomt, sjøl om Paasilinna (liksom ikke) anstrenger seg for å gjøre det underholdende og overdriver på de riktige stedene. Det blir for mye og for mange. Og det hele er egentlig veldig håpløst, og jeg synes så synd på alle sammen at det faktisk er en lettelse når den høyst tvilsomme "redninga" dukker opp. Ja, for sammenhengen mellom disse menneskene er jo deres dragning mot sjølmord, og at de alle har svart desperat på avisannonsa til Rellonen og Kemppainen. Men bortsett fra det, gir de svært lite driv, spenning eller framdrift til historia, de er mest fyll.

Paasilinna får derimot mer dreis på fortellinga etterhvert som tempoet settes opp, og personene forflytter seg raskere rundt. Da blir det nemlig mer variasjon i skildringer og handling, og det er ikke lenger så forutsigbart. I del to av boka blir det riktig så morsomt i visse passasjer, men sjølsagt er døden, stusseligheten og livsangsten aldri langt unna. Det er derfor av og til bittersøtt, noen ganger tragikomisk, men mye er bare til å fnise av. Og sjølsagt er det heller ikke så troverdig. For i likhet med Paasilinnas andre bøker, har det hele en realistisk forankring, men jo lenger uti boka en kommer, jo mer virkelighetsfjernt blir det. Det rett og slett bare baller på seg, og noen stoppknapp finnes ikke. Kollektivt selvmord er ei skikkelig skrøne, ei god skrøne, som særlig er festlig hvis en klarer å ikke være så empatisk og tenke at det er en mening med alt. For det er det virkelig ikke i denne boka.

Det vesentligste minuset ved romanen er den totale mangelen på personutvikling, med mindre en mener at å bevege seg nærmest skjematisk (og kollektivt) opp og ned på ei akse mellom dødslyst og livslyst er utvikling. Her er det bare overflate, menneskene er så møkkaleie sitt eget liv at de tar hva som helst som kommer rekanes på ei fjøl (eller buss), og det er ikke grenser for hvor tilpasningsdyktige de er underveis, hvor mye de oppnår, hvor flaks de har, og hvordan alt løser seg. Naturligvis er det fordi at det hele bare er ei skrøne, og ikke virkelighet. Og boka passer ypperlig for dem som makter å skille.

Men likevel formidler Paasilinna noen sannheter som det er verdt å ta med seg videre. Han slår et solid slag for den ukuelige optimismen, for galgenhumor, for at samvær og prat og nærkontakt med andre mennesker er terapi så god som noen annen. Hvis jeg skal trekke det litt langt og legge godvilja til, kan en si at forfatteren viser hvordan moderne finner i 1990 har fjerna seg såpass fra hva det vil si å være menneske, at de har forvilla seg inn i noe de ikke kjenner igjen, noe som ikke er dem eller noe som det er umulig å komme seg vekk ifra. De sitter fast i liv de ikke vil leve, og alkoholen gjør det egentlig bare verre. Å komme vekk for å finne hjem, finne seg sjøl, er en gammel metode, men det er ingen grunn til å bytte den ut enda, for den fungerer jo. Også for den livstrøtte, håpløse gjengen i Kollektivt selvmord, som er en ganske så annen gjeng når siste side er lest.