Glitterscenen

Bildekilde: Bokelskere

Hva skjedde egentlig den varme seinsommerdagen i 1969? Den dagen det alltid blir snakka om seinere, i alle fall her i Trakten. Dagen da den amerikanske jenta drukna i de mørke og voldsomme understrømmene i Buletjern, iført ei rød kåpe av plast. Og så: Björn. Kjæresten hennes. Med moped og radio. Død, han også, rett bortpå søskenbarngården. Og etterpå: Alt dette med Doris. Rita som flytter og aldri, aldri mer kommer tilbake. Solveig som blir. Og Bengt, som er mer rotløs enn noensinne.

Det som foregår med og mellom ungdommene denne sommeren, preger Trakten i lang tid etterpå. Alle kjenner til hendelsene, og ryktene går på bygda. Om Tobias og friherreinnen for eksempel. Og Søster Blå og Søster Rød. Søskenbarnmoren og søskenbarnfaren. Men hva var det som egentlig skjedde? Folk lar seg fascinere og forundre, og de dikter med på rykter og fortellinger, legger til det de har sett og hørt, eller tror de har sett og hørt, gjør historia til sin egen. Slik som Doris og Sandra gjør noen år etterpå. Den gangen ved Buletjern var de ikke en gang blitt tenåringer. De var bare barn. Som så finner sammen i fantasiene og iscenesetter et spill rundt det som hendte ved Buletjern, med Den amerikanske jenta, Björn og Gutten i skogen. Sandra, som bor i den mer vasstrukne delen av skogen med et halvferdig svømmebasseng i kjelleren. Doris, som like etterpå slipper inn på søskenbarngården, og denne gangen for godt.

Og så er det de som er enda yngre. Som heller ikke kan la være å se eller høre noe. Og som igjen blander rykter og fortellinger inn i sin egen historie, som ikke kan unngå å preges av død og ulykker og det triste og vonde som følger med. Slik som Maj-Gun og Suzette. Fortida og Trakten trekker dem mot hverandre, binder dem sammen, men hvem er de, egentlig? Og hvordan henger deres skjebner sammen med Vinterhagen og Rosenhagen, Glasshuset og ikke minst Glitterscenen? Og hvilke roller spiller Ulla og Johanna oppi alt dette?

Glitterscenen (på norsk i 2011) er oppfølgeren til Den amerikanske jenta (på norsk i 2007). Boka har undertittelen "Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd", som går som et omkved boka igjennom. Romanene er skrevet av finlandssvenske Monika Kristina Fagerholm (f. 1961), en svært prisbelønt finsk forfatter som skriver på svensk. Begge bøkene er blitt oversatt til norsk av Kyrre Haugen Bakke (f. 1946 - det eneste jeg reagerer på her er hvorfor han plutselig ikke skriver Trakten med stor T lenger) og er utgitt på Pax forlag. Jeg leste Den amerikanske jenta for flere år tilbake, da jeg var på studietur i Finland. Og det var noe med stemninga i bok og land, forfatterens syngende, finlandssvenske tone, språket og miljøet som klaffa noe helt enormt. Jeg hadde en suveren leseropplevelse! Og har, helt sia hjemreisa, hatt lyst til å lese oppfølgeren. For når noen lager et kriminalmysterium der løsninga uteblir, er det ikke til å unngå at en undrer seg, grubler og ser for seg ulike scenarier. Kanskje en til og med dikter litt, slik personene i boka gjør.

Og Monika Fagerholm spinner videre på disse fortellingene vi lager oss. Hun virker fascinert av historiefortelling som fenomen, av dannelsen av identitet, av valg og påvirkning, drømmer, tilfeldigheter, lengsler og hemmeligheter. Og ikke minst hvordan vi aktivt bruker fortellinger, myter, rykter, sanger og sitater for å legitimere oss sjøl, danne oss sjøl. Flik for flik skriver hun fram personene sine, for å snu dem like etterpå og avsløre helt nye sider for leseren. Hun skildrer hvordan vi påvirkes og dannes, hvordan vi avviker, endres, faller tilbake igjen. Og hvordan vi bevisst og ubevisst kan legge lokk på større eller mindre deler av oss sjøl for kort eller lang tid. Fagerholm lar personene sine puste og protestere, men hun vikler dem inn i et stadig strammere nett, der alle har sin funksjon, sin oppgave, sitt sted å være akkurat når det gjelder. Scenene spiller hun igjen og igjen for oss, med ørsmå endringer, en ny detalj, en ny replikk, et nytt perspektiv, slik at den stadig blir tillagt ny vekt, og vi alltid må korrigere oppfatninga vår. 

Og alt begynner altså denne dagen i 1969. Eller, egentlig begynner det vel litt før. Det begynner med at hun kommer. Hun, den amerikanske jenta, som egentlig heter Eddie de Wire. Hun som er den første kjæresten til Björn og kanskje Bengt sin også. Vi veit at hun drukner, et fall fra Loreklippen, djupt ned i de mørke, strømmende vannmassene. Vi veit at hun ikke blir funnet før mange år etterpå, når vannet plutselig er klart nok til at en kan se henne der hun stiger opp, plutselig løsna fra noe som har holdt henne igjen på bunnen. Håret utover. Den røde plastkåpa fortsatt på. Vi veit også at det var vitner til det som skjedde i 1969. Og vi skjønner raskt i løpet av denne romanen at det er flere som veit sannheten. Bare ikke vi.

Fagerholm har komponert aldeles ypperlig, igjen, og hun skriver med driv og kraft og puls, enten det er om alle disse drømmene og ambisjonene vi har for livet - drømmer og ambisjoner vi ser gå i grus -  eller om Dødens Engel, livet i kiosken, tanta i Portugal, tida da Suzette stakk av, barnedyret, Gårdsbestyreren eller om Doris. Hele tida spinner hun rundt disse ungjentene, seinere kvinnene, og utforsker deres livsvilkår, muligheter og faktiske liv. Hun spør ikke, men det er der likevel: Hva skjedde? Hvorfor blei det ikke slik hun drømte om? Med litteratur, dans, musikk, berømmelse... Og videre, hva holder oss igjen, hva hindrer oss, de rundt, oss sjøl? Enkelte scener er svært sterke, men Fagerholm velter seg verken i detaljer eller i grusomheter, nei, her er hun stram og presis i skildringene, slik at hun holder på hemmelighetene nesten helt fram til slutten og vi nesten ikke merker at det er så fælt, alt sammen. Og når vi da får visshet -.

Språket er drivende godt, og Fagerholm har et unikt grep om setningene, som tillater henne å bryte opp på uventa steder. Det kan virke noe stakkato i begynnelsen, men en finner raskt flyten og ser logikken, rytmen, pusten. Hun ligger tett på hovedpersonene sine, sjøl om hun skildrer dem i tredjeperson og uanstrengt beveger seg fra skjebne til skjebne. Vi får sympati med dem alle, den tjukke og røykende Maj-Gun med alle flosklene, Suzette med de store øya, som ingen egentlig kjenner, flittige Solveig som alltid forsøker å gjøre det som er rett. De forteller om seg sjøl, fra barndom og ungdomstid, og Fagerholm har fletta historiene deres nøye sammen, slik at helheten er en billedvev.

Men i denne billedveven, hva er sannhet? Hva er et minne? Hva veit vi sikkert, og hva skapes underveis? Hva er drøm? Hva er virkelighet? Det er ikke godt å si, men Fagerholm utforsker, nesten endevender fortida til disse jentene i sin jakt etter svar. Og vi er med, tett på, i den forlatte sjøbua, på søskenbarngården, hos Gårdsbestyreren, i tvillinghusene inne i sentrum som kalles Java og Sumatra, på Loreklippen. Vi er med og klipper filler, vi sladrer i kiosken, vi er på kirkegården med og uten maske, vi er på nattklubb, vi er ute i uværet, vi er på Glitterscenen. Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd -.